OverStortinget

Norge skal ha store ambisjoner, og vi må i langt større grad utnytte våre ressurser på en bedre måte enn det vi gjør i dag. Derfor må vi også være kritiske med henblikk på hvordan vi velger å organisere oss, og vi må gjøre det klokt. I dag har vi tre forvaltningsnivå: stat, fylkeskommune og kommune. Spørsmålet vi må stille oss, er enkelt: Trenger vi egentlig alle tre? Jeg vil argumentere for at svaret er nei. Fylkeskommunen er et kostbart og lite synlig forvaltningsledd. Spør man vanlige folk der ute, er deres forhold til fylkeskommunen nesten ikke-eksisterende, og dette er altså et nivå som sysselsetter mer enn 42 500 årsverk, og som forvalter titalls milliarder kroner hvert eneste år. Det er et demokratisk problem når mange innbyggere ikke vet hva fylkeskommunen gjør, eller hvem som styrer den, men først og fremst handler dette om effektiv ressursbruk. Kommunesektoren står i en krevende økonomisk situasjon, og det er der de viktige tjenestene i folks liv gis: skole, eldreomsorg, barnevern og helsetjenester. Hverdagen til den enkelte skjer i en kommune, og da er der vi må legge ressursene i en tid da kommunesektoren opplever økende press på budsjetter og tjenesteleveranse. Spørsmålet er da: Er det riktig å opprettholde et eget administrasjonsnivå mellom stat og kommune? Tre nivåer gir uunngåelig mer byråkrati – flere administrative strukturer, flere beslutningsledd og mer uklar ansvarsfordeling. Oppgaver som regional utvikling, samferdsel og planlegging deles mellom stat, fylke og kommune. Resultatet er ikke alltid bedre løsninger, men ofte mer koordinering, flere møter og lengre beslutningsprosesser. Som kommunepolitiker gjennom 25 år har jeg opplevd hvor frustrerende det er å overprøves av fylkeskommunale prosesser og vedtak. Som fylkespolitiker har jeg sett at de oppgavene som fylkeskommunen er satt til å løse, med fordel kan avvikles og fordeles ut til kommunene. Vi skal sløse med de offentlige midlene og ressursene vi har. Vi må passe oss for ikke å utvanne ansvaret og skape mer frustrasjon og kaos, som er virkeligheten der ute i dag. Alternativet er heller å etablere et mye tydeligere ansvar. Oppgaver kan flyttes til staten der det er behov for nasjonal styring, og – viktigst – til kommunene, der tjenestene faktisk leveres. Ved å styrke kommunene gir vi makt nærmere innbyggerne. Vi gjør demokratiet mer direkte, mer forståelig og mer relevant. Dette handler ikke om å svekke velferden; det handler om å styrke den. Ved å avvikle fylkeskommunen reduserer vi administrasjon, frigjør ressurser og bruker penger der de virkelig betyr noe: på gode tjenester til folk i hele landet. Tiden er inne for endring. Dessverre er det for få i denne salen som tenker det, og det er synd.