OverStortinget

Over tid har vi sett flere alvorlige saker som tydelig viser at vi trenger en ny og ærlig debatt om bruk av tvang i psykisk helsevern. Utviklingen i samfunnet, særlig innen rusfeltet, med økende bruk av sterke, syntetiske rusmidler, gjør dette mer aktuelt enn noen gang. For noen mennesker utløser dette alvorlige psykiske lidelser, med risiko både for dem selv og for omgivelsene, men denne saken gjelder like mye personer med alvorlige psykiske lidelser som ikke sliter med rus. Formålet med dette representantforslaget fra Fremskrittspartiet er todelt: Vi må sikre bedre behandling for personer med alvorlige psykiske lidelser, samtidig som vi ivaretar samfunnets behov for trygghet på en bedre måte. Disse hensynene står ikke i motsetning til hverandre. Dagens lovkrav om beslutningskompetanse som vilkår for bruk av tvang i psykisk helsevern ble innført i 2017, til tross for betydelig faglig motstand. Flere høringsinstanser advarte mot at pasienter med alvorlig psykisk sykdom i praksis ville kunne nekte å ta imot nødvendig behandling. Mye tyder på at denne bekymringen var berettiget. Politiet melder om økt oppdragsmengde knyttet til psykisk syke personer. Fagfolk beskriver flere kortvarige innleggelser, hyppige utskrivelser og en tydelig svingdørseffekt, særlig blant pasienter med både rusavhengighet og alvorlig psykisk lidelse. Statsadvokaten i Troms og Finnmark sier rett ut at den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp på i dag for de sykeste pasientene er ved først å begå alvorlig kriminalitet. Hvordan i all verden har vi havnet her? Den sikreste måten å få adekvat psykisk helsehjelp på, er altså ved først å begå alvorlig og farlig kriminalitet. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det. Resultatet er at mennesker som er svært syke, ofte får hjelp for sent, at behandlingen blir for kort, og at utskrivningene skjer før det er forsvarlig. Derfor mener Fremskrittspartiet at kravet om manglende samtykkekompetanse må fjernes, og at regelverket for bruk av tvang tilbakeføres til slik det var før 2017. Samtidig står vi i en alvorlig kapasitetskrise i psykisk helsevern. Antall døgnplasser er kraftig redusert over tid. Samtidig finnes det private aktører med høy spesialisert kompetanse og døgnkontinuerlig bemanning som allerede leverer tjenester til det offentlige. Likevel har flere av disse aktørene i praksis ikke adgang til å bli godkjent som DPS med hjemmel til bruk av tvang. Det er et paradoks. Klinikker med nødvendig kompetanse kan ikke sette de rammene som i enkelte tilfeller er avgjørende for å hindre alvorlig forverring, selvskade eller skade på andre. Å åpne for at også private aktører som oppfyller de samme kravene som offentlige DPS-er, kan godkjennes, handler om bedre bruk av eksisterende kapasitet, raskere hjelp til pasientene og bedre vern av samfunnet. Med det tar jeg opp forslagene fra Fremskrittspartiet i saken – og satser på at Stortinget lytter til det som er sunn fornuft.