OverStortinget

Denne saken handler om mer enn eierskapsprinsipper og rollefordeling. Den handler om liv – om mennesker som ble overvåket, arrestert og drept, om familier som lever videre med tapet, og om hvilket ansvar Norge har når et statseid selskap opererer i et land der demokratiet kollapser. Komiteens innstilling er tydelig. Saken reiser alvorlige og prinsipielle spørsmål om statens eierstyring i Telenor, og om hvordan risiko ble vurdert, hvilke hensyn som ble vektlagt, og hvordan ansvar ble håndtert da situasjonen i Myanmar utviklet seg fra politisk uro til statskupp og et fullstendig sammenbrudd i rettssikkerhet og menneskerettighetsvern. MDG er enig i at dette sakskomplekset er for stort for komiteen alene, og støtter derfor at Riksrevisjonen går grundig inn i det. Men det er allerede mulig å slå fast noe veldig viktig: Regjeringen har vært tydelig på at staten forventet at Telenor fulgte FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer. Samtidig har statsrådene understreket at konkrete operasjonelle beslutninger, som håndtering av data og valg av uttrekk, lå hos selskapets styre og ledelse. Det er formelt riktig, men det fritar verken selskapet eller staten for ansvar. FNs og OECDs retningslinjer er klare: Selskaper skal ikke bidra til menneskerettighetsbrudd. De skal gjøre risikobaserte aktsomhetsvurderinger, særlig i høyrisikoområder, og ta ansvar når handlinger har bidratt til alvorlig skade. Nettopp her er Telenors egne vurderinger allerede blitt gjennomgått. OECDs norske kontaktpunkt har behandlet en omfattende klage mot Telenor og konkludert med at selskapets aktsomhetsvurderinger ikke var i tråd med retningslinjene. Særlig alvorlig er det at Telenor systematisk prioriterte én gruppe rettighetshavere, sine egne ansatte, foran kundene og den øvrige befolkningen. Det er selvfølgelig bra at Telenor forsøkte å beskytte egne ansatte, men det er ikke tilstrekkelig når konsekvensen er at andre utsettes for overvåking, arrestasjoner og i noen tilfeller henrettelser. Kontaktpunktet peker også på at manglende planlegging for statskupp og uttrekk var et alvorlig svakhetspunkt. Dersom slike scenarioer hadde vært en del av risikovurderingene tidligere, kunne skadeomfanget vært redusert. I stedet ble exit-strategier utviklet først etter at risikoen ble brutalt reell. Fraværet av fokus på denne risikoen beskrives som slående. Regjeringen hadde løpende eierdialog med Telenor. De diskuterte risiko. De ble kjent med press om overvåkingsteknologi og med salgsprosessen. Likevel vet ikke kontroll- og konstitusjonskomiteen hvordan disse vurderingene faktisk ble gjort. Hvorfor? Fordi komiteen er blitt nektet innsyn i sentrale dokumenter. Kontaktpunktet er tydelig på hva som nå forventes: Telenor bør ta en aktiv rolle i gjenoppretting, f.eks. gjennom økonomisk og juridisk støtte til dem som har fått sine digitale fotavtrykk misbrukt. Dette er ikke radikale krav. Det er en direkte konsekvens av OECDs retningslinjer, som Norge har ratifisert. Derfor mener MDG at regjeringen ikke kan nøye seg med å vise til rollefordeling. Regjeringen må anerkjenne ansvaret sitt, møte menneskene som er rammet, og bidra til faktisk oppreisning. Når man har samarbeidet med et militærregime og konsekvensene har vært så alvorlige, må man også være villig til å ta ansvar i ettertid.