OverStortinget

Først må jeg gratulere med opprykk! Så må jeg si at jeg er vikar i dag, men i motsetning til industrien er jeg heldigvis ikke på innleie. Norsk industri produserer varer vi kan eksportere, den utvikler ny teknologi, og den gjør det mulig å nyttiggjøre seg naturressurser. Industrien er selve bærebjelken i det norske samfunnet. Uten varig høy sysselsetting, et høyproduktivt arbeidsliv og flere verdensledende industrinæringer ville det økonomiske grunnlaget for en solid velferdsstat i Norge sett ganske annerledes ut. Derfor er det viktig at Norge forblir en industrinasjon, ikke minst for å sikre en levedyktig velferdsstat også i framtiden, når oljeeventyret en gang tar slutt. I Norge må en slik produksjon basere seg på våre naturgitte og menneskeskapte fortrinn. Vi har en lang kystlinje og god tilgang på råstoff, råvarer og kraft. Vi har også godt organiserte industriarbeidere med verdensledende kompetanse. En aktiv statlig industripolitikk gir unike muligheter til å ivareta og forsterke dette. Vi må bruke statlig eierskap og konsesjonspolitikken aktivt for å sikre verdiskapingen og øke videreforedlingen. Råvarene som høstes og utvinnes i Norge, skal brukes til industribygging her hjemme, ikke sendes uforedlet ut av landet. Staten må foreta smarte investeringer hjemme og selv ta kontroll over kritisk industri, istedenfor å sløse bort penger på batterifabrikker som ikke produserer batterier, og på hydrogenferjer som ikke forlater verftene, prosjekter der Norge ikke sitter igjen med noe, mens eierne tar ut millioner i lønn. Et høyaktuelt eksempel er Fensfeltet: Her ligger det enorme verdier i sjeldne mineraler, noe som kan gi staten nye inntekter i framtiden, samtidig som det gir oss kontroll over en kritisk verdikjede. Det er også viktig i et beredskapsperspektiv: Hvis et selskap fra den andre siden av verden kjøper opp en norsk gruve, faller mye av argumentene bak om europeisk sikkerhetspolitikk bort. Staten bør bruke de økonomiske musklene til å opprette et statlig mineralselskap. Norge forsyner allerede Europa med olje, gass, strøm og aluminium. Nå kan vi forsyne dem med kritiske mineraler også. Gjennom hundre år har vi bygd landet på rimelig tilgang på vannkraft, til nytte for folk og verdiskaping over hele landet. I dag har Norge forlatt denne linjen gjennom et politisk valg. Energiloven fra 1990, nye utenlandskabler og tilslutningen fra Høyre, FrP, Ap, Venstre og MDG i 2018 til EUs tredje energimarkedspakke har overlatt prisfastsettelsen på strøm til næringslivet, til en internasjonal strømbørs. Offentlig eierskap er ikke nok for å sikre kontroll over kraften. Regjeringen, i allianse med NHO og ledelsen i LO, mener det viktigste svaret er mer kraft. De forsøker å sette en dagsorden for en massiv økning i kraftutbygging, som vil gå ut over naturen. Det er ikke det riktige svaret. Vi trenger 40 TWh i kraftoverskudd for å løsrive oss fra gassprisene, om vi ikke setter en makspris. Det er urealistisk og ville ha vært uklokt. Å ha kontroll over kraften betyr både å styre pris og eksport, men også forbruk. Norge hadde i fjor et rekordstort kraftoverskudd, på nesten 20 TWh. Skremselspropagandaen om for lite kraftproduksjon er feilaktig. Kraftoverskuddet har økt i flere år, men vi må bygge nett, slik at strømmen kan tas i bruk, og vi må ikke tappe vannmagasinene for eksport på høsten, slik at vi får kraftmangel om våren, som nå. Nå rammes europeiske strømpriser, fra deres dyre gasskraft, rett inn på prisene i Trøndelag, selv om vi har fornybar energi. Det vi trenger, er mer nett, og det ansvaret har blitt forsømt i mange år. Riksrevisjonen har gjennomgått hvordan Statnett har prioritert, og konklusjonen var at vi har neglisjert oppgradering i det nasjonale strømnettet, mens investeringer i utenlandskabler har blitt prioritert opp. Statnett brukte hver femte krone på å bygge kabler til utlandet i perioden 2013–2023. Dette er kabler som i all hovedsak sender strømmen ut av landet og ikke bygger noen industri. Det er bakteppet for det vi ser nå, hvor all industri i nord nektes ny tilknytning til strømnettet. Elektrifisering av sokkelen og Melkøya, kombinert med prioritering av utenlandskabler framfor nasjonalt strømnett, har lagt grunnlaget for dagens kraftmangel. Der har Solberg-regjeringen et tungt ansvar, men også dagens regjering. Skal vi få bygd ny industri og videreutviklet dagens industri, trengs det både nettutbygging og klare prioriteringer. Dagens situasjon, hvor de fleste reservasjonene går til datasentre, bidrar til det motsatte av ny industribygging.