OverStortinget

I Norge gjelder generalistkommuneprinsippet. Det betyr at alle kommuner og fylkeskommuner har ansvar for de samme oppgavene, uavhengig av størrelse, geografi og andre kjennetegn. Dette er en kvalitet ved det norske samfunnet, og bidrar til likeverdige velferdstjenester i et land med store geografiske og demografiske forskjeller. Et annet viktig prinsipp er nærhetsprinsippet i kommuneloven, som sier at offentlige oppgaver fortrinnsvis bør legges til forvaltningsnivået som er nærmest innbyggerne. Disse prinsippene er sentrale i vurderinger av hvilke oppgaver som bør ligge til hvilket forvaltningsnivå. Fylkeskommunene har ansvar for flere krevende oppgaver som går på tvers av kommunegrenser, og som bl.a. krever regional samordning og utvikling og spesialisert fagkompetanse. Eksempler er fylkesveier, tannhelse, kollektivtransport og videregående opplæring. Dette er ikke oppgaver som egner seg å overføre til kommunene, som har ulike forutsetninger når det gjelder kapasitet og kompetanse. Flere oppgaver, f.eks. videregående opplæring og oppgaver på samferdselsområdet, krever kommuner med stor befolkning for å sikre god og effektiv oppgaveløsning. Dette har ekspertutvalget for kriterier for god kommunestruktur omtalt, og i sin sluttrapport konkluderte de med at kommunene burde ha minst 100 000 innbyggere for å kunne ta over ansvaret for videregående opplæring. Mange fylkeskommunale oppgaver vil trolig være for store for svært mange kommuner, gitt dagens kommunestruktur. Dette gjelder også flere av forslagene som foreslås utredet. Det innebærer at oppgavene må løses gjennom interkommunale samarbeid dersom ansvaret overføres til kommunene. Dette vil igjen bl.a. kunne føre til mer byråkrati, mindre oversikt for de folkevalgte og økte administrasjonskostnader. Et alternativ kunne ha vært oppgavedifferensiering, der enkelte kommuner får oppgaver som andre ikke har. Vi har imidlertid ingen tradisjon i Norge for oppgavedifferensiering, da dette bryter med generalistkommuneprinsippet og ville kreve et helt annet og mer komplisert system for fordeling av inntekter mellom kommunene enn dagens inntektssystem. En overføring av fylkeskommunale oppgaver til staten vil bety at oppgavene plasseres lenger fra innbyggerne enn i dag, noe som ikke er i tråd med nærhetsprinsippet. Det ville også betydd en storstilt sentralisering av relativt store kompetansemiljøer – fra dagens fylkeshovedsteder til en eller flere av storbyene våre. Det fylkeskommunale nivået har vært gjenstand for oppgavegjennomgang ved flere anledninger, senest i forbindelse med regionreformen i 2020. Jeg mener fylkeskommunene bør få ro til å fortsette det gode arbeidet de gjør med viktige samfunnsoppgaver. Fylkeskommunene representerer en viktig del av det norske folkestyret og gir innbyggerne mulighet til å påvirke regionale prioriteringer gjennom valg. Jeg ønsker derfor ikke en oppgavegjennomgang med mål om å overføre fylkeskommunens oppgaver til henholdsvis staten eller kommunene. Vi bør heller fokusere på å gjøre kommunesektoren mindre byråkratisk og redusere det statlige styringstrykket. Det er et arbeid regjeringen er i gang med.