Det er naturlig at arbeidsstyrken i Norge øker når befolkningen gjør det. Det er jo en grunn til at vi måler nettopp arbeidsledighet, for å finne ut hvor mange som har lyst og mulighet til å jobbe som ikke får den muligheten. Det er akkurat det Arbeidskraftundersøkelsen viser, og den har ikke målt høyere ledighet i denne gruppen siden man startet å måle i 1972. Jeg er uenig med statsråden i at det ikke er relevant hvordan Arbeiderpartiet omtalte ungdomsledighet da de var i opposisjon, kontra nå som de er i posisjon. Hvis det var en nasjonal krise da ungdomsledigheten var vesentlig lavere enn den er i dag, hva er da tallene vi ser i dag? Det skulle jeg ønske at jeg hadde fått svar på av statsråden i denne debatten. Det har jeg dessverre ikke fått, men hun har én mulighet til. Jeg skulle gjerne ønske meg å høre om dette. Jeg er også uenig i at dette bare er arbeidsgivernes ansvar. Vi snakker med mange arbeidsgivere som gjerne skulle investert i mer arbeidskraft, som har lyst til å gi de unge en sjanse, men det er nettopp rammevilkårene de får av regjeringen, som er til hinder for det. Jeg tror at det statsråden omtaler som avdempet etterspørsel, handler om en mer rigid politikk når det gjelder både innleie og deltid, en uforutsigbar næringspolitikk, ja, rett og slett en politisk risiko, i tillegg til all annen risiko som alle som driver en bedrift, står i nå, i en mer urolig verden. Jeg er glad for at statsråden omtaler «mismatchen» i kompetanse, for jeg tror vi er helt nødt til å dimensjonere studiestedene sånn at det passer bedre med næringslivets behov. En av de gruppene som nå sliter med å få seg jobb, er økonomene. Jeg tror man kan begynne på en bachelor i økonomi og administrasjon på 34 studiesteder i Norge. Det kan godt være at det er et litt for høyt tall, men det er et eller annet med de rammevilkårene politikerne gir til universitetene og høyskolene, som gjør at universitetene og høyskolene ikke i stor nok grad har klart å dimensjonere det de tilbyr av studieplasser, til næringslivets og kommunenes behov. Det er nettopp for dem som nå i dag står og prøver å få seg sin første jobb, at vi er nødt til å tørre å ta denne debatten. Da Høyre løftet denne debatten i sommer, ble noe av det avspist som autoritært. Til slutt vil jeg takke statsråden for at hun har anerkjent at dette er en personlig krise. Jeg spør meg fremdeles hvorfor det er så annerledes med ungdomsledighet for Arbeiderpartiet når de har ansvar, enn når de er i opposisjon.

Da kan jeg jo bare merke meg at statsråden ikke ville svare på hvorfor nåværende statsminister og daværende opposisjonsleder Støre kalte den høye arbeidsledigheten i 2016 – som tross alt var vesentlig lavere enn i dag – en «nasjonal krise», men ikke kan bruke den samme betegnelsen på tallene vi ser i dag. La meg bare gjenta tallene, for ledigheten blant unge har ikke vært så høy som i dag siden vi begynte å måle i 1972: Nesten én av ti studenter med masterutdanning står uten jobb et halvt år etter fullført utdannelse. Da synes jeg det er rart at det har tatt så mye tid for statsråden å anerkjenne hvilken utfordring dette er for den enkelte. Så er det ikke sånn at Høyre skal legge seg på samme linje som Arbeiderpartiet i opposisjon og rope ulv, ulv, men måten Arbeiderpartiet omtaler dette på i opposisjon, er jo vesentlig annerledes enn de gjør når de selv sitter med ansvaret. Jeg mener regjeringen de siste årene har vært mest opptatt av å lukke dørene for dem som står utenfor arbeidslivet. Det er trist, fordi strengere innleieregler har redusert en av de viktigste inngangsportene til arbeidslivet. Et mer rigid regelverk gjør det vanskeligere for bedriftene å ta sjansen på unge uten erfaring, og da blir det vanskeligere å få arbeidserfaring som ung. Før innstrammingen kom, var bemanningsbransjen nettopp en sånn inngang. 40 pst. av de ansatte kom fra arbeidsledighet og 20 pst. kom rett fra skolebenken. Etter innstrammingen har vi fått 16 000 færre ansatte i bemanningsbyråer, og 11 500 av dem er under 34 år. Det er jo ikke tilfeldig. Samtidig ser vi at kunstig intelligens endrer arbeidsmarkedet, og særlig de typiske inngangsjobbene. Oppgaver som før ga unge erfaring, blir det færre av, og da blir det enda viktigere at vi ikke bygger ned de inngangsportene som finnes. Da må også utdanningssystemet henge bedre sammen med behovene i arbeidslivet. Universitetene er nødt til å forholde seg til denne utviklingen, og studieplassene må vi dimensjonere etter næringslivet og kommunenes behov. Og det tror jeg at de tallene vi ser i dag, er et symptom på at de ikke gjør. Jeg har lyst til, når statsråden igjen får ordet, å utfordre henne på det som var kjernen i spørsmålet mitt, om hun er fornøyd med utviklingen, og om hun opplever at Arbeiderparti-regjeringen leverer på garantien om å prioritere unge i jobb foran alt annet.

Rundt om i hele Norge sitter det masterstudenter og skriver på siste del av masteroppgaven sin og planlegger det som skal være starten på arbeidslivet. Dette er folk som har gjort alt politikerne har bedt dem om. De har fullført videregående, tatt opp et høyt studielån og fullført en utdanning. Jeg er redd for at mange av disse nyutdannede vil få en tøff start på livet som jobbsøkere. Den ferske kandidatundersøkelsen fra NIFU viser at nesten en av ti masterutdannede står uten jobb et halvt år etter studiene. Det er det høyeste nivået på minst 25 år. Jeg må si at da NIFU-tallene kom, ble jeg ikke særlig overrasket. Ledigheten blant unge har ikke vært målt så høyt som i dag siden vi begynte å måle i 1972. Tall fra Randstad viser at antallet inngangsjobber har falt med 29 pst. bare siden 2024, og kandidatundersøkelsene for universitetet i Agder, NTNU og Nord, som kom rundt jul, pekte alle i samme retning. Derfor mener jeg at vi har sett konturene av denne utfordringen lenge. Allikevel har statsrådens svar på mine spørsmål om nyutdannedes muligheter til å få jobb og den rekordhøye ledigheten blant unge vært at hun ikke har noen tall som viser at det er vanskeligere å få jobb som nyutdannet nå. Hun har også svart at overgangen fra utdanning til jobb kan være krevende, og trolig mer krevende nå enn den var under oppgangskonjunkturen rett i etterkant av koronakrisen, men at hun likevel ikke har noen klare holdepunkter for å si at det nå er mer krevende enn i en normalsituasjon. Nå taler tallene fra NIFU for seg selv, men jeg synes det er rart at det var så mange tydelige indikatorer på at overgangen mellom studier og jobb har blitt vanskeligere, uten at statsråden ville anerkjenne det som et problem. Jeg synes det er rart at vi kunne se det, mens statsråden ikke kunne uttale at hun også så tendensene. Min frykt er at det er viktigere for en Arbeiderparti-regjering å vise til lave ledighetstall enn å anerkjenne det som er en stor utfordring for mange unge i dag. Og ja, statsråden kan si at arbeidsledighetstallene i f.eks. Sverige er høyere enn i Norge. Men sysselsettingen blant dem i arbeidsfør alder er jo lik, for vi har 700 000 utenfor arbeidslivet, og 114 000 av dem er unge. I et land der så mange unge er helt utenfor, bør det ikke være en utfordring at unge, nyutdannede som står klar for å bidra til samfunnet, ikke får gjøre det. Forrige gang vi opplevde høy ledighet blant unge, sa daværende opposisjonsleder – nåværende statsminister Støre – at dette er «en personlig krise for dem som er rammet, men det er også en nasjonal krise når vi har de høyeste tallene som noen gang er målt». Dette var i 2016, og da hadde ledigheten blant unge økt etter oljeprisfallet. I 2016 var ledigheten blant unge på 11 pst. I dag er den på 15 pst. Det er en prosentvis økning på 40 pst., selv om jeg også ser at tallene har gått opp og ned i mellomtiden. Det er underlig at Arbeiderpartiet kaller høy ungdomsledighet en nasjonal krise hvis de er i opposisjon, mens når man er i posisjon, er f.eks. høyere utdanningsministerens ord at dette er en krevende overgang. Hvis 11 pst. var en nasjonal krise, hva er da 15 pst.? Det er også verdt å merke seg at arbeidsledigheten blant unge etter oljeprisfallet var et resultat av en konjunkturnedgang. Nå er vi faktisk i en – om enn svak – oppgangskonjunktur, og det er stort behov for arbeidskraft mange steder. Allikevel sliter unge og nyutdannede med å få jobb. Da mener jeg at vi må spørre oss: Kan noe av næringslivet ha blitt mer forsiktige etter det som har vært en uforutsigbar næringspolitikk over flere år, med skatter og kostnadssjokk påført dem over natten gjentatte ganger? Når regjeringen har gjort det vanskeligere for bedrifter å knytte til seg kompetanse i kortere perioder gjennom innstramminger i innleieregelverket og deltidsarbeid, hvordan rammer det dem som tidligere fikk muligheten til å prøve seg i en kortere periode for å bygge opp erfaring? Klarer utdanningsinstitusjonene å prioritere å utdanne den arbeidskraften det er behov for i Norge? Og hvordan møter vi den store bølgen med kunstig intelligens, som kan løse mange av oppgavene som nye ansatte tidligere gjorde? I valgkampen i 2021, bare noen måneder før Støre ble statsminister, ga han landets unge en garanti om at å få flere unge i jobb ville være det viktigste og første en Arbeiderparti-regjering skal gripe fatt i. Den garantien tror jeg ikke mange unge kjenner seg igjen i. Derfor vil jeg spørre om statsråden er fornøyd med denne utviklingen. Jeg er også interessert i å spørre statsråden, som jeg spurte høyere utdanningsministeren om i forrige uke: Hvis det var krise på 11 pst., hva er det da på 15 pst.

