Det var en del angrep her fra Arbeiderpartiet som ikke kunne stå uimotsagt, og det er en del forutsetninger som er mildt sagt misvisende. Man framhever CO2-kompensasjon. Fremskrittspartiet mener også at det er riktig å ha CO2-kompensasjon til industrien. Problemet er bare at den CO2-kompensasjonen kommer på grunnlag av urealistiske klimakrav, CO2-avgifter i Europa som smitter over på Norge, og som fører til et behov for å kompensere for ulempene dette medfører. Europeisk klimapolitikk er et lappeteppe av krav og kriterier, og det er særdeles vanskelig å holde seg innenfor, men også særdeles vanskelig å drive lønnsomt når man hele tiden har økte avgifter og nye krav å forholde seg til. Da kommer det igjen stadig nye kompensasjoner. Fremskrittspartiet mener at det smarteste hadde vært å la være å innføre krav og kriterier som medfører behov for kompensasjon i etterkant, men der står vi tydeligvis ganske alene, for veldig mange andre mener at høyest mulig krav og mål er veien å gå, selv om det er særdeles kostbart og særdeles lite effektivt. Så har man havvind. Det man ser nå når det gjelder Sørlige Nordsjø II, som man skal bruke titalls milliarder på, er at prosjektet ser ut til å være satt på pause. Bestillingene til transformatorprodusentene er nå, så vidt jeg kan se, satt på pause. Det ser ganske kritisk ut for regjeringens storstilte satsing – og eneste satsing – på havvind. Man har allerede en eksportnæring, og det er uten å ha et etablert hjemmemarked. Det er veldig bra. Det er kjempebra at norske aktører er aktive innen havvind globalt. Det heier Fremskrittspartiet på, men når man har en etablert industri som omsetter for 50 mrd. kr–60 mrd. kr i året, ser vi ikke helt grunnen til at man skal bruke tilsvarende sum her hjemme for å bygge et norsk hjemmemarked, med den begrunnelsen at vi skal bygge en eksportindustri. Den er jo der allerede. Det blir også nevnt virkemidler og skatt. Aktiv næringspolitikk har jeg nevnt tidligere, og jeg har tatt det opp utallige ganger her fra talerstolen. Man har en regjering som prøver å plukke vinnere, men som i størst grad har vært flink til å plukke tapere. Det samme ser man med Nysnø. Det var et dårlig vedtak da det ble opprettet, i 2017 under Solberg-regjeringen, og vi ønsker å legge det ned. Det er fordi vi ikke ser noen grunn til at et forvaltningsfond skal sitte borte i Stavanger og investere i andre pengemarkedsfond og grønne fond med et klekkelig, høyt forvaltningshonorar. Vi har mer tro på private investorer. Vi har mer tro på å senke skatter og avgifter, forenkle, avbyråkratisere og avregulere. Det er det som vil være framtidens industri og næringsliv.

I år er det rundt 250 år siden den industrielle revolusjonen startet. Den industrielle revolusjonen kan kort oppsummeres som den omfattende omleggingen fra håndverk og muskelkraft til fabrikkproduksjon og maskinkraft. Spesialiseringen og tilgang på mer energi ga velstandsvekst og økt produktivitet over det meste av samfunnet. En god forklaring på dette finner man i fysikken, der energi ofte defineres som evnen til å utføre arbeid. Man gikk fra håndkraft til hestekraft, så til kull og damp, før overgangen fra kull og damp til oljebaserte drivstoffer igjen økte tilgjengelig energimengde, effektivitet og produktivitet ytterligere. Mer kapital per arbeider er en viktig faktor for økt produktivitet, men dette finner ikke sted i dagens Norge, hvor Arbeiderparti-regjeringen har valgt å gå den planøkonomiske veien. Først har man besluttet svært ambisiøse – ja, rent utopiske – mål, spesielt innen klima, som treffer både næringslivet og andre aktører hardt, før man igjen bruker disse høye målene som argument for å dele ut skattepenger til utvalgte bedrifter innen utpekte næringer som batterifabrikker, flytende havvindselskaper, hydrogenproduksjon og mange andre grønne luftslott. Det resterende næringslivet og skattebetalerne sitter igjen med den tvilsomme æren av å ta regningen for gildet. Denne måten å styre samfunnet på fungerer svært dårlig. Erfaringene fra tidligere tiders forsøk med planøkonomi er nemlig mildt sagt begredelige. Staten bør heller stå for fornuftige mål og krav samt lage rammebetingelser som sørger for at prisen på kapital blir lavest mulig. I stedet struper man energitilgangen, og man vedtar krav som fører til økte energibehov og gjør det vanskeligere å konkurrere. Ser man på Norsk Industris konjunkturrapport, er det de lister opp som viktig for deres medlemmer, følgende: forutsigbare og konkurransedyktige energipriser eierbeskatning lavere og stabile kraftpriser raskere og enklere konsesjons- og godkjennelsesprosesser god markedsadgang tilgang på kompetent arbeidskraft Regjeringen oppfyller i liten grad dette, og det gjør at selv om vi i dag har gode vilkår og god eksport fra norsk industri, kan det bli særdeles urovekkende og utfordrende framover når man har en regjering som har innført enda høyere klima- og miljøkrav enn det man ser i EU – regionen som har lavest vekst av samtlige i verden, og som har en fallende industriproduksjon. Vi bør ikke følge etter EU, men heller føre en mer fornuftig energi- og klimapolitikk – og ikke minst industripolitikk.

Energi er alltid interessant, og det er en diskusjon man faller tilbake på, for det er jo det som er forutsetningen for å drive industri, det være seg om det kommer fra kraft eller om det kommer fra andre energibærere. Der er FrP særdeles uenig med regjeringen. Man har valgt å gå den veien som Tyskland har gått, med Energiewende. Man ønsker mer fornybar kraft, mer uregulerbar kraft. Det har kostet særdeles dyrt i Tyskland og i Europa, og det har virkelig ikke økt konkurransekraften og forsyningssikkerheten. Riktignok har russisk gass falt bort, men man har i tillegg stengt ned kjernekraft og annen regulerbar kraft. Ser man ikke at disse to tingene er gjensidig ekskluderende – at satsing på det grønne skiftet og konkurransekraft ikke nødvendigvis er synonymt?

Jeg takker for svaret. Man ser en vesentlig svekkelse av konkurransekraften i EU. Næringskomiteen var i Tyskland i starten av året og møtte da BDI, de tyske industriorganisasjonene, og de pekte på statistikk og viste oversikten over tysk utvikling. Alle piler pekte mot rødt. Når Tyskland, industrilokomotivet i Europa, tar til orde for å endre EUs krav, at man har gått for langt, at man ikke er i takt med resten av verden, burde ikke Norge også være av dem som heier dette fram? Hvis man nå går mot EU-kvoter på null i 2040, ser man såframt man ikke evner å kutte utslippene markant og substansielt, på enkelte områder klimakostnader på flere kroner per kilowattime. Da har man ikke lenger europeisk konkurransekraft.

Da kommer man til sakens kjerne, og det er det paradokset at man kan være for flink, man kan bli for grønn, og dermed faktisk få store ulemper. Med et så lemfeldig regelverk vil det da i stor grad lønne seg å avvente, noe som vil gjøre det særdeles vanskelig når regjeringen har såpass høye klimamål som de har. Man ser det nå både fra Draghi-rapporten i EU og ikke minst også med kansler Merz’ tanker og ønsker om en revidering av EU ETS, som Norge med statsråden forunderlig nok virker å være imot. Ser man ikke behovet for at man tar en fullstendig gjennomgang her og får på plass mer fornuftige regler som både ivaretar norske interesser og sørger for norsk og europeisk konkurransekraft?

Jeg takker for innlegget. Det er lenge siden jeg har debattert med klimaministeren, så det er på tide å gjøre det igjen. Statsråden nevnte rask saksbehandling i innlegget, og det er et par saker som står i grell kontrast til det. Den ene er industrien som ikke får tilgang til klimakvoter, der Miljødirektoratet har hatt en særdeles treg saksbehandlingstid over flere år. Man ser også det paradokset at enkelte aktører er blitt for grønne. Norske Skog har investert 3 mrd. kr og dermed kommet seg såpass lavt ned i utslippene at de ikke får tildelt gratiskvoter eller andre klimakvoter. De ekskluderes fra EUs klimakvotesystem. Spørsmålet mitt til statsråden er: Hvordan skal man sørge for at norsk industri som et minimum får en del av de samme rammevilkårene og fordelene som EUs industri gjør?

Jeg takker for svaret. Statsråden virker mer opptatt av å tenke på sitt eget svar enn av å høre på det jeg spør om, når jeg kommer med spørsmålet mitt. Jeg ga faktisk statsråden og regjeringspartiet honnør for at de kom med statlig plan, og at de svarte opp dette kjapt. Det jeg er bekymret for, og det som har vært tidligere, er at når man har drevet utredninger og undersøkelser, både med mineraler og andre prosjekter, har det vært såpass strenge krav fra både statsforvalter og andre myndigheter at man har måttet frakte utstyr med hest og kjerre for å gjøre undersøkelsene. Det er ikke noe jeg bare finner på; det er bare å spørre flere aktører i industrien og mineralnæringene. Så her er spørsmålet mitt: Hvordan skal man få fortgang i dette uten at det kolliderer med både Parisavtalen, Kunming-Montrealavtalen og annet regjeringen har vedtatt som er særdeles ambisiøst, og som vi er milevis unna å nå? Hvordan skal man få fortgang her?

At det ikke er knapphet nå, betyr ikke at man ikke får problemer og utfordringer framover. Det er jo derfor man har beredskap og forsyningssikkerhet og har lagre for faktisk å kunne være rustet for urolige tider. Men jeg skal ikke terpe mer på det. Fensfeltet ble nevnt her, det er veldig viktig. Mineraler er særdeles viktige for den moderne verden; jeg tenker da på sjeldne jordarter, metaller og mineraler. Det er positivt at regjeringen her kommer med statlig plan, men spørsmålet der blir: Man har utallige krav, både nasjonale, regionale og lokale, og man har en regjering som har innført særdeles strenge klima- og miljøkrav. Enkelte utredninger har måttet vært gjort, og utstyr har måttet vært fraktet med hest og kjerre for ikke å komme i strid med disse. Hvordan skal da regjeringen sørge for at denne prosessen går fort og man kommer i gang med produksjonen?

Jeg takker for svaret, og så jeg gjentar jeg spørsmålet hvis det var uklart. Spørsmålet mitt går på forsyningssikkerhet, beredskap og det å framskaffe innsatsfaktorene som trengs for at industrien skal være i produksjon, og at de skal operere for fullt. Vi har ikke kullproduksjon mer, den har man jo lagt ned på Svalbard. Vi har særdeles lite raffineringskapasitet. Man trenger drivstoff både til å frakte varer til fabrikker og andre produsenter og til å frakte ferdige produkter ut i den store, vide verden. Ikke minst trenger vi strøm, også for å produsere olje og gass på flere plattformer som er elektrifisert. Spørsmålet mitt var: I dagens urolige verden, når man har to ukers eller 20 dagers drivstofflagerkapasitet, kontra 90 dager i våre naboland, kommer regjeringen med noen grep som sikrer innsatsfaktorene til industrien?

