Bente Estil (A) [13:48:00] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi behandler nå Representantforslag 209 S for 2025–2026, fra Senterpartiet, om et gratis og likeverdig kremasjonstilbud. Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet. Saken har vært på skriftlig høring, og det ble gitt tre høringsinnspill. Statsråd Lene Vågslid har gitt et utfyllende svar til komiteen. Komiteen viser i sin merknad til at organiseringen av kremasjonstilbudet er under utredning, og at det fra regjeringen tas sikte på å få sendt ut et høringsnotat. Det er behov for en gjennomgang av kremasjonstilbudet, og det begrunnes i flere faktorer: demografi, beredskap og at flere velger kremasjon. Komiteen viser også til at kremasjonsavgiften er en kommunal avgift som er hjemlet i lov. Flertallet i komiteen viser også til at private, kommersielle selskaper etter dagens gravplasslov ikke kan drive krematorier. Tilrådingen fra komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og KrF, er at representantforslaget ikke vedtas. Det foreligger også flere mindretallsforslag, som vil bli tatt opp av de respektive partiene. Jeg går da over til Arbeiderpartiets tilnærming til saken. Dette er nok ikke en sak der det er riktig å holde et flammende innlegg. Jeg ser heller ikke for meg at debatten blir særlig livlig. Den kan nok heller bli gravalvorlig. Så skal jeg være forsiktig med å fyre opp under unødvendige motsetninger, for alle her er nok opptatt av at vi skal kunne få en verdig og lik behandling ved livets slutt. Vi kommer jo alle dit. Det er litt ulike måter å se på hvordan vi kan løse utfordringene vi har med at kremasjonstilbudet er under press. Arbeiderpartiet støtter statsrådens vurderinger om at kapasitet, organisering og beredskap må ses på langsiktig og innenfor dagens ansvarsdeling, og at det er kommunene som har hovedansvaret. Statlig styring av krematoriene er ingen løsning. Vi har sett at interkommunalt samarbeid gir gode løsninger, og dagens støtte til båretransport bidrar til likeverdig tilgang om man lever og bor et stykke unna nærmeste krematorium – man lever jo ikke lenger når man skal dit, da, for å si det sånn. Arbeiderpartiet mener at kremasjonsavgiften bør beholdes, av hensyn til stabil og forutsigbar kommunal finansiering, og at en eventuell fjerning krever full kompensasjon. Arbeiderpartiet er av samme oppfatning som statsråden og mener at dette forslaget ikke skal vedtas.

Bente Estil (A) [15:54:42] (komiteens leder): Nesten hver dag går jeg eller sitter på trikken som kjører forbi et av Oslos mest ikoniske bygg, Nasjonalgalleriet – et symbol på norsk kunsthistorie og fellesskapets investeringer i kultur. Det er derfor viktig at når vi for framtiden skal ta i bruk bygget til noe annet, må det gjøres med grundighet og stor ansvarlighet. Det må sikres at de løsningene vi velger, vil stå seg over tid. For Arbeiderpartiet er det viktig med et godt forarbeid og et godt kunnskapsgrunnlag før det skal brukes store beløp på investeringer. MDG skal ha ros for å fremme et forslag om et skulpturmuseum i Nasjonalgalleriet – eller et glyptotek, som jeg nå har lært meg. Når det foreslås en utredning som samtidig konkluderer før den settes i gang, faller imidlertid hensikten med en utredning bort. En konseptvalgutredning som bare skal se på én løsning, blir en bekreftelse på et allerede valgt svar, og det er ikke det en sånn alternativanalyse skal gjøre. Utredningsinstruksen skal være et styringsverktøy for at vi skal ta de beste beslutningene, sånn at vi vet at vi tar de rette valgene når vi skal gjøre store investeringer. Før det skal velges en løsning, må utfordringene beskrives bredt, og vi må vurdere flere alternativ. Som saksordføreren var inne på, er vi samtidig kjent med at det pågår prosesser for å avklare statens behov for eiendommen. Det er derfor ikke ønskelig eller hensiktsmessig at Stortinget nå skal sette i gang en parallell prosess som i praksis fastlåser konklusjonen på forhånd. På den bakgrunn støtter heller ikke Arbeiderpartiet representantforslaget fra MDG. Avslutningsvis: Nasjonalgalleriet er en viktig del av vår kulturhistorie. Arbeiderpartiet er opptatt av at bygget skal ha en framtid, og at det må skje gjennom kunnskapsbaserte, helhetlige, gode og ansvarlige valg.

Bente Estil (A) [13:59:31] (komiteens leder): Norges verdensarvområder rommer både materielle og immaterielle verdier – bygninger, landskap, håndverkstradisjoner og levd kultur. Dette er en del av vår felles arv og en viktig kilde til tilhørighet og stolthet i våre lokalsamfunn over hele landet. Verdensarvstatusen bygger på lokal tilslutning og samarbeid, og når et område blir nominert, skjer det gjennom brede prosesser, med avtaler mellom grunneiere og kommuner, fylkeskommuner og stat. I tillegg har vi verdensarvrådene, som skal sikre god dialog og forankring mellom lokale og sentrale myndigheter. Verdensarv er et felles prosjekt. Verdensarvstatusen er ikke et eget vernevedtak i norsk rett. Eventuelle begrensninger i bruk følger av nasjonale og lokale vedtak, først og fremst gjennom plan- og bygningsloven, som kommunene forvalter. Det betyr at utviklingen i og bruken av områdene i stor grad utformes lokalt. Forvaltningen skjer innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser, med et tydelig rom for å balansere vern og utvikling. Et godt eksempel er Røros. Her ser vi hvordan dette fungerer i praksis. Verdensarvstatusen brukes aktivt som grunnlag for lokal utvikling, og spillet Elden settes hvert år opp midt i verdensarvområdet. Det er mange hensyn å ta, men når en tar hensyn, får en det til. Gjennom historiefortelling, opplevelser og kultur skapes arbeidsplasser og ikke minst lokal tilhørighet og stolthet. Historien blir holdt levende. Og dette er kjernen i Arbeiderpartiets tilnærming – verdensarv og utvikling er ikke motsetninger, god forvaltning gjør at begge styrkes. Regjeringen arbeider nå med en ny kulturlov som skal modernisere regelverket, og utvalget som har utredet loven, peker på at avveininger mellom verdensarv og andre hensyn best løses med planlegging og lokaldemokratiske prosesser. Dette understreker hvor viktig det er å ha tillit til kommunene og til samarbeid mellom nivåene. Dagens rammeverk, med internasjonale retningslinjer, nasjonalt lovverk og lokale planprosesser, gir etter Arbeiderpartiets syn et godt grunnlag for å utvikle og ivareta både verdensarvverdiene og behovet for utvikling. Til slutt vil jeg signalisere at Arbeiderpartiet ved voteringen vil stemme for komiteens innstilling, selv om vi ikke er med på innstillingen, for innstillingen er det som allerede skjer når det gjelder verdensarv og utvikling.