Den invitasjonen svarer jeg gjerne ja takk på. Det er viktig for meg å si at dette handler litt om hvordan man gjør det. Det gikk veldig raskt, og særlig mennesker i en sårbar situasjon var avhengig av mange av tilbudene som plutselig mistet tilskudd. Jeg tror også det oppleves ganske uverdig å ha drevet et tilbud i 16 år og være en viktig person for mange mennesker, drive et viktig tilbud for mange mennesker, og så måtte ende opp med å stå og selge vafler for å kunne betale husleien fordi man tross alt har forpliktet seg til å levere på et tilbud, men tilskuddet forsvinner så fort. Jeg skulle også ønske at regjeringen kanskje var mer konsekvent, for man kan jo lese f.eks. i revidert-enigheten deres fra 2025 at man plutselig direktetildeler penger til en Amcar-klubb. Da opplever jeg at denne veldig prinsipielle linjen blir litt svekket. Så tror jeg at jeg bare er uenig i kriteriet. Jeg tror lokale tilbud har en styrke i seg selv.

De siste fem årene der Arbeiderpartiet har hatt helseministeren, men egentlig med andre statsråder også, ser man at det er blitt gjort ganske store endringer på tilskuddsregelverket. Det kan godt være at mye av det har en logisk begrunnelse, og at det går fint på lang sikt, men særlig som lokalpolitiker opplevde jeg at det var krevende når viktige organisasjoner som politiet var avhengig av, som spesialisthelsetjenesten var avhengig av, og som kommunene på Sørlandet var avhengig av, egentlig omtrent over natten måtte avvikle sine tilbud. Så har jo kommunene selv, fordi de er så avhengig av disse tilbudene, gått inn med egne tilskudd. Dette gjelder Atrop, som særlig hjelper kvinner i en veldig, veldig sårbar situasjon. Amathea, som også skulle starte opp i Kristiansand, mistet også tilskuddet sitt over natten. Jeg lurer på om statsråden kan reflektere noe over prosessen for endringene i tilskuddsregelverket.

«Endringer i tilskuddsordningen for samtale- og mestringstilbud innen psykisk helse-, rus- og voldsfeltet i Helsedirektoratet innebærer nå at «søknader som har tilbud i hele eller større deler av landet, prioriteres, deretter regionale tilbud. Enkeltsøknader til lokale tilbud prioriteres som hovedregel ikke». Det har for eksempel medført at Atrop i Agder som har et bredt og viktig tilbud, står i fare for å måtte legge ned sitt tilbud. Er denne prioriteringen er i tråd med regjeringens mål om et mangfold av ideelle organisasjoner?»

Jeg tror vi har mye av den samme problembeskrivelsen, men det er også derfor jeg er litt bekymret for at jeg ikke har sett regjeringen verken adressere dette som en utfordring eller komme med konkrete løsninger. En av de kanskje største utfordringene arbeidslivet står foran nå, og som holder på å treffe oss med full styrke, er hvordan kunstig intelligens påvirker arbeidslivet. Det er kanskje også en av grunnene til at de typiske inngangsjobbene har falt med 29 pst. bare siden 2024, ifølge Randstad. Mange oppgaver som før gikk til nyutdannede, kan nå gjøres av en kunstig-intelligens-modell. Derfor lurer jeg på hva statsråden gjør for at de som utdanner seg i dag, ikke møter et arbeidsliv der de fra dag én blir utkonkurrert, og så lurer jeg på hvordan utdanningsinstitusjonene skal bidra til at Norge kan hekte seg på det KI-kappløpet som nå pågår.

Jeg tror vi alle er enige om at de unge som står lengst unna arbeidslivet, må få flere veier inn. Derfor støtter vi også opp om mye av regjeringens arbeid med Ungdomsløftet. Under Solberg-regjeringen tok vi flere grep i utdanningspolitikken for å gjøre utdanningen mer arbeidsrelevant. Det er nettopp fordi arbeidslivet er i stor endring, Solberg-regjeringen også gjorde etter- og videreutdanning mer tilgjengelig – for å dekke det kompetansebehovet vi vet kommer. Mye av det arbeidet har stoppet opp. Statsråden refererer til universitetet i min hjemby, Universitetet i Agder, og de har gjort veldig mye bra på dette. Men også der ser vi at andelen uteksaminerte som ikke får jobb, har hatt en dramatisk økning på den siste kandidatundersøkelsen. Jeg må spørre statsråden hva hun synes om at studiestedene hun selv har ansvar for, utdanner rekordmange til arbeidsledighet. Er det studentene det er noe galt med, eller er det studiestedene?

Når statsråden ikke vil kalle dette en nasjonal krise, må jeg si det er pussig at daværende opposisjonsleder, nåværende statsminister Støre, tidligere har uttalt: «Det er en personlig krise for dem som er rammet, men det er også en nasjonal krise når vi har de høyeste tallene som noen gang er målt.» Det sa statsministeren i 2016, etter at ledigheten blant unge hadde økt etter oljeprisfallet. I 2016 var ledigheten blant unge på 11 pst. I dag er den på 15 pst. Jeg må si jeg synes det er litt underlig at Arbeiderpartiet kaller høy ungdomsledighet for en nasjonal krise når de er i opposisjon, mens rekordhøy ungdomsledighet blir omtalt som en krevende overgang når de selv sitter med ansvaret. Hvis det var en nasjonal krise med ungdomsledighet på 11 pst., hva mener statsråden da det er med en ungdomsledighet på 15 pst.?

I valgkampen i 2021, bare noen måneder før Støre ble statsminister, ga han landets unge en garanti om at å få flere unge i jobb ville være det viktigste og første en arbeiderpartiregjering skal gripe fatt i. For meg er det veldig fristende å starte med å spørre statsråden for høyere utdanning hvordan hun synes det har gått. Ledighetstallet blant unge er nå på sitt aller høyeste siden vi begynte å måle i 1972, og ledigheten blant uteksaminerte masterutdannede er den høyeste på 25 år. Nesten én av ti nyutdannede er helt arbeidsledige. Det er jo et paradoks at næringslivet og kommunene trenger arbeidskraft, samtidig som så mange nyutdannede står uten jobb. OECD er bekymret for at Norge ikke utdanner nok av den kompetansen det er behov for, og det synes jeg at de som styrer Norge, også bør være. I sommer tok Høyre til orde for å gjøre utdanningstilbudet mer tilpasset næringslivets behov, og da kalte statsråden det for «autoritært». Regjeringens politikk har heller ikke akkurat bidratt til å gjøre det enklere for bedriftene å investere i ny arbeidskraft. Når unge som har gjort alt det politikerne har bedt dem om – fullført videregående, tatt opp et studielån, fullført høyere utdanning – mister framtidstroen, er det et brudd på generasjonskontrakten. For alle dem skulle jeg ønske at regjeringen kunne ta dette på større alvor. Derfor lurer jeg på: Vil statsråden kalle tidenes høyeste ledighet blant unge en nasjonal krise, eller er dette noe vi bare må regne med når Arbeiderpartiet styrer?

Jeg er enig i at det er godt med fleksibilitet i arbeidsmarkedet, men jeg er skeptisk til denne flyttingen, nettopp fordi den geografiske plasseringen har en verdi i seg selv. Norge har dessverre blitt et transittland for smugling av mange varer, også narkotika. De organiserte kriminelle skyr ingen midler. De vet når tollbåten er ute, og når den klapper til kai. Det er viktig å ha et tollfaglig miljø i en av byene i Norge som rett og slett er nærmest kontinentet, og der vi har masse lystbåttrafikk. Fordi vi har politiet, Kystverket og også Sjøforsvaret som hele tiden må jobbe for å sikre landegrensene våre, tror jeg at det har en verdi i seg selv å ha et større fagmiljø for nettopp å beskytte grensene våre mot smugling av forskjellige varer.

Det er forståelig at vareførselsdivisjonen må gjennom store strukturelle endringer, men det er også litt i strid med de overordnede politiske målene vi har for desentraliserte statlige arbeidsplasser. Vi ønsker oss desentraliserte statlige arbeidsplasser, ikke bare fordi de genererer en arbeidsplass, men også fordi det genererer gode fagmiljøer. Og det er vi helt avhengige av på Sørlandet. Særlig etter Sverige og Finlands inntreden i NATO har veien inn til Østersjøen gjennom Sørlandet blitt viktigere, men Sørlandet har også tradisjonelt vært mer utsatt for smugling. Vi ligger nær kontinentet. Det argumenteres med økonomi, men det argumenteres også med at små lokasjoner er mer sårbare. Som jeg forstår det, er noe av denne divisjonens arbeid også kontroll av næringslivet, og da tror jeg også at nærhet er et viktig moment,

Jeg vet jeg skal stille spørsmålet, men jeg vil bare takke helseministeren for raskt å svare ut spørsmålet mitt. «Tolldirektøren foreslår å legge ned tillatelsesseksjonen i Kristiansand, noe som innebærer at 13 arbeidsplasser forsvinner i tillegg til over 50 tollstillinger som er flyttet ut av byen siden 2020. Dette skjer til tross for at Kristiansand er en strategisk viktig havneby med stor trafikk til kontinentet. Hvordan kan regjeringen forsvare en slik ytterligere sentralisering av Tolletaten, og hva vil statsråden gjøre for å sikre at Kristiansand fortsatt får beholde en sterk tollfaglig tilstedeværelse og statlige arbeidsplasser?»