Jeg takker for statsrådens redegjørelse. Det er en interessant debatt som reises. Industrien er viktigere enn på lenge. Den er både forsyningssikkerhet, beredskap og mer til, og det tar jo statsråden opp i sitt innlegg om en utrygg tid, sikkerhet og beredskap. Det er veldig mye prat og ord og veldig mange strategier, men når det gjelder konkrete spørsmål om forsyningssikkerhet, det være seg kull til industrien eller drivstoff til landet generelt, har vi kun to ukers drivstofflager. Kull importerer vi fra både Colombia, Australia og andre steder. Når det gjelder strøm, er det blitt særdeles lav fyllingsgrad. Spørsmålet til næringsministeren er da: Industrien trenger alle disse innsatsfaktorene for å levere produkter og være i produksjon. Hvordan har statsråden tenkt å legge til rette for det i en stadig mer utrygg verden, som hun selv påpeker?

Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Så vil jeg redegjøre kort for komiteens behandling av representantforslaget om terskelverdier for revisjon av stiftelser. Med det sagt vil jeg også rette en takk og gi ros til Senterpartiets representanter Pollestad og Gram for å ha klart å samle komiteen. I dag har alle stiftelser revisjonsplikt, uavhengig av størrelse. Det finnes ingen unntaksordning, ingen dispensasjonsadgang. Aksjeselskaper og frivillige organisasjoner har begge terskelverdier som fritar de minste fra revisjonsplikten. Det har ikke stiftelsene. Konsekvensen er at en liten stiftelse med eksempelvis 80 000 kr i egenkapital er underlagt de samme kravene som en stor, næringsdrivende stiftelse. Det er ikke er rimelig. Dette er en samlet komité enig i. Komiteen tilrår derfor Stortinget å gjøre følgende vedtak: «I Stortinget ber regjeringen innføre terskelverdier for revisjon av stiftelser, som i hovedsak samsvarer med fritakene som gjelder for små selskaper, med sikte på innføring i løpet av våren 2027.» Videre: «II Stortinget ber regjeringen vurdere og foreslå forenklinger eller andre kostnadsreduserende tiltak for revisjon med særlig fokus på revisjon av stiftelser.» Stiftelser, foreninger og trossamfunn er viktige samfunnsaktører, og penger brukt på unødvendig administrasjon er penger tatt fra formålet de er opprettet for å ivareta. Komiteen forutsetter selvsagt at hensynet til åpenhet og forsvarlig kontroll ivaretas, men mener regelverket i dag er skjevt og bør rettes opp. Jeg anbefaler med dette komiteens tilråding.

Da kan jeg bore litt videre. Det er ikke det debatten handler om – hva FrP tenker her og nå. Det er jo et etablert kvotesystem. Man har vedtatt høyere klimamål enn EU. Det kommer til å koste ekstremt mye. Da må man gjerne kjøpe internasjonale kvoter, men det har en prislapp. Man vet jo hva dette koster. Så jeg spør på nytt: Kan statsråden nå forklare meg konkret: Hva koster dette? Hun må gjerne måle det opp mot etablerte kvotepriser. Enkelte partier ønsker opp mot 3 000 kr per tonn i CO2-avgift. Det er jo helt avsindig, men jeg vil anta at dette må være vesentlig rimeligere enn det, siden man velger å bruke så mange milliarder kroner og man forsvarer det så hardt. Så igjen spør jeg: Hva er kostnaden per tonn klimakutt?

Jeg takker igjen for svaret. Og igjen: Avkastningsnivået jeg nevner, er fremdeles riktig, selv om statsråden ikke liker det. Når det er sagt: Ja, det er helt riktig – det var en dårlig idé å opprette Nysnø i 2017. Dessverre var det et tap vi gikk på. Det prøver vi å korrigere nå, og det er bra å se at flere blir med på det. Jeg skulle ønske Høyre også var med, for da hadde man hatt flertall for faktisk å korrigere en feil. Hvis man ønsker tilgang på kapital, og man ønsker mer gründerskap og flere virksomheter, kan man begynne med å kutte i formuesskatten, og man kan begynne å redusere utbytteskatten og faktisk få en skattepolitikk som tiltrekker seg investorer. Det ble nevnt her i sted at man har et antall klimakutt som Nysnø oppnår, og man har fått prognoser framover. Da er spørsmålet mitt: Hvor mange klimakutt får man nå per krone? Hva koster det per tonn å kutte via Nysnø?

Jeg takker for svaret, og så er jeg forundret. Det var ingenting av det jeg sa, som ikke stemte. Fasiten siden etableringen i 2024 var minus 2,9 pst. før og minus 6,6 pst. etter forvaltningskostnader. Det er altså – igjen – dyrt å ha et fond som investerer i andre grønne fond. I 2024 gikk mange profilerte økonomer ut mot statens klimafond. Økonomene foreslo å legge ned Nysnø, for det er ingen gode faglige grunner for et statlig grønt investeringsselskap. Både professor Magne Mogstad, professor Karin Thorburn og flere andre tok til orde for det og pekte på at staten historisk er ganske dårlig til å plukke vinnere. Det ser man veldig godt med regjeringens aktive næringspolitikk, der man har vært veldig god til å plukke tapere. Er det da denne kjepphesten med aktiv næringspolitikk som gjør at regjeringen ikke ønsker å tilbakeføre pengene og bruke dem mer fornuftig?

Nysnø var i 2024 tilført 5,4 mrd. kr i statlig kapital, hvorav kun 2,2 mrd. kr var investert, og mesteparten var investert i 16 grønne fond. Det er altså fond i fond-virksomhet man driver med her. Staten eier Nysnø for å bidra til kapitaltilgang for investering i tidligfase-selskaper som reduserer klimagassutslipp, og målet er høyest mulig avkastning over tid. Fasiten siden etablering er derimot minus 2,9 pst. før og minus 6,6 pst. etter forvaltningskostnader. Det koster altså særdeles mye av et fond som investerer i andre fond. Kan statsråden forklare hvordan dette oppfyller målet om høyest mulig avkastning over tid for statlige penger?

Mens jeg i forrige i sak kritiserte Rødt, skal jeg her gi dem honnør. Det er veldig godt å se at det finnes et parti på venstresiden som er imot sløsing, og som faktisk begynner å forstå at økt statlig pengebruk helt ukritisk ikke er en god idé. Grunnen til at vi ikke stemmer for forslaget til Rødt, er at vi mener en utredning her er meningsløs. Det er en dårlig idé, hele Nysnø, hele klimafondet. Det var en dårlig idé da Venstre fikk gjennomslag for det i Solberg-regjeringen, og det er en dårlig idé nå. Vi ønsker å legge det ned og tilbakeføre pengene. En utredning vil forsinke den prosessen, og det er derfor vi stemmer imot. Vi har konsekvent, siden 2022, tatt til orde for å legge ned Nysnø og tilbakeføre pengene. En stor del av disse pengene investeres i andre fond, og det er veldig spesielt at vi skal ha et statlig klimafond som investerer i andre fond. Det er også interessant og verdt å bemerke at behovet for sånne typer klimafond kommer av en urealistisk og useriøs klimamålsetting, som gjør at man kan rettferdiggjøre å kaste milliarder etter symbolsk klimapolitikk. Jeg er helt enig med det som ble sagt i sted fra saksordføreren, fra Høyre, om at vi mangler risikokapital i Norge. Vi mangler gode investeringsmiljøer. Det er dessverre på grunn av at mange har blitt jaget på flukt av Støre-regjeringen, som har økt formuesskatten betraktelig, som har økt utbytteskatten betraktelig, og som har ført en særdeles uforutsigbar næringspolitikk. Det beste hadde vært at man reverserte det og innførte lavere skatter og avgifter og en forutsigbarhet – ikke økt risiko, som den politiske risikoen i Norge har blitt med dagens regjering. Regjeringen forsøker å plukke vinnere, men de har i stor grad plukket tapere. Det har også Nysnø gjort. Derfor ønsker vi å legge det ned. Jeg håper forslaget om å legge det ned får flertall her i dag. Hvis ikke skal i så fall Fremskrittspartiet ta til orde for å fremme det på nytt så fort det er mulig i neste sesjon. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Min kollega fra Rødt angriper FrP for at vi ikke vil være med på tiltak som fremmes, tiltak som i stor grad er ganske inngripende, og som går på styring, planøkonomi og annet som FrP er veldig imot. Vi ønsker et helt annet system for Norge. Vi ønsker å senke skatter og avgifter, vi ønsker å redusere statens inngrep, og vi ønsker å muliggjøre konkurranse. Så grunnen til at vi ikke gå inn for forslagene som kommer her, er jo at vi ønsker et annet system. Vi ønsker ikke et statlig inngrep her og der, vi ønsker ikke å diktere og rett og slett – sånn som enkelte andre partier ønsker – å konfiskere penger og så dele dem tilbake. Vi vil ha en ny modell. Vi vil ha en modell der det er mer frihet for enkeltmennesket, og der det er lavere skatter og avgifter, redusert matmoms og tiltak som ville gjort at folk hadde hatt mer å rutte med, og matvareprisene hadde vært lavere.

Jeg takker igjen for svaret, og så skal jeg referere til statsråden selv, i svar på et skriftlig spørsmål til meg. Der ble han utfordret på saksbehandlingstid og skrev som følger: «... klagesaker skal avgjøres av klageinstansen innen 12 uker. Fristen gjelder for klage i alle byggesaker, herunder klage i byggesaker der tiltaket krever dispensasjon fra bestemmelser gitt i eller med hjemmel i plan- og bygningsloven ...» Videre skriver han: «Formålet med fristen er å sikre fremdrift og forutsigbarhet for aktørene som er involvert i klagesaken. Det får ikke konsekvenser for statsforvalteren dersom fristen ikke overholdes.» Men det får konsekvenser for alle andre. Det får konsekvenser for næringslivet, for de aktørene som man bygger og utfører prosjekter for, og, igjen, det er derfor det er så uforståelig at Statsforvalteren i Agder – som er blant embetene med de lengste saksbehandlingstidene, og som ikke blir bedre – er den som velger å bruke så mye tid og ressurser. Kan statsråden avklare hvor mye av disse ekstra 4 mill. kr som går til denne ekstrarunden? Og når kan man forvente at man er nede på 12 ukers saksbehandlingstid?

