OverStortinget

Det er ikke tillatt å tilby surrogati i Norge. Etter barneloven er en avtale om å føde et barn for en annen kvinne ikke bindende, og etter bioteknologiloven kan befruktede egg bare settes inn i livmoren til den som skal være barnets mor. Jeg mener de norske reglene om surrogati er klare. Dersom noen tilbyr surrogati i Norge, kan vedkommende straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Straffansvaret omfatter også den som i Norge medvirker til at noen får utført surrogati i utlandet, f.eks. gjennom formidlingsvirksomhet. Bioteknologilovens straffebestemmelse unntar fra straff «privatpersoner som søker eller benytter tilbud som er i strid med denne loven». Det vil si at personer som benytter seg av surrogati, ikke kan straffes. Dersom f.eks. familiemedlemmer eller andre nærstående yter praktisk bistand, vil også disse unntas fra straffansvar. Dette unntaket er begrunnet med at det er verken ønskelig eller rimelig å straffe disse, og at det primært er helsepersonell og andre som i sin yrkesutøvelse overtrer eller i strafferettslig forstand medvirker til å overtre bioteknologilovens regler, det har vært meningen å straffe. Norsk rett har ingen særskilte regler om fastsettelse av foreldreskap etter bruk av surrogati. Det betyr at de generelle reglene etter barneloven og adopsjonsloven gjelder. Den som føder barnet er barnets mor, og farskap etableres på de måter som barneloven bestemmer, enten ved erklæring eller endring. Dersom et foreldreskap ikke kan etableres etter reglene i barneloven, kan den som søker å bli juridisk forelder eventuelt søke om adopsjon. Det må gjøres en konkret og grundig vurdering i hver sak av om vilkårene for adopsjon er oppfylt. Barnets beste skal også her være det overordnede hensynet i adopsjonsvurderingen, også der barnet er født etter bruk av surrogati i utlandet. Det er også svært viktig at avgjørelser om foreldreskap og adopsjon for et barn født i utlandet, baseres på god og riktig dokumentasjon, og at identitet og relasjon er tilstrekkelig avklart. Surrogati er som nevnt ikke tillatt i Norge, men vi kan ikke hindre folk i å dra til utlandet og få utført surrogati i land som faktisk tillater det. Bruk av surrogati medfører imidlertid risiko – som vi vet – både for surrogatmor, for de intenderte foreldrene og ikke minst for barnet. Barn kan f.eks. risikere å komme i en situasjon uten juridisk tilknytning til en intendert forelder, og uten statsborgerskap eller rett til innreise og opphold i Norge. Det er grunnen til at norske myndigheter fortsatt fraråder norske borgere å benytte seg av surrogati i utlandet. Jeg mener at reglene i bioteknologiloven, barneloven og adopsjonsloven samlet sett er klare. Jeg mener også de gir tilstrekkelig regulering på feltet, og at de i dag avveier ulike hensyn som gjør seg gjeldende, på en balansert måte.