OverStortinget

Klimatiltak kommer ikke uten en kostnad for folk og næringsliv. Det må vi ta på alvor. Klimaavgifter er en måte å prissette konsekvensene av forurensning, og alle konsekvensene av overforbruk havner tross alt hos dem som har minst. Alternativet til å prissette forurensning, er å dele ut ressursene i rasjoner. Under krigen hadde vi et sånt rasjoneringssystem i Norge, men det er sjelden en god løsning i fredstid. Jeg vil også tro at verken FrP eller andre motstandere av CO2-avgift vil synes at en sånn rasjonering er et godt verktøy. At markedet styrer prisen, med korrigerende avgifter, når forbruk påvirker andre folk negativt, står igjen som beste løsning – gitt at man faktisk akter å begrense klimaendringene, vel å merke. Men når folk opplever at kostnadene øker uten at det finnes gode alternativer, er det ikke rart om oppslutningen om enkelte klimatiltak kan være lav. Med EUs sosiale klimafond illustrerer EU godt hvordan gulrøtter og alternative løsninger må komme samtidig, eller i det minste komme tidsnok, før folk helt mister troen på at vi er på deres side. Avgiftsdebatten og vedtaket før påske illustrerer også dette godt. Vi, som tross alt representerer majoriteten i Norge, som bryr oss om at våre unger og barnebarn også skal ha en levelig klode, har to valg. Vi kan enten ta grep parallelt, med gradvis opptrapping i klimaavgifter og sikring av omfordelende og kompenserende tiltak, sånn som EUs sosiale klimafond vil gjøre, eller lene oss tilbake og vente til protestene bli så store at hele oppslutningen om klimatiltakene kollapser. Dette er realiteten vi står i. Jeg håper at alle som tross alt er på denne majoriteten av Norges befolknings side, tar dette inn over seg og er villige til å ta grep fort for at vi skal klare å ha en rettferdig og omfordelende klimaomstilling i Norge.