04:43] (ordfører for saken): Ordningen med supplerende stønad for personer med kort botid i Norge ble varslet i utjevningsmeldingen i 1999, og loven trådte i kraft for 20 år siden, i 2006. Hensikten var å sikre et minste inntektsnivå for mennesker som ikke har opptjent rett til ordinær pensjon eller uføretrygd, og på den måten avlaste kommunene for varige sosialhjelpsutgifter. Supplerende stønad for personer med kort botid i Norge er en subsidiær og strengt behovsprøvd ytelse. Det Stortinget i dag gjør, er presiseringer i loven for å tydeliggjøre det som allerede er gjeldende praksis, at retten til supplerende stønaden bortfaller dersom mottakeren eller ektefellen får inntekt eller formue som overstiger lovens grense. Dette er med andre ord en opprydning. Når Fremskrittspartiet peker på at vi har for mange ytelser, har vi stor sympati for den bekymringen. Vi er helt enig i at trygdesystemet må være oversiktlig og bærekraftig, men som lovverket er i dag, vil det å fjerne denne ytelsen i praksis bare skyve kostnader og ansvar over på kommunene. Det er også verdt å minne om at dette også er en ordning for utflyttede nordmenn som flytter tilbake til Norge og får kort botid før de blir pensjonister. Det ble også gjort flere nødvendige innstramminger og innsnevringer i ytelsen under Solberg-regjeringen. Vi registrerer at SV og Rødt ønsker å reversere det. Ordningen ble frikoblet fra minstepensjon for å unngå at personer med kort botid skulle få høyere samlede ytelser enn pensjonister som har jobbet og bodd her hele livet. Når nye ordninger trer inn, må vi sikre at stønadene fungerer sammen og bevarer legitimiteten i trygdesystemet. Under Solberg-regjeringen ble det heller ikke mulig for dem som kommer til Norge på familiegjenforening, å motta den ytelsen. Det er fordi en klar forutsetning for familiegjenforening er at familien selv skal ta det økonomiske ansvaret. Når man påtar seg et ansvar som forsørger, må man stå med det ansvaret. Det er forutsetningen for å få familiegjenforening. Arbeiderpartiet har tidligere vært mot disse innstrammingene og hevdet at man øker ulikheten i samfunnet, men jeg registrerer at regjeringen nå har gått bort fra den linjen. Trygdesystemet vårt bygger på en grunnleggende tillit mellom staten og den enkelte. Det forutsetter at vi har klare regler, strenge behovsprinsipper og god oppfølging. Til slutt ønsker jeg å takke komiteen for godt samarbeid.

I dag har vi hatt norgespris i 190 dager. Det er 190 dager der vi har vært bevisst på denne problemstillingen, uten at det har skjedd noe. Det har gått altfor lang tid uten at regjeringen har fått på plass en løsning for strømstøtte til studentboligene i studentsamskipnadene eller -stiftelsene. Mens statsråden har somlet, har vi altså vært gjennom årets kaldeste måneder, den delen av året med de høyeste strømprisene og størst behov for varme. Høyre har hele veien vært enig i at vi trenger en strømstøtteordning, og det er særlig fordi vi trenger en ordning som skal hjelpe dem som sliter aller mest med å få hverdagsøkonomien til å gå rundt. Studenter som bor i studentsamskipnadsboliger, er da virkelig en del av dem som trenger en ordning som dette. Mens vi har ventet på regjeringen, har strømregningene for studentsamskipnadene bare vokst, og det har gått ut over studentene. Studentene måtte enten ta en høyere strømregning eller ha økte leiepriser, midt i en tid da mange allerede sliter, særlig de med lavest inntekt. Paradokset er at vi har studentboliger i studentsamskipnader nettopp for å holde leieprisene for studenter lave. Dette har rammet særlig hardt i strømprisområde NO2, på Sørlandet og i Sørøst-Norge, der prisene har vært vesentlig høyere enn i andre deler av landet. Det betyr noe for studenter som bor i Kristiansand, Grimstad, Stavanger og Bø, for de må betale enda litt mer for en allerede høy strømregning fordi de har valgt å studere akkurat i en del av landet der strømprisene er ekstra høye. Jeg tror aldri det var meningen at studentboliger skulle stå igjen uten støtte, men da bør det være mulig å løse sånne systemutfordringer både raskt og enkelt. Når én måler dekker opptil 200–300 hybler, passer det ikke inn i strømstøttesystemet, men det gir merkostnader for studentene og for samskipnadene på mange millioner kroner. En enkel og midlertidig løsning kunne ha vært å øke makstaket for hvor mye strøm studentboligene får strømstøtte til. Det er målrettet, og det lar seg gjennomføre raskt, og det aller viktigste er at det ville ha gjort en reell forskjell for studentene. Det skulle altså bare mangle at vi får på plass en utredning, og det må også komme en løsning raskt, for dette er en situasjon som kunne og burde ha vært løst for lengst.

De siste årene har vi sett en alvorlig utvikling i ungdomskriminaliteten. Ungdomskriminaliteten er blitt mer organisert, mer brutal og mer alvorlig, samtidig som kriminelle nettverk bruker sosiale medier for å rekruttere unge til å begå kriminalitet på bestilling. All denne tiden har Støre-regjeringen sørget for at det er færre politifolk i politidistriktene, og flere forebyggende enheter er lagt ned. Regjeringen har vært kronisk bakpå i møtet med en utvikling som har vært varslet lenge. Vi har visst at vi trenger raskere reaksjoner, og likevel har arbeidet med hurtigspor tatt altfor lang tid. Vi har visst at tett individuell oppfølging virker, men én-til-én-tiltakene blir rullet ut altfor sakte, og barnevernet har manglet verktøy. I disse debattene er det fort gjort å ramse opp statistikk, men dette handler om mye mer enn tall. Jeg bor i Kristiansand, og der har vi over lang tid hatt utfordringer med ungdomskriminalitet. Det gjør hverdagen mer utrygg for mange, men særlig gjør det hverdagen utrygg for andre ungdommer. Det gjør sterkt inntrykk å høre unge mennesker si at de synes det er utrygt å bevege seg rundt i sin egen by. Derfor er vi også nå nødt til å snakke om samfunnsvern. Jeg må si at jeg synes det har vært frustrerende å se at utviklingen har fortsatt, samtidig som regjeringen ikke har bidratt med de virkemidlene man har trengt. Politiet selv har sagt at de har hatt for lite ressurser. Lokalt har man tatt ansvar, frivilligheten og kommunen har jobbet systematisk for å snu utviklingen, og politiet lokalt har måttet omprioritere ressurser. Det går på bekostning av andre oppgaver, men har likevel gitt resultater. Samtidig synes jeg ikke det skal være sånn at det er det lokale nivået som må bære denne belastningen alene. Jeg skulle også ønske at regjeringen hadde bidratt. Kriminalitetsbildet har endret seg. Da må også politikken endre seg sånn at vi faktisk har de verktøyene som trengs. Vi må ha raskere og tydeligere reaksjoner når kriminaliteten begås, og politiet må få flere verktøy. De må få muligheten til å flytte unge bort fra miljøer som trekker dem i feil retning. Vi må ha mer politi ute i distriktene, vi må ha bedre informasjonsdeling, og vi må ha institusjoner med låste dører for dem som begår mest alvorlig kriminalitet. Hvis vi ikke klarer å gjøre noe med dette, er dette en stor utfordring for særlig samfunnskontrakten. Det gjør noe med tillitsforholdet mellom stat og innbygger når man ikke klarer å slå ned på alvorlig kriminalitet.

Det er interessant å spørre seg hvorfor trafikkgrunnlaget er så dårlig. Jeg vil tro at en av årsakene er nettopp det høye nivået på bompenger. Den andre årsaken er at veien har hatt lavere progresjon enn det man hadde forventet. For eksempel ble strekningen Kristiansand–Mandal ferdigstilt i 2022, men man begynte ikke på Lyngdal før i 2025. Selvfølgelig vil effekten av å velge den nye veien være større jo mer av strekningen som er bygd. Jeg synes det er trist at statsråden skyver fylkeskommunen foran seg. Fylkeskommunen har gjort vedtak på at de ønsker å forlenge nedbetalingstiden, sånn at man kan få målt effekten av lavere takster. Fylkeskommunen tar allerede en stor finansiell risiko uten å ha mulighet til å regulere takstene, så det argumentet går akkurat like mye begge veier.

Dette er med respekt å melde det motsatte av det statsråden avslutter med. Det oppleves uforutsigbart både for dem som er helt avhengig av veien for å komme seg til og fra jobb, for dem som er avhengig av veien for å frakte nyttetransport, og for lokale folkevalgte. Statsråden har i denne saken vært veldig opptatt av å si at saken er godt lokalpolitisk forankret. Jeg tror ikke jeg har snakket med én lokalpolitiker på Sørlandet, meg selv inkludert, som opplever at det bompengenivået vi har nå, er godt lokalpolitisk forankret. Man kan snakke om mange tusen kroner i året for en person som er avhengig av å pendle mellom f.eks. Kristiansand og Mandal, eller motsatt vei. Det har rett og slett ikke husholdningsøkonomien kapasitet til.

«I januar vedtok Stortinget at regjeringen senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett våren 2026 skulle legge frem et forslag til forlenget nedbetalingstid av lånene på prosjektet E39 Mandal–Kristiansand, slik at bompengebelastningen for privatbiler og nyttetransport på strekningen går ned. Hva er fremdriftsplanen til saken, og kan Stortinget forvente at saken legges frem i samleproposisjonen før påske slik at Stortinget får fullført behandlingen av saken før sesjonen avsluttes?»

