OverStortinget

I år er det rundt 250 år siden den industrielle revolusjonen startet. Den industrielle revolusjonen kan kort oppsummeres som den omfattende omleggingen fra håndverk og muskelkraft til fabrikkproduksjon og maskinkraft. Spesialiseringen og tilgang på mer energi ga velstandsvekst og økt produktivitet over det meste av samfunnet. En god forklaring på dette finner man i fysikken, der energi ofte defineres som evnen til å utføre arbeid. Man gikk fra håndkraft til hestekraft, så til kull og damp, før overgangen fra kull og damp til oljebaserte drivstoffer igjen økte tilgjengelig energimengde, effektivitet og produktivitet ytterligere. Mer kapital per arbeider er en viktig faktor for økt produktivitet, men dette finner ikke sted i dagens Norge, hvor Arbeiderparti-regjeringen har valgt å gå den planøkonomiske veien. Først har man besluttet svært ambisiøse – ja, rent utopiske – mål, spesielt innen klima, som treffer både næringslivet og andre aktører hardt, før man igjen bruker disse høye målene som argument for å dele ut skattepenger til utvalgte bedrifter innen utpekte næringer som batterifabrikker, flytende havvindselskaper, hydrogenproduksjon og mange andre grønne luftslott. Det resterende næringslivet og skattebetalerne sitter igjen med den tvilsomme æren av å ta regningen for gildet. Denne måten å styre samfunnet på fungerer svært dårlig. Erfaringene fra tidligere tiders forsøk med planøkonomi er nemlig mildt sagt begredelige. Staten bør heller stå for fornuftige mål og krav samt lage rammebetingelser som sørger for at prisen på kapital blir lavest mulig. I stedet struper man energitilgangen, og man vedtar krav som fører til økte energibehov og gjør det vanskeligere å konkurrere. Ser man på Norsk Industris konjunkturrapport, er det de lister opp som viktig for deres medlemmer, følgende: forutsigbare og konkurransedyktige energipriser eierbeskatning lavere og stabile kraftpriser raskere og enklere konsesjons- og godkjennelsesprosesser god markedsadgang tilgang på kompetent arbeidskraft Regjeringen oppfyller i liten grad dette, og det gjør at selv om vi i dag har gode vilkår og god eksport fra norsk industri, kan det bli særdeles urovekkende og utfordrende framover når man har en regjering som har innført enda høyere klima- og miljøkrav enn det man ser i EU – regionen som har lavest vekst av samtlige i verden, og som har en fallende industriproduksjon. Vi bør ikke følge etter EU, men heller føre en mer fornuftig energi- og klimapolitikk – og ikke minst industripolitikk.