Bente Estil (A) [13:08:15] (komiteens leder): Norsk film er i en spennende, men også krevende tid. De siste årene har vi sett sterke produksjoner, økt internasjonal oppmerksomhet og historier som treffer publikum. Det har gitt både Oscar og Gullpalme. Samtidig vet vi at bak suksessene står det en næring som er sårbar, der mange opplever usikkerhet og perioder med lav aktivitet. Norsk filmpolitikk befinner seg i dag en plass mellom selvtillit og selverkjennelse, en plass der vi både må våge å kjenne på vår egen affeksjonsverdi og samtidig nekte å gjøre oss små og beskjedne. Norsk film er ikke lenger der at den håper på oppmerksomhet, norsk film får oppmerksomhet. Noen vil kanskje si at vi som politikere handler for lite, for sakte og for sent for filmbransjen, og at vi iblant framstår som verdens verste mennesker – at vi framstår som lite samlende, og med krangling oss imellom. Derfor er jeg veldig glad for at et samlet storting nå er enig om et felles vedtak som peker retning for filmpolitikken. Selv om forslaget kommer etter komiteens innstilling, viser det vilje til å få til noe når vi faktisk vil. For å låne en gammel visjon fra mitt gamle hjemfylke Nord-Trøndelag: «Her er alt mulig, uansett.» Her er det jobbet godt fra mange. Arbeiderpartiets mål med filmpolitikken er klart: høy kvalitet, bredde og en sterk bransje med nasjonal og internasjonal gjennomslagskraft. Vi har et sterkt engasjement for filmfeltet. Derfor har regjeringen siden 2021 styrket filmfondet med over 140 mill. kr og de regionale filmvirksomhetene med 54 mill. kr. De er også viktige verktøy i filmpolitikken, sammen med insentivordningen. Derfor er vi bekymret over at flere partier i sine budsjettforslag har store kutt i filmfondene – som FrP, som sist hadde et kutt på 150 mill. kr, og KrF, med 93 mill. kr i kutt. Det vil svekke norsk film, ikke styrke den. Arbeiderpartiet vil styrke og videreutvikle insentivordningen og føre en ansvarlig politikk, basert på kunnskap, kapasitet og kompetanse. Det viktigste for aktivitet og sysselsetting er et høyt nivå på utvikling og produksjon av norsk film og drama. Dette handler om folkene i bransjen. Skal vi beholde folkene, må vi sikre forutsigbarhet og aktivitet. Norsk film skal videre, norsk film skal styrkes, og ja: Her er alt mulig, hvis vi vil. Jeg tar opp det resterende forslaget Arbeiderpartiet er med på.

Bente Estil (A) [12:57:56] (komiteens leder): Formålet med momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner er klart. Det skal fremme frivillig aktivitet i hele landet. Det er en av de viktigste bærebjelkene for at frivilligheten skal skape inkluderende arenaer og meningsfulle aktiviteter for barn og unge uavhengig av hvor de bor hen og uavhengig av økonomi. Momskompensasjon handler i praksis om rettferdighet. Frivillige organisasjoner får tilbakebetalt momsen de har betalt inn i den delen av virksomheten som er frivillig og ikke fortjenestebasert. Slik frigjøres ressurser til aktivitet og ikke til administrasjon. I budsjettet for 2026 er det bevilget 3 079 mrd. kr til ordningen. Det er et historisk høyt nivå. Det er verdt å minne om at det var Arbeiderpartiet som i 2010 innførte denne ordningen. Som det ble sagt i den forrige debatten, var det Arbeiderparti-Senterparti-regjeringen som sikret full momskompensasjon fra 2021. Det har blitt prioritert hvert år siden da. Ordningen er med vilje enkel og lite byråkratisk. Den bygger på innrapporterte regnskapstall uten øremerkinger eller rapporteringskrav. Det finnes en forenklet modell og en dokumentert modell basert på faktiske kostnader. I dag er det rundt 25 000 organisasjoner som mottar kompensasjon. Samtidig ser vi framover. Antallet mottakere kan komme opp mot 35 000 organisasjoner. En overgang til en regelstyrt ordning vil gi økt forutsigbarhet til frivilligheten, men det vil først være nødvendig med en gjennomgang der man ser på ordningen. Derfor mener Arbeiderpartiet at en overgang til regelstyring må bygge på en helhetlig gjennomgang. Den siste gjennomgangen ble gjort i 2015. Tiden er inne for å gjøre dette på nytt, og da i tett dialog med frivilligheten og idretten. Trygge, åpne møteplasser i lokalsamfunnene blir bare viktigere og viktigere når verden rundt oss er som den er. Vi er opptatt av at rammevilkårene til frivilligheten skal være robuste og forutsigbare. På den bakgrunn fremmer Arbeiderpartiet et forslag om å be regjeringen gjennomgå ordningen med momskompensasjon med sikte på å innføre en fullt regelstyrt ordning, komme tilbake til Stortinget på egnet måte og å involvere frivilligheten og idretten tett i arbeidet. Til slutt, for å gjøre det helt klart: Arbeiderpartiet ønsker regelstyrt momskompensasjon for frivilligheten, men mener en gjennomgang er nødvendig og at tiden fram til budsjettet skal legges fram til høsten, blir for kort.

