OverStortinget

Først takk til statsråden for en grundig og god redegjørelse. Forrige uke kunne vi lese i Trønder-Avisa om Runa. Hun er førsteamanuensis, forsker, sanger og firebarnsmor – en høyt kompetent fagperson med hele verden som sin arbeidsplass. Likevel blir hun møtt med spørsmål som: Hvem passer barna dine? Gjør det ikke vondt i mammahjertet når du er så mye borte? Er mannen støttende til at du reiser så mye? Spørsmålene er nok godt ment, men de avslører noe viktig. Forventningene er fortsatt forskjellig, avhengig av om du er mamma eller pappa. Som Rune selv sier, får mannen hennes aldri disse spørsmålene. Det fikk meg til å tenke tilbake på da jeg selv var trebarnsmor og valgte å arbeide i 100 pst. stilling etter hver unge. Vi fikk gang på gang spørsmålet: Du skal vel arbeide redusert nå? Det ligger 20 år tilbake, og ja, mye har gått framover med høy barnehagedekning, god fedrekvote og langt større aksept for at både kvinner og menn kan kombinere jobb og familie. Men likevel, når vi leser hva Runa opplever i 2026, ser vi at holdningene henger igjen. Forskjellen ligger ofte ikke i de formelle rettighetene, men i de små spørsmålene, antakelsene og kommentarene som antyder at kvinnenes ambisjoner må forklares, forsvares eller balanseres på en annen måte enn det mannfolkenes må. Runa viser til forskning som forteller at en av tre kvinner forlater akademia etter å ha fått barn – men mannfolkene blir. Det handler ikke om manglende vilje eller evne, men om strukturer og forventninger som fortsatt virker, ofte stille, men effektivt. Likestilling handler ikke om at alle skal leve livene sine likt, eller ta de samme valgene. Det handler om at valgene skal være å like legitime. Runa sier selv at neste gang hun får spørsmål på om mannen er støttende, vil svare slik: «Ja. Selvfølgelig. Det er 2026.» Det er en kommentar, men også en påminnelse. Vi har kommet langt i likestillingen, men det er noe vi må fortsette å ta vare på hver eneste dag i politikken, i arbeidslivet og i hverdagen. Derfor trenger vi fortsatt å løfte opp historier som Runa sin – ikke fordi de er unike, men fordi de fortsatt er altfor vanlige. Likestilling kommer ikke av seg selv.