En av utfordringene i dagens institusjonsbarnevern er at for mange barn må vente på riktig plass, flytte langt og ofte eller oppleve et tilbud som ikke er godt nok tilpasset den enkeltes behov. Samtidig har vi over tid sett utfordringer med kapasitet, kvalitet og økt bruk av enkeltkjøp. For Arbeiderpartiet er det viktigste vi gjør, å sikre barn som trenger det, en institusjonsplass. Det handler om trygghet og å gi et godt tilbud til dem som trenger det aller mest. Vi står fast på målet vårt om å styrke både den offentlige og den ideelle kapasiteten i barnevernet. De siste årene har vi prioritert betydelige ressurser til nettopp dette. Regjeringen har styrket det statlige barnevernet med 1,3 mrd. kr og i tillegg prioritert 434 mill. kr for å styrke, omstille og øke antallet statlige og ideelle institusjonsplasser. Vi ser resultatene av denne satsingen. Grunnkapasiteten har økt med 14 pst. siden 2021, og antall brudd på bistandsplikten er redusert med to tredjedeler. Det betyr at flere barn får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Arbeiderpartiet ønsker også en sterk ideell sektor i barnevernet. De ideelle aktørene har lang erfaring og bidrar med høy kvalitet og viktige tilbud for barn og unge. Vi mener at det må skje på en måte som sikrer stabilitet for ungene. Forslagsstillerne ønsker store endringer på kort tid. Vi deler målet om å styrke de ideelle, men vi mener det er feil å gjennomføre store strukturelle endringer samtidig som institusjonsbarnevernet allerede er inne i omfattende og tøffe omstillinger som følge av kvalitetsløftet. Vi står sammen med SV og KrF om et viktig forslag om å be regjeringen inkludere ideelle tilbydere i arbeidet med omstillingen til ny institusjonsmodell som følge av kvalitetsløftet i barnevernet. I tillegg ønsker jeg å ta opp Arbeiderpartiets forslag til denne saken, som handler om å øke grunnkapasiteten og lage en langsiktig plan for dette der de ideelle inngår med en betydelig andel. Veien videre er å bygge opp kapasiteten gradvis, inngå flere langsiktige avtaler og redusere behovet for enkeltkjøp. Det vil gi mer forutsigbarhet for barna, de ansatte og aktørene som driver tilbudene. Arbeiderpartiet mener for øvrig også at akuttberedskapen i all hovedsak bør drives i offentlig regi. Når barn trenger hjelp på kort varsel, må vi være sikre på at tilbudet er tilgjengelig. Målet vårt er enkelt – og samtidig litt vanskelig: flere stabile plasser, mer langsiktighet og et bedre tilbud til de barna som trenger det mest.

Fosterhjem er et tema som har vært grundig diskutert i familie- og kulturkomiteen de siste årene, og med god grunn – for når 336 barn står uten et fosterhjem, er det ikke bare et tall, det er 336 barn som venter på trygghet, tilhørighet og stabile voksne i livet sitt. Derfor er jeg glad for at Høyre har fremmet dette forslaget, og for at komiteen står samlet om flere viktige punkter. Den alvorlige situasjonen vi står i, skyldes først og fremst en mangel på fosterhjem. Det finnes ikke nok familier som kan ta på seg dette viktige samfunnsoppdraget. Dette er ikke et nytt problem. Det har bygget seg opp over mange år og med skiftende regjeringer. Jeg sier ikke dette for å fordele skyld, men for å understreke det som er en viktig realitet: Det finnes ingen kvikkfiks, og vi kan ikke vedta flere fosterhjem