Det ble sagt fra talerstolen her nå at Arbeiderpartiet svekker frivilligheten. Jeg vil igjen minne om at det var Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen som fikk levert full momskompensasjon, som også statsråden var innom. Så trekkes igjen gaveforsterkningsordningen opp som en svekkelse av frivilligheten. Arbeiderpartiet er opptatt av kultur i hele landet, og gaveforsterkningsordningen er ikke det. Kartleggingen som ble gjort av gaveforsterkningsordningen, viste at flere fylker nesten ikke mottok støtte fra ordningen. Og så til enerettsmodellen: Enerettsmodellen betyr at kommersielle spill utenfor enerettsmodellen skal ha et begrenset omfang. Det er det som er enerettsmodellen. Likebehandling vil være med og fjerne grunnlaget for enerett. At Fremskrittspartiet ikke anerkjenner dette, kan en forstå, de ønsker å fjerne enerettsmodellen, men at de andre partiene som ønsker å ta vare på enerettsmodellen, ikke tar dette inn over seg, synes jeg er litt underlig.

Bente Estil (A) [11:57:01] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi behandler nå Dokument 8:106 S, om å endre rammebetingelsene for bingospill med mål om å øke inntektene til frivilligheten. Komiteen har hatt skriftlig høring og mottatt et stort antall høringsinnspill fra organisasjoner og privatpersoner, der mange også er anonyme. Det viser et sterkt engasjement i saken. Flertallets innstilling er ikke å vedta representantforslaget. Norge har en pengespillov med et tydelig formål: å forebygge spilleproblemer, sikre ansvarlige og trygge pengespill og sørge for at overskuddet går til ikke-kommersielle formål. Kjernen i dette er enerettsmodellen, som Arbeiderpartiet mener det er helt avgjørende å verne om. For at enerettsmodellen skal fungere, må kommersielle spill utenfor eneretten ha et begrenset omfang. Det handler ikke om forskjellsbehandling, men om å sikre at de mest risikofylte spillene er under streng offentlig kontroll. Forslaget om like tapsgrenser og rammevilkår for private bingohaller og Norsk Tipping utfordrer fundamentet i denne modellen. Enerettsmodellen har bidratt til idrettsanlegg utover hele landet, et rikt kulturliv og betydelige midler til frivillige og humanitære organisasjoner. Dette er ikke tilfeldig, det er resultatet av en bevisst og ansvarlig politikk. Vi vet at pengespill kan føre til alvorlige problem. Vi ser jevnlig historier om mennesker som mister kontrollen, og det blir store konsekvenser for økonomi, psykisk helse, familie og barn. Derfor kan ikke Arbeiderpartiet støtte endringer som øker risikoen for spilleavhengighet. Å åpne for høyere tapsgrenser betyr at flere vil tape mer, og at flere kan bli rammet. Vi er enige i at frivilligheten trenger gode økonomiske rammer, men det kan ikke skje på bekostning av sårbare mennesker. En økning i tapsgrenser vil i begrenset grad komme frivilligheten til gode og i hovedsak gi økte inntekter til private bingoselskap. Poenget med enerettsmodellen er å redusere skade, ikke å maksimere omsetning. At overskuddet går til gode formål er viktig, men det kan aldri rettferdiggjøre økt risiko for at flere blir spilleavhengige. Det skal ikke være like vilkår mellom Norsk Tipping og private bingohaller, av hensyn til ansvarlig spillpolitikk, forebygging av spilleproblemer og fellesskapet. Derfor støtter Arbeiderpartiet flertallets innstilling om ikke å vedta forslaget.

Først takk til statsråden for en grundig og god redegjørelse. Forrige uke kunne vi lese i Trønder-Avisa om Runa. Hun er førsteamanuensis, forsker, sanger og firebarnsmor – en høyt kompetent fagperson med hele verden som sin arbeidsplass. Likevel blir hun møtt med spørsmål som: Hvem passer barna dine? Gjør det ikke vondt i mammahjertet når du er så mye borte? Er mannen støttende til at du reiser så mye? Spørsmålene er nok godt ment, men de avslører noe viktig. Forventningene er fortsatt forskjellig, avhengig av om du er mamma eller pappa. Som Rune selv sier, får mannen hennes aldri disse spørsmålene. Det fikk meg til å tenke tilbake på da jeg selv var trebarnsmor og valgte å arbeide i 100 pst. stilling etter hver unge. Vi fikk gang på gang spørsmålet: Du skal vel arbeide redusert nå? Det ligger 20 år tilbake, og ja, mye har gått framover med høy barnehagedekning, god fedrekvote og langt større aksept for at både kvinner og menn kan kombinere jobb og familie. Men likevel, når vi leser hva Runa opplever i 2026, ser vi at holdningene henger igjen. Forskjellen ligger ofte ikke i de formelle rettighetene, men i de små spørsmålene, antakelsene og kommentarene som antyder at kvinnenes ambisjoner må forklares, forsvares eller balanseres på en annen måte enn det mannfolkenes må. Runa viser til forskning som forteller at en av tre kvinner forlater akademia etter å ha fått barn – men mannfolkene blir. Det handler ikke om manglende vilje eller evne, men om strukturer og forventninger som fortsatt virker, ofte stille, men effektivt. Likestilling handler ikke om at alle skal leve livene sine likt, eller ta de samme valgene. Det handler om at valgene skal være å like legitime. Runa sier selv at neste gang hun får spørsmål på om mannen er støttende, vil svare slik: «Ja. Selvfølgelig. Det er 2026.» Det er en kommentar, men også en påminnelse. Vi har kommet langt i likestillingen, men det er noe vi må fortsette å ta vare på hver eneste dag i politikken, i arbeidslivet og i hverdagen. Derfor trenger vi fortsatt å løfte opp historier som Runa sin – ikke fordi de er unike, men fordi de fortsatt er altfor vanlige. Likestilling kommer ikke av seg selv.

