OverStortinget

Da kan jeg jo bare merke meg at statsråden ikke ville svare på hvorfor nåværende statsminister og daværende opposisjonsleder Støre kalte den høye arbeidsledigheten i 2016 – som tross alt var vesentlig lavere enn i dag – en «nasjonal krise», men ikke kan bruke den samme betegnelsen på tallene vi ser i dag. La meg bare gjenta tallene, for ledigheten blant unge har ikke vært så høy som i dag siden vi begynte å måle i 1972: Nesten én av ti studenter med masterutdanning står uten jobb et halvt år etter fullført utdannelse. Da synes jeg det er rart at det har tatt så mye tid for statsråden å anerkjenne hvilken utfordring dette er for den enkelte. Så er det ikke sånn at Høyre skal legge seg på samme linje som Arbeiderpartiet i opposisjon og rope ulv, ulv, men måten Arbeiderpartiet omtaler dette på i opposisjon, er jo vesentlig annerledes enn de gjør når de selv sitter med ansvaret. Jeg mener regjeringen de siste årene har vært mest opptatt av å lukke dørene for dem som står utenfor arbeidslivet. Det er trist, fordi strengere innleieregler har redusert en av de viktigste inngangsportene til arbeidslivet. Et mer rigid regelverk gjør det vanskeligere for bedriftene å ta sjansen på unge uten erfaring, og da blir det vanskeligere å få arbeidserfaring som ung. Før innstrammingen kom, var bemanningsbransjen nettopp en sånn inngang. 40 pst. av de ansatte kom fra arbeidsledighet og 20 pst. kom rett fra skolebenken. Etter innstrammingen har vi fått 16 000 færre ansatte i bemanningsbyråer, og 11 500 av dem er under 34 år. Det er jo ikke tilfeldig. Samtidig ser vi at kunstig intelligens endrer arbeidsmarkedet, og særlig de typiske inngangsjobbene. Oppgaver som før ga unge erfaring, blir det færre av, og da blir det enda viktigere at vi ikke bygger ned de inngangsportene som finnes. Da må også utdanningssystemet henge bedre sammen med behovene i arbeidslivet. Universitetene er nødt til å forholde seg til denne utviklingen, og studieplassene må vi dimensjonere etter næringslivet og kommunenes behov. Og det tror jeg at de tallene vi ser i dag, er et symptom på at de ikke gjør. Jeg har lyst til, når statsråden igjen får ordet, å utfordre henne på det som var kjernen i spørsmålet mitt, om hun er fornøyd med utviklingen, og om hun opplever at Arbeiderparti-regjeringen leverer på garantien om å prioritere unge i jobb foran alt annet.