OverStortinget

Rundt om i hele Norge sitter det masterstudenter og skriver på siste del av masteroppgaven sin og planlegger det som skal være starten på arbeidslivet. Dette er folk som har gjort alt politikerne har bedt dem om. De har fullført videregående, tatt opp et høyt studielån og fullført en utdanning. Jeg er redd for at mange av disse nyutdannede vil få en tøff start på livet som jobbsøkere. Den ferske kandidatundersøkelsen fra NIFU viser at nesten en av ti masterutdannede står uten jobb et halvt år etter studiene. Det er det høyeste nivået på minst 25 år. Jeg må si at da NIFU-tallene kom, ble jeg ikke særlig overrasket. Ledigheten blant unge har ikke vært målt så høyt som i dag siden vi begynte å måle i 1972. Tall fra Randstad viser at antallet inngangsjobber har falt med 29 pst. bare siden 2024, og kandidatundersøkelsene for universitetet i Agder, NTNU og Nord, som kom rundt jul, pekte alle i samme retning. Derfor mener jeg at vi har sett konturene av denne utfordringen lenge. Allikevel har statsrådens svar på mine spørsmål om nyutdannedes muligheter til å få jobb og den rekordhøye ledigheten blant unge vært at hun ikke har noen tall som viser at det er vanskeligere å få jobb som nyutdannet nå. Hun har også svart at overgangen fra utdanning til jobb kan være krevende, og trolig mer krevende nå enn den var under oppgangskonjunkturen rett i etterkant av koronakrisen, men at hun likevel ikke har noen klare holdepunkter for å si at det nå er mer krevende enn i en normalsituasjon. Nå taler tallene fra NIFU for seg selv, men jeg synes det er rart at det var så mange tydelige indikatorer på at overgangen mellom studier og jobb har blitt vanskeligere, uten at statsråden ville anerkjenne det som et problem. Jeg synes det er rart at vi kunne se det, mens statsråden ikke kunne uttale at hun også så tendensene. Min frykt er at det er viktigere for en Arbeiderparti-regjering å vise til lave ledighetstall enn å anerkjenne det som er en stor utfordring for mange unge i dag. Og ja, statsråden kan si at arbeidsledighetstallene i f.eks. Sverige er høyere enn i Norge. Men sysselsettingen blant dem i arbeidsfør alder er jo lik, for vi har 700 000 utenfor arbeidslivet, og 114 000 av dem er unge. I et land der så mange unge er helt utenfor, bør det ikke være en utfordring at unge, nyutdannede som står klar for å bidra til samfunnet, ikke får gjøre det. Forrige gang vi opplevde høy ledighet blant unge, sa daværende opposisjonsleder – nåværende statsminister Støre – at dette er «en personlig krise for dem som er rammet, men det er også en nasjonal krise når vi har de høyeste tallene som noen gang er målt». Dette var i 2016, og da hadde ledigheten blant unge økt etter oljeprisfallet. I 2016 var ledigheten blant unge på 11 pst. I dag er den på 15 pst. Det er en prosentvis økning på 40 pst., selv om jeg også ser at tallene har gått opp og ned i mellomtiden. Det er underlig at Arbeiderpartiet kaller høy ungdomsledighet en nasjonal krise hvis de er i opposisjon, mens når man er i posisjon, er f.eks. høyere utdanningsministerens ord at dette er en krevende overgang. Hvis 11 pst. var en nasjonal krise, hva er da 15 pst.? Det er også verdt å merke seg at arbeidsledigheten blant unge etter oljeprisfallet var et resultat av en konjunkturnedgang. Nå er vi faktisk i en – om enn svak – oppgangskonjunktur, og det er stort behov for arbeidskraft mange steder. Allikevel sliter unge og nyutdannede med å få jobb. Da mener jeg at vi må spørre oss: Kan noe av næringslivet ha blitt mer forsiktige etter det som har vært en uforutsigbar næringspolitikk over flere år, med skatter og kostnadssjokk påført dem over natten gjentatte ganger? Når regjeringen har gjort det vanskeligere for bedrifter å knytte til seg kompetanse i kortere perioder gjennom innstramminger i innleieregelverket og deltidsarbeid, hvordan rammer det dem som tidligere fikk muligheten til å prøve seg i en kortere periode for å bygge opp erfaring? Klarer utdanningsinstitusjonene å prioritere å utdanne den arbeidskraften det er behov for i Norge? Og hvordan møter vi den store bølgen med kunstig intelligens, som kan løse mange av oppgavene som nye ansatte tidligere gjorde? I valgkampen i 2021, bare noen måneder før Støre ble statsminister, ga han landets unge en garanti om at å få flere unge i jobb ville være det viktigste og første en Arbeiderparti-regjering skal gripe fatt i. Den garantien tror jeg ikke mange unge kjenner seg igjen i. Derfor vil jeg spørre om statsråden er fornøyd med denne utviklingen. Jeg er også interessert i å spørre statsråden, som jeg spurte høyere utdanningsministeren om i forrige uke: Hvis det var krise på 11 pst., hva er det da på 15 pst.