Alexander L. Kielland-ulykken er og vil forbli et nasjonalt traume. 123 mennesker mistet livet. 89 mennesker overlevde, men for mange har det vært et liv med store belastninger – fysisk, psykisk og sosialt. De som mistet noen de var glad i, har i over flere tiår kjempet for anerkjennelse, rettferdighet og svar. Derfor er det også riktig å bruke tid og ressurser på å søke sannheten om det som skjedde, og hvordan vi kan sørge for at noe lignende aldri skjer igjen. Med denne rapporten har vi nok en gang fått slått fast at myndighetene ikke gjorde en god nok jobb med sikkerheten før ulykken. For meg er det viktig å understreke at selv om staten ikke hadde hovedansvaret, betyr ikke det at staten ikke kunne og burde gjort mer for å forhindre ulykken. Myndighetene var kjent med svakheter i regelverket og kontrollen med flyttbare innretninger uten at det ble iverksatt nødvendige tiltak. For alle skadde og etterlatte er det alvorlig at det i etterkant av ulykken ikke ble skapt tilstrekkelig klarhet rundt ansvarsforholdene. Riksrevisjonen bruker sin sterkeste form for kritikk når det understrekes at myndighetene forsømte sitt ansvar da de ikke gjennomførte en fullstendig kartlegging av ansvaret til Stavanger Drilling og Phillips Petroleum etter ulykken. Rapporten fra 2021 slår fast at enkelte svakheter kan ha bidratt til å svekke tilliten til granskingen. Aleksander L. Kielland-ulykken er derfor en veldig trist påminnelse om hvor viktig åpenhet og ansvar er, ikke bare i petroleumspolitikken, men i forvaltningen av tilliten mellom stat og innbyggere Til slutt: De etterlatte ble ikke godt nok ivaretatt av myndighetene. De overlevende og etterlatte fikk ikke den oppfølgingen de hadde krav på. Sosialdepartementet sørget ikke for tilstrekkelig oppfølging av de etterlatte, selv om man i det medisinske fagmiljøet visste at behovet var stort. Det er derfor helt forståelig at mange berørte fortsatt opplever manglende tillit til hvordan myndighetene håndterte ulykken. Det er viktig for meg å understreke fra denne talerstolen at også Høyre stiller seg bak budskapet i flertallsmerknad, og nok en gang ønsker å understreke at det er viktig at Stortinget har bedt om unnskyldning. For alle som mistet livet, for dem som mistet noen de var glad i, og for dem som fikk et helt annet liv enn det de kunne hatt, skylder vi å erkjenne det som sviktet. Vi kan ikke endre historien, men vi har et stort ansvar for å lære av den.

Til tross for at jeg har gått IB, skal jeg prøve å holde dette innlegget på norsk. Selv om det er Oslo kommune som har fått avslag på å fortsette med IB på grunnskolenivå, har vi akkurat samme utfordring i Kristiansand. Vi har siden 2008 hatt en kommunal IB-linje i grunnskolen. Det var en veldig viktig forutsetning for at store internasjonale selskap i leverandørindustrien skulle velge å etablere seg i Kristiansand. Den skolen må nå bli en privat stiftelse, men den skal fremdeles være kommunalt finansiert. Jeg må si jeg synes dette er et absurd forslag fra en statsråd fra et parti som ønsker gode offentlige tilbud, og en statsråd fra en kommune som i likhet med min kommune, har masse oljeaktivitet. Når folk skal velge å flytte familien sin til Norge i noen få år – og omvendt – er det viktig å ha utdanningsprogram der man kan gå inn og ut i hele verden, uten hull. Noen får gode pakker som dekker privatskoler, men alle får ikke det. Dette er like mye et behov i f.eks. akademia og Forsvaret, som ikke er kjent for å ha rause pakker for privatskoler. Jeg må bare innrømme at jeg får helt bakoversveis av å lese noen av uttalelsene til statsråden i denne saken. Jeg mener det er en arroganse mot et annerledes pedagogisk tilbud. Det er en grunn til at IB-programmet er anerkjent i hele verden. Statsråden kaller dette en offentlig finansiering av utenforskap og tror at IB ikke er opptatt av at man skal lære dugnad eller norsk språk og norsk litteratur når det er i Norge. Da mener jeg statsråden må sette seg bedre inn i det pedagogiske opplegget og kjerneverdiene til IB. IB gir mye plass til det landet man er i, når det gjelder både språk, litteratur og deltagelse i lokalsamfunnet. For å bestå IB må man faktisk gjennom obligatorisk dugnad. Da jeg tok IB, var det mange, mange timer med Ibsen på deilig dansk-norsk. Dette gjør IB i grunnskolen også. Personlig mener jeg det var frigjørende med et alternativt pedagogisk opplegg da jeg begynte på IB. Statsråden får det til å høres veldig lett ut bare å hoppe fra det norske systemet og over på IB Diploma-programmet, men det er ikke nødvendigvis så lett, for dette er to program som ikke korresponderer. Jeg mener derfor det skal være mulig å gå hele IB-løpet i Norge, men man skal selvfølgelig lære om norsk samfunnsdeltagelse, norsk språk og norsk litteratur. Det gjør også IB på en veldig god måte. Jeg synes barna som har dette pedagogiske behovet, skal være velkomne i fellesskolen, og at barn fra familier som ikke har råd til å sende barna sine på privatskoler, også skal sikres dette tilbudet. Jeg er veldig glad for at det ser ut som vi får et flertall her i dag.

Det er jo mange arbeidsgivere, særlig i dagligvare- og serveringsbransjen, som er sannhetsvitner om det motsatte, men som virkelig ønsker å ta et ansvar for å inkludere flere ungdommer i arbeidslivet. Så til et spørsmål jeg tok opp i innlegget mitt: I dag kan man ikke selge tobakksvarer med mindre man er over 18 år, men man kan det dersom en person over 18 år har daglig tilsyn ved salget. Den som har daglig tilsyn, må da fysisk komme innom i løpet av dagen. Når man hører på hvordan Arbeiderpartiet har harselert med Høyres forslag om at man skal kunne gjøre det samme for ungdom over 16 år med hensyn til alkohol, skulle man jo tenke at den logiske konklusjonen – og da i motsetning til det som står på Helsedirektoratets hjemmesider – var også å forby at folk under 18 år kan selge tobakk under daglig tilsyn.

Arbeidsmarkedet tyder jo snarere på det motsatte: at dagens politikk faktisk kan være et hinder for at ungdom skal få prøve seg i arbeidslivet. Jeg hørte også statsråden referere til arbeidstidsbestemmelsene for ungdom som dagens regelverk. Dette regelverket er rundt 45 år gammelt. Er det ingenting med det regelverket det kunne ha vært interessant for regjeringen å se på? Jeg tenker det sier seg selv at det er en terskel for å ansette f.eks. en 16-åring. Da begynner man å nærme seg voksenalderen. Til deltidsarbeid, og særlig da i ukedagene, hvis man bare kan jobbe to timer: Det er ikke effektivt for ungdommen å gå på jobb i to timer, og det er ikke effektivt for arbeidsgiveren å ha noen på jobb i to timer. Er det ingenting med dette regelverket statsråden kan se at kan være til hinder?

Som jeg var inne på i innlegget mitt, og som jeg har spurt statsråden om mange ganger, er det ganske tydelige tendenser til at det er vanskeligere for unge å få seg jobb. Arbeidsledigheten blant unge har egentlig ikke ligget så høyt i arbeidskraftundersøkelsen siden man begynte å måle i 1972. Også fra kandidatundersøkelsene til universitetene kan man se at det er tendenser til at flere sliter med å få jobb. LO sier selv at det er en mulig skjult ledighetsbombe blant unge. Tidligere når jeg har spurt statsråden om dette, har svaret jeg stort sett har fått, vært at statsråden peker på de tiltakene regjeringen har for de ungdommene som er helt utenfor, de som ikke er i skole eller jobb. Jeg har stor sympati for den gruppen, og dem ønsker Høyre også å gjøre mer for, men jeg lurer på: Hva vil hun gjøre for denne gruppen, som er aktive ungdommer, men som vil jobbe mer eller få muligheten til å få seg sin første jobb?

