OverStortinget

Tusen barn og unge med trenere og foresatte var for en stund tilbake kommet tilreisende til Røros, som er en vakker, men liten kommune med 5 500 innbyggere, og som ligger i Trøndelag. Det var tid for den tradisjonelle håndballcupen, og stemningen var høy etter uker og måneder med forberedelser. Nyhetene hadde meldt at det var ekstremvær på gang, Amy, men vi skulle tross alt være inne hele helga. Det gikk nok bra, Amy var ikke et problem. Så gikk strømmen. Det ble mørkt i hallen, det ble mørkt i garderobene. Vi fant kreative løsninger og sikret lys for å finne fram og gå på do, og den lokale dugnadsgjengen sikret aggregat og varm suppe til ungdommene. Men lyset kom aldri på, og pumpene til toalettene sluttet å virke. Det ble kaldt i rommene, og foreldrene ble sultne – for uten strøm åpnet ikke matbutikkene. Bensinstasjonene var stengt, og det samme var Røros' mange sjarmerende og gode kafeer og restauranter. Et stykke ut på lørdagen kom beskjeden vi hadde ventet på: Kommunen avblåste cupen og oppfordret alle som ikke bodde i kommunen, til å reise hjem. De trengte strømmen til eget nødnett. Med Amy i ryggen kjørte vi sikksakk mellom trær i veibanen i et Trøndelag som var mørklagt fra Røros til Støren, men halvparten av deltakerne var fortsatt igjen i Bergstaden, for det var ikke strøm til å lade bilene, og toget gikk ikke. Amys herjing var bare en forsmak på kommende kriser, og min personlige vurdering var at vi besto testen, men bare akkurat. Bakgrunnen for dagens debatt er to rapporter fra Riksrevisjonen som omhandler havnesikkerhet og totalforsvar, og bakteppet for dagens debatt er dystert. Vi lever i urolige tider, i en verden som virker både farligere og mer usikker enn på mange år. I Ukraina raser krigen fortsatt. I Palestina har titusener av mennesker blitt drept i et folkemord som okkupasjonsmakten Israel begår mot befolkningen på Gaza. Fra USA får vi nærmest daglig nyheter om hvordan Trump-administrasjonen på hjemmebane angriper demokratiet og i utenrikspolitikken folkeretten. Bare de to siste månedene har tusenvis av sivile i Midtøsten måttet bøte med livet etter at USA og Israel satte hele regionen i brann, med folkerettsstridige angrep mot Iran i slutten av februar. I tillegg kommer gjentatte trusler om invasjon av Grønland den ene dagen og Cuba den neste – alt mot bakteppet av klimakrisen, hvis konsekvenser bare blir mer tydelige og skadelige for hvert år som går. I en verden som virkelig bare blir mer og mer omskiftelig, er altså utgangspunktet ikke særlig godt. Siden den kalde krigen har skiftende regjeringer bygget ned det norske invasjonsforsvaret til fordel for deltakelse i stormaktsledet krigføring i utlandet. Som et resultat av nedbyggingen har Norge i dag et forsvar med så få soldater at de ikke ville kunnet holde ut mot en større angriper. Også den sivile beredskapen har blitt bygget ned. Beredskapslager av kritiske varer som mat, medisiner og drivstoff har blitt avviklet. Det er stort underskudd på bomberom. Selvforsyningsgraden er lav. I totalberedskapskommisjonens rapport fra 2024 fastslås det at den sivile beredskapen er for dårlig til å gi Norges sivilbefolkning tilstrekkelig beskyttelse i krise og krig. Over tid har den norske velferdsstaten, juvelen i samfunnet, også blitt bygd ned. Sikkerhetsnettet har blitt tynnere i en tid da stadig flere sliter. Vi har en helsesektor som skal behandle og bistå i krig og krise, som sliter med bemanningen i dag, med lav kapasitet og lange køer. Særlig gjelder dette innenfor psykisk helsevern. I Riksrevisjonens rapport er nettopp mangel på planer for krig og krise og sivile totalforsvarsaktører en av konklusjonene. Det samme gjelder prioritering av totalforsvarets ressurser. Det er nødvendig å ha planer for hva som skal prioriteres, og hva som skal og må settes på vent i en krise. Vi trenger en robust befolkning som opplever et fellesskap og verdier det er verdt å kjempe for, både i fredstid og i kriser. Barnehagen og fellesskolen er barn og unges viktigste arena. Ved å styrke disse, sikre nok bemanning og tid, styrker vi også det norske samfunnet og beredskapen. Det er god beredskap i å sikre små forskjeller i samfunnet, men dessverre øker fattigdommen også i Norge. Vi må snu trenden, jobbe for et fortsatt seriøst arbeidsliv og høy fagforeningsdeltakelse. Det er erfaringer vi har fra Ukraina. I tillegg er det nødvendig med god infrastruktur, og der spiller havnene også en nøkkelrolle.