OverStortinget

Industrien står i et viktig veiskille, og vi må stille oss spørsmålet om vi skal være en energistormakt eller en råvareleverandør. Norsk industri har lagt bak seg et 2025 preget av vekst og økt verdiskaping. Tallene fra Norsk Industris konjunkturrapport for 2026 viser at hjulene går rundt, og at omstillingsevnen for så vidt er intakt, men hvis vi løfter blikket fra kvartalstallene, ser vi konturene av en virkelighet som krever mer enn bare «litt mer av alt». Vi står i et industrielt veiskille hvor vi må velge retning, ikke bare tempo. Vi befinner oss i en tid der alt haster. Vi skal levere på forsvarssektorens behov, vi skal kutte utslipp i prosessindustrien, og vi skal bygge en helt ny grønn verdikjede for havvind og batterier. Samtidig merker vi at pilene for investeringer flater ut. Spørsmålet jeg savner i den offentlige debatten, er om vi virkelig har kapasitet til alt dette samtidig. Vi kan ikke bygge batterifabrikker, elektrifisere sokkelen, ruste opp Forsvaret og opprettholde en verdensledende prosessindustri med dagens tilgang på kraft og kompetanse. Nå i 2026 ser vi tydeligere enn noen gang at flaskehalsene ikke bare er økonomiske, men også strukturelle. For å sikre at norsk industri ikke bare overlever, men leder an, må initiativdebatten handle om tre temaer. Det første er prioriteringer. Det grønne industriløftet er ambisiøst, men er det realistisk? Vi trenger en ærlig politisk debatt om hvilke industrier som skal prioriteres når energiknappheten setter grenser. Skal vi satse alt på kraftkrevende industri, eller skal vi bruke kraften vår til å elektrifisere andre sektorer? Det andre er kompetansegapet, som er vår største handelsbarriere. Det hjelper lite med subsidier og gunstige rammevilkår hvis vi mangler folkene som skal tegne, bygge og drifte teknologien. Industrien skriker etter fagfolk, og vi ser nå at lønnsoppgjøret presser på. Vi må tørre å diskutere hvordan vi utdanner oss ut av denne krisen, og hvordan vi gjør industrien attraktiv nok for neste generasjon. Det siste er geopolitisk virkelighet versus grønn drøm. Vi lever i en urolig verden. Forsvarsindustrien har fått et nødvendig løft, men det krever ressurser som også trengs i det grønne skiftet. Hvordan balanserer vi behovet for en trygg nasjon med behovet for en bærekraftig industri? Vi har de siste årene vært flinke til å signere intensjonsavtaler og lansere «veikart», men industrien ønsker handling framfor honnørord og festtaler. 2026 må bli året hvor vi legger bort visjonene og begynner å snakke om det kjedelige: Hvordan skal vi forenkle konsesjonsprosesser, hvordan skal vi få fart på nettutbygging, og hvordan skal vi få en reell satsing på yrkesfag? Norge har alle forutsetninger for å lykkes. Vi har kapitalen, kompetansen og naturressursene, men vi må velge å prioritere dem riktig. Norsk industri er ikke en statisk størrelse som bare følger markedet, men en aktiv deltaker. La oss slutte å snakke om hva vi kan gjøre, og begynne å prioritere hva vi faktisk må gjøre. Det vi mangler, er det politiske motet til å ta de valgene som faktisk koster noe, framfor å love gull og grønne skoger til alle sektorer samtidig. (Innlegg er under arbeid)