Flere unge ønsker å jobbe, og de som har jobb, vil jobbe mer, men de slipper ikke til. Alderen for når man får sin første jobb, har blitt høyere. LO advarer – med rette – om en skjult ledighetsbombe blant ungdom. Ledigheten i aldersgruppen 15–24 år er nå den høyeste på 50 år. Vi kan snakke om så mange som 150 000 unge som vil inn i arbeidslivet noen timer i uken. Det er mange store utfordringer på arbeidsfeltet. At ungdom vil jobbe, men hindres av et rigid regelverk, bør ikke være en av dem. Å få arbeidserfaring tidlig er kjempeviktig. Man lærer sammenhengen mellom innsats og inntekt, man lærer å være punktlig, og man lærer at andre avhenger av en. De som ikke får muligheten til deltids- og helgejobbing, har større risiko for lavere lønn og svakere tilknytning til arbeidslivet i voksenlivet. Likevel har vi et regelverk som får pussige utslag, og som kan gjøre det vanskeligere å ansette en ungdom. En 16-åring er ikke et barn, men en ungdom som skal øve seg på voksenlivet. Nå er det sånn at en 16-åring som går siste halvdelen av 10. trinn og jobber deltid i en matbutikk, ikke har lov til å jobbe mer enn to timer en fredags ettermiddag. Det sier seg selv at det ikke er særlig effektivt for noen. En student som har sommerjobb på restaurant i juli, kunne man tenke seg at ville jobbe hver lørdag i juli, men det har ikke vedkommende lov til, for det å jobbe lørdag etter kl. 18 regnes som søndagsarbeid. En 17-åring kan med dagens regelverk stå i oppvasken til midnatt, men ikke bære ut mat til gjestene mellom kl. 23 og 24. Det vil si at restauranten som mangler arbeidskraft i høysesongen, må sende hjem folk som kan gjøre en jobb de trenger å få gjort. Jeg har i mange somre og mange julebordsesonger fått være servitør i selskapslokaler. Det er for det første veldig gøy, men for det andre veldig tungt. Arbeid er likevel et gode. Det er ikke farlig å bli sliten etter en god vakt på jobb. Det som er farlig, er å sende inn jobbsøknad på jobbsøknad, motta avslag på avslag og ikke få muligheten til å prøve seg i jobb og tjene sine egne penger. Til slutt er jeg nødt til å spørre Arbeiderpartiet hva det logiske resonnementet som framføres, er. Dagligvarebransjen er tydelig på at de kan ansette flere under 18 år om man tillater ungdom fra 16 år og oppover å selge alkohol i butikk under tilsyn, som man allerede kan med tobakk. Hvis det er sånn at man ikke kan selge ting man ikke selv har lov til å bruke, må jo Arbeiderpartiet foreslå å innskrenke retten til å selge tobakk under tilsyn. Det er ingenting som tyder på at det er et problem, og det tror jeg er fordi unge under 18 som er så heldig å ha en jobb, også veldig gjerne vil beholde den. Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Jeg tror vi begge er enig i at det kan gi langvarige negative effekter for unge og en negativ start på arbeidslivet dersom det tar lang tid å få sin første jobb, enten man er nyutdannet eller har fått fagbrev. Det er helt klart at unge rammes hardest når man er i en sånn konjunktur, og til dels en lavkonjunktur, som man har vært i Norge nå. Derfor er det også ekstra interessant å spørre partiet som gikk til valg på trygghet for framtiden, som har et partiprogram som jeg tror heter noe sånt som «trygghet for morgendagen, tro på framtiden» – hvordan ser statsråden for seg å møte den økte ungdomsledigheten?

Jeg er glad for at statsråden tar dette på alvor. Jeg har lyst til å gå litt tilbake til uttalelsen som kom i spørretimen 10. desember 2025, som var at man ikke hadde noen tall som viste at det er vanskeligere å få jobb som nyutdannet nå. Jeg refererer da til tre kandidatundersøkelser. Den ene hadde på dette tidspunktet kommet, NTNUs, og så har det kommet to til, fra UiA og Nord universitet, nå tidlig i januar. I UiAs står det i klartekst, i tillegg til at man har relativt høy ledighet blant de uteksaminerte kandidatene fra 2025, at arbeidsmarkedet er merkbart tøffere for nyutdannede enn tidligere. I Nord sier man at et mindretall av kandidatene har det noe tyngre på arbeidsmarkedet enn i 2024. Ved NTNU sier man at andelen jobbsøkere også er høyere i 2025 enn i både 2019 og 2022, noe som tyder på at flere møter utfordringer i overgangen til arbeidslivet.

«I spørretimen 10. desember 2025 uttalte statsråd Stenseng følgende: «Jeg har ingen tall som viser at det er vanskeligere å få jobb som nyutdannet nå». Ved Nord universitet er 4 pst. av kandidatene arbeidsledige, dette er dobbelt så mange som i 2024. Ved NTNU var to prosent av kandidatene arbeidssøkende i 2022. Tallet for 2025 er 4 pst. Ved Universitet i Agder er arbeidsledigheten hos kandidatene som gikk ut i 2025 10,6 pst. Er statsråden enig i påstanden fra 10. desember 2025?»

I motsetning til det mange av representantene fra venstresiden som har vært på talerstolen i denne saken, uttrykker, handler ikke denne saken kun om dem som har en jobb å gå til, for Høyre. Den handler om dem som skulle ønske at de hadde det. Når man utformer politikk, kan ikke målet om flere hele og faste stillinger helliggjøre ethvert middel. Gode intensjoner fritar ikke regjeringen fra ansvaret for konsekvensene av politikken de fører. Den siste arbeidskraftundersøkelsen fra SSB gir grunn til bekymring. Ledigheten blant unge under 25 år har aldri vært høyere siden målingene startet i 1972. I tredje kvartal var arbeidsledigheten i denne aldersgruppen på 15 pst. Det er også blant de unge at ledigheten nå øker mest. I dag står rundt 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet. Av disse er 114 000 unge mellom 20 og 29 år. Samtidig mangler norske bedrifter arbeidskraft. I et land der vi mangler arbeidskraft, burde det ikke være et problem at unge som ønsker å få arbeidserfaring, ikke får det. Dette er ikke bare statistikk. Dette er unge mennesker som ønsker å jobbe, men som ikke slipper til. For mange unge er bemanningsbransjen en avgjørende døråpner. Den gir arbeidserfaring, nettverk, referanser og ofte fast jobb. Likevel har regjeringen valgt å begrense denne inngangsporten. I 2024 var det nesten 16 000 færre som fikk jobb i bemanningsbransjen enn i 2022. Og de unge rammes hardest. Antallet ansatte under 34 år falt med over 11 500 personer på bare to år. Jeg hører statsråden i debatten peke på konjunkturene. Vel, når konjunkturene er på vei ned, er de unge mer utsatt. Da er det jo desto viktigere å senke terskelen inn i arbeidslivet. Også de som står lengst unna arbeidslivet, rammes. Før innstrammingene kom rundt 40 pst. av de ansatte i bemanningsbransjen fra arbeidsledighet. I 2024 var andelen falt til 23 pst. Veldig ofte står valget mellom å få en fot innenfor gjennom bemanningsbransjen og arbeidsledighet. Jeg skulle ønske at regjeringen også forsto at det valget bør være lett. Når ideologi trumfer løsninger, er det unge og arbeidssøkende som betaler prisen. Norge trenger arbeidskraft, og rundt 138 000 mennesker leter etter en jobb. For meg er det helt uforståelig, selv med ideologiske skylapper, at regjeringen fører en poltikk som gjøre det vanskeligere for folk å skaffe seg sin første jobb, og vanskeligere for bedriftene å skaffe seg arbeidskraft.

Europa er i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Russlands brutale invasjon av Ukraina har endret Europa, og Norge er helt avgjørende for Europas energisikkerhet. Det forplikter. I en sånn situasjon er det én ting vi ikke har råd til: politisk usikkerhet om Norges viktigste næring. Jeg er veldig glad for at Høyre får flertall for at regjeringen skal legge fram en ny petroleumsmelding tilpasset den virkeligheten vi faktisk lever i i dag. Petroleumsmeldingen som kom i 2011, kom for 15 år siden, og det er mye som har endret seg siden da. Rammevilkårene på norsk sokkel er annerledes, sokkelen er mer moden, produksjonen er på vei ned, aktørbildet er endret, de store utbyggingene er i stor grad erstattet av mindre funn, som ofte er tett knyttet til eksisterende infrastruktur. Det stiller krav til tempo, prioriteringer og forutsigbare politiske rammer samtidig som det sikkerhetspolitiske bildet har blitt mye mer alvorlig. Det er viktig at Norge fortsetter å levere og leter mer, for norsk gass er avgjørende for å gjøre Europa uavhengig av Russland. Dette handler også om arbeidsplasser og kompetanse. Langs hele sørlandskysten har det vokst fram et miljø i leverandørindustrien i verdensklasse. Sørlandet vinner VM i miljøer innen boring, pumping, prosessutstyr og subsea. Disse bedriftene konkurrerer globalt, men de er også avhengig av aktivitet på norsk sokkel for å videreutvikle teknologi, kompetanse og arbeidsplasser. Når investeringene stopper opp, stopper ikke bare produksjonen; da stopper også innovasjonen. Erfaringer fra de midlertidige endringene i petroleumsskatteloven viser at tydelige og forutsigbare rammevilkår utløser investeringer og sikrer aktivitet, også i leverandørindustrien. For Agder handler ikke dette om olje eller omstilling; det handler om olje og omstilling. Jeg er veldig glad for at dette forslaget får flertall, men et sånt vedtak forplikter. Det forplikter åpenbart regjeringen til å legge fram en oppdatert petroleumsmelding, men det forplikter også Stortinget til å ta ansvar for gode og langsiktige rammer.

Agder politidistrikt har det nest høyeste kriminalitetstrykket per innbygger, men fordi man nominelt ikke lander så høyt som andre politidistrikt, blir det ikke kompensert for det. I tillegg har man Kristiansand, som ikke bare er en bykjerne i en kommune, men det er bykjernen til mange omkringliggende kommuner, og det er også en landegrense. Det vet statsråden svært godt, for hun er fra nabokommunen min. Vi har storbyproblematikk i Kristiansand kommune. Det gjelder også overetablering av barnevernsinstitusjoner. Dette er uten at Kristiansand blir behandlet som en storby når man finansierer politidistriktet. Det mener jeg er to store utfordringer. Til slutt vil jeg si at Høyre har prioritert å bevilge 453 mill. kr ekstra, sånn at man kan ha flere politifolk ute i distriktene.

