OverStortinget

Enerettsmodellen er en av norsk politikks aller største suksesshistorier. Gjennom en ansvarlig spillpolitikk som skjermer noen av de mest utsatte spillerne, har vi samtidig bidratt med milliardbeløp til kultur, idrett og frivillighet. Da er det trist at vi gang etter gang opplever angrep på denne modellen fra høyresiden, for det er et angrep på modellen når høyresiden foreslår å likestille kommersielle spillaktører på den måten som de gjør i denne saken. Jeg står ikke bare på denne talerstolen for å forsvare en modell som har tjent fellesskapet godt. Jeg står her også for å snakke om de personlige tragediene, om hvordan enkeltmenneskers avhengighet har ødelagt liv og familier. Tidligere denne måneden kunne vi lese om Aleksander. Aleksander var daglig leder i Sverresborg idrettslag, en jobb han elsket, helt til spillavhengigheten drev ham til å tømme klubbens konto for å tilfredsstille det evige suget etter spill. Til slutt raknet alt, og Aleksander mistet både jobb og relasjoner. Historien om Aleksander er langt fra unik. Om lag 23 000 i Norge er avhengige av spill, og hele 93 000 befinner seg i faresonen. Konsekvensene for disse kan bli fatale. En svensk studie avdekket nylig at personer med alvorlige gjeldsproblemer har over dobbelt så stor sannsynlighet for å ta sitt eget liv. Den restriktive politikken på bingospill rammer ikke husmorlagets bingokveld på samfunnshuset. Den treffer de store aktørene der eldre og uføre spiller bort trygden sin, og der mesteparten av overskuddet går til å finansiere eiernes luksusforbruk. I dag er jeg litt skuffet. Jeg er skuffet over de partiene som for bare ett år siden fremmet forslag i Stortinget om en mer restriktiv spillpolitikk. Samtidig vil jeg si at jeg er vokst opp i frivilligheten og har en dyp kjærlighet og respekt for den fantastiske jobben frivillige lag og organisasjoner gjør hver eneste dag. Jeg pleier å si at det var nettopp gjennom dugnad og frivillighet at jeg ble sosialdemokrat. Da skuffer det meg også at organisasjoner som hver eneste dag jobber for et bedre samfunn, der alle får delta og kjenne på mestring, ikke ser ut til å ha problemer med at deler av deres aktivitet i verste fall kan finansieres på ruinene av sårbare menneskers liv. Det gjør meg helt ærlig vondt. Vi i Arbeiderpartiet er tydelige. Vi ønsker gode rammer for frivilligheten, men det kan ikke gå på bekostning av livet til folk i sårbare grupper. Derfor ønsker ikke vi økte tapsgrenser for bingospill, slik det foreslås i denne saken.