OverStortinget

Jeg ønsker å svare på innlegget til representanten Sivertsen. Han har forlatt salen, men han kan kose seg med stortings-tv i reprise for å høre mitt innlegg. Han påsto at dette er et usolidarisk forslag fra Rødt. Det mener jeg virkelig ikke det er. Det er ikke slik at Rødt er et parti som er for å utarme jordkloden, verken i Norge eller i andre land. Det er heller ingenting ironisk eller dobbeltmoralsk fra Rødts side i vårt forslag i dag. Rødt har aldri vært naiv i møte med såkalt grønne prosjekter, enten det er vindkraft eller andre luftslott. Vi har faktisk vært det partiet, tror jeg, på Stortinget som har vært aller mest kritisk til det. Vi har heller ikke vært dobbeltmoralsk i Melkøya-saken kontra denne saken. Så den kritikken får FrP ta et annet sted. Jeg registrerer at FrP viser en rørende solidaritet med vindindustri og batterifabrikker som ønsker seg dette kobberet. Det får FrP stå for. Det vises ikke minst en rørende solidaritet med den kanadiske storkapitalen. Jeg tror at Rødt ser i en annen ordbok når vi slår opp begrepet solidaritet. Så faller Arbeiderpartiet og Høyre veldig ofte tilbake på de samme argumentene. De sier at de er opptatt av natur- og miljøhensyn, men vi må veie ulike hensyn opp mot hverandre. Jeg lurer egentlig på hva som skjer med naturens egenverdi når man gang på gang konkluderer med at det er den som skal settes til side. Det bekymrer meg ikke bare i denne saken, men i mange saker. Jeg vil også stille spørsmål ved argumentene om arbeidsplasser. Det finnes mange kreative arbeidsplassanslag rundt omkring fra utbyggere i Norge. Jeg vil peke på noe helt reelt, nemlig at når det gjelder påvirkningen på fiskeri, er det også snakk om arbeidsplasser. Hva er det man har levd av i Norge i fortiden? Skal vi ikke leve av det i framtiden også? Det er ulike hensyn å veie opp mot hverandre her: Ja, det handler om naturen, men det handler faktisk også om fiskeri, om villaksen, om fritidslivsinteresser osv. Det handler om reindriften, ikke minst, som flere også har vært inne på. Da velger man egentlig en ganske smal interesse opp mot alle andre interesser når man sier at det kanadiskeide selskapet skal få lov til å dumpe ikke 3 millioner tonn, slik som skjedde på 1970- og 1980-tallet, men 30 millioner tonn gruveavfall. Det har helt enorme konsekvenser – helt åpenbart. Dette er forutsigbart for næringslivet, for vi har en forurensningslov som sier at man kan trekke tilbake igjen tillatelser etter ti år. Dette har definitivt Nussir vært klar over, det er derfor de har satt i gang dette arbeidet – når tiårsfristen nærmer seg, slik at de ikke skal miste tillatelsen umiddelbart, eller må søke på nytt. De er fullt klar over den risikoen de tar – det er ikke synd på dem.