Jeg takker statsråden for svaret. Det har seg sånn at i kommunen jeg bor i, Grimstad, opererer Statsforvalteren i Agder i disse dager med minst ni måneders saksbehandlingstid på klagesaker. Det kom nylig en avgjort klagesak hvor statsforvalteren hadde brukt et og et halvt år på å behandle saken. Man ser nå en statsforvalter som på eget initiativ går inn i saker som har vært igjennom statsforvalterembetet uten at det har blitt reist innsigelser. Om statsråden ikke ser at man bør innføre karenstid, bør man da legge på et ekstra statsforvalterusikkerhetsgebyr på saker? Er det slik å forstå? For dette medfører store kostnader. Det virker som om både statsråden og statsforvalteren tar svært lett på ulempene det medfører at lovlige, godkjente saker plutselig kan stoppes – prosjekter stoppes, utbetalinger stoppes. Igjen: Ser ikke statsråden utfordringene og problemene her?

«Statsforvalteren i Agder har nærmere ett års saksbehandlingstid på nye saker. Allikevel har statsforvalteren valgt å gå inn i samtlige dispensasjonsvedtak fra 2025 på ny. En stund vurderte statsforvalteren å gå enda lenger tilbake i tid, og kanskje vurderes det atter en ny runde i fremtiden hvor eldre saker skal gjennomgås på nytt. Kan statsråden avklare hvordan denne type praksis gir forutsigbarhet for næringslivet og for igangsatte prosjekter, og avklare om næringslivet nå selv bør innføre karenstid før de tør å igangsette?»

De to talerne fra Arbeiderpartiet kom med selvsagtheter. Selvfølgelig ønsker Arbeiderpartiet å bevare norske skip og norske flagg. Noe annet ville være en skandale. Hvordan man vil gjøre det, er den store forskjellen her. Når man fører en politikk som kan få motsatte konsekvenser, roper både Fremskrittspartiet og ikke minst LO-forbund, Rederiforbundet og utallige andre organisasjoner og aktører – ikke minst sjøfolkene selv – alarm. Det er svært underlig at man velger å gå videre med et lovforslag som dette uten å konsultere fagorganene, fagdirektoratene, og uten å ha en runde der man tar inn over seg det som de som jobber med registrene og som er den tekniske ekspertisen på dette, kommer med og sier. Man åpner for en tilskuddsordning til EU/EØS-flagg, men skal man da stille krav og betingelser, og skal man lempe på de norske kravene og betingelsene? Det er greit at det ikke er frivillig å endre dette lovverket. EU har, for eget forgodtbefinnende, tydeligvis funnet at de skal endre praksis uten at det underliggende lovverket er endret. Det burde man kanskje vurdert å utfordre litt. Uansett er måten man svarer dette ut på, opp til oss selv. Hva er bakgrunnen for at man legger seg på NOR-nivå i stedet for på NIS-nivå for EU/EØS-flagg? Hvordan har dialogen overfor EU og ESA vært? Mye av dette er det interessant å få vite, for det har framkommet svært lite. Selv EU vil ha interesse av at Norge er en sterk flaggstat, og de vil ha interesse av norske rederier og norske skip under demokratisk kontroll i den urolige verdenen vi har nå. Jeg vil igjen spørre statsråden om hvordan man tenker å løse dette når det gjelder den totale summen: Skal den økes, eller skal man spre dette enda tynnere ut med regjeringens modell? Ikke minst vil jeg også spørre om hvorfor man har valgt å gå fram på den måten man har gjort, når man ser den store motbøren man får. Er det regjeringen som har tatt feil, eller har alle andre tatt feil?

Jeg takker statsråden for svaret. Det var jo bra og ærlig at man innrømmer at det regjeringen foreslår, med stor sannsynlighet vil svekke ordningen og kunne føre til utflagging. Det som derimot er negativt og synd, er at man ikke har vurdert og gjort en konsekvensanalyse av dette før man kommer med det. Det virker som hastverksarbeid, all den tid man måtte søke om forlengelse av midlertidig ordning nå. Når man ikke overholder frister, er det særs uforståelig at man har kommet med et hastverksarbeid, når man da faktisk har fått mer tid. Det som Sjøfartsdirektoratet skriver, er at vi allerede i 2025 så en stor utflagging, fra om lag 740 fartøy ved inngangen til 2025 til 695 per 1. desember 2025. Nedgangen skyldes i stor grad endring av rammevilkår, og NIS har av ulike årsaker i 2025 og hittil i 2026 opplevd en nedgang i antall skip på om lag 10 pst. Trenden synes å fortsette, og handelsflåten i nord opplever også en nedgang. Antall nyregistreringer i nord i 2025 var den laveste på 20 år. All den tid man fortsatt skal stille særegne krav til norske registre, men også kunne gi støtte til andre flagg, er det jo veldig underlig… og det er veldig interessant å høre hva regjeringen tenker vil skje. Hva blir konsekvensene? Man må jo anta at man har gjort en analyse. Hvor stor nedgang forventer man vil komme med denne endringen? Tilskuddsordningen i seg selv tok man jo ikke og oppjusterte og inflasjonsjusterte. Den holdt man i ro, så man har jo per definisjon allerede svekket den norske tilskuddsordningen. Nå skal dette fordeles på enda flere skip. Skal man da øke midlene, skal man øke satsene, eller skal man spre disse pengene ut på enda flere, sånn at det blir en ytterligere svekkelse? Jeg setter stor pris på om statsråden kan avklare forventet eller mulig nedgang, de konsekvensene, og ikke minst hvordan man skal gjøre det med selve tilskuddsordningen og pengebeløpene.

Regjeringens forslag til endringer i tilskuddsordningen for sjøfolk setter norsk maritim konkurransekraft og nasjonal beredskap i spill. Norske sjøfolk og norske rederier har i hundreår spilt en viktig rolle i Norge, både i krisetid og i fredstid. Det er urovekkende at regjeringen i dagens urolige verden foreslår å svekke norske maritime ordninger og øker faren for norsk utflagging. Norsk tilskuddsordning for sjøfolk har i flere tiår vært et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre norske sjøfolk, norsk kompetanse og et konkurransedyktig norsk flagg. Dette er ikke bare næringspolitikk. Det er en grunnleggende del av Norges beredskap. Regjeringen foreslår nå å åpne ordningen for skip under EU/EØS-flagg uten å stille de samme kravene som gjelder for norske skip. Dette er uforståelig, uklokt og forhåpentligvis et arbeidsuhell – meget alvorlig – som regjeringen, enten på egen kjøl eller via en nedsatt arbeidsgruppe, nå vil bidra til å rette opp i. I denne saken har vi sett noe så uvanlig som tilnærmet unison kritikk mot regjeringens forslag, fra både skipseiere, redere og arbeidstakerorganisasjoner. Rederiforbundet, LO, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffisersforbund stilte i samlet front mot regjeringens forslag, og også de andre høringsinstansene viste i stor grad bekymring. Skip i Norsk internasjonalt skipsregister, NIS, er underlagt konkrete forpliktelser, bl.a. knyttet til opplæring, bemanning og tilknytning til norsk maritim kompetanse. Disse kravene har vært avgjørende for å opprettholde et sterkt norsk fagmiljø til sjøs. Når regjeringen nå åpner for å støtte andre land uten tilsvarende krav, svekker de insentivene til å flagge norsk. I praksis kan det bli mer lønnsomt å drive under utenlandsk flagg enn under norsk, og det er en oppskrift på utflagging. Det i seg selv er alvorlig nok, men det mest alvorlige virker å være at regjeringen ikke i det hele tatt har utredet konsekvensene. Regjeringen virket overrasket da organisasjoner og bransjen reagerte. Har det virkelig ikke vært en helhetlig analyse av hva regjeringen foreslår, hva dette vil bety for norsk beredskap, hva som kan skje med tilgangen til norske fartøy i en krisesituasjon, hva som kan skje med kompetansen vi er avhengig av for å operere kritisk infrastruktur til havs, og hva som kan skje med rekrutteringen når opplæringsplasser forsvinner? Dette er reelle risikofaktorer som regjeringen virker å ta altfor lett på. Norske sjøfolk og norske fartøy er en del av den nasjonale infrastrukturen, og i en tid med økt geopolitisk uro burde målet være å styrke denne kapasiteten, også for regjeringen. Denne saken har et alvorlig beredskapselement, både når det gjelder å opprettholde og rekruttere ny operativ kompetanse, og når det gjelder å holde kontroll på strategisk viktige skip. I krise og krig trenger ikke bare vi, men også hele NATO at Norge har tilgjengelige skip for innsats, og et norsk mannskap til å bemanne dem. Spesielt er konstruksjonsskipene utsatt med regjeringens forslag. Med unntak av ett skip, som er i NOR, er de norskflaggede konstruksjonsskipene alle i NIS. Det er skip vi er helt avhengig av for å bygge, vedlikeholde og reparere undervannsinfrastrukturen på vår egen sokkel og på allierte sokler. Nå står disse i fare for å flagge ut, eksempelvis til Malta, som ikke engang er medlem av NATO. Istedenfor å ta dette inn over seg legger regjeringen fram et forslag som kan svekke beredskapen og konkurranseevnen, uten at de har oversikt over konsekvensene. Dette er et politisk risikoprosjekt. Jeg forstår ærlig talt ikke hva regjeringen tenker på, og at den tør å gjøre dette i dagens verden. Ved å åpne ordningen uten klare krav og uten en grundig konsekvensanalyse risikerer vi færre norske skip, færre norske sjøfolk og en svekket rekruttering. Det betyr redusert evne til å håndtere kriser og til å ivareta nasjonale interesser til havs. Dette er en risiko Norge ikke har råd til å ta, og det er uforståelig at regjeringen vil gamble med det. Det er fullt mulig å tilpasse ordningen til EØS-regelverket uten å undergrave norsk flagg og beredskap, men det forutsetter at regjeringen stiller tydelige krav til dem som mottar støtte, og at konsekvensene er grundig utredet. Slik forslaget foreligger nå, virker ikke det å ha vært gjort. I høringsforslaget er det ingen vurdering av konsekvensene av regjeringens eget forslag. En samlet næring har på egen kjøl måttet bruke en god del ressurser på å kartlegge virkningene av regjeringens politikk. Kritikken har vært unison. Samtidig har statsrådens eget direktorat, Sjøfartsdirektoratet, i sitt høringssvar tydelig klargjort et konsekvensbilde som er i tråd med det næringen sier. Sjøfartsdirektoratet skriver: «Vi vurderer at forslaget kan gi betydelige konsekvenser for antall skip under norsk flagg, norske sjøfolk og konkurransesituasjonen for NOR og NIS.» Dette tyder på et svært slett håndverk av regjeringen og departementet.

