OverStortinget

Takk for spørsmålet. La meg bare først si at denne saken tror jeg har gått veldig inn på oss alle sammen. Det er helt fryktelig. Når man er på et sykehjem, skal man kunne være trygg der. Man skal ikke oppleve å bli angrepet av en annen person – og med et fatalt utfall som i dette eksempelet. Dette er jeg lei meg for. Jeg mener vi må gjøre alt vi kan for å forebygge og unngå at dette skjer. Jeg synes det er bra at representanten stiller spørsmålet, for når sånne hendelser skjer, må vi ta en fot i bakken og diskutere: Har vi riktig regelverk? Er vi riktig organisert? Har vi riktig tilsyn? Er vi forberedt på at dette kan skje? Hva gjør vi framover for å unngå at det skjer, og for å ta ned risikoen mest mulig? Det er som representanten selv sa – jeg synes han balanserte det fint i spørsmålet: Det er en balansegang mellom at vi på den ene siden må ha god kontroll, tilsyn og orden, og at vi også vil ha et mest mulig åpent og tillitsbasert samfunn. Her er det hele tiden en diskusjon om hvordan vi finner denne balansen, sånn at vi ivaretar sårbare og forsvarsløse. De skal selvfølgelig ikke oppleve vold og overgrep. Det skulle bare mangle. Utgangspunktet i pasient- og brukerrettighetsloven er at pasienter skal få medvirke, og at pårørende skal involveres når det gjelder besøk. For besøk i sykehjem følger det av sykehjemsforskriften at beboere fritt skal kunne motta besøk. Det handler bl.a. om denne åpenheten og tilliten, og jeg mener det er et viktig utgangspunkt. Det er den enkelte institusjon som må vurdere hvordan dette kan organiseres, og som må legge til rette for at beboerne i størst mulig grad skal kunne bestemme i personlige spørsmål og ha sosial omgang med andre. Beboerne skal også kunne bevege seg fritt innenfor og utenfor institusjonen, selvfølgelig forutsatt at det er forenlig med det som er formålet med oppholdet, og at det er forsvarlig og kan skje uten at andre blir skadelidende. Helse- og omsorgstjenesteloven åpner for at sykehjem lager egne husordensregler. Det kan også inkludere begrensninger i besøk. I husordensreglene kan man imidlertid kun regulere det som er vanlig å regulere når flere bor sammen, og disse reglene må gjelde for alle. Det betyr at man kan regulere rimelige regler for hvor og når besøk kan finne sted, som gjelder for alle beboerne på sykehjemmet. Kommunene må derfor foreta lokale vurderinger om behovet for sikkerhetstiltak ved hver enkelt institusjon. Med erfaringer fra pandemien vet vi også at en for sterk adgangskontroll kan medføre svært uønskede bieffekter, som f.eks. sosial isolasjon. Derfor kommer vi tilbake til utgangspunktet om at her må en balansere mellom noe som kan være motstridende rettigheter. Jeg mener at vi må gjøre dette på en måte som ikke reduserer beboernes autonomi og livsførsel på en unødvendig eller uforholdsmessig måte, samtidig som vi selvfølgelig ivaretar tryggheten og sikkerheten til den enkelte framover.