OverStortinget

Man kan stille seg følgende spørsmål i denne saken: Hvordan praktiserer staten og byråkratiet vannforskriften? Mener statsråden at Norge i denne saken praktiserer regelverket strengere enn nødvendig og strengere enn i sammenlignbare land, selv om prosjektet bygger på eksisterende industriareal, best tilgjengelige teknologi og dokumentasjon som ifølge klager viser minst like god økologisk tilstand? Det er med bekymring spørsmålet melder seg, og det handler om presedens. Hvilke signal mener statsråden at Follum-saken sender til de andre grønne industriprosjektene med utslipp til vann? Hvordan vil regjeringen sikre at ikke lignende investeringer stopper opp eller flyttes ut av landet i framtiden? Man kan spørre seg om statsråden tenker at departementet er framoverlent og effektivt, særlig i denne saken. Mener statsråden det vil være formålstjenlig å gå gjennom hvordan slike saker håndteres, inkludert tidsfrister, koordinering mellom Miljødirektoratet og departementet og bruken av det handlingsrommet som faktisk finnes i regelverket? Regjeringen har hatt saken lenge nok til å avklare den. Statsråden har i flere skriftlige svar – som vi har vært innom – sagt at den er prioritert. Det hører vi også i dag, men uten at det sies noe om når den blir avgjort. Nå har altså investoren trukket seg. Det er ikke lenger snakk om grundighet, og da må statsråden svare for konsekvensen av tidsbruken. Dette er en sak som også handler om tillit. Poenget er om regjeringen bruker det handlingsrommet som finnes, raskt nok og tydelig nok til at investorene kan leve med det. Det er ingen som ber om slurv eller omgåelse av regelverk. Vi ber om styring. Når en sak beskrives som høyt prioritert i måneder og år uten avklaring, kan det ikke heller synes som politisk unnfallenhet? Poenget er ikke svakere krav, men raskere og tydeligere avklaringer. Billerud Viken har ikke bedt om lavere miljøkrav. De ber om tydelige krav, raske avklaringer og lik praksis. Prosjektet er grundig dokumentert, ligger på et eksisterende industriareal og er ikke et nytt inngrep i urørt natur. Selskapet viser også til at utslippet ikke ville gitt problematiske konsekvenser. Når tilsvarende prosjekter i både Sverige og ved etablerte norske anlegg har fått tillatelse, er det naturlig å spørre hvorfor det stopper opp i akkurat denne saken. Investorene kan leve med strenge krav. De kan ikke leve i årevis med uavklart saksbehandling. Når staten bruker år, flytter investeringene. Når regjeringen bruker år på å avklare et modent prosjekt med bred politisk støtte, sterk lokal forankring, støtte fra LO og NHO og en tydelig grønn profil, sender det et signal til investorene: Norge er et vanskelig land å investere i. Dette står direkte i strid med regjeringens egne ambisjoner om et grønt industriløft med foredling i Norge og mer bruk av norsk skog.