Det låter utrolig hult når man hører denne statsråden og regjeringen snakke om forutsigbarhet og betingelser for næringslivet. Man har en energi- og klimapolitikk som er strengere enn EUs, og EU må komme med diverse kompenserende tiltak for å rette opp i ulempene av egen klimapolitikk. Denne regjeringen sammen med Høyre, Venstre og de andre partiene har sørget for at vi har enda strengere krav. Dette vil jo bare si at behovet for subsidier og behovet for kompensasjon blir ytterligere forsterket og større i Norge med denne regjeringens politikk. Det som er interessant, og det jeg gjerne vil vite, er: Konklusjonen på denne runden må jo være at man ikke kan peke på verdiskaping av noe særlig slag, og man har ikke oversikt over hvor mye det har kostet. Hvem mener da statsråden er ansvarlig for milliardtapene, og mener man at dette har vært en vellykket grønn satsing?

Takk og pris for at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er helt uenige her. Vi ønsker et næringsliv som får forutsigbarhet, forenklinger og lavere skatter og avgifter, og som faktisk kan legge og peke ut en vei selv, istedenfor å ha en regjering som sitter der og peker ut, og som skaper et subsidiedrevet næringsliv. Det er akkurat det økonomien Magne Mogstad ved University of Chicago har advart om, at norske bedrifter i økende grad innretter seg mot statlig støtte på bekostning av verdiskaping. Subsidierte batterifabrikker skal få strøm fra subsidiert havvind med betong fra subsidiert CO2-fangst, og problemene skal løses med subsidiert hydrogen. Ser ikke statsråden at dette kun et subsidiesluk der den ene subsidien bare begrunner den neste, der dette bare er et uendelig løp som kommer til å koste stadig mer penger?

Det kunne vært nærliggende å konkludere med at statsråd Myrseth har sett det samme som Fremskrittspartiet har sett og sagt i mange år: at det å plukke vinnerne og komme med utallige strategier og løft har ingenting for seg. Det har jo blitt vesentlig færre etter at statsråden tiltrådte som næringsminister, enn tidligere, da de kom på løpende bånd. I oppdragsbrevet til Innovasjon Norge for 2026 skriver regjeringen: «Det er et hovedprinsipp at prosjekter som mottar støtte fra Innovasjon Norge, skal ha en plass på veien mot Norges forpliktelser under Parisavtalen og lavutslippssamfunnet i 2050.» Tildelingsbrevet til Forskningsrådet har en lignende formulering. Innebærer dette nå at det er vanskeligere for petroleumsrettede prosjekter å få støtte fra Innovasjon Norge enn like lovende prosjekter i andre næringer? Det er spesielt urovekkende i dagens energikrise og dagens urolige verden.

Jeg håper statsråden følger med på det Fremskrittspartiet sier, for fornybar kraft og de kraftløsningene vi har, bør være allment kjent. Vi har kommet med mange tiltak som ville økt kraftproduksjonen i landet – ikke minst en begrensning i og regulering av krafteksporten, som viser ny krafteksportrekord i fjor. Statsråden svarte ikke på om det er lettere å få støtte, lettere å få satsinger i de næringene man har pekt ut. Hvis det ikke har noe for seg, hvorfor peker man ut næringer? Hvorfor kommer man med x antall strategier hvis det ikke er noen fortrinn? Hva er poenget med alle regjeringens vidløftige strategier og tiltak som skal sikre det grønne industriløftet, hvis det ikke gir noen fordeler? Kan statsråden svare på det?

Klima er et annet godt tema å belyse. Jeg antar at statsråden i det minste vet hvor mye disse milliardsatsingene har bidratt med tanke på klimakuttene. Det kan hun gjerne svare på etterpå. I 2023 lanserte regjeringen atter en gang det grønne industriløftet med en rekke satsingsområder som havvind, batterier, hydrogen, CO2-håndtering og flere andre næringer. Regjeringen anslo 60 mrd. kr innen 2025 for å sette fart på utviklingen. Med det grønne industriløftet skulle regjeringen bidra til at nye næringer ble utviklet. Det høres ut som man plukker vinnere. Har det da vært lettere å få støtte til prosjekter i disse politisk utpekte næringene enn til prosjekter i andre næringer?

I mitt første spørsmål ønsket jeg et svar på hvor mange milliarder regjeringens industriløft og forskjellige næringsstrategier har generert. I mitt spørsmål nummer to spurte jeg om hvor mye penger man har brukt. Det håper jeg statsråden har oversikt over, men hun skal få anledning til å svare på det i et skriftlig spørsmål. Aktiv næringspolitikk er det som skulle sørge for at Norge har noe å leve av etter oljen – altså Støre-regjeringens selektive utvelgelse av næringer som regjeringen har støttet og likt, som har fått subsidier, støtte og drahjelp, mens resten av næringslivet ble skattlagt så mye som mulig. Et godt eksempel er batterifabrikken Freyr, som har blitt nevnt. Det er ett eksempel, og det er småpenger. Regjeringen har økt de generelle skattene betydelig for alle bedrifter og norsk eierskap. Samtidig har man pøst ut mange milliarder – tydeligvis et ukjent antall milliarder. Spørsmålet er: Mener statsråden, nå som vi ser deler av resultatet, og når inntektene skulle ha begynt å bli generert, at dette var og fremdeles er ansvarlig bruk av skattebetalernes penger?

Jeg takker for svaret. Det at man ikke sitter og plukker vinnere – det er akkurat det man har gjort. Man har pekt ut enkelte næringer som man i liten grad liker, først og fremst ved å skattlegge dem de er til for, og man har plukket ut vinnere, som får disse skattene i form av subsidier. Jeg tenkte strengt tatt jeg ga statsråden en lissepasning til å skryte av all verdiskapingen regjeringen har generert med de grønne industrisatsingene, til å skryte av milliardene som kommer inn på statsbudsjettet, men jeg hørte ikke noe. Med tanke på all brask og bram alle disse satsingene kom med, burde det ikke være vanskelig å peke på utallige suksesshistorier. Støre-regjeringens utenlandsreiser pleier alltid å koste dyrt. Det går en del titalls milliarder til bistand, klimafond, Regnskogsfondet osv., men det har også gått masse penger når næringsministeren har vært rundt og reist. En milliard her, en milliard der – det blir fort penger av det. Spørsmålet er: Hvis man ikke kan peke på inntektene som er generert, hvor mye penger har man brukt på det grønne industriløftet så langt?

I 2022 sto daværende næringsminister, Jan Christian Vestre, på scenen hos Freyr Battery i Mo i Rana og proklamerte at Norge skulle bli en ledende batterinasjon. Batteriverdikjeden alene skulle omsette for 90 mrd. kr og sysselsette titusenvis innen 2030. Statsministeren la ned grunnsteiner og klippet snorer. Regjeringen kalte det et grønt industriløft og lovet å bruke 60 mrd. kr på gjøre Norge til en grønn industrikjempe innen 2025. Nå, i 2026, kan vi gjøre opp deler av regnskapet. Freyr fikk over 200 mill. kr i statlig støtte, skrinla fabrikken i Mo i Rana, skiftet navn og flyttet til Texas. Flere av gründerne, som var de eneste som tjente på dette, ble rike, og enkelte flyttet til Sveits for å slippe å betale skatt til Norge. Beyonder fikk støtte og flyttet produksjonen til Kina. Hreinn gikk konkurs etter å ha fått støtte fra Fredrikstad kommune, og Morrow Batteries, som fikk et statlig lån og finansiering på 1,5 mrd. kr bare uker før det ble klart at selskapet var i alvorlige problemer, er nå verdsatt til null av sin hovedaksjonær Å energi, som kan ha tapt 1,3 mrd. kr. Samtidig har regjeringen forpliktet skattebetalerne til minst 60 mrd. kr mer i havvindsubsidier til prosjekter som ledende økonomer kaller et subsidiesluk. Det er altså ikke bare FrP som er skeptisk til regjeringens ukritiske pengebruk. Ikke minst har regjeringens eget finanspolitiske utvalg flere ganger anbefalt å sette dette på pause. Da strømpriskrisen herjet som verst, som den igjen gjør nå, med 2 kr/kWh fikk regjeringen kritikk for kun å følge nøye med og sette ned utvalg, men det er ikke alt den har gjort. Den har også produsert strategier for grønne satsinger i stort monn: grønt industriløft, mineralstrategi, batteristrategi, hydrogenstrategi, helsenæringsstrategi, maritim eksport- og industristrategi, eksportreformen Hele Norge eksporterer osv. Mitt spørsmål til næringsministeren bør være enkelt å svare ut: Hvor mange milliarder kroner har skattebetalerne samlet tjent på alle regjeringens grønne industrieventyr?

04:43] (ordfører for sakene): Jeg vil starte med å takke næringskomiteen for godt samarbeid i denne saken. Regjeringen ved Nærings- og fiskeridepartementet foreslår i Prop. 28 LS for 2025–2026 endringer i skipsarbeidsloven og NIS-loven og at Stortinget skal gi samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av direktiv (EU)2019/1152 om tydelige og forutsigbare arbeidsvilkår. Komiteen har merket seg at formålet er å sikre mer forutsigbare og tydelige arbeidsvilkår i maritim sektor og gjennomføre Norges EØS-forpliktelser og endringer i ILOs Maritime Labour Convention, MLC. Det foreslås i proposisjonen regler som klargjør rettsvirkninger ved mangelfull informasjon i arbeidsavtalen, herunder at det skal tas utgangspunkt i fast ansettelse dersom midlertidighet ikke framgår av arbeidsavtalen, samt presiseringer og begrensninger i adgangen til prøvetid ved midlertidige ansettelser og ved videreføring i samme eller vesentlig likeartet stilling. Komiteen har videre merket seg forslag som følger opp MLC-endringer om sjøfolks rettsstilling ved fangenskap som følge av piratvirksomhet eller væpnet ran, herunder at arbeidsforholdet og rettigheter knyttet til lønn og øvrige ytelser skal løpe fram til løslatelse og fri hjemreise. Det er videre forslag til endringer i NIS-loven for å sikre gjennomføring av direktivets minimumskrav, herunder at fraviksadgang knyttet til arbeidsavtaleforskriften ikke videreføres på det aktuelle punktet. Departementet har vurdert de samlede økonomiske og administrative konsekvensene som begrensede i normalsituasjoner og har merket seg at det samtidig kan være behov for veiledning og hensiktsmessige overgangsordninger ved ikrafttredelsen. Det er en samlet komité som står bak innstillingen, men Fremskrittspartiet har et eget forslag, som har en litt annen ordlyd, men i stor grad er det samme. Vi støtter i hovedsak at regelverket oppdateres, men understreker at endringene må være strengt nødvendige for direktivet og ikke gå lenger enn det som følger av EØS-forpliktelsene. Fremskrittspartiet vil også understreke at NIS er et internasjonalt konkurranseutsatt register som har hatt nedgang, og utflagging er en sentral utfordring. Fremskrittspartiet mener derfor det er avgjørende at Stortinget unngår unødvendig regelverksinnstramming som svekker konkurransekraften. Vi mener at regelverksutformingen i størst mulig grad må reflektere dette og hensynta den globale konkurransen, ikke kun den europeiske. Fremskrittspartiet viser til høringssvar fra Norges Rederiforbund om fraviksadgangen i NIS-loven, og vi har i våre merknader og vårt forslag tatt hensyn til dette og foreslått det.