Bente Estil (A) [10:46:07] (komiteens leder): Kulturrådet og deres ulike støtteordninger er viktige for kulturlivet i hele landet. De sikrer armlengdes avstand, faglig kvalitet og langsiktig utvikling. Midlene er på mange måter en livsnerve for kunst og kultur som ellers ikke ville hatt mulighet til å oppstå, særlig utenfor de store byene. Gjennom støtte til kunstnere, institusjoner og prosjekter bidrar Kulturrådet til at det faktisk skjer noe i hele landet, og at kulturell verdiskaping, nyskaping og kulturelt mangfold kan utvikles lokalt, uavhengig av marked og kommersielt press. Arbeiderpartiet er opptatt av åpenhet i beslutningsprosesser og et reelt mangfold, både blant dem som fordeler midlene fra Kulturfondet, og bl.a. dem som mottar støtte. Vi er opptatt av at fellesskapets midler skal forvaltes på en måte som befolkningen har tillit til. Kulturrådet har fått kritikk for å ikke begrense utvalgsmedlemmene adgang til selv å søke tilskudd. Det er en bekymring som er helt forståelig, men da er det godt å se at statsråden har tatt grep. Det er innført skjerpede krav til oppfølging av rapporter og søknader om utsettelse. Både Kulturdirektoratet og Kulturrådet har blitt bedt om å forbedre regler og retningslinjer, og i januar ble det lyst ut et eksternt og uavhengig utredningsoppdrag for å skaffe et godt kunnskapsgrunnlag for framtidige endringer. Det viser at dette er tatt på alvor. I mellomtiden har også Kulturrådet selv tatt grep med at utvalgsmedlemmer som har søkt tilskudd fra eget utvalg, må fratre all saksbehandling i den søknadsrunden der deres søknad behandles. Det er et konkret og helt riktig tiltak. Når det gjelder åpenhet: Hovedregelen er at Kulturrådets møter er offentlige, og at alle vedtak skal begrunnes. Møtene lukkes når det er taushetsplikt som gjelder i saksforberedende diskusjoner, eller når det utøves kunst- og kulturfaglig skjønn. Til spørsmålet om å åpne for nordiske utvalgsmedlemmer: Det er ingenting i dagens regelverk som krever norsk statsborgerskap eller norsk bostedsadresse. Det er altså allerede mulig å inkludere medlemmer fra andre nordiske land. Samlet sett mener Arbeiderpartiet at prosessene rundt Kulturrådet er under god utvikling, at konkrete tiltak allerede er innført, og at en ekstern utredning er på vei. På den bakgrunn er Arbeiderpartiet med på flertallets innstilling fra komiteen om at forslaget ikke skal vedtas.

Denne debatten tok plutselig en litt annen retning enn jeg kanskje hadde sett for meg i starten. At gaveforsterkning skulle bli et tema her, hadde jeg ikke akkurat sett for meg. Da må jeg få lov til å påpeke at gaveforsterkningsordningen medførte veldig stor geografisk skjevhet. Det var en viktig grunn til at den ble avviklet. Samtidig har vi noe i kulturpolitikken som kalles «armlengdes avstand», og det at de med store pengebøker skal styre hva slags kultur vi skal ha, er ikke vår politikk. Så til Roseslottet: Jeg må få presisere at Arbeiderpartiets problematisering, som noen her kaller det, ikke betyr at vi ikke ønsker å ha Roseslottet. Jeg har selv vært der og fått en fantastisk omvisning. Det var iskaldt, og jeg skal dit igjen når det blir sommer, for å få en enda varmere opplevelse. Vi har tatt utgangspunkt i svaret fra statsråd Andreas Bjelland Eriksen, hvor det står at alle alternativene tar tid. At vi ønsker at det skal gjøres en skikkelig jobb for å være sikker på at det vi gjør, skal stå seg, synes jeg er helt rett måte å gå fram på. Dette med midlertidig dispensasjon blir også problematisert, men når ting tar tid, må det til. Det blir fra talerstolen også sagt at Oslo kommune er veldig for å gi Roseslottet en varig løsning. Det synes vi er veldig flott, men det hadde vært veldig greit om Oslo kommune hadde sendt oss en høringsuttalelse hvor det hadde kommet tydelig fram. Det har ikke blitt gjort.

48:05] (komiteens leder og ordfører for saken): Takk til komiteen for samarbeidet i representantforslaget fra bl.a. Senterpartiet om å finne en varig løsning for Roseslottet. Komiteen har gjennomført skriftlig høring og mottatt elleve høringsinnspill, alle til støtte for videre drift av Roseslottet. Forslaget er vurdert av Klima- og miljødepartementet, ved statsråd Andreas Bjelland Eriksen. Roseslottet ble etablert i 2020 med tidsbegrenset dispensasjon fra markaloven, gitt av Oslo kommune. Dispensasjonen går ut 31. desember i år. Markaloven åpner for midlertidige dispensasjoner, og tidligere vedtak har lagt til grunn at tiltaket er midlertidig. Statsråden understreker at ytterligere forlengelser må vurderes konkret av kommunen, og at det er risiko for uheldige presedensvirkninger dersom midlertidige dispensasjoner brukes for å omgå markalovens byggeforbud. Statsråden skisserer fire mulige løsninger dersom Stortinget ber regjeringen finne en varig løsning: endring av markagrensen endringer i markaloven et generelt unntak for Roseslottet unntak gjennom statlig plan De tre første krever lovendring og en høringsrunde, mens statlig plan krever en vurdering av vilkår for bruk. Statsrådens vurdering er at dette kan gjøre det krevende å levere en løsning innen første halvår 2026. Komiteens flertall, bestående av FrP, Høyre og KrF, mener Roseslottet har stor nasjonal verdi som læringsarena for krigshistorie og demokrati, særlig i en tid preget av økt geopolitisk uro. Komiteens tilråding, som fremmes av disse tre partiene, er at statlig plan etter markaloven § 6 fjerde ledd er den mest hensiktsmessige løsningen for å sikre permanent plassering, og de fremmer da forslag om at regjeringen gjennomfører en statlig arealplan for å hjemle unntak fra byggeforbudet. Jeg vil så ta opp forslaget som Arbeiderpartiet er med på sammen med komiteens medlemmer fra SV og MDG. Vi anerkjenner også Roseslottets historiske betydning, men understreker samtidig markalovens formål om å beskytte natur, friluftsliv og allmenn tilgang. Vi ser betydningen og deler forslagsstillernes vurdering av at Roseslottet formidler en viktig historie og er en god arena for demokratiutvikling. Vi ser av statsrådens vurdering at alle de skisserte løsningene for en varig løsning vil ta tid. Vi er opptatt av at Oslo kommune har ansvar for å vurdere en eventuell forlengelse av dispensasjonen inntil en eventuell varig løsning kommer på plass. Vårt forslag er at regjeringen vurderer alternativer for varig løsning etter at kommunen har behandlet eventuell forlengelse, for så å komme tilbake til Stortinget.

