OverStortinget

Norge er et lite land i en urolig verden, og aldri før i min levetid har så mye vært så usikkert og behovet for å prioritere trygghet vært større. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever av oss at vi evner å se sammenhenger, for alt som foregår der ute, skaper ringvirkninger her hjemme, og med krigshisseriet fra Trump og Putin vil ikke verden bli tryggere eller mer forutsigbar med det første, dessverre: Demokrati under press, polarisering, tollbarrierer og fysiske blokader, forsyningslinjer som brytes, og produksjonen av kritiske varer som forsinkes eller stopper helt opp. Økte priser på drivstoff er ett eksempel på dette. Skal vi forsøke å dempe konsekvensene og sikre mest mulig trygghet og forutsigbarhet her hjemme, da må norske politikere evne å tenke klokt om hvordan vi håndterer ringvirkningene. Både pandemien og Russlands invasjon av Ukraina førte til den samme alvorlige situasjonen som vi står overfor nå: svekket forsyningssikkerhet. Alle som driver med krisehåndtering lokalt og nasjonalt, har flere ganger de siste årene måttet være bekymret for at folks frykt for tomme hyller skal forverre situasjonen. Dette vil vi antakelig kjenne på igjen. Men tross alt og tross krig i Europa er det fred her hjemme nå, og det er godt, for planer for kriser legges best i fredstid. Derfor er det veldig bra at 2026 er totalforsvarsåret, og at den sikkerhetspolitiske situasjonen har ført til et styrket forsvar, og at befolkningens egenberedskap får stadig økt oppmerksomhet. Jo flere av oss som kan klare oss selv i en krise, desto mer av kapasiteten til beredskapsetatene kan brukes på å beskytte landet og ta vare på dem som trenger det mest. Som en mangeårig beredskapsbyråkrat er det åpenbart for meg at det har skjedd veldig mye på dette feltet de siste 10–15 årene. Mens det å lagre vann i kjelleren var en litt snodig preppe-oppførsel for ikke så veldig lenge siden, er det å ha fyrstikker, ved og boksemat i kjelleren til noen dager i ferd med å bli like åpenbart for egenberedskapen og sikkerheten som det å ha brannvarslere i huset eller å bruke belte i bilen, og det er veldig bra. Riksrevisjonens undersøkelse viser også at det er gjort en hel del som er bra, og at det er en positiv utvikling, men sammen med svarene fra komiteens høring er det åpenbart for MDG og meg at det er mye som må bli bedre dersom vi skal sikre tryggheten mot de truslene som med vilje eller indirekte kan destabilisere samfunnet vårt. Et av de viktigste funnene i Riksrevisjonens rapport er at det mangler en helhetlig oversikt over hvilke aktører som er avhengige av de samme ressursene, og at totalforsvarsaktørene på regionalt og lokalt nivå er usikre på hvordan prioriteringer vil påvirke deres ressurstilgang i en krise. Vi vet altså ikke nok om hvordan en forsyningskrise vil påvirke beredskapen vår. Så langt innen totalforsvarsarbeidet ser det ut til at spørsmålet om hvordan sivil sektor skal understøtte Forsvaret, har fått langt mer oppmerksomhet enn det akkurat like viktige spørsmålet om hvordan sivil sektor skal sikres kontinuitet, altså hvordan vi skal holde veier, strømforsyning, kommunikasjon og de helt grunnleggende nasjonale funksjonene i gang. For vi vet ikke hvordan neste krise vil se ut, om den skyldes klimaendringer, et militært angrep eller en form for hybrid krigføring, men vi vet at våre grunnleggende behov og det som trengs for å holde samfunnet i gang, er det samme uansett om krisen skyldes Donald, Vladimir eller Hans. Forsyningen må sikres, og verdikjedene må fungere så godt som mulig. Undertegnede stilte spørsmål til samtlige deltakere i komiteens høring og satt igjen med det inntrykket at funnene fra Riksrevisjonen og behovene for tiltak fortsatt er like aktuelle: Justis- og beredskapsdepartementet må ta initiativ til å få bedre oversikt over ressurser og avhengigheter. Det trengs flere tiltak for å sikre effektiv prioritering. Næringslivet behøver mer forutsigbarhet og informasjon om Forsvarets behov i en krigssituasjon, og det er for mye tvil blant næringslivsaktører om hvem som vil ha helt egne forpliktelser i en krigssituasjon, og hvilken prioritet det vil ha. Det er veldig bra at Næringsdepartementet er gitt en koordinerende rolle i dette arbeidet, men jeg er usikker på om det er konkret nok, og om det går raskt nok. Det må sikres et grundig og godt samarbeid mellom politisk ledelse innen forsvar og næring om å etablere prioriteringsmekanismer og ressursbehov, slik at næringslivet kan få den kunnskapen og informasjonen de trenger for å bidra mest mulig – og ikke bare til Forsvaret, men det er helt avgjørende at robustheten i hele samfunnet styrkes, og at samarbeidet og informasjonsutvekslingen blir god, både mellom forsvar, sivil side og næringsliv. (Innlegg er under arbeid)