Jeg takker for det. Jeg møtte norsk industri senest i går kveld, så det går veldig greit. Jeg tok opp de samme bekymringene som her. Problemet er jo ikke hva industrien nødvendigvis ønsker. Problemet er politikken som politikerne vedtar. Det høres ut som man får forskjellige bilder servert når man er der ute og møter næringslivsaktører. Man har jo to ører og en munn, så det er lurt å lytte til hva næringslivet sier, for de roper alarm, og det gjør mange investorer og gründere også. Man har de siste årene sett at 120 store norske selskaper, viktige selskaper, er blitt solgt, og det er bare toppen av kransekaken. Norge er dårligst i Skandinavia på innovasjon i en ny, fersk EU-måling som kom i slutten av 2025. Vi ser nå strømpriser som 4,75 kr på Østlandet i går og 3,78 kr i Nord-Norge. Det er jo det som er problemet nå: formuesskatt, strømpriser, høy beskatning og lav innovasjon. Det er massevis av problemer, men skal man vente til konkursraset kommer eller til alle parametere peker feil vei, før man tar tak og endrer kurs?

Jeg takker for svaret. Jeg vet at næringsministeren ikke er energiminister, så jeg skal ikke gjøre dette om til en energidebatt. Skattekommisjonen er vi ikke med på fordi vi mener det er feil at man har et så høyt skattetrykk, såpass mange særnorske og skadelige skatter, så det burde ikke være en overraskelse for næringsministeren at ikke vi går med på å legitimere Arbeiderpartiets politikk der. Så kommer man inn på klimamål, og det er jo det som er problemet. Man kan ønske seg økt konkurransekraft, som næringsministeren tydeligvis gjør, og så er det forskjell på politikken man fører, og realismen i det man ønsker. Man ser nå at konkurransekraften svekkes i hele Europa, og at klimamålene gjør at til og med Tyskland nå må innføre «industriestrompreis» – 50 øre/kWt. Det er nærliggende da å tro at regjeringen skal følge etter på alt av klimamål og alt av skadelig politikk fra Europa, men skal man ikke ha noe som helst av tiltak? Er det sånn at hvis man først sier a, skal man ikke si b, men bare akseptere at industrien får vanskelige vilkår i Norge?

«Strømprisene har over lengre tid vært svært høye i Norge. I januar så vi priser over hele landet, utenom NO4, på mer enn 120 øre/kWt pluss avgifter, mva. og nettleie. Dette er mer enn fire ganger høyere strømpriser enn historiske normalpriser fram til 2020. Den særnorske formuesskatten er ødeleggende for konkurransekraften, og innføringen av ETS2 samtidig som man beholder særnorske CO2-avgifter, svekker den ytterligere. Kan statsråden forklare rasjonalet bak at Arbeiderparti-regjeringen stadig svekker norsk næringslivs konkurransekraft?»

Jeg forlenger denne debatten litt, for det er en spesiell sak som virket å være løst, og som i går klokken kvart på fire, som man kan se, ble levert inn. Det kom som en overraskelse for de fleste partier som ikke var involvert. Det er jo tydelig, når man leser ordlyden i forslaget som nå blir vedtatt, at man har solgt seg vanvittig billig, både fra Høyre og fra MDG. Det er tydelig at det ikke er løkprodusentene man bryr seg om, men å blidgjøre EU. Og Høyre, eller man kan jo faktisk til og med kalle det EUs høyreparti, de kommer med noen svært underlige innlegg i denne saken. De kommer muligens fra nye Høyres posisjon, som nå tydeligvis virker å være mellom Ap og MDG. Først står Høyre her på talerstolen og siterer en tale fra Canadas statsminister Carney som går på deregulering, mindre byråkrati og lavere skatter og avgifter, før de like etterpå stemmer for enda mer byråkrati og svekket konkurransekraft. I neste runde i Høyres innlegg klinket de til med å si at det så å si bare er flaks som ligger bak dagens Norge. Det er en veldig spesiell måte å se dette landet på. Det er særs underlig, og det er kanskje derfor de tenker det er bedre at Brussel styrer oss? Det er forunderlig at man ikke har gjort mer fra regjeringens side og jobbet for tilpasninger i denne saken. Representanten Johnsen nevner en liste med tilpasninger som har kommet fra andre land, og som vanlig er Norge altfor servil og altfor underdanig i møte med Brussel. Det er faktisk norske interesser, norske produsenter, den norske befolkning vi skal stå opp for. Så det blir jo særdeles spennende å se hva det vil bli av denne vurderingen av andre midlertidige tiltak, om det i det hele tatt blir noe som helst, eller om det munner ut i ingenting, sånn at man nå har fått en haug med løkprodusenter som må stenge dørene. Det er utrolig rart å se en landbruksminister som tydeligvis ikke bryr seg i noen særlig grad om norsk forsyningssikkerhet og norsk matproduksjon. Det er et trist skue at man har valgt å ta denne runden og ikke tatt seg bryet med å informere partiene som sto for motsatt forslag før jul, spesielt siden man ser at det ble levert inn i går ettermiddag.

Næringsministerens handelspolitiske redegjørelse tidligere i uken var en lang skryteliste over norsk eksport. Samtidig er det slik at artikler som gründere, vekstselskaper, kapitalkrevende oppstartsselskaper, milliardærer og folk med drivkraft og «guts», eksporteres i stort monn, og de ble ikke nevnt. Regjeringen la for en stund siden fram strategien Hele Norge eksporterer, men med regjeringens skatte- og avgiftspolitikk, eierbeskatning og næringspolitikk ser strategien derimot ut til å ha blitt Hele Norge eksporteres. Selskap etter selskap selges ut av landet, og risikokapital flykter. Regjeringen er tydeligvis ikke så opptatt av privat eierskap, og de mener tydeligvis at staten er den beste eier. Det understøttes av en aktiv næringspolitikk hvor milliardene flyr. Når dette er kombinert med å være den beste i klassen på innføring av byråkrati og reguleringer fra Brussel, får man et svært vanskelig miljø å drive fram nye verdensledende bedrifter i. Det var tydelig da jeg nettopp utfordret statsråden på hvilke private, store selskaper hun kunne nevne ved navn. Hun nevnte ikke noen – kun sektorer. Det virker som om regjeringen ikke har fått med seg Draghi-rapporten og EUs problemer. I sin iver etter å dilte etter EU er man blind for at EU er regionen med lavest veksttakt i hele verden. Vi trenger deregulering. Vi trenger reduserte skatter og avgifter. Vi trenger eierbeskatning som ikke diskriminerer norske eiere. Ikke minst behøver vi en næringsminister og en regjering som lytter til det private næringslivet, ikke kun offentlige aktører. Det er urovekkende at man har null fokus og null bekymring for den store kapitalflukten ut av landet – den store flukten av gründere og drivkraften i landet. Det er synd at næringsministeren ikke brukte tiden til å holde en handelspolitisk redegjørelse som også tar inn over seg utfordringene Norge står overfor når det gjelder nyskaping, nye vekstselskaper og gründervirksomhet.

Takk igjen for svaret. Vi har kjempegode norske bedrifter. Problemet er at vi har dårlige regler, og vi har en regjering som aktivt fører en politikk som begrenser denne utviklingen. Det er det jeg prøver å belyse. Så ser man til EU, en region med en vekst som er den laveste i hele verden, og blåkopier alt det som kommer derfra. Heldigvis tok EU litt til vettet her og deregulerte en del og kom med denne omnibus-pakken. Hadde EUs regler vært så utrolig bra, hadde de bare fortsatt å dure på, men selv EU ser nå at det er flere ulemper og utfordringer her. Det ble også nevnt her fra statsråden at hun hadde verktøykassen full da hun reiste til USA for å forhandle toll, og det samme har man jo også sett når man skulle til EU for å få gode betingelser for Norge. Man har jo ikke lykkes, verken i USA eller i EU, så spørsmålet er: Hva har regjeringen gjort, da? Hvorfor legger man ikke i fram for Stortinget i større grad hvordan forhandlingene har vært, hva som har vært lagt på bordet, og hvordan kan man forsvare at vi, som er en såpass trofast partner, ikke får bedre betingelser i EU?

Jeg takker for svaret. Enten så skjønte ikke næringsministeren spørsmålet mitt, eller så legges det et helt feil premiss til grunn. Problemet er jo at vi ser at det private næringslivet i Norge har utfordringer, man har veldig få gründervirksomheter som vokser opp og blir store suksesser. Det var jo det som var mitt spørsmål. I våre naboland har de en annen eierbeskatning, de har en regjering og et skattesystem som ikke er opptatt av å jage formuende og gründere på flukt. Ser man ikke utfordringene med at det norske næringslivet har behov for kursendring? Vi ligger på bunnen i OECDs statistikker over utvikling. Fremskrittspartiet mener at retningen med betydelig reduksjon i skatter og avgifter og i offentlige inngrep er det som må til, mens regjeringen virker å mene at den utviklingen vi nå ser, er helt innafor. Er det sånn å forstå at man er fornøyd så lenge man har Jotun, og så er det ellers kun statlige bedrifter som skal være eksportsuksesser?

Næringsministeren nevnte i sin redegjørelse Jotun, som kanskje må sies å være en løvetannsbedrift i den norske skattejungelen, for dersom man ser bort fra Jotun, er det svært få norske privateide bedrifter som er internasjonalt kjent. Årsaken til at det ikke er flere slike privateide bedrifter i Norge av internasjonalt kaliber, kan direkte tilskrives den norske eierbeskatningen. Ser man bare over kjølen, til våre naboland, er det straks vesentlig mye enklere å finne slike privateide bedrifter som lykkes internasjonalt. Jeg kan nevne IKEA, Tetra Pak, Hennes & Mauritz, Maersk, LEGO – og listen er vesentlig mye lengre. Hvilke privateide selskaper I tillegg til Jotun er kjent i utlandet og har suksess? Kan denne statsråden nevne en, og har statsråden noen tanker om hvorfor det ikke er flere norske suksesser?

Nå skal jeg ikke dra dette ut, og jeg gjør meg sikkert upopulær ved å ta ordet igjen, men det får så være. Det som er påpekt og sagt fra Arbeiderpartiets representant, stemmer jo ikke. Fremskrittspartiet er ikke er redd for utenlandsk kapital i Norge, vi er redd for all den norske kapitalen som flyttes ut av landet. Det vi ser av tall for 2025, er at det under Støre-regjeringen er fire og en halv ganger flere formuende, med formue over 50 mill. kr, som har flyttet ut av landet, enn det det var under Solberg-regjeringen. Man ser økt utflytting blant dem med veldig stor formue, men også blant dem med mindre formue. Det fører til at mye kapital forsvinner ut av landet. De som velger å drive og satse i Norge, får formuesskatten som en ulempe, og det gjør at vi er bekymret for det norske eierskapet. Med det ønsker jeg alle god jul. Jeg tror ingen flere har tegnet seg, så da ser det ut som vi er ferdig.

