OverStortinget

La meg starte med å takke for et viktig initiativ. Behovet for forutsigbarhet og like markedsvilkår som næringslivet i EU hører jeg i så godt som alle mine møter med industrien. Dette er jeg også opptatt av, og jeg mener miljømyndighetene bidrar til det, både gjennom samarbeidet med EU og gjennom miljømyndighetenes arbeid overfor industrien. Det betyr ikke at klima- og miljøregelverkene som kommer fra EU, er få eller enkle, de er nok heller mange og til dels ganske kompliserte. Alt i alt mener jeg likevel norsk industri er tjent med å ha like regler som de som gjelder i vårt viktigste marked. Samtidig jobber vi kontinuerlig med å være en konstruktiv samarbeidspartner og gir innspill på hvordan regelverkene fungerer for norske forhold, og hvordan de kan fungere enda bedre i framtiden. Industrien har også selv et ansvar for å kjenne sine forpliktelser og sette seg inn i foreslåtte endringer i regelverk, slik at de kan endre, utvikle og innrette seg på en best mulig måte. Regjeringen er opptatt av forutsigbarhet og effektiv saksbehandling. Derfor arbeider miljømyndighetene kontinuerlig med å forbedre prosesser, styrke dialogen med aktørene og ta i bruk nye digitale løsninger som kan bidra til mer effektiv saksbehandling. Men det kan også være viktig å være tydelig på at enkelte saker vil være komplekse og ta tid. Når det gjelder for eksempel inngrep i natur og påvirkning på vannmiljø, må beslutningene være godt fundert, både faglig og rettslig. Det er en forutsetning for at vedtakene skal stå seg over tid, og dermed også gi reell forutsigbarhet for næringslivet. Industrien skal gjennom en formidabel omstilling på veien mot et lavutslippssamfunn, men det er både store utfordringer og store muligheter i denne. Produkter med lave utslipp skal få en fordel i det europeiske markedet. Timingen er kanskje vanskelig, men produksjon uten klimagassutslipp er framtiden. Det er klart at industrien vil ha behov for støtte for å utvikle og oppskalere nye løsninger og ordninger som skjermer mot karbonlekkasje. Samtidig vil prising av klimagassutslipp gjennom CO2-avgift og deltakelse i EUs kvotesystem (EU ETS) fortsatt være et viktig virkemiddel i norsk klimapolitikk. Forurenser skal betale. Det skal være hovedregelen, men vi skal også ha støtte og hjelp i omstillingen. Nesten alle verdens land har skrevet under på Parisavtalen og et felles mål om en verden som unngår farlige klimaendringer. I årene framover vil konsekvensene av klimaendringene bli mer og mer tydelig, og jeg er overbevist om at det vil komme et punkt hvor alle forstår at kraftfull klimapolitikk er en nødvendighet. Regjeringen er bevisst på at arbeidet med grønn omstilling er krevende for deler av næringslivet, særlig i en situasjon der ny teknologi kan være umoden, kostbar eller lite tilgjengelig på sikt. Vi fører derfor en politikk der man kombinerer langsiktige rammevilkår, som prising av utslipp gjennom avgifter og kvoter, med mer målrettede og tidsavgrensede støtteordninger som kan avhjelpe markedssvikt i tidlige faser. Enova er regjeringens viktigste verktøy for klima- og energiomstilling. Samtidig er det en grunnleggende forutsetning at staten verken kan eller bør ta all risiko fra virksomhetene. De som mottar støtte, må selv bidra med kapital og ta del i risikoen, og støtten skal heller ikke være varig. Formålet er at vi klarer å legge til rette for omstilling og teknologiutvikling i en oppstartsfase, slik at markedskreftene etter hvert kan ta over innenfor langsiktige og stabile rammer, at vi utvikler langsiktige, lønnsomme bedrifter som står på egne bein. Karbonfangst og -lagring er en av de viktigste mulighetene industrien har til grønn omstilling. Svært mange industriutslipp, som f.eks. produsenter av sement eller ferrolegering, har i dag en blanding av både fossile og biogene utslipp, og treforedlingsvirksomhetene har nesten bare utslipp av biogen CO2. Klimasamarbeidet med EU har i dag ikke noe insentiv for å fange og lagre biogen CO2, som kan gi såkalte negative utslipp. For negative utslipp er det heller ikke en forurenser som skal betale, men en tjeneste det må og bør betales for. Regjeringen arbeider derfor med en rettighetsbasert ordning som kan gi nettopp dette. Ved å få på plass et insentiv for å fange og lagre også de biogene utslippene er det lettere for industrien å regne hjem klimaløsninger som karbonfangst og -lagring som løsning. Samtidig har Enova annonsert at de er i gang med å utvikle et nytt konkurransebasert virkemiddel, som skal utløse reduksjoner av blandede og biogene klimagassutslipp. Avslutningsvis vil jeg understreke at regjeringen jobber for at Norge skal være et land hvor vi klarer mange ting på en gang. Vi skal utvikle industri, redusere klimagassutslippene og ta vare på naturen. Det er nettopp balansen mellom disse hensynene som er grunnlaget for langsiktig tillit, både fra industri, investorer, arbeidstakere og samfunnet som helhet. (Innlegg er under arbeid)