her i denne salen. Det som kreves, er langsiktig arbeid med rekruttering, oppfølging og bedre rammevilkår for fosterfamiliene. Derfor vedtok et bredt flertall på Stortinget fosterhjemsmeldingen i januar i fjor – en melding som fikk bred støtte, bl.a. fra Barneombudet og Norsk Fosterhjemsforening, og som pekte ut retningen for det videre arbeidet. Mange av tiltakene er allerede gjennomført, andre er fortsatt under arbeid. Selv om vi er enige om mye, er det flere ting ved Høyres forslag vi også er uenig i. Høyre foreslår bl.a. å innføre bistandsplikt for spesialiserte fosterhjem. Problemet er at det ikke skaper ett eneste nytt fosterhjem. Tvert imot har departementet utredet spørsmålet og konkludert med at en slik modell kan føre til økte kostnader, sterkere press i markedet og høyere priser fra private leverandører – uten at det øker kapasiteten. Resultatet kan bli at vi bruker mer penger uten at flere barn får et fosterhjem. Høyre legger også opp til en utvikling der fosterforeldre i større grad skal behandles som ordinære arbeidstakere. Fosterforeldre utfører et helt særegent samfunnsoppdrag som skiller seg fra et vanlig arbeidsforhold. Det reiser også en del praktiske og prinsipielle spørsmål. For Arbeiderpartiet har det vært viktig å styrke fosterforeldrenes økonomiske trygghet gjennom kompensasjon for tapt inntekt og pensjonsopptjening, uten å viske ut skillet mellom et fosterhjem og et ordinært ansettelsesforhold. Arbeiderpartiet mener at løsningen på denne alvorlige situasjonen ikke er å starte på nytt eller å snu opp ned på hele systemet, men å fullføre det arbeidet som Stortinget i fjor så klokt satte i gang med fosterhjemsmeldingen. Samtidig er vi åpne for å se på endringer og forbedringer. Derfor støtter vi flere punkter i dette forslaget. Jeg vil med det ta opp Arbeiderpartiets forslag i saken samt forslag nr. 16, fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne.

Jeg må si at jeg ble litt forundret over representanten Trøens innlegg i starten av denne debatten. I innlegget viser Trøen bl.a. til at det har foregått en ideologisk kamp mot private, som har kostet 500 mill. kr, uten å helt si hvor tallet er hentet fra. Det kunne være greit å vite. Høyre peker i merknadene sine også på at det har vært systematiske brudd på bistandsplikten. Vel, så langt i år har vi hatt ti brudd. Av dem går åtte på beredskapshjem. Jeg forstår at Høyre, i likhet med flere andre partier i opposisjon, har behov for å kritisere regjeringen, men det er en fordel om kritikken baserer seg på realitetene. Jeg vil også legge til at ethvert brudd på bistandsplikten er kjempealvorlig. Vi er ikke fornøyd før det tallet er på null. Vi har jobbet aktivt for å redusere bruddene, og det arbeidet har gitt resultater. Mellom 2024 og 2025 ble tallet på brudd redusert med to tredjedeler. Det er resultat av godt arbeid. Når vi jobber for å redusere bruken av anbud og enkeltkjøp, handler det ganske enkelt om å gi barn mer stabilitet og trygghet. Det er det som er det viktigste for Arbeiderpartiet i denne saken. Vi har ikke kastet oss på debatten om ideologi eller ikke. Det viktigste er at ungene får den hjelpen de trenger, når de trenger den, og at tilbudet er trygt, stabilt og holder skyhøy kvalitet. Det leverer vi på, og det skal vi fortsette å levere på hver eneste dag.