35:15] (komiteens leder): Rundt omkring i hver eneste bygd, på hver holme og hvert nes finner vi dem – de 5 500 organisasjonseide kulturbyggene: forsamlingshuset, samfunnshuset og ungdomshuset. Vi som har vokst opp med disse byggene, vet hva de betyr. De er selve hjertet i lokalsamfunnene. Der var det juletrefester, teaterforestillinger, revyer, konserter og ikke minst dansefester, der dansen var viktigst for noen, mens andre var mer opptatt av andre ting – det høver seg ikke å gå noe nærmere inn på det her! Men poenget er: Disse husene har båret generasjoner av fellesskap og frivillig innsats. Mange av dem ble reist mellom 1870 og 1960 og har da naturligvis stort behov for oppgradering. Vedlikeholdsetterslepet er stort, og det er tøft for frivilligheten. Arbeiderpartiet mener representantforslaget tar opp noe viktig, og deler i stor grad intensjonen. Men når det gjelder forslaget om å utvide den ordinære momskompensasjonsordningen som skal fremme aktivitet, til også å gjelde nybygg, påbygg og ombygging av kulturbygg, mener vi at det ikke er riktig vei å gå. Vi må ikke utvanne eksisterende ordning. Derfor støtter vi forslaget til Frivillighet Norge om å vurdere en egen momskompensasjonsordning for kulturbygg. En sånn ordning vil kunne gi kompensasjon for nødvendig oppgradering, universell utforming og energieffektivisering. Komiteens flertall foreslår derfor at regjeringen vurderer en sånn ordning og kommer tilbake til Stortinget med det. Det er vi godt fornøyd med. Når det gjelder forslaget om en særskilt pott for frivillige lag innenfor den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturbygg, er Arbeiderpartiet i stor grad enig også på det området. Men å etablere en egen pott kan skape unødvendig kompleksitet, med flere søknadsprosesser og mer administrasjon. Vi mener intensjonen kan ivaretas ved å tydeliggjøre at frivilligheten skal være en prioritert målgruppe i ordningen. Det vil sikre at flere midler faktisk kommer fram til frivillige lag, og samtidig gi fylkeskommunene et tydelig ansvar for å informere bedre om ordningen. Det gir rom for regionale vurderinger, for det er fylkeskommunene som kjenner sine områder aller best. Regjeringen har varslet at det skal utarbeides en ny kulturarenastrategi. Arbeiderpartiet mener at det er naturlig i sammenheng med det å utrede hvordan vi kan sikre at flere midler når fram til frivilligheten, gjennom en egen ordning eller på andre gode måter. For målet er klart: Kulturbyggene skal være levende møteplasser og kulturarenaer også for framtidige generasjoner, sånn at de også får oppleve revyene og dansefestene. Med det tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag.

34:47] (komiteens leder): Nok en gang er det foreslått å innføre en norsk kulturkanon. Denne gangen er det fra Høyre. I 2006 var det fra Fremskrittspartiet. Da falt forslaget, bl.a. med et veldig godt argument: Det er umulig og ikke ønskelig å kåre de beste kunst- og kulturuttrykkene på objektivt grunnlag. Det er et argument som for øvrig var Høyres den gangen. Likevel løftes ideen igjen fram, av Høyre, og nå med inspirasjon fra bl.a. Sverige, et Sverige der kulturkanon allerede har skapt mer trøbbel enn stolthet. En merkelig aldersregel gjorde f.eks. at ABBA, et av verdens mest ikoniske popband, ikke kunne få plass på listen. Kultur mister ikke verdi fordi den tilhører feil tiår. Det er oppsiktsvekkende at det nå foreslås en modell som i Sverige har krevd omfattende utvalg, hundrevis av arbeidstimer og betydelige kostnader. Er det virkelig rett å prioritere byråkrati og store økonomiske rammer for å lage en kulturkanon som ingen har bedt om? For Arbeiderpartiet er svaret enkelt: Kulturpolitikken skal ikke skape hierarkier, den skal legge til rette for et bredt, mangfoldig og tilgjengelig kulturliv utover hele landet. Det er derfor Arbeiderpartiet vil bruke kulturkronene på aktiviteter, på møteplasser og på kultur som treffer folk der de bor, sånn at Lise på Leka får oppleve An-Magritt når Turnéteatret kommer på besøk, at Per i Nordreisa får se Kniven i ilden når Riksteateret kommer, og at Anne kan stå på scenen med Dissimilis og kjenne på mestring, stolthet og fellesskap. Det er sånn vi skaper et lovende og inkluderende kulturliv – ikke med en kulturkanon, ikke med rangeringer, men med kultur som når folk. Til slutt: Kultur er en av de sterkeste drivkreftene vi har i demokratiet vårt, fordi kultur gir rom for ytring og kritikk. Kultur skaper respekt fordi vi får se verden gjennom øyene til noen andre. Kultur bringer oss i lag som mennesker, på tvers av forskjeller, og skaper forståelse og toleranse. Et rikt og mangfoldig kulturliv bygger bruer. Det åpner opp, og det gir oss som mennesker stemme, identitet og tilhørighet. Derfor vil Arbeiderpartiet styrke all kultur.

