OverStortinget

Prinsippet om armlengdes avstand er nærmest som en bibel eller grunnlov å regne innen norsk kulturpolitikk – et prinsipp som innebærer at politikere ikke skal, uansett hvor mye de måtte ville det, diktere hvilke teateroppsetninger som skal få penger, eller hvilke malerier som skal henge i våre gallerier. Disse tildelingene og vurderingene skal foretas av likemenn: kunstnere med faglig tyngde og kompetanse. Kulturrådet spiller en helt sentral rolle i dette arbeidet. Gjennom forvaltningen av Norsk kulturfond fordeles årlig over en milliard kroner til kunst- og kulturprosjekter over hele landet. Rådets uavhengighet og prinsippet om armlengdes avstand til politiske myndigheter er for Høyre grunnleggende og skal ligge fast. Men uavhengighet er ikke nok. Uavhengigheten må også oppleves som legitim, og det blir den ikke dersom miljøene som tildeler, blir for snevre og oppleves som for lite reelt mangfoldige. De siste årene har det blitt avdekket svakheter ved Kulturrådets tildelingsprosesser. At det har vært mulig å sitte i fagutvalg samtidig som man selv søker og mottar støtte, er uheldig. Selv om det ikke nødvendigvis innebærer klare regelbrudd, har det rokket ved tilliten til systemet. I små fagmiljøer, slik vi ofte har i Norge, er risikoen stor for rolleblanding. Kameraderi er reelt – eller oppleves i det minste som reelt, og det er et like stort problem. Det er positivt at statsråden og Kulturrådet selv har tatt grep og endret praksis, og statsråden skal ha honnør for å ha tatt affære. Det er likevel ikke tilstrekkelig, slik Høyre opplever det. Vi trenger en bredere gjennomgang av hvordan midlene fordeles, med mål om større åpenhet, bedre representasjon og økt reelt mangfold, både blant dem som vurderer, og blant dem som mottar støtte. Da mener vi at vi må øke tilfanget av aktuelle kandidater som kan sitte i disse fagrådene. Ja, det kan selvfølgelig også løses innenfor Norges grenser, men forslaget om økt nordisk samarbeid om kunst- og kulturtildelinger ville vært et columbi egg: styrking av et nordisk fellesskap og med mindre risiko for hendelser som følger av små, tette fagmiljøer. Jeg håper at et flertall i denne sal ikke legger disse ideene i skuffen og slipper denne problematikken ut av syne. Det er politikkens rolle å rydde opp i systemer for å sikre et reelt mangfold innen kunst og kultur. Herved fremmer jeg Høyres forslag i saken.