Budsjettet for øygruppen vår langt i nord, Svalbard, behandles og vedtas sammen med statsbudsjettet nå i 2026. Atter en gang ser vi at regjeringens svalbardbudsjett og -politikk ikke gjenspeiler utviklingen på Svalbard, med galopperende kostnader, og ei heller den geopolitiske utviklingen, hvor fokuset på nordområdene er betydelig styrket. Dette er uklokt og uansvarlig, og det må revurderes. FrP mener at norsk svalbardpolitikk må ta inn over seg den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten. Innsatsen for å styrke suvereniteten og sysselsettingen må økes, ikke reduseres, og Norges hevd og kontroll på Svalbard må intensiveres. Med andre ord: Gruvedriften må videreføres og utvikles, ikke avvikles. Dette er ikke bare avgjørende for nasjonale interesser, men også for å møte de arktiske utfordringene i en stadig mer kompleks og usikker geopolitisk verden. Regjeringen, derimot, bevilger 132 mill. kr til avviklingen av dagens gruvedrift, istedenfor å bruke pengene til utvikling av ny gruvedrift. All den tid Norge fortsatt behøver kull og er en stor importør av kull, samt at kullet som ble produsert på Svalbard, gikk til europeisk stålindustri, er det fullstendig uforståelig at man fortsatt står på nedleggingen av norsk kullgruvedrift. Regjeringen bruker Svalbard som et testområde for innfasing av fornybar, uregulerbar kraft i kombinasjon med importert diesel. Regjeringens energipolitikk på Svalbard har vært en kostnadsbombe som rammer vanlige folk og bedrifter. Man har gått fra kull til diesel – en løsning som har symbolsk klimaeffekt, ikke er økonomisk bærekraftig og reduserer forsyningssikkerheten. Kostnadene har mer enn doblet seg, fra 130 til nesten 300 mill. kr årlig, og selv med massiv strømstøtte – 119 mill. kr for 2026 – betaler husholdningene og næringslivet i Longyearbyen 2,4 ganger mer for energien enn befolkningen i resten av landet. Energisituasjonen og prisene er en direkte trussel mot bosetningen. Hvordan skal man klare å beholde norske familier og norsk næringsliv når det er økonomisk ugunstig å bo på Svalbard? Hvordan skal man beholde norske arbeidere når man legger ned viktige arbeidsplasser? Uforståelig nok er det ikke flertall på Stortinget for å starte opp igjen norsk gruvevirksomhet på Svalbard, og med det går stabile, godt betalte norske industriarbeidsplasser tapt. De neste 10 til 15 årene står Longyearbyen overfor store statlige investeringer i infrastruktur: flyplass, boliger, energi, vann og infrastruktur som ganske enkelt er utgått på teknisk levetid. Det er forventet et behov i størrelsesordenen 10 mrd. kr. Hvordan disse prosjektene gjennomføres, har mye å si for Svalbards utvikling. Skal disse milliardene brukes til å fly inn billig arbeidskraft som reiser ut igjen når brakkene skal rives, eller skal man stille krav som sikrer at prosjektene bygger opp under lokal kompetanse, lærlingplasser og fast norsk bosetning? Norsk bosetning på Svalbard må styrkes, så det må vi jobbe for.

På global skala sakker både Europa og Norge akterut hva gjelder å utvikle store, nye og toneangivende selskaper. På denne arenaen er det USA og Kina som dominerer med sine teknologiselskaper, mens det virker som om EUs særkrav og reguleringer over en lav sko, som kombineres med en uklok energi- og klimapolitikk, ytterligere svekker konkurransekraften og spiller godt inn i denne svake utviklingen. Dette gir grobunn for et statsstøtte- og subsidiemonster som gir helt feil insentiver. I Norge toppes dette igjen med en formuesskatt som ytterligere forverrer konkurransekraften og gir fordeler til utenlandsk eierskap. Regjeringen har lansert utallige strategier siden den tiltrådte for fire år siden, og regjeringen taler på inn- og utpust om at Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i. Likevel: Selv selskaper som får flere titalls millioner i statlige lån og investeringer fra regjeringens aktive næringspolitikk, som miljøteknologibedriften Heaten og flere andre, selges ut av landet. Da to utenlandske fond gikk sammen og kjøpte Norges største ferjeselskap, sa eieren Per Sævik rett ut at økt formuesskatt var hovedgrunnen til at selskapet ble solgt. Han la til at norske eiere i kapitalintensive industrier har et stort handikap sammenlignet med utenlandske. Vekstselskaper i Norge verdsettes høyere når de lykkes. Da slår formuesskatten inn, selv om de kanskje ennå ikke går med overskudd. Innretningen av formuesskatten gjør det derfor paradoksalt nok vanskeligere for norske eiere å investere i ny teknologi for å vokse videre. Man kan spørre seg om regjeringen ikke ønsker utvikling i norsk næringsliv. Maritim næring er svært viktig for Norge. Det er en av få næringer hvor omtrent hele verdikjeden finnes i Norge. Næringen sysselsetter mange og bidrar til stor verdiskaping, både til vanns og til lands, og norske sjøfolk er ryggraden i næringen. Både i de siste årene med regjeringen Solberg og i årene under dagens regjering har man skapt usikkerhet og utrygghet knyttet til rammebetingelsene for norske sjøfolk. Innføringen av tak i tilskuddsordningen for sjøfolk, også kalt nettolønnsordningen, og manglende inflasjonsjustering av dette taket har i praksis gjort det mindre lønnsomt å ansette norske sjøfolk i flåten. I dagens urolige verden, hvor forsyningssikkerhet er viktigere enn noensinne før, er dette urovekkende. Den maritime næringen er en betydelig bidragsyter til at norsk sokkel er langt framme ved utviklingen av ny teknologi. Fremskrittspartiet mener at man fra politisk hold må sørge for å styrke Norges komparative fortrinn innenfor den maritime næringen, ikke svekke dem. Viktige forutsetninger for videre vekst i næringen er stabile og langsiktige rammebetingelser, og at staten må tilby rammebetingelser for næringen som er like gode som eller bedre enn dem i andre land Norge konkurrerer med. Da må vi sørge for en sikker og forutsigbar utvikling for næringen.

Først innfører man regler, klimamålsettinger og diverse andre krav og kriterier som er nesten umulig å nå hvis man ikke får statsstøtte og sugerør direkte inn i statskassen. Selvfølgelig vil næringslivet måtte be om subsidier og støtte når man stadig får mer og mer urealistiske og kostbare krav og kriterier. Det er der FrP er uenig: Vi mener at vi ikke skal hive oss på alt det som kommer av krav og kriterier som er lite fornuftig, og som svekker norsk konkurransekraft. Da ønsker jeg gjerne at statsråden kan vise til hvilke av disse statsstyrte fondene – som Nysnø og andre som er gode eksempler på verdiskaping – som har slått markedet, og som leverer bedre avkastning enn det man kunne ha fått ved at private kunne ha investert pengene og utviklet selskapene.

Jeg takker for svaret. Det er ikke riktig at FrP har sagt at vi ikke er interessert i en skattediskusjon, men vi vil ikke ha dagens nivå. Vi har et særnorsk høyt nivå som fører til at norsk konkurransekraft svekkes, og man har en særnorsk formuesskatt på toppen som premierer utenlandsk eierskap. Det er der FrP og Arbeiderpartiet skiller lag. Vi ønsker å legge til rette for utvikling, vi ønsker at midlene skal bli igjen i næringslivet og i de norske selskapene, slik at de kan bruke pengene til å utvikle seg – mens Arbeiderpartiet, Rødt, SV, MDG og Senterpartiet nå i budsjettforliket velger å bruke milliarder på statlige fond og grønne subsidier framfor skattelettelser. Vi i FrP viser i vårt alternative budsjett at vi kan redusere skatter og avgifter og fremme verdiskaping ved å kutte i nettopp denne typen sløsing. Spørsmålet er: Hvorfor mener statsråden at byråkratene i Oslo er flinkere til å investere, forvalte og utvikle pengene enn bedriftseierne langs kysten og i hele landet, som har skapt verdiene?

Jeg bet meg merke i statsrådens vektlegging av aktiv næringspolitikk. Regjeringen har lansert strategier på løpende bånd og sagt at Norge skal være blant verdens beste land å starte og drive bedrift i, og gjennom eksportreformen «Hele Norge eksporterer» skulle flere bedrifter få hjelp til å eksportere. Det kan derimot virke som om regjeringen har feiltolket og misforstått sin egen plan, for resultatet av politikken som Støre-regjeringen fører, er at Norges næringsdrivende og formuende eksporteres, sammen med norske selskaper som selges over en lav sko til utenlandske eiere. Fra de siste årene kan nevnes Oso Hotwater, Kahoot, Moreld, Torghatten, Fjord1 og dessverre altfor mange flere. En av selgerne oppsummerer situasjonen med at den norske regjeringen har lagt opp til et skattesystem som premierer utenlandsk eierskap. Kan statsråden forklare hvorfor regjeringen prioriterer nye fond, planer og tilskuddsordninger, men ikke konkrete budsjettgrep og skattesystemer som styrker norsk eierskap?

I statsbudsjettet for 2026 foreslår regjeringen å videreføre nettolønnsordningen for sjøfolk og tilskuddsordningen uten prisjustering, noe som av maritime fagforeninger kritiseres som en svekkelse som reduserer norske rederiers mulighet til å ansette nordmenn, til tross for økte behov for maritim beredskap. Nettolønnsordningen har altså de facto blitt svekket under regjeringen Støre, og uten hevingen av makstaket og inflasjonsjustering blir det mindre og mindre lønnsomt å ansette norske sjøfolk i flåten. Vi i FrP foreslår i vårt alternative budsjett å fjerne makstaket, mens Senterpartiet i sitt alternative budsjett ville øke det. Er Senterpartiet fornøyd med dagens nettolønnsordning i budsjettforliket, spesielt med tanke på det som blir nevnt her om viktigheten av beredskap, både for korn og for forsyningssikkerhet og forsyningslinjer?