Høyre er veldig opptatt av gaveforsterkningsordningen. Jeg har gått litt tilbake og kikket på tallene for gaveforsterkningsordningen. Den siste fylkesvise oversikten jeg klarte å finne, var fra 2020. Der fikk Oslo alene 28,1 pst. av alle pengene. Hvis en summerer pengene til Agder, Trøndelag, Rogaland, Vestfold, Telemark, Innlandet, Møre og Romsdal, Troms, Finnmark og Nordland, fikk de til sammen 27,7 pst. Mitt spørsmål til Høyre blir da: Synes Høyre at gaveforsterkningsordningen bidro til en rettferdig geografisk fordeling i hele landet av midler og tilgjengelig kultur, eller er det noe Høyre ikke er så opptatt av?

I FrPs alternative budsjett legges det opp til massive kutt innenfor kultursektoren, som for musikk- og scenekunstinstitusjoner, litteraturhus, kunstscener og organisasjoner, for å nevne noe. FrP fokuserer på å få satt barn og unge som begår kriminalitet, bak lås og slå. Det ser ut som om de har glemt at det også må gjøres noe forebyggende arbeid for å unngå at nye barn skal rekrutteres til kriminalitet. Mitt spørsmål til FrP er: Hvilket forebyggende arbeid ser FrP for seg framover, og ser ikke FrP kultur som en del av det forebyggende arbeidet når de foretar de massive kuttene?

Ja, det er jo jul snart, så julenissen er ute. Nei, alvorlig talt, det som nå kommer i saldert budsjett, er engangsbeløp. Beløpene skal brukes opp i 2026. Sånn er det med det.

Som jeg sa innledningsvis, er NRK noe Arbeiderpartiet kommer til å fortsette å legge til rette for at vi skal ha. Vi er opptatt av å ha en norsk rikskringkasting som kan nå ut til hele folket, og vi anser det som viktig at det brukes betydelige midler på det.

For det første er NRK veldig viktig for det norske samfunnet. Det er viktig å ha de redaktørstyrte mediene, og det vil Arbeiderpartiet fortsette å satse på. Nå er vi som kjent i gang med de fireårige styringssignalene, og der skal vi ha en god dialog for å legge rammene framover, sånn at vi treffer godt for framtiden.

32:27] (komiteens leder): Budsjettavtalen mellom de rød-grønne for 2026 legger opp til en helhetlig kultur- og likestillingspolitikk, med en ramme på 27,1 mrd. kr, en økning på om lag 1,3 mrd. kr fra 2025. Hovedformålet med regjeringens kultur- og likestillingspolitikk er å bygge opp under de grunnleggende verdiene i samfunnet vårt: demokrati, ytringsfrihet, fellesskap og retten til fri livsutfoldelse. I en tid da vi ser at disse verdiene utfordres i land der autoritære krefter vokser fram, er det viktigere enn noen gang å hegne om dem. Da må kulturen få være fri. For hva er det som skjer når noen vil styre den, når autoritære krefter kommer og bestemmer hvilke bøker som skal finnes på biblioteket? Det er menneskets rett å ytre seg fritt. Når kriser rammer oss, er det fellesskapet, historiene og samholdet vi har bygd gjennom kultur, som gjør oss sterke. Det er gjennom kulturen vi husker hvem vi er, og hvem vi er for hverandre, og det er gjennom kunst og kultur vi får utfordret oss selv. Tilgangen til et mangfold av kulturuttrykk er derfor nødvendig i samfunnet. Det er da vi får mulighet til å reflektere og gjøre oss opp egne meninger om hva vi opplever. Det er sånn vi utvikler oss. Noen ganger kan en opplevelse også gjøre at vi ser verden med helt nye øyne. Det gir oss et rikere, mer åpent og mer mangfoldig samfunn, med større forståelse for at vi er ulike, og i dagens verden er dette viktigere enn noen gang. Kultur er et barometer for ytringsfrihet og en forutsetning for en opplyst offentlighet. Vi må heller ikke glemme at kultur er forsvar og beredskap. Så til budsjettet, som innfører konkrete tiltak for å støtte kultur, idrett og frivillig sektor. De regionale kulturfondene er nå, etter budsjettforliket, omtrent på samme nivå som i 2025. Det betyr at fylkene får en god ramme til å prioritere hvem som skal få støtte i akkurat sin region, for det er de som kjenner kulturlivet sitt aller best. Så er det full momskompensasjon til frivillige, noe som gir midler til aktivitet rundt omkring i hele landet. Frivilligsentralene får også økte tilskudd. Rammen til frivilligsentralene er rekordhøy. Antall sentraler øker imidlertid, noe som er veldig bra, men det betyr at det blir mindre på hver enkelt. Derfor har regjeringen sagt at det skal gjennomføres en evaluering av regelverket for tilskuddene for å se til at dette fungerer på best mulig vis, sånn at frivilligsentralene skal kunne fortsette å være brobyggere mellom frivillige organisasjoner og bindeledd mellom kommunene og lokalsamfunnene. Og så til idrett. Idrett for barn og unge er viktig, og i lag med Norges Idrettsforbund er det utviklet en tilskuddsordning med tiltak mot økonomi som barriere for barn og unges deltakelse. Tilskuddet skal gå til idrettskretser rundt omkring i kommuner der det er mer enn 200 unger som lever i familier som sliter økonomisk. Hvorfor er det så viktig at vi nå styrker rammen for kultur og likestilling? Kultur er et demokratisk fundament og nødvendig for sosialt samhold som bygger fellesskap, skaper tilhørighet og styrker lokal identitet. Vi må ha lavterskeltilbud rundt omkring i hele landet, til unge, til voksne og til eldre. Det fremmer helse og psykisk trivsel, og det gir god samfunnsdeltakelse. Regjeringens budsjettforslag for 2026 viser en klar kurs. Kultur, idrett og frivillighet skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av bosted eller bakgrunn. Med det legger vi et grunnlag for det som tar vare på kjerneverdiene i vårt samfunn: demokrati, ytringsfrihet, felleskap og retten til fri livsutfoldelse.