Tusen takk for svaret. Det sier seg selv at når man har et mer sammensatt sikkerhetspolitisk utfordringsbilde og også økt ungdomskriminalitet, som man har sett i Agder, vil det gjøre at man er nødt til å prioritere ressurser bort fra noe annet. Samtidig som politiet kanskje har gjort en strålende innsats med å prioritere de aller mest alvorlige tilfellene av kriminalitet, går det på bekostning av nettopp hverdagskriminaliteten, som statsråden selv også er inne på. Det utfordrer også den grunnleggende tilliten mellom innbyggerne og staten. Jeg må som lokalpolitiker i Kristiansand si at det har gjort stort inntrykk på meg de siste årene særlig å snakke med unge som opplever at deres sikkerhet ikke blir tatt på alvor. Så jeg spør igjen: Det er noe med finansieringen av Agder politidistrikt jeg mener kommer skeivt ut. Er statsråden enig i det?

«Agder politidistrikt har landets nest høyeste kriminalitetstrykk og dekker et område med omfattende kritisk infrastruktur på land og under vann. Samtidig står distriktet overfor storbyutfordringer i Kristiansand, uten at det utløser storbymidler. Kategori A-saker har økt med 14,1 pst. fra 2023–2025. Ifølge kapasitetsanalysen krever økningen i kategori A- og B-saker 33 nye årsverk. I lys av et mer sammensatt trusselbilde, mener statsråden at Agder politidistrikt har tilstrekkelige ressurser til å håndtere sitt samfunnsoppdrag?»

Som sagt var spørsmålet mitt nettopp om de kortsiktige tiltakene, for det er folk som på grunn av det fantastiske togtilbudet vi egentlig har på Sørlandsbanen, har valgt å bosette seg i små kommuner i Indre Agder, som vi ønsker at det skal flytte folk til, fordi de har muligheten til å ta Sørlandsbanen og jobbe i byene. Men det er omtrent ikke et reelt alternativ lenger. Man ser jo allerede at trafikkgrunnlaget på Sørlandsbanen er fallende, og det er all grunn til å tro at det også har å gjøre med den manglende punktligheten og alle kanselleringene på toget. Det er altså sånn at vi kjører rundt med over 25 år gamle tog på Sørlandsbanen. Det er et stort vedlikeholdsbehov, og noe av vedlikeholdet tas jo mens vi snakker sammen akkurat nå. Det gjør også at en rekke tog er kansellert som følge av vedlikeholdet som må tas.

Det er gledelig at ting går bedre i landet under ett, men det er jo en mager trøst for dem som er avhengige av Sørlandsbanen for å komme seg på jobb i tide. Totalt skulle det vært 5 860 togavganger på Sørlandsbanen i 2025. Per desember 2025 viste statistikken at det var 2 466 innstillinger. Det er aller mest krevende nettopp for dem som er avhengige av toget hver dag for å komme seg på jobb i tide. I høst har det vært måneder der nær hvert fjerde tog har vært innstilt på grunn av feil på togsettet. Det er helt riktig som statsråden sier, at vi vil få nye tog sommeren 2028, men det er to og et halvt år til. Det er akkurat derfor mitt forrige spørsmål var: Hvilke kortsiktige grep ser statsråden at vi kan gjøre? Jeg vil gjerne stille et tilleggsspørsmål: Om statsråden bodde i Hægebostad og jobbet i Kristiansand, hadde statsråden da – etter å ha hørt disse tallene – turt å togpendle?

«Togsettene og jernbanen på Sørlandsbanen er i dårlig stand. Det har ført til en rekke forsinkelser og kanselleringer de siste årene. For pendlerne på Sørlandsbanen er situasjonen nå uholdbar. Hvilke kortsiktige grep ser regjeringen at man kan gjøre for å sørge for bedre punktlighet?»

Jeg har også et behov for å kommentere noen av Østensens påstander. I april, da statsråden sa at han ville vurdere bompengeopplegget på nytt, var vi veldig mange som ble veldig glad, og som tenkte at dette kanskje var siste kapittel i historien om de høye bompengene på E39 mellom Kristiansand og Mandal. Men jeg mener at den prosessen har tatt for lang tid. Vi har vært gjennom fire årstider innen rådet fra Statens vegvesen til samferdselsministeren er på plass. Nå er vinterføret her, og det er nok en vinter der trafikantene på E39 er nødt til å velge mellom å betale veldig høye bompenger og en farlig vei. Sideveisbommer er et råd som samferdselsministeren har fått. Jeg vet at han ikke har tatt stilling til det, men når det gjelder det faglige rådet, sier det seg jo selv at en vil klare å flytte trafikk ved sideveisbom. Men sideveisbom er jo et prinsipielt spørsmål også, ikke bare et matematisk, og da skal man jo spørre om det er prinsipielt rett at man må betale bompenger uten at man betaler for bygging av ny vei. Jeg mener at både fylkeskommunen i Agder og vi vil være tjent med å få målt effekten av lavere pris. Den eneste justeringen man har gjort i denne saken til nå, har vært å øke prisen, så ved å få igjennom disse forslagene vil vi kunne måle effekten av lavere pris og kanskje deretter justere bompengeopplegget.

La meg begynne med å takke forslagsstillerne for å løfte denne saken, som er veldig viktig for veldig mange mennesker. Nivået på skatter og avgifter former hvordan folk lever livet sitt, og hvilke valg vi tar i hverdagen – og det er denne saken et veldig trist eksempel på. Når det for en personbil koster 134 kr én vei mellom Kristiansand og Mandal, og når kostnadene kan komme opp i 50 000 kr i året for en pendler, er en kommet galt av sted. Jeg har stor forståelse for at folk velger den lengre og farligere veien, men det er veldig synd. Da samferdselsministeren tidlig i valgkampen gikk ut og sa at han ville vurdere bompengeopplegget på nytt, ga det mange et stort håp om bedring. Dessverre gikk det vår, sommer, høst og vinter med farlig føre før vi fikk se Vegvesenets råd. Og jeg må si at brevet fra Vegvesenet ikke gir grunn til optimisme – sideveisbommer kan ikke være løsningen. Den prinsipielle kontrakten om bompenger handler om at man skal finansiere veien som blir bygd. Det er ikke god samfunnsøkonomi å bygge dyre, fine veier om veiene ikke blir brukt. Dette er kjempeviktig for næringslivet i regionen, men aller viktigst er det for trafikksikkerheten. For alle dem som er avhengig av veien og bilen for å få seg og sine trygt fram og raskt hjem, er vi nødt til å gjøre det billigere å velge den trygge veien. Da må vi bruke et virkemiddel vi vet fungerer, og det er pris. Det er i realiteten to måter å gjøre det på. Den første er å bevilge penger over statsbudsjettet og sanere gjeld. Det kan vi selvfølgelig håpe at Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene vil gjøre, men enn så lenge forblir det bare et håp, for en lei konsekvens av det å være i opposisjon, er som kjent at man ikke kan bestemme hvordan pengene skal fordeles over statsbudsjettet. Den alternative løsningen er å forlenge nedbetalingstiden. Vi har stor tro på at effekten av lavere pris vil være at flere velger den nye veien. Vi vet fra tidligere prosjekt at Statens vegvesen også i noen tilfeller undervurderer hvor mange som bruker ny vei. Hvis man reduserer takstene vesentlig, i kombinasjon med at mer av veien fullføres, er det grunn til å tro at gjelden kan betales ned raskere enn det vi forventer. Men nå er vi nødt til å få beregnet effekten av en lavere pris. Helt til slutt: Når samferdselsministeren nå er nødt til å sitte og høre på meg, har jeg lyst til å si at hadde Nye veier blitt kompensert for pris- og lønnsvekst, hadde prosjektet hatt bedre progresjon, og da ville folk fått enda bedre effekt av å velge den nye veien. Jeg håper at mine gode kollegaer ser at dette haster, og at Stortinget kan finne nye veier til samarbeid.

Jeg registrerer at MDG har fått sette sitt preg på regjeringens plan for Norge: en omstillingskommisjon i møte med avtagende olje- og gassaktivitet – eller siste kapittel i det norske oljeeventyret, som MDG har kalt det. Jeg registrerer også at Arbeiderpartiets parlamentariske leder har uttalt om de kommende budsjettforhandlingene at hun lover klemmer, humor, tydelige grenser og forutsigbarhet for olje- og gassindustrien. Den siste lovnaden er særlig viktig for alle oss som er opptatt av arbeidsplasser langs kysten og norsk velferd. Samtidig har MDG framført en rekke krav til Arbeiderpartiet i høstens budsjettforhandlinger som rokker ved den forutsigbarheten: økning av CO2-avgiften for oljenæringen en petroleumsavgift som skal finansiere klimatiltak i u-land letestans Vil MDG presse Arbeiderpartiet til å bryte sine løfter?