Det er fellesskapets ansvar å beskytte utsatte barn, som vi har hørt fra denne talerstolen mange ganger. Derfor vil jeg starte med å takke forslagsstillerne for å sette søkelyset på anbudssystemet i institusjonsbarnevernet, for det er et paradoks at en tjeneste som skal være preget av trygghet og forutsigbarhet, i så stor grad preges av enkeltkjøp og anbud. Barn som bor på institusjon, har ofte opplevd mye uro og mange brudd i livet. Da må vi organisere tjenestene på en måte som gir mer stabilitet, ikke mindre. Arbeiderpartiet deler derfor bekymringen som løftes fram i forslaget. Samtidig kommer vi ikke til å støtte forslaget i dag. Det er ikke fordi vi ikke anerkjenner utfordringene, men fordi vi mener problemet må løses på en måte som gjør at vi ikke ender opp med å skape nye problemer. Vi må klare å redusere bruken av anbud samtidig som vi sikrer stabilitet i tilbudet for de barna som trenger det mest. En av de største utfordringene i institusjonsbarnevernet har vært mangel på stabilitet og forutsigbarhet. Derfor er det positivt at vi nå ser resultater av arbeidet som er gjort. Antall brudd på bistandsplikten er kraftig redusert, og flere barn får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Arbeiderparti-regjeringen jobber målrettet med å styrke grunnkapasiteten i institusjonsbarnevernet. Siden 2021 har grunnkapasiteten økt med 14 pst. Nå jobber vi aktivt med å konvertere flere enkeltkjøp til mer langsiktige avtaler. I sum vil dette gi mer trygghet og stabilitet for barna på institusjon. Det betyr likevel ikke at utfordringene er løst. Flere barn som kommer til institusjon i dag, har mer sammensatte og komplekse behov enn tidligere. Det stiller større krav til kapasitet, kompetanse og kvalitet i tjenestene våre. Derfor må vi fortsette arbeidet med Kvalitetsløftet i barnevernet. Vi må bygge sterke fagmiljøer, sikre tilstrekkelig kapasitet og legge til rette for mer stabile rammer for barna som trenger institusjonsplass. Jeg er ikke i tvil om at forslagsstillerne har de beste intensjonene med dette forslaget, men vi er bekymret for de konsekvensene en så fundamental omlegging vil kunne ha for barna i institusjonsbarnevernet. Vi gjør nå store endringer i institusjonsbarnevernet. Endringer som vil redusere bruken av anbud og gi mer forutsigbarhet for barna våre. Da mener vi det er viktig at vi får gjøre disse endringene nå, før vi legger dem til side og erstatter det med nok en omorganisering, nok en omveltning. Selv om de fleste i denne salen kjenner på en sterk utålmodighet – noe den forrige saken var et godt eksempel på – kan vi ikke miste av syne hva som er vår viktigste oppgave. Vår jobb er å sikre at alle barn som trenger hjelp fra barnevernet, møter en tjeneste som er trygg, stabil og ikke minst forutsigbar.

Jeg vil rette oppmerksomheten mot de løse forslagene til saken. Først til det løse forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, Venstre og KrF: Som jeg sa i mitt innlegg, kommer dette av ren nødvendighet. Vi mener det haster og er helt kritisk at vi får på plass disse lovendringene nå. Samtidig vil jeg si at vi ivaretar det man tar opp i forslaget, på en god måte i de merknadene vi har. Vi har nettopp bedt om at man også vurderer det helhetlige trykket på inngrep i evalueringen som skal skje. Så til forslag nr. 5, fra Senterpartiet: Det igjen mener vi blir ivaretatt av våre merknader. Nå skal loven evalueres, og vi er opptatt av at den evalueringen fokuserer på rettssikkerhet og på det totale trykket på inngrep, slik at barnas beste alltid er i front. Vi mener også at forslag nr. 6, fra Senterpartiet, er å slå inn en del åpne dører. Man jobber med dette nå, så vi ser ikke grunn til å støtte det forslaget heller. Så til det fra Høyre: Jeg tenker det er positivt at Høyre ønsker å gi en håndsrekning og prøve å få til en enighet, men vi kan ikke støtte de endringene Høyre foreslår her. Det er det gode grunner til, som statsråden også har redegjort for. Jeg vil bare vise til det Stene-utvalget selv skriver om bl.a. anbefalingen om deling av Bufdir og Bufetat: «Samtidig understreker utvalget at en deling gjennomført i dagens situasjon ikke vil bidra til å løse de mest presserende utfordringene. Risikoen er stor for at en umiddelbar deling vil bidra til en forsterking av utfordringene.» Vi kommer nok til å lytte til utvalget og gjøre dette gradvis og forsvarlig. Jeg vil også si at jeg deler representanten Trøens syn på at dette må skje så raskt som mulig. Jeg havnet i denne komiteen og har ansvar for barnevern nettopp fordi jeg ønsker å gjøre noe med den situasjonen der ute. Jeg ønsker å gi barn trygghet og en best mulig oppvekst. Nå har vi en unik mulighet til å gjøre store, varige og viktige endringer i institusjonene våre. Det må vi gjøre på en best mulig måte, på en forsvarlig måte, og vi kan ikke nå snuble på målstreken. Nå har vi muligheten til å gjøre dette ordentlig, og da mener vi i Arbeiderpartiet at vi må gripe den muligheten og sørge for at de endringene vi gjør, treffer, fungerer og gir barna den tryggheten. Jeg tror ikke det er noen motsetning her, men for vår del handler det om å følge anbefalingene fra Stene-utvalgets rapport.