00:00] (komiteens leder): Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og en bærebjelke i vårt demokrati. Akkurat i dag kjennes det ekstra sterkt å prate om akkurat det, og jeg kan bare vise til statsrådens innledende ord i hennes innlegg. Regjeringens politikk på området handler om å sikre likebehandling og respekt og rom for mangfold og uavhengighet, uansett om man tilhører en religion, et livssynssamfunn, eller om en står utenfor. Regjeringen ønsker å fortsette satsingen på Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Der gis det rom for dialog, der forebygges konflikter, og fellesskapet styrkes. Når tros- og livssynssamfunn møtes, bygges det bruer og skapes forståelse, noe som er helt avgjørende for et trygt og inkluderende Norge. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er en investering i tillit, fellesskap og demokrati. Den norske kirke står fortsatt sterkt i landet vårt. Den statlige finansieringen skal legge til rette for at det fortsatt skal kunne være en folkekirke med en sterk lokal forankring. Jeg vil nevne Den norske kirkes betydning i et beredskapsperspektiv. I hele 32 pst. av landets kommuner er Kirken med i de kommunale kriseteamene. I hele 80 pst. av kommunene sier de at Kirken er relevant i kommunens beredskap. Det er verdt å merke seg, for i FrPs alternative budsjett er det et nedtrekk på 400 mill. kr til Den norske kirke. Det ville betydd at én av tre prester forsvant, og hvem skal da gjøre jobben som de gjør i kommunenes beredskapsarbeid? Hvem skal følge opp i sorg og i vanskelige livssituasjoner? I en tid der samfunnet blir stadig mer mangfoldig, er det viktig at vi har en helhetlig politikk som ivaretar individets frihet og legger til rette for samarbeid mellom ulike tros- og livssynssamfunn, og samtidig for at Den norske kirke skal være en landsdekkende, selvstendig og demokratisk folkekirke.

De siste årene har det vært et sterkt fokus på at fødselstallene våre er for lave. I en nyttårstale noen år tilbake oppfordret en tidligere statsminister folk til å lage flere barn. De siste årene har regjeringen tatt store grep innenfor familiepolitikken. Vi kan nevne barnehageprisene, SFO, barnetrygd og gode permisjonsordninger ved fødsel. Nå ser vi en liten oppgang i fødselstallene fra 2023 og en fortsatt økning i 2024. KrF har en litt annen innretning på sin familiepolitikk enn regjeringen har. Mitt spørsmål til KrF er: Kan Krf være enig i at politikken til regjeringen kan ha virket positivt inn på fødselstallene, som en nå ser går litt opp?

I dag er det frivillighetens dag, en dag der en skal heie litt ekstra på alle som bruker tid og engasjement for å skape fellesskap, aktivitet og trygghet. Frivilligheten er limet i samfunnet vårt. Idrettslag, korps, beredskap og omsorg – uten denne innsatsen ville Norge vært fattigere, både sosialt og kulturelt. Mange tenker nok på frivillighet først og fremst som dugnad, vaffelsteking på fotballkampen eller parkeringsvakt på et arrangement, men frivillighet er så mye mer enn det. Det handler om å bygge bruer mellom mennesker, skape møteplasser og gi rom for mestring og tilhørighet. Vi har nesten 100 000 frivillige organisasjoner her i landet. I fjor sa 61 pst. av oss at vi deltar i frivillighet, og 78 pst. av oss er medlem i minst én organisasjon. I en tid der mange opplever press og ensomhet, er frivilligheten et verktøy mot utenforskap. Jeg vil spesielt trekke fram frivilligsentralene og den fantastiske jobben de gjør over hele landet. Derfor skal frivilligsentralene sikres gode rammevilkår også framover, og rammen til frivilligsentralene er rekordhøy i 2026. Antallet sentraler øker også, og det er bra, men det betyr at pengene skal deles på flere. Derfor skal det nå gjennomføres en evaluering av regelverk for tilskuddene for å se om dette fungerer på best mulig måte og om målene blir nådd, sånn at frivilligsentralene skal kunne fortsette å bygge bru mellom frivillige organisasjoner og være bindeledd mellom kommune og lokalsamfunn rundt om i hele landet. Et viktig virkemiddel for å styrke frivilligheten er momskompensasjon. For femte år på rad gir Arbeiderparti-regjeringen full momskompensasjon til frivilligheten. Momskompensasjon til frivilligheten bidrar til å opprettholde mangfold og engasjement og til at små og store organisasjoner kan fortsette å tilby viktige sosiale, kulturelle og idrettslige tilbud i hele landet. På frivillighetens dag vil jeg si takk til alle som står på for lokalsamfunnene, for inkludering og fellesskap. Den innsatsen som blir gjort, kan være det som gjør at en liten gutt eller jente, en nabo eller en tilflytter får en god opplevelse på fotballkampen, kommer seg på frivilligsentralen eller føler seg velkommen til en ny bygd eller by. Helt til slutt vil jeg oppfordre alle til å spørre seg selv: Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg bidra med? Frivilligheten er ikke bare noe noen andre gjør. Det er noe vi alle kan være med på, og det vil berike livet vårt.