Mens Norge hadde trengt et budsjett som ruster oss for framtiden og gjør de grepene som må til for å sørge for velferdsstatens bærekraft på sikt, virker det som samarbeidspartienes ambisjon var en pressekonferanse med fem «roll-ups» i vandrehallen. Samtidig som regjeringen og samarbeidspartiene har solgt ut små og store seire, er dessverre den store satsingen i budsjettet økningen i folketrygden. En av fem nordmenn i arbeidsfør alder, altså over 700 000, er utenfor jobb og skole. Bare fra i fjor øker utbetalingen til folketrygden med 42 mrd. kr. Det er fire ganger så mye som økningen i utbetalinger til Forsvaret. Vi vil at de som kommer etter oss, skal ha samme sikkerhetsnett som oss, og da kan ikke trygg økonomisk styring bare handle om hvordan Norge ser ut i dag, det må handle om hvordan Norge skal se ut i framtiden. Næringslivet og kommunene trenger folk, samtidig som en større andel av befolkningen står helt utenfor skole og jobb. Allerede i neste stortingsperiode vil utgiftene vokse mer enn inntektene. Det er en trussel mot velferdssamfunnet. I regjeringens egen perspektivmelding står det at det som vil ha mest effekt for å øke sysselsettingen, er tiltak som reduserer antallet personer som faller ut av arbeidslivet og går over på uføretrygd. Det pekes på viktigheten av å ta retningsvalg som bedrer insentiver og forutsetninger for å jobbe. Da er det skuffende at budsjettet som vedtas i dag, med økningen i fribeløp for uføre, svekker arbeidslinjen, og vi risikerer 6 400 flere uføre. Selve fundamentet for velferdssamfunnet vårt er arbeidslinjen. Dette er ikke tiden for å svekke den. Vår jobb er å få mest mulig ut av et utgangspunkt som er veldig godt. Vi visste at eldrebølgen ville gjøre det vanskelig å få finansiert velferden i framtiden, men med et stort oljefond kunne vi brukt skattepolitikken til å få flere i arbeid. I går kunne jeg, som de fleste andre født mellom 1991 og 2006, lese at heller ikke jeg var trukket ut i skattelotteriet. Jeg kan bare gratulere de 100 000 heldige som ble det. Skattelotteriet er en anerkjennelse av hypotesen om at det er sannsynlig at flere unge vil jobbe, og jobbe mer, når de beholder mer av inntekten sin. Utfordringen er at forsøket vil ta mer tid enn det vi har til å omstille oss. Vi kan lære av det svenske jobbskattefradraget som ble innført allerede i 2007. Dette er også grunnen til at Høyre har lagt fram et budsjett der alle får skattelette på skatt på inntekt. Når vi går ut av et budsjettår og inn i et nytt, skulle jeg så gjerne ønske at vi kunne se en knekk i kurven som viser hvor mange som står utenfor arbeidslivet. Dessverre er det ingen framskrivinger som tyder på det. Jeg er derfor veldig redd for at dette budsjettet skyver de fundamentale utfordringene vi står overfor i dag, over på dem som skal ha makt og ansvar i framtiden.

Jeg gjentar at vi vel er enig i intensjonen, så lenge man ikke går på akkord med arbeidslinja. Så tror jeg representanten er helt enig med meg i at ingen mikroøkonomiske modeller er perfekte, men det betyr ikke at de ikke kan være nyttige av den grunn. Jeg tror ikke vi kommer så veldig mye lenger i denne replikkvekslingen, men jeg kan en siste gang spørre om hun ikke tror det kan være en fare for at dette grepet vil gjøre at flere blir uføre i Norge.

Høyre har også, i sitt alternative budsjett, lagt inn en lavere avkorting over fribeløpet, så vi er på mange måter enig i intensjonen i forslaget. Bekymringen for dette forslaget går rett og slett spesielt på det å være gradert ufør og at man kanskje rett og slett vil komme bedre ut ved å bli 100 pst. ufør og tjene opp fribeløpet. Vi vet f.eks. at med en gang man går over fribeløpet i denne nye modellen, vil man få veldig, veldig høy skatt, og dette er heller ikke, sier SSB, en veldig god måte å øke inntekten til dem som er uføre på, for da er det bedre å øke satsene. Denne modellen og denne rapporten er ganske klar. Den har vært et ønske fra samarbeidspartiene selv. Jeg forstår ikke hvorfor man ikke skal lytte til gode råd fra gode fagfolk.

Som representanten selv var inne på i innlegget sitt, har Rødt fått gjennomslag for å heve fribeløpet for 100 pst. uføre til 130 000 kr. I denne replikkvekslingen antar jeg at representanten og jeg er helt enige om at det er nettopp de som ikke har muligheten til å jobbe, som har den største gevinsten av at utenforskapet i Norge blir mindre. Etter ønske fra mange av samarbeidspartiene, som nå gjør dette grepet, har SSB brukt en mikroøkonomisk modell som har estimert at dette forslaget kan føre til 6 400 flere uføre, fordi det vil være et brudd med arbeidslinja. Denne modellen bygger på en ganske enkel antakelse, nemlig at menneskelig adferd påvirkes av hvilke insentiver som finnes i trygdesystemet vårt. For eksempel vil man komme bedre ut økonomisk ved å være 100 pst. ufør og tjene opp fribeløpet, enn ved å være 80 pst. ufør. Hvorfor stoler ikke Rødt på SSB?

Nei, jeg rakk ikke å stille spørsmål i min forrige runde, men da fikk jeg i hvert fall muligheten til å liste opp alle vedtakene Stortinget har gjort. Jeg tror vi er enige om at det å bekjempe arbeidslivskriminalitet er kjempeviktig, men jeg gjentar det spørsmålet jeg stilte først: Er SV fornøyd med regjeringens oppfølging av vedtakene om tiltak mot arbeidslivskriminalitet som Stortinget har gjort?

Høyre har ennå ikke gått til valg på å fjerne hele fagforeningsfradraget, og jeg har alltid med glede betalt kontingenten til min fagforening. Det er altså vedtatt i Stortinget å utrede krav om skriftlig arbeidskontrakt fra første arbeidsdag, utrede en digital løsning for arbeidskontrakter, utrede et prikksystem hos Arbeidstilsynet, innføre et prikksystem eller rullebladregister for juridiske og fysiske personer som har blitt dømt for arbeidslivskriminalitet, etablere en innsynsportal for seriøsitet, utvide ordningen med HMS-kort til flere utsatte bransjer, inkludere flere sanntidsopplysninger i HMS-kartet, utrede krav om fysisk ID-sjekk eller bruk av bank-ID ved utstedelse av HMS-kort, ta initiativ til flere bilaterale samarbeidsavtaler mot arbeidskriminalitet med aktuelle tredjeland, sikre at politiet har tydelige hjemler for fullverdig deltakelse i både kontrollgrupper og kunnskapsbyggingen ved a-krimsentrene, og stille krav om elektronisk forhåndsdeklarering av større pengeverdier som skal inn og ut av landet.

Jeg vil starte der representanten avsluttet. I SVs stortingsprogram står det at konsekvensen av at økonomisk kriminalitet og arbeidslivskriminalitet blir nedprioritert, er at kriminelle kan slippe unna med grov utnyttelse av medmennesker, og at samfunnet vil tape skatteinntekter. Det er vi selvfølgelig helt enig i. Likevel: SV har vært med i de siste ni budsjettenighetene, hvis vi tar med de reviderte budsjettene. I løpet av den tiden har de vedtatt ti forslag på arbeidskriminalitet her i Stortinget, som har fått flertall, men ikke følges opp. Er SV fornøyd med regjeringens oppfølging av vedtakene om tiltak mot arbeidskriminalitet som Stortinget har gjort?

Det man vel ser, er i hvert fall noen indikasjoner på at det kan være færre innstegsjobber. Det skjer noe i arbeidsmarkedet nå. Som statsråden selv peker på, er noe knyttet til konjunkturer, og det gir kanskje geografisk konsentrasjon. Det som er knyttet til industrien langs kysten, er en mer utbredt utfordring på Sør-Vestlandet. Man ser også fra finn.nos egne tall at det er flere som søker på færre jobber, samtidig som vi vet at både bedrifter og kommuner skriker etter mer arbeidskraft. Jeg ser fram til å jobbe videre med dette. Jeg vil si at både unge som har falt utenfor, og unge som ønsker å jobbe og får avslag på avslag, og som på den måten får lavere selvtillit, er en utfordring som jeg håper vi kan snakke mer om i månedene som kommer.

Jeg tror noe av poenget med at det er nettopp arbeidskraftundersøkelsen som fanger opp denne typen ledighet, er at man der stiller spørsmålet: Har du søkt en jobb? Jeg er enig i at noen av disse tendensene skyldes at det er flere som ønsker å jobbe. Det er ikke så rart at folk rett og slett ønsker å spe på en stram studentøkonomi. Det er mange som har fått dårligere råd i Norge de siste årene. Når man ser at ledigheten fra Q1, første kvartal, til Q3, tredje kvartal, har økt fra 4 pst. til 4,7 pst., ser man at det særlig er dem i alderen 15–24 år den har økt hos. Det er noe grunnleggende rart på gang i arbeidsmarkedet, for mens bedrifter og kommuner etterspør arbeidskraft, ser man fra både statistikk og eget nettverk at innstegsjobbene for nyutdannede synker, og at gruppen med dem som er ferdig utdannet, sliter med å få sin aller første jobb som ikke bare er deltids- og sommerjobb.

«Regjeringen skryter av lav arbeidsledighet. Unge som aldri har hatt en jobb, har ikke krav på støtte og fanges heller ikke opp i Nav-tallene. Arbeidskraftundersøkelsen på sin side avslører en økning i arbeidsledighet for aldersgruppen 15–24 år fra 11,9 pst. til 15,5 pst. på bare ett år. Er statsråden enig i at glansbildet om lav ledighet i Norge må nyanseres, og at den økte ungdomsledigheten er et alvorlig samfunnsproblem?»