Benjamin Jakobsen (A) [11:44:44] (ordfører i saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Dette er et krevende område med vanskelige avveininger og spørsmål som det ikke finnes noen enkle svar på. Det handler om barn som har opplevd mer enn noe annet barn burde oppleve, og om hvordan vi som samfunn kan ta best vare på dem. Jeg opplever at vi har hatt gode, grundig og ærlige diskusjoner, og jeg er glad for at et bredt flertall i Stortinget stiller seg bak lovendringene. Jeg vil nå redegjøre litt for det som har vært Arbeiderpartiets tilnærming til denne saken. De siste årene har vi sett en alvorlig utvikling i barne- og ungdomskriminaliteten. Barn rekrutteres inn i kriminelle miljøer i stadig yngre alder. Kriminelle nettverk bruker institusjonene våre som en aktiv rekrutteringsarena. Det kan vi ikke akseptere. Endringen som ligger i denne proposisjonen, kommer ikke av et ønske om mer inngripende tiltak, men av ren og skjær nødvendighet. Når kriminelle miljøer målrettet utnytter sårbare barn, kan vi ikke møte denne utviklingen med passivitet. Så lenge vi er enige om problemet her, må vi også være villig til å ta i bruk de virkemidlene som kan gjøre noe med det. Barn skal ikke utnyttes og manipuleres av kriminelle nettverk. Ansatte skal ikke stå maktesløse og se på at barn trekkes stadig dypere inn i kriminalitet. Når staten overtar omsorgen for et barn, overtar vi også ansvaret for å beskytte dette barnet. Da kan vi ikke stå og se på at det blir dratt dypere inn i rus, vold og kriminalitet uten at vi griper inn. Men jeg vil være tydelig på en ting. Disse lovendringene løser ikke utfordringene alene, og de skal ikke være en erstatning for omsorg, behandling og relasjonsarbeid. Det viktigste vi gjør for tryggheten til barn på institusjon, vil alltid være å sikre nok kompetente ansatte på jobb. Lovendringene åpner blant annet for at institusjonsopphold kan forlenges utover tolv måneder, for for noen barn er tolv måneder rett og slett for kort tid til å bryte med alvorlig kriminelle miljøer og tung rus. Arbeiderpartiet støtter at institusjonene i særlige tilfeller kan begrense kontakt som utsetter barn for fare. Men nettopp fordi disse tiltakene er inngripende, må rettssikkerheten ivaretas. Barnets stemme skal høres, vedtak skal begrunnes, inngrep skal dokumenteres, og barnet skal ha mulighet til å klage. For dette handler ikke bare om beskyttelse. Det handler også om tillit. Målet med disse endringene er ikke mer tvang. Målet er færre barn i kriminalitet, færre barn som blir utnyttet av voksne kriminelle, færre barn som havner i rus og psykisk uhelse, og flere barn som får mulighet til en tryggere og bedre oppvekst.