Høyre kritiserer regjeringen for pengebruken, og de kutter riktignok litt i sitt alternative budsjett, men de fortsetter å smøre tynt utover på grønne satsinger og opprettholder store subsidier, bl.a. til havvind. Ikke minst var Høyre – sammen med Venstre – de som støttet Arbeiderpartiets klimamål på 70–75 pst. innen 2035, selv om vi kun er på 13 pst. oppnåelse i dag, noe som viste seg å være høyere enn selv EUs klimamål. Dette vil koste dyrt for folk flest, næringslivet og staten, og det vil kreve ekstreme subsidier for å oppnås. FrP vil derimot kutte disse subsidiene for å finansiere ekte skattekutt og utløse utvikling og skapertrang. Er det ikke på tide at Høyre innrømmer at det er liten forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre i næringspolitikken, når begge partier vil at staten skal plukke vinnere gjennom subsidier?

Takk for svaret, men jeg deler ikke den virkelighetsbeskrivelsen. Jeg helt enig i at tilgang på rikelig ren energi har vært et konkurransefortrinn de siste 100 årene og kommer til å være et norsk konkurransefortrinn også de neste 100 årene. Det er derfor det er så rart at regjeringen fører en politikk som reduserer dette konkurransefortrinnet. Man knytter seg stadig tettere til Europa. Man har stadig tettere samarbeid innen både energi, industri og næring. Og ja, det er riktig at Europa er vårt største marked. Samtidig ser man nå, når det gjelder industri og ferrolegeringers minstepris og toll, at Europa går mot Norge som de selv ønsker, når det passer dem. Når man ser de varskuene som ropes fra tyskerne, hvorfor tar man ikke rev i seilene og endrer en del av den energi-, nærings- og industripolitikken som føres, sånn at man slipper å gå i fellen? Hvorfor tar man ikke nå en kursendring, når man ser kollapsen og deindustrialiseringen i Europa?

Jeg takker for svaret, og jeg er enig i at vi er bedre stilt enn EU, men konkurransen er jo global. Det er lavere strømpriser enn i Europa, og kraftkrevende industri får tilgang på langsiktige kontrakter, men det er ut fra hva strømprisnivået er, og det er en global konkurranse. Nylig ble en rapport om tyskernes «Energiwende» lagt fram, og flere industriledere og den tyske næringsministeren selv omtaler det som en konkurserklæring. Som det ble nevnt av statsråden, omtaler industriorganisasjonen BDI det som den dypeste krisen siden andre verdenskrig. Likevel er det til EU vi ser når vi skal lage energi-, industri- og klimapolitikken. Det er det som er veldig paradoksalt. Det som har feilet i Europa, virker å være oppskriften på det man skal gjøre i Norge. Så jeg ønsker fremdeles at statsråden forklarer meg hvorfor man i såpass stor grad ønsker å knytte seg tettere til og kopiere det som har feilet i Europa.

«Den tyske industriorganisasjonen BDI roper et høyt varsku om framtiden til tysk økonomi. Problemene skyldes bl.a. høye energikostnader for landets selskaper. Det planlegges en treårig strømstøtteordning for industrien, «Industriestrompreis», med et tak på fem eurocent per kilowattime. Tysk industri mener at støtteordningen ikke er tilstrekkelig og ønsker å endre EU-reglene som setter begrensninger på støtte. Mener statsråden at det å kopiere EUs regler for energi og klima gir bedre eller dårligere norsk konkurransekraft?»

Velferden i dette landet finansierer ikke seg selv. Midlene man kan bruke på velferd, er ikke utømmelige, og ei heller dukker de opp fra løse luften, slik man kan få inntrykk av når enkelte partier legger fram sine statsbudsjett. Vi har igjen fått et statsbudsjett der petroleumsnæringen er blitt brukt som en brikke i forhandlingene. Støre-regjeringen gambler altså igjen med landets største og viktigste næring, som alene står for større skatteinntekter til staten enn alle andre norske næringer til sammen. Det er ikke første gang. Det må jo sies å ha blitt en tradisjon når Arbeiderpartiet lot SV styre petroleumspolitikken i fire år og nå har overgitt kontrollen til den petroleumsfiendtlige troikaen MDG, Rødt og SV. Dette skjer samtidig som oljepengebruken økes ytterligere, og milliardene renner ut. Det samme gjør gründere og bedriftseiere. Kapitalflukten fra landet er alarmerende høy, mens regjeringen ikke virker å være bekymret. Tilgangen til risikokapital faller, og det ene selskapet etter det andre ender opp på utenlandske hender. Den direkte diskrimineringen av norsk eierskap er særdeles urovekkende å bevitne og tyder på en regjering som ikke forstår verdien av norsk eierskap for lokalsamfunn og landet som helhet. Siden Arbeiderparti-regjeringen kom til makten, har skatter og avgifter økt betraktelig. Politisk risiko er blitt den nye hverdagen, og kapital som kunne gått til utvikling av lønnsomme arbeidsplasser og til morgendagens løsninger, sluses i stedet inn i statskassen før den deles ut i milliardklassen til internasjonale formål. Ikke minst kanaliseres den også ut via regjeringens aktive næringspolitikk til det ene luftslottet etter andre. Det private næringslivet er den største skaperen av verdiene som gjør det mulig å betale for skole, helse og omsorg. Da kan ikke jobben vår her i salen være å konfiskere mest mulig av midlene, finne på stadig nye krav og skjemaer og bedrive mer statlig overstyring. Jobben vår må være å tilrettelegge, forenkle og gjøre det lønnsomt å satse, investere og ansette i Norge. Dette forstår vi i FrP. I Fremskrittspartiets alternative budsjett sier vi at staten skal slutte å leke butikk. Vi sier nei til at staten skal plukke ut vinnere. Vi prioriterer brede og forutsigbare rammevilkår og generelle lettelser som treffer mange. Vi tar et kraftig oppgjør med formuesskatten, som tapper norske bedrifter for kapital, svekker investeringsevnen og gir utenlandske eiere et konkurransefortrinn, for det er rett og slett dårlig næringspolitikk. Norsk verdiskaping skjer ikke bare på kontorer i Oslo. Den skjer langs kysten, til sjøs og i maritime miljøer som konkurrerer i et internasjonalt marked hver eneste dag. Norske sjøfolk er ryggraden i denne næringen. Skal vi ha norske folk på dekk, må vi også ha norske rammevilkår som tåler konkurransen. Derfor fjerner vi makstaket i nettolønnsordningen for alle segmenter, for å styrke ordningen med over 700 mill. kr mer enn regjeringen gjør. Vi satser på norske sjøfolk i praksis, ikke bare i festtaler. Vi tar også et oppgjør med symbolpolitikk som ikke kutter utslipp, men flytter aktivitet. Slik får man en næringspolitikk som virker for også norsk eierskap.

Jeg takker igjen for svaret. Jeg tror ikke at regjeringen ønsker å ramme fiskerne. At man med vond vilje har gått inn i dette, har jeg ingen tro på, men den politikken som nå føres og iverksettes, med begrenset tilgang til fiskeområder og begrenset tilgang til inntjening samtidig som man har en svært begrenset støtteordning, gjør jo at fiskerne i stor grad faller mellom to stoler og med stor sannsynlighet blir skadelidende. Det er bra at det nå ligger an til et flertall for å få en redegjørelse her på Stortinget i januar om hvordan disse tiltakene kommer til å slå ut. Spørsmålet er likevel: Har regjeringen tatt inn over seg det som de nå blir bedt om? Har man tilstrekkelig faktagrunnlag på plass? Har man tenkt igjennom og vurdert konsekvensene for fiskerne godt nok, eller er dette en skade eller et tap man er villig til å ta på fiskernes vegne?

Jeg takker for svaret. Jeg stiller meg undrende til at man ikke ønsker et større spleiselag for å ta tak i nitrogenavrenning, kloakkrensing og det som kommer ut i Oslofjorden. Nå innfører regjeringen i praksis et yrkesforbud for fiskerne i Oslofjorden, men tiltakene man kommer med for å ivareta og kompensere dem, er svake. Det kan nesten virke som om regjeringen mener at det å drive med fiskeri og eie sin egen båt kan sammenlignes med en hvilken som helst arbeidsplass her på land. Spørsmålet er: Hvordan kan statsråden forsvare og ikke minst forklare at regjeringen legger på bordet tiltak og ordninger som er så svake, når man i praksis innfører et yrkesforbud for fiskerne i Oslofjorden?

Fisket i Oslofjorden har en lang og stolt tradisjon, og det har vært arbeidsplass og ikke minst betydd mat for store deler av Oslos befolkning over lang, lang tid. Nå har regjeringen vedtatt å stoppe dette. Det sies fra talerstolen her at man lytter til fagkunnskap, og at man kommer med tiltak som er forankret i direktorater o.l. Det er vanskelig å se helt hvor fra man har belegg for å si det, for Fiskeridirektoratet selv påpeker jo at det mangler kvantitativ kunnskap om hvilken effekt et fiskeforbud faktisk vil ha. Da er spørsmålet: Hvordan kan regjeringen rettferdiggjøre å innføre et så inngripende tiltak som – i praksis – yrkesforbud for fiskerne i Oslofjorden, når Fiskeridirektoratet selv påpeker at kunnskapen om tiltakene mangler? Kan statsråden forklare hva regjeringen vet som direktoratet ikke vet?

Fra 1. januar 2026 legges det opp til å innføre nullfiskeområder i Oslofjorden. Det er en beslutning som vil få store konsekvenser for en tradisjonsrik næring og for de enkeltmenneskene som har dette som levebrød. Vi i Fremskrittspartiet er enig i at miljøtilstanden i Oslofjorden er alvorlig og krever handling, men vi er uenig i virkemidlene regjeringen legger opp til og tar i bruk. Når Fiskeridirektoratet selv påpeker at det mangler kvantitativ kunnskap om hvilken effekt et fiskeforbud faktisk vil ha, mener vi det blir feil å innføre et så inngripende tiltak. Det må være en forholdsmessighet mellom tiltakene vi innfører, og kunnskapen vi har om effektene av det. Hovedutfordringen i Oslofjorden er ikke rekefisket, men avrenning og nitrogenutslipp. Det er her innsatsen må settes inn dersom vi skal se varig bedring. Derfor mener vi det er bedre å stille krav til mer skånsomme redskaper og redusert bifangst framfor å stenge fjorden helt. Samtidig må vi løse utfordringene med kloakkrensing. FrP har derfor foreslått en modell for et spleiselag, slik at nødvendig rensing kan finansieres uten at kommunale avgifter skyter i været for innbyggerne. Regjeringen derimot mener dette er et kommunalt ansvar alene. For fiskerne handler dette om økonomisk trygghet. Mange driver som enkeltmannsforetak med lån på båt og bruk. Usikkerheten de nå opplever, er stor. Vi ønsker å stanse innføringen av nullfiskeområder og heller åpne for fortsatt fiske med teiner og stang kombinert med målrettede miljøtiltak. Dersom flertallet likevel går inn for å opprettholde forbudet, er det avgjørende at vi har oversikt over hvordan dette slår ut for dem som rammes. Fremskrittspartiet vil derfor subsidiært støtte forslag nr. 8, fra Rødt, om en redegjørelse. Det mener vi er et minimum av hva vi bør kunne forvente i denne situasjonen. Vi er også svært forundret over regjeringens manglende fokusering på ivaretakelse av fiskerne, når man i praksis innfører et yrkesforbud. I en merknad fra komiteens flertall står det: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, merker seg at regjeringen har budsjettert med en kompensasjonsordning for fiskerne, men at fiskerne fortsatt lever i uvisse når det gjelder hvem som får støtte, hvor mye de får, og hvilke krav som skal innfris for å få støtte. Flertallet har inntrykk av at regjeringen mener at ordningen med arbeidsledighetstrygd er ment å ivareta fiskernes økonomiske behov, slik det er for mennesker som blir arbeidsledige. Flertallet vil minne om at fiskerne i stor grad driver sin virksomhet som enkeltmannsforetak hvor lån på fiskebåt og redskap ofte vil være sikret i hus og hjem. En konkurs for en fisker er langt mer dramatisk enn det å bli arbeidsledig, da fiskerne risikerer å miste hus og hjem ved en konkurs. Fiskebåtene er spesialiserte og har lav verdi når fiskerne er i en posisjon hvor de må selge som følge av fiskeforbudet.» Vi synes det er underlig at Arbeiderpartiet ikke stiller seg bak dette. Med det tar jeg opp forslagene FrP er med på.