Da vi var her på fredag og vedtok budsjettrammene, var det arbeidsministeren som fikk de største pakkene. Aller størst er Nav, som skal bruke 744 mrd. kr gjennom folketrygden i 2026. Og mer kommer det til å bli i årene som kommer. Man kan regne med at utgiftene i 2033 kommer til å ha økt med 108 mrd. kr. Disse tallene er så høye at man nesten ikke klarer å forholde seg til dem. Hvis en deler det på hver enkelt arbeidstaker, må vi alle bidra med 210 000 kr i året bare til folketrygden. Det sier seg selv at å forvalte den største delen av statsbudsjettet på vegne av alle som jobber og betaler skatt, er et enormt ansvar, også et enormt politisk ansvar. I løpet av veldig kort tid har vi sett at Aftenposten har avslørt at Nav brukte over 315 mill. kr mer enn budsjettert til lønnstilskudd og tiltakspenger i 2024, at det er manglende fakturakontroll på 2,3 mrd. kr til ortopediske hjelpemidler, at Riksrevisjonen må ta forbehold om 475 mrd. kr av Navs regnskap, at Nav innførte brems eller full stans i nye tiltak i flere fylker i sommer, at DN nylig har avslørt at store summer utbetales til kriminell virksomhet, at Nav har gjort store IT-investeringer uten å klare å hente ut de store gevinstene og ennå er avhengig av IT-programmer fra 1960- og 1970-tallet, og kanskje aller mest alvorlig av alt, at Riksrevisjonen har slått fast at Nav ikke helt har lykkes med samfunnsoppdraget sitt: å få flere i jobb. Det er stadig flere som faller ut av jobb og skole. Det er over 100 000 unge som ikke har kommet seg inn i verken skole eller jobb. Regjeringens egen perspektivmelding sier at det allerede neste stortingsperiode vil være sånn at utgiftene vokser mer enn inntektene. Trygg økonomisk styring handler ikke bare om hvordan Norge ser ut i dag, det handler om hvordan Norge skal se ut i de neste tiårene. Nå er vi inne i en skjebnetid for velferdssamfunnet, og hvis vårt aller viktigste verktøy i kampen mot utenforskap ikke virker, er vi er nødt til å fikse det. I dag la vi fram et forslag om å forenkle Nav-systemet og evaluere Nav 20 år etter sammenslåingen. For når Nav ikke lykkes, går det rett inn i folks liv. Det er ikke nok å avskjedige toppsjefen i Nav. Her må det også tas politisk ansvar.

Hvis det er noe man vet med sikkerhet, er det at når man drar på besøk til en arbeidsplass med VTA-plasser, drar man sjelden derfra i dårlig humør. Det gjør sterkt inntrykk å møte folk som veldig, veldig stolt viser fram produksjonen sin. Det er paller, poteter, lunsj, vannflasker, lager og logistikk, bilvask, belter, bilder og bager. Det er så mye kreativitet og skaperkraft hos bedrifter som klarer å skape verdier samtidig som det skapes arbeidslyst og yrkesstolthet. Arbeidslyst og yrkesstolthet stopper heller ikke selv om man fyller 67 år. For noen er det helt riktig å gå av, men andre som har mer å gi, bør ha de samme rettighetene som alle andre arbeidstakere. For meg blir det ganske rart å høre på argumentasjonen om at dette kan fortrenge plasser for andre som trenger det. Da er ikke problemet at folk vil ha en VTA-plass for lenge, da er problemet at det ikke er nok VTA-plasser. Jeg tenker at VTA-plasser er et ordentlig kinderegg for kommunene. Det er gode dagtilbud, det er skatteinntekter, og det er et spleiselag med staten. For ikke så veldig lenge siden var jeg på Snartemo Quality Products i Hægebostad kommune, og da var det en ansatt som hadde møtt opp den dagen for å be meg love ham at jeg skulle videreformidle til Stortinget hvor viktig det var at politikerne prioriterte VTA-plasser til alle som ønsker det. Det har vi muligheten til å gjøre nå. Det er jo sånn, som er blitt sagt mange ganger i dag, at Stortinget har vedtatt at vi skal ha tusen nye VTA-plasser. Så har regjeringen foreslått å finansiere 500, og så kom det 200 til i enigheten. Da tenker jeg at et veldig, veldig godt bidrag til denne diskusjonen vil være at regjeringen følger opp Stortingets vedtak og husker de siste 300 plassene når de legger fram sitt neste budsjett.

Dette er en litt krevende retorisk øvelse for oss begge to, men faktum er jo at strømprisene nå kan bli høyere enn det de lå an til å være. Jeg synes ikke det er et problem at Norge tjener penger på kraft. Problemet er at norske skattebetalere de siste fire årene har betalt omtrent 200 mrd. kr mer hvert år i økte strømutgifter, og det er en enorm overføring fra det private til det offentlige. Da må vi omfordele de enorme inntektene staten får, tilbake til folk og bedrifter, og en måte å gjøre det på, er jo å kutte i elavgiften. Jeg spør igjen: Mener representanten at enigheten er verdt risikoen for å få høyere strømpriser enn det vi hadde trengt å få?

Jeg siterer: «Det er uholdbart at Agder skal ha mye høyere pris på strøm, spesielt mot Østlandet. Det går ikke an å lukke øynene for det.» Hvis representanten synes at dette er et godt sitat, kan jeg fortelle at det er fordi det er hans egen partileder som har sagt det, og jeg er helt enig. Norgespris er bra for husholdningene, men for næringslivet på Sør-Vestlandet er det ikke kommet på plass gode nok ordninger for å få ned strømregningen. Det eneste regjeringen har gjort som kan bidra til å redusere prisen for næringslivet, er å redusere elavgiften. Arbeiderpartiet gikk i valgkampen ut med at de ville kutte elavgiften for 2026 til 4,18 øre per kilowattime. Det er bra, men det er klart at det koster å skulle sørge for enighet mellom fem partier, og jeg ble ganske overrasket over at Senterpartiet i enigheten har gått med på å øke elavgiften fra 4,18 øre per kilowattime til 7,13 øre per kilowattime for å frigjøre halvannen milliard kroner, spesielt etter å ha hørt innlegget til representanten Gram (presidenten klubber), som er så veldig begeistret for avgiftslettelser. Ser representanten at det er merkelig logikk å være for lavere strømpriser, men saldere budsjettenigheten med økt elavgift i 2026?

På vegne av representantene Anna Molberg, Haagen Poppe og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å gjøre det enklere for unge å komme i jobb.

Drama gjør seg bedre på tv enn i handelspolitikken. Det er lett å ta markedsadgangen til EU for gitt, men når Norge nå kan bli behandlet som et tredjeland, får vi en smertelig påminnelse om at vi ikke er helt innenfor, og kanskje særlig med et Norge som framstår mer upopulært i Brussel. EU har ingen forpliktelser til oss når de utformer sine beskyttelsestiltak, og som utenriksministeren selv anerkjenner: Om norske ferrolegeringer får en tollmur fra EU, er konsekvensene veldig store. Denne saken handler ikke bare om handelspolitikk. Den handler om arbeidsplasser og lokalsamfunn over hele landet. Silikonmangan er et helt nødvendig produkt i stålindustrien. Det produserer Eramet i Kvinesdal og sender det ut på skip til Europa og USA fra Fedafjorden. Eramet er ikke bare framtidsrettet industriproduksjon, det er også sponsoren til Kvinesdal Idrettslag, det er læreplassen til 20 lærlinger, og det er arbeidsplassen til 200 mennesker. Det er hjørnesteinsbedriften i et lite lokalsamfunn. Manglende markedsadgang kan gi betydelige reduksjoner i produksjon, og økonomiske tap på flere hundre millioner kroner. For en bedrift som allerede konkurrerer i et globalt marked med små marginer, vil det raskt få store konsekvenser. Kanskje mest alvorlig er hva dette kan bety for framtidige investeringer, for hvis man skal opprettholde konkurransekraften, må det investeres jevnlig. Da trenger industrien forutsigbare rammevilkår og markedsadgang. Til slutt vil jeg ønske utenriksministeren alt av hell og lykke i sitt arbeid med å sikre markedsadgangene, for det er mye som står på spill for arbeidsplassene, industrien og lokalsamfunnene.

Unge som vokser opp i dag, er den første generasjonen siden krigen som kan få det verre enn tidligere generasjoner. Det er dyrere å etablere seg, unge sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, og når politikerne ukritisk utvider staten i dag, er det vi som er unge nå, som må ta regningen for det i morgen. Samtidig vet vi at vi er færre som skal betale for flere. I regjeringens egen perspektivmelding står det at Norge kan øke oljepengebruken med 13 mrd. kr i året fram til 2030 uten å svekke velferden, men bare i år har oljepengebruken steget med 127 mrd. kr. Trenden de siste fire årene er at statsregnskapet har endt opp med mange titalls milliarder i høyere utgifter enn de vedtatte oktoberbudsjettene. Det er ikke bærekraftig. Det er et klart brudd på generasjonskontrakten, avtalen mellom generasjoner om at vi skal etterlate oss et samfunn som er bedre, sterkere og tryggere. Nå skjer det motsatte. Vi bruker opp vår felles formue og overlater regningen til framtidige generasjoner. Trygg økonomisk styring handler ikke bare om hvordan Norge ser ut i dag, det handler om hvordan Norge skal se ut de neste 100 årene. Vi mangler arbeidskraft, og når staten øker pengebruken uten å øke arbeidskraften, risikerer vi å tappe næringslivet for folk. Samtidig vokser utgiftene til stønader fordi det er flere som jobber lite eller ingenting. Eldrebølgen vil alltid gjøre det vanskelig for oss å finansiere velferden i framtiden. Vi har hatt et oljefond som har vokst seg større enn det vi ventet, og vi kunne ha gjort noe med problemet. I stedet ser vi nå at inndekningsbehovet i 2060 har økt fordi regjeringen har latt utgiftene vokse og nesten ikke brukt handlingsrommet til å senke skattene for folk og bedrifter. Det var aldri vi som er unge i dag, som skulle være oppvaskgenerasjonen. Det er det statsministerens generasjon som skulle være. Ikke bare har oppvasken blitt stående på benken, regjeringen fortsetter å lempe skitne kopper, kar og bestikk over på neste generasjon. Nå er det på tide å bytte ut silkehanskene med oppvaskhansker og erkjenne at velferdsstaten ikke kan være alt for alle – den må være der for dem som trenger det mest. Nå må vi gjenvinne budsjettdisiplinen. Vi må respektere skattebetalernes penger, for det skylder vi framtidige generasjoner.