OverStortinget

Norge står overfor en sikkerhetspolitisk virkelighet som krever handlekraft, klarhet og samordning. Riksrevisjonens rapport om totalforsvaret i sikkerhetspolitisk krise og krig viser at vi, til tross for vedtatte satsinger siden 2016, fortsatt har alvorlige utfordringer som må løses for å sikre at vårt samfunn kan møte en krise eller krig med nødvendig motstandskraft. Vi i Høyre har vært tydelige på at Forsvaret, samfunnssikkerhet og beredskap må prioriteres, og at det krever en helhetlig og koordinert innsats. Det er derfor vi satte i gang en del arbeider allerede i 2016–2017, for å få totalforsvaret opp og gå. I totalberedskapsmeldingen, som ble lagt fram i fjor, understrekes nettopp dette: at vi må sikre at alle ledd i samfunnet er forberedt og i stand til å støtte Forsvaret når det trengs aller mest. Det er et gap mellom ambisjoner og handling. Regjeringen trekker fram viktige initiativer, også her i salen i dag, men mange av dem er enten ikke igangsatt eller langt unna ferdigstillelse. Det er rett og slett ikke godt nok. Rapporten viser også at det fortsatt er manglende klarhet i Forsvarets behov og prioriteringer på regionalt og lokalt nivå. Kommuner og offentlige virksomheter etterlyser tydeligere beskrivelser av hvilke ressurser som er kritiske for Forsvaret. Jeg hører i dag at man peker på øvelser og annet som er gjort, men det er helt klart at det ikke er godt nok all den tid kommuner og fylker påpeker denne mangelen. Dette er ikke bare et spørsmål om informasjonsflyt; det handler om å sikre at samfunnet vårt kan fungere under press. Uten klar kommunikasjon og samordning risikerer vi at viktige samfunnsfunksjoner svekkes eller ikke fungerer akkurat når de trengs som mest. Et annet sentralt funn i rapporten er at det ikke er avklart i hvilken grad sivile ressurser vil være tilgjengelige for Forsvaret i en krise. Dette er altså 4–5 år etter at krigen i Ukraina brøt ut. Det er en alvorlig svakhet. Jeg skulle gjerne ha sett at man var på et annet sted enn der man er nå. Totalberedskapsmeldingen peker også på at vi må ha en helhetlig oversikt over ressurser og avhengigheter, og det er tydelig at heller ikke det er på plass. Jeg håper at noe av det som er blitt fortalt her, er korrekt, og at vi er bedre på vei, men tempoet er for lavt. Utfordringene som pekes på i rapporten i sin helhet, har vedvart over lang tid. Der er vi alle enige. Det er på tide å ta et oppgjør med disse halvhjertede tilnærmingene og løsningene. Vi må sikre tydeligere ansvarsfordeling, bedre informasjonsdeling og forpliktelser til å lære av øvelser, utover det som sies i denne salen. Totalberedskapsmeldingen gir oss en helt klar retning, men det må handles. Avslutningsvis må jeg si at det vil brukes masse penger på Forsvaret de kommende årene, men Forsvaret sier selv at uten at sivilsamfunnet fungerer, vil heller ikke de klare å levere den kampkraften de må.