Ytringsfrihet står sterkt, og vi har et sterkt vern for åpenhet her i landet. Det skal vi hegne om og være stolte av. For niende året på rad topper Norge pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser. Kultur- og likestillingsministeren pekte i sin redegjørelse på flere utfordringer i dagens mediebilde. Jeg vil ta tak i én: ungdommens lesevaner, som har endret seg. Bare en liten andel oppsøker redaktørstyrte medier, og de fleste får nå nyheter via sosiale plattformer – i korte blink. Mange har utfordringer med å klare å lese og holde konsentrasjonen i lengre tekster. Muligheten for desinformasjon og svekket virkelighetsforståelse blir større. Redaktørstyrte medier er grunnmuren i vårt demokrati. De sikrer ansvarlighet, kildekritikk og bred dekning. Når unge i økende grad velger bort de redaktørstyrte mediene, mister vi noe helt avgjørende: en felles offentlighet. Da må vi gjøre noe. Det å gi ungdom i alderen 15–21 år gratis digital avistilgang, som Amedias aviser og partneraviser har gjort, er et strålende eksempel på et godt tiltak. Regjeringen ønsker også å gjennomføre noen tiltak, som f.eks. nytt forskningssenter som skal bidra med langsiktig forskning på det offentlige ordskiftet, og opprettelsen av Tenk, et senter for kildebevissthet, som skal arbeide for økt kildebevissthet i befolkningen. Noe som også er veldig viktig, er regjeringens store satsing på lesing i skolen. Våre ungdommer skal gå ut av skolen med gode leseferdigheter. Derfor skal et leseløft gjennomføres. I neste omgang må vi også se på de voksne. Det er mange som trenger at vi også fokuserer på de voksnes lesing. Lesing er helt nødvendig i mediehverdagen vår og dermed også i demokratiet vårt. Tillit, åpenhet og demokrati er ikke noe som bare er her, det er verdier vi må ville ha, og da må vi arbeide for å bevare dem. Jeg avslutter på omtrent samme måten kulturministeren gjorde i sin redegjørelse på torsdag: Tiden vi lever i, er en tid der motsetninger, kriger og konflikter skaper betydelige utfordringer for ytringsfriheten og i møte med nye kommunikasjonsformer. Da må vi være på vakt mot dem som ønsker å begrense vår ytringsfrihet. På den vakten må vi stå sammen.

I en tid preget av uro og usikkerhet er vår oppgave å sikre trygghet i livet vårt. Vårt mål er et samfunn der trygghet og framtidstro henger i hop, små forskjeller, sterke fellesskap og trygg økonomisk styring. Vi skal gi barn og unge en god start på livet og la dem vokse opp i et samfunn der de kjenner seg som en del av et fellesskap. Vi skal gi barn og unge mulighet til å delta i idrett og fritidsaktiviteter og gi dem gode kulturopplevelser uansett hvor hen i landet de bor, og uavhengig av penger på konto. Vi skal trygge oppvekstvilkårene, og ja, vi må inn med tiltak for å snu utviklingen vi har sett den siste tiden innenfor barne- og ungdomskriminalitet. Det er ingen som er så mye forsket på som trønderne. Gjennom fire runder med Helseundersøkelsen i Trøndelag, HUNT, er det dokumentert at kulturell aktivitet har positiv betydning for god helse og god livskvalitet. Dette gjelder både når vi som mennesker opplever kultur, og når vi er med og skaper opplevelser. Undersøkelsene viser også at det er sosioøkonomiske forskjeller når det gjelder kulturdeltakelse. Arbeiderpartiet har tatt grep, som å opprette regionale kulturfond og styrke kunst- og kulturinstitusjoner, som musikk, scenekunst og museum, utover hele landet. Vi har prioritert å satse på nye kulturbygg over hele landet. For Arbeiderpartiet er kroner brukt på kultur en investering – en investering for god helse og folks gode livskvalitet. Det er ikke sløsing og byråkrati, slik Fremskrittspartiet vil ha det til. Deltakelse gir barn og unge mestring og fellesskap, men dessverre ser vi at flere og flere unger ikke har mulighet til å delta, fordi det blir for dyrt. Jeg har selv tre gutter som nå er voksne, men som mamma har jeg stått på fotballbaner, i skiløyper og ved volleyballbaner. Jeg har kokt kaffe og stekt vafler. Jeg vet hvor viktig denne arenaen er for inkludering, og jeg vet hvor viktig frivilligheten er for ungene og for oss som er voksne. For at flere skulle kunne delta, skal vi fortsette å gi ekstra til lag og foreninger i idretten i områder med høy andel av unger i lavinntektsfamilier. Denne ordningen gjør vi nå permanent. Disse ekstra kronene kan være det som gjør at alle på laget får bli med på Norway Cup til sommeren. Dette kommer i tillegg til at vi over tid har satset på brede og enkle støtteordninger for frivilligheten, som gjør en så viktig jobb for å skape kultur- og idrettsarrangementer for ungene våre. Vi sikrer også full momskompensasjon til frivilligheten, noe som gir forutsigbarhet. Det vi har sett den siste tiden innenfor barne- og ungdomskriminalitet, er alvorlig. Slik vil vi ikke ha det. Først: La det være helt klart at de aller fleste ungene ikke bryter loven, heller ikke de i barnevernet. Som jeg pratet om tidligere: Deltakelse, inkludering og hvordan idrett, frivillighet og kultur skaper trygge arenaer, mestring og fellesskap, er viktig. Det er forebygging. For dem som blir rekruttert til kriminelle nettverk, må vi som samfunn stille bedre opp, med tydelige grep for å beskytte både ungene og samfunnet. Derfor er jeg glad for at barne- og familieministeren nå varsler at regjeringen skal ta grep. Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet står sammen om et forslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med lovhjemler for å hindre at barn på institusjoner blir utnyttet av kriminelle. Barneministeren er tydelig: Vi må beskytte ungene våre bedre. Det er bra at ministeren sier at hun raskt vil følge opp forslagene. Jeg deler statsrådens utålmodighet. Arbeiderpartiets politikk er handling. Vi bygger samfunn der barn og unge får like muligheter, der familier får støtte og trygghet, og der kultur får vokse og bidra til fellesskap. Små forskjeller gir store fellesskap. Vi fortsetter å styrke velferdsstaten, redusere ulikhet og investere i det som betyr mest for folk. Det viktigste i livet vårt skal være det viktigste i politikken også framover.