Jeg takker for svaret. Jeg deler ønsket og ambisjonen om at Norge skal være et godt land å skape og drive aktivitet i, men problemet er at vi ser at investeringsvilje og risikokapital både innenlands og utenlands er fallende. Man ser at en stor strøm av formuende, folk med stor drivkraft og ikke minst også vilje og evne til å ta risiko, flytter ut av landet. Det er kjempenegativt på lengre sikt, og det er urovekkende at den store flyttestrømmen vi ser ut av landet, ikke vekker større bekymring hos regjeringen. På toppen av dette har regjeringen satt enda høyere klimamål enn f.eks. EU, noe som gjør at næringslivet vårt kommer til å få det enda vanskeligere i tiden framover. Det kommer til å bli enda dyrere og dårligere å drive næringsliv i Norge. Da spør jeg: Mener regjeringen det er en styrke at man har satt strengere klimamål, eller har regjeringen vært for hastig i innføringen av disse?

Det er helt riktig at FrP er imot en storstilt virkemiddelbruk og en aktiv næringspolitikk der en regjering sitter og peker ut vinnere. Batterinæringen er et godt eksempel på at regjeringen ikke er veldig treffsikker. Vi ønsker å senke skatter og avgifter, forenkle, avbyråkratisere og ikke minst gjøre det mulig å bevare norsk eierskap. Med dagens regjering ser man at av de ti rikeste i Norge er tre av ti bosatt i Norge, mens syv av ti er flyttet ut. Store deler av norsk næringsliv selges til utenlandske aktører, for regjeringen beskatter det hardt uansett om de tjener penger eller ikke. Mener da regjeringen at dagens skatteregime, dagens exitskatt, formuesskatt o.l., gjør det enklere og bedre å etablere og drive virksomhet i Norge, eller ser man at det er en hemsko for aktivitet i Norge?

Jeg leser her på nrk.no at IT-professor Haakon Bryhni ved Simula-instituttet i Oslo anbefaler norske gründere og studenter å etablere selskaper i utlandet. Årsaken er bl.a. at formuesskatt i Norge slår inn lenge før oppstartsselskaper tjener penger. Våre naboland Danmark og Sverige, og Storbritannia og USA, har ikke formuesskatt. I tillegg kommer exitskatten, som gjør det vanskelig å rekruttere høykompetente folk fra utlandet. Det er besynderlig å se en regjering som har økt eierbeskatningen såpass heftig som man har gjort, og som over natten har innført en politikk med tilbakevirkende kraft på skatter, og nå ser man faktisk at akademia og ledende aktører anbefaler folk ikke å starte selskaper i Norge. Mener statsråden at vi kan være tjent med en situasjon der man ikke anbefales å starte gründerselskap i Norge i det hele tatt, fordi rammevilkårene fra regjeringen gjør det vanskelig eller til og med umulig å starte et norsk industrieventyr?

Vi behandler et representantforslag fra Venstre om en ny næringspolitikk for en ny tid, og jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i saken. Representantforslaget inneholder 18 anmodningsforslag som spenner fra skatter og kapitaltilgang til forenkling og EØS-oppfølging, FoU og innovasjon, kompetanse og rekruttering, innovative offentlige anskaffelser, framvoksende teknologier og bruk av SPU-avkastningen. Statsråden viser i sitt svarbrev til komiteen til at flere av temaene allerede er under arbeid gjennom meldinger, strategier og veikart, herunder industrimeldingen. Flere av forslagene berører områder med pågående arbeid og tverrsektorielle hensyn, og enkelte forutsetter budsjettmessig oppfølging og/eller EØS-rettslige avklaringer. Jeg vil videre i mitt innlegg legge fram Fremskrittspartiets syn, og jeg regner med at de andre partiene vil redegjøre for sine standpunkter. Det er flere av forslagene i representantforslaget som er i tråd med Fremskrittspartiets politikk innen forenkling, arbeidslivsfleksibilitet, bedre skattevilkår for næringslivet, bedre offentlige anskaffelser og tydeligere teknologisatsing. Samtidig er det flere andre forslag som ville være svært uheldige for norsk næringsliv, bl.a. nye klimaforpliktelser, ukritisk implementering av EØS-regelverk og økt bruk av virkemiddelapparatet. Mange av forslagene hører hjemme i behandlingen av statsbudsjettet og i forhandlingene om et eventuelt skatteforlik. Det vil være hensiktsmessig å behandle flere av forslagene ved en senere anledning, og vi velger i denne omgang ikke å støtte forslagene nå. Det er på sin plass å påpeke at etter fire år med Arbeiderparti-regjeringen er vi langt unna regjeringens eget mål om å forenkle tilsvarende 11 mrd. kr. Samtidig har regjeringen innført en rekke nye regler og krav til rapportering. Innleie ved arbeid av midlertidig karakter ble opphevet i 2023, og det ble innført totalforbud mot innleie i byggebransjen i østlandsområdet, et forbud som har skapt utfordringer med å få tak i mannskap for mange bedrifter, og det har også hevet terskelen for arbeidsledige for å komme inn på arbeidsmarkedet. Stortinget har vedtatt å styrke opsjonsrettordningen, men regjeringen har ikke fulgt opp vedtaket. Regjeringen har derimot fjernet ordningen med skattefordel knyttet til eierskap i egen bedrift. Aktører i finans- og næringslivet peker på behovet for medeierskap for å tiltrekke nøkkelkompetanse, og forskning tilsier at opsjoner er med på å akselerere veksten til oppstartsbedrifter og øke sannsynligheten for å lykkes. Innretningen på skatte- og avgiftssystemet har stor betydning for næringslivets utviklings- og vekstmuligheter, og regjeringens politikk svekker norsk eierskap og næringslivets konkurransekraft. Det er nødvendig med et skattesystem som legger til rette for vekst og verdiskaping, noe som vil føre til høyere skatteinntekter over tid. Store endringer i rammevilkårene under nåværende regjering har ført til politisk risiko for investeringer i Norge. Uforutsigbarhet rundt rammevilkår skader investeringsviljen og gjør kapitalmarkedet i Norge mindre attraktivt. Med det vil jeg ta opp forslagene nr. 1–6, som Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre.

Et nytt storting er samlet, nye politiske kamper skal utkjempes, nye forslag fremmes, forlik inngås og anmodningsvedtak leveres på. I mitt fylke, Agder, ble Fremskrittspartiet størst i begge valgkretser, i både øst og vest – og det i fylket som huser Arbeiderpartiets fødested. Tilliten folk har vist oss, den tar vi til oss, og den skal vi levere på. Folk forteller meg at noen av grunnene er de høye strømprisene, den høye renten, som i stor grad skyldes feilaktig pengebruk og energidrevet inflasjon, sløsepolitikken og ikke minst et inderlig ønske om å ta tryggheten tilbake for unge, eldre og alle. Derfor stemmer de FrP. Trygghet begynner nemlig å bli et fjernt begrep med denne regjeringen og støttepartiene. På halvannen uke er det nå begått 19 ran i Kristiansand, hvorav hele 11 ran på en og samme dag. Dette skaper en enorm utrygghet i samfunnet, det ødelegger livskvaliteten for uskyldige ofre og ungdom, og politiet har ikke fått tilstrekkelige hjelpemidler og hjemler til å få bukt med dette. På regjeringen Støres vakt har kriminalitetsproblemer økt betraktelig, og svenske kriminelle nettverk er nå til stede over hele landet. Nylig opplevde hovedstadsområdet flere alvorlige voldshendelser med granater og våpen, men det går tydeligvis ikke inn på regjeringen, for naiviteten fortsetter. 16-åringen som er siktet for medvirkning til granatangrepet på Strømmen forrige uke, ble løslatt etter kun én dag i varetekt, da 15-åringen, som er siktet for å ha kastet granaten, skulle overta plassen hans. Hvordan er dette mulig, og hvordan ivaretar man folks rettsfølelse med en slik naiv politikk? Vi trenger en ny kurs, med en ny kraftfull politikk som har samfunnsvern i fokus, ikke kun de kriminelles rettigheter. Næringslivet i Norge sliter også. En myriade av krav, forbud, påbud, reguleringer, nye skatter med tilbakevirkende kraft, ingen forutsigbarhet og høye strømpriser svekker den norske konkurransekraften. Strømprisen er i dag 2 kr og 70 øre i den dyreste perioden i det sørlige Norge – pluss moms pluss nettleie pluss elavgift. Hvordan skal man kunne konkurrere globalt i industrier hvor strøm er en av de viktige innsatsfaktorene, med slike priser? Støre og firerbandens diskriminering av norskeide selskaper – med formuesskatt og særnorske CO2-avgifter – gjør situasjonen enda verre. Hvordan skal man kunne drive utvikling og tørre å ta store investeringer med de uforutsigbare rammevilkårene Støre-regjeringen leverer? Vi trenger en ny kurs for næringslivet. Vi trenger en kurs hvor skatter og avgifter senkes, hvor diskrimineringen av norsk eierskap stoppes, hvor formuesskatten avskaffes, og hvor det igjen legges til rette for gründerskap og utvikling, ikke kun symbolpolitikk og subsidiefester. Dette krever en ny regjering, og det krever en realitetsorientering hvor konkurransekraft, ikke mest mulig symbolpolitikk, er målet. Jeg frykter at det motsatte vil skje de neste fire årene med Støre-regjeringen, og jeg frykter at Norge ikke bare vil beholde bunnplasseringen på OECDs liste over forventet vekst til neste år, men at vi vil befeste den ytterligere.