OverStortinget

EU arbeider med å innføre en såkalt nettpakke, som vil få store konsekvenser for norsk kraftpolitikk. Det som har fått størst oppmerksomhet, og som også statsråden har uttalt seg kritisk til, er forslaget om at medlemmene av EUs energiunion må betale 25 pst. av de såkalte flaskehalsinntektene til EU. Dette vil få konsekvenser for vanlige folk og bedrifters nettleie. I dag bruker Norge nemlig deler av flaskehalsinntektene, fra innenlands handel og englandskabelen, til å redusere nettleien. Det europeiske energibyrået, ACER, og dets forlengede arm i Norge, Reguleringsmyndigheten for energi, RME, har allerede lagt begrensninger på hvordan vi kan bruke inntektene fra EU-kablene. Etter at Sverige truet med å forlate hele energiunionen på grunn av dette forslaget, eller «vurdere sin stilling», som statsråden kaller det, har det blitt antydet at det kan komme unntak fra denne bestemmelsen – men det er ikke bekreftet. Vi vet dessuten av erfaring at Norge ikke kan forvente å få særbehandling av EU. Det opplevde vi ikke minst i forbindelse med diskusjonene om toll på ferrolegeringer. Hvis vi først sier ja til pakken, er det vanskelig å reservere seg mot den, for å si det enkelt. Dette er langt fra det eneste problematiske forslaget i pakken. Vi vet også at pakken vil flytte makt fra norske beslutningsmyndigheter til europeiske. Helt konkret vil det europeiske energibyrået, ACER, kunne initiere bygging av utenlandskabler. Dette er, som interpellasjonsteksten min allerede har slått fast, et klart brudd på et av de mange ufravikelige kravene Arbeiderpartiet ga i sin tid for å si ja til EUs tredje energimarkedspakke. Det er ikke sikkert at Norge hadde blitt en del av EUs energiunion uten et sånt krav. Derfor er det ekstremt alvorlig hvis regjeringen ender opp med å si ja til EUs nettpakke. Det vil være alvorlig for tilliten til demokratiet. Diskusjonen om bygging av utenlandskabler og hvem som skal ha rett til å bestemme dette, tilhører det norske demokratiet – ingen andre. Om noe så har det vært for lite diskusjon om dette. Å flytte ansvaret bort fra norske og over til europeiske aktører vil stride med denne suvereniteten. Statnett er inne på dette i sitt høringssvar til pakken, når de skriver at «vi ser ikke verdien av at kommisjonen får mulighet til å initiere prosess for nye prosjekter», og at «det europeiske scenariet kan ikke alene være førende i den nasjonale nettutviklingsplanen». Det er en forsiktig måte å si det på. En mer direkte måte å si det på er å peke på at Norge mister makt og myndighet over bygging av utenlandskabler og egne konsesjonsprosesser. Bygging av utenlandskabler er slett ikke det eneste problemet i så måte. EU vil også innføre enda strengere frister for konsesjonsprosesser og såkalt stilltiende godkjenning eller aksept, noe som strider helt grunnleggende med demokratiske prinsipper for involvering og høring av innbyggere. Vi vet dessuten at det som regel er naturen som blir taperen når utbyggingsprosjekter skal kjøres gjennom uten videre diskusjon. Dette er ikke bare noe Rødt advarer mot. Kommunenes organisasjon, KS, skriver i sitt høringssvar at absolutte frister og automatisk godkjenning ikke gir noe bedre saksbehandling, og videre at «De foreslåtte tidsfristene tar ikke inn over seg alle de ulike nasjonale og lokale forhold som arealpolitikk og planprosesser». Også statens eget kraftselskap, Statkraft, skriver rett ut om såkalt stilltiende aksept: «Statkraft oppfatter dette som et svært inngripende grep i Norge, hvor forvaltningsrettslige prinsipper for begrunnelse, klagerett og etterprøvbarhet står sterkt.» I mange intervjuer kan vi i stedet få inntrykk av, fra statsråden, at det bare er flaksehalsinntektene som er problemet. Det vil jeg gjerne utfordre ham på. Det ene er at vi ikke vet om det vil være mulighet for unntak fra en sånn regel, men spørsmålet er om statsråden kan leve med flytting av makt og myndighet i konsesjonsprosessene, som er et klart brudd på et av de ufravikelige kravene regjeringspartiet stilte i sin tid for å knytte Norge enda tettere til EUs energipolitikk. Rødt ser ikke noen andre alternativ enn å argumentere for at pakken ikke er EØS-relevant, eller benytte seg av reservasjonsretten.