OverStortinget

25:21] (komiteens leder): Det er litt underlig å skulle diskutere representantforslag som i så stor grad overlapper med kommunekommisjonens første delutredning, som akkurat nå er på høring, og som flere jo har argumentert for her. Overordnet vil jeg stille meg kritisk til den fortellingen som nå repeteres, om igjen og om igjen, at kommunenes største problem i Norge er at de er kuet under «statlig detaljstyring», som det kalles i representantforslaget, eller «styringstrykket», som det ofte kalles. Ordet styringstrykket er på mange måter et nyord som sammen med begrepet forventningsgapet skal forklare hvorfor kommunene har det vanskelig. Det har vært en voldsom økning i hvor mange ganger ordet «styringstrykket» er nevnt i mediene. I 2023 var det brukt bare seks ganger, i 2024 var det brukt 48 ganger, og i 2025 hele 337 ganger. Det tegnes altså et bilde av kommunesektoren som er forholdsvis dystert, og en viktig del av fortellingen er at det ikke nytter å rope på mer penger, fordi man uansett vil mangle arbeidskraft i framtiden. Bedre tjenester for innbyggerne er nok alle vi her i salen enige om at vi ønsker, men jeg mener fortsatt at hovedproblemet for kommunene er at de har fått for mange oppgaver som ikke har vært og ikke er fullfinansiert. Når krybben er tom, bites hestene. I kommunal sektor betyr det at ulike gode formål i kommunen må konkurrere om for lite midler, og at den kommunale fattigdommen blir for stor og synlig både for de ansatte og for dem som trenger kommunenes viktige tjenester. Tjenester blir kuttet til beinet, og selv om regnskapene ser bedre ut i år enn i fjor, er ikke krisen i kommunene på noen måte over. Det føres en hard innsparings-, nedleggings- og kuttpolitikk i mange kommuner. I en sånn situasjon kan det høres fint ut med mer fleksibilitet, men uten mer penger eller uten at vi på Stortinget sier at disse oppgavene skal kommunene slippe å gjøre, betyr ofte mer fleksibilitet dårligere kvalitet og ansatte som må løpe fortere. Fra både ansatte i kommunene og de som trenger kommunenes tjenester mest, går ønskene ofte motsatt vei. De ønsker mer øremerking og klarere normer for ikke å tape i konkurransen om de kommunale kronene. Ingen ønsker unødvendig statlig styring. Vi trenger rom til å kunne gjøre ting på nye måter i kommunene, fornyelse og kreativitet. Men hvis fleksibilitet og omstilling egentlig bare er et penere ord for kutt, strupes kreativiteten. Vi trenger å utfordre den kommunale armoden og gi kommunene rom til å kunne løse oppgavene sine med realistiske økonomiske rammer.