OverStortinget

De siste dagene har vi vært vitne til noe uvanlig i norsk politikk. Det er en akutt erkjennelse av at avgiftspolitikken faktisk rammer folk flest. Drivstoffprisene er skyhøye, og med de prisene vi ser nå, øker inntektene til staten formidabelt, mens innbyggerne og næringslivet skal få tomme lommebøker. Konsekvensene er merkbare til de grader. Det virker som om en oppgave denne regjeringen har tatt på seg, er å straffe nordmenn så mye de kan. Prisnivået vi ser på helt nødvendige varer og tjenester, er oppsiktsvekkende, men den debatten vi har sett – og som gjør at vi står her nå i dag – er like oppsiktsvekkende. For kort tid siden ble forslag om kutt i drivstoffavgifter og matmoms som ble fremmet av FrP, avvist – som så ofte før. Finansministeren argumenterer for at slike tiltak må behandles i budsjettsammenheng, ikke gjennom hastetiltak, og snakker om stabil økonomistyring. Det er strengt tatt intet nytt fra den fronten. Andre partier i denne salen snur kappen etter vinden og har raskt endret posisjon 180 grader. Nå ser vi et flertall på Stortinget – og bra er det – inkludert partier som tidligere har vært skeptiske, åpne for å hastebehandle kutt i avgiftene. Senterpartiet, som er en del av det rød-grønne flertallet og regjeringens budsjettpartner, forsøker å spille på to hester: å stå ved sine budsjettforpliktelser og å svare på presset fra velgerne som opplever at økonomien blir stadig trangere. Også Høyre har beveget seg fra å advare mot slike grep, til nå å støtte en rask behandling av avgiftskutt. Det illustrerer to ting. Politikk er ingen eksakt vitenskap, og som den tidligere lederen av Sovjetunionen Vladimir Lenin har sagt: Det er en gammel sannhet at man i politikken ofte må lære av fienden. Det virker som noen av partiene her har gjort det, for det er ett parti som ikke har endret standpunkt – fordi vi aldri har forlatt det – og det er Fremskrittspartiet.’ Vi har over tid vært tydelige på at avgiftsnivået i Norge er for høyt, og at staten ikke kan fortsette å øke sine inntekter mens vanlige folk får regningen. Vi har foreslått konkrete tiltak som å fjerne veibruksavgiften på bensin og diesel, redusere eller fjerne CO2-avgifter og halvere matmomsen. Dette er ikke nye forslag, de er fremmet gjentatte ganger og blitt stemt ned, og det reiser spørsmålet: Hvorfor må det en krise til før man lytter? Vi har en regjering som hever seg over folks hverdagsutfordringer. Vi har en regjering som må piskes på plass av Stortinget gang etter gang, og vi har en regjering som har manglende evne til å prioritere Norge og norske innbyggere, men velger å dele ut penger over en lav sko til resten av verden. Ved å omprioritere penger vil man fint kunne finansiere disse avgiftskuttene som nå Stortinget forhåpentligvis kommer til å vedta senere i dag. Det kunne regjeringen enkelt gjøre dersom de hadde villet, og det er viljen det står på. Det handler nemlig om politisk handlingsvilje og handlingsevne, og det er valg regjeringen kunne ha tatt, men bevisst har latt være.