Arbeiderpartiet deler forslagsstillernes engasjement for likestilling. For Arbeiderpartiet er kampen for likestilling en definerende del av hvem vi er som sosialdemokrater. Det er nettopp gjennom en offensiv likestillingspolitikk at Norge er det landet det er i dag, et land med høy deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Samtidig er det viktig i debatter som denne å minne om at likestillingen ikke har kommet av seg selv, men er et resultat av kamper kjempet gjennom 150 år, ofte med stor motstand. Selv om Norge i dag er et av verdens mest likestilte land, har vi fremdeles noen klare utfordringer. Det er fremdeles sånn at én av ti kvinner ikke føler seg trygge i sitt eget hjem. Det er fremdeles sånn at én av fem kvinner utsettes for voldtekt. Da er det viktig at kvinners likestilling har blitt gitt et løft med Arbeiderpartiet i regjering. Tallene jeg nettopp viste til, viser hvorfor dette er nødvendig. Arbeiderpartiet har siden vi tiltrådte i 2021, styrket retten til selvbestemt abort, vi har innført en reell samtykkelov, og vi har styrket retten til heltid i arbeidsmiljøloven – viktige saker som særlig treffer kvinner. Jeg deler forslagsstillernes bekymring for de kreftene som ønsker å bremse og reversere viktige likestillingspolitiske gjennomslag, men som forslagsstillerne selv skriver, er vi ikke maktesløse i møte med denne utviklingen. Derfor har regjeringen fått på plass en egen strategi med seks konkrete hovedmål: økonomisk selvstendighet og likestilt arbeidsliv, færre kjønnsdelte utdanningsvalg, et samfunn uten vold, voldtekt, seksuell trakassering og netthets, frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, bedre helse for kvinner og menn og et godt virkemiddelapparat for likestilling. I 2024 fikk vi på plass en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Opptrappingsplanen inneholder 122 tiltak og strekker seg fram til 2028. Regjeringen rapporterer årlig på framdriften i dette arbeidet. Vi har også fått på plass en egen stortingsmelding om seksuell trakassering, og regjeringen har en egen strategi for kvinnehelse. Til høsten kommer det en historisk stortingsmelding til Stortinget om gutter og menns likestillingsutfordringer. Arbeiderpartiet mener at det viktigste nå er å følge opp dette viktige arbeidet. Vi mener at temaene i en eventuell stortingsmelding om likestilling og feminisme ivaretas godt gjennom det arbeidet som nå gjøres. Dette setter oss i stand til å fortsette kampen for et mer likestilt og rettferdig samfunn.

Til representanten Trøen: Det kan hende jeg var litt uklar i den formuleringen, så la meg være veldig tydelig: Det jeg synes har vært trist å se, er f.eks. noen av de høringssvarene som kommer, der man ikke tar tilstrekkelig innover seg de store utfordringene det også er knyttet til spill, noe vi har vært opptatt av å få fram på denne talerstolen, og som jeg opplever at Høyre har vært opptatt av. Det har vært mitt utgangspunkt at jeg synes det er vondt å se at man ikke i større grad tar innover seg det. Så er vi nok alle enige om at det er viktig å sikre gode rammevilkår for frivilligheten. Vår løsning gjennom disse årene har vært å sikre full momskompensasjon og garantere for det. Som foregående taler sier, er det dessverre trist å se at partier som Høyre, som for inntil et år siden fremmet forslag om en mer restriktiv spillpolitikk, nå ser ut til å ha snudd i saken. Det er også påfallende at partier som har stått last og brast ved enerettsmodellen, ser ut til å lene seg i en retning av at de i større grad utfordrer modellen. Så er jeg nok enig med Trøen i at enerettsmodellen selvfølgelig er avhengig av høy tillit for å fungere, men det opplever jeg at den modellen har, og derfor ønsker vi i Arbeiderpartiet å fortsette å bygge videre og satse på den modellen. Det er både for på en måte å håndtere en ansvarlig spillpolitikk og for samtidig å sikre helt avgjørende inntekter til frivillige lag og organisasjoner.

Enerettsmodellen er en av norsk politikks aller største suksesshistorier. Gjennom en ansvarlig spillpolitikk som skjermer noen av de mest utsatte spillerne, har vi samtidig bidratt med milliardbeløp til kultur, idrett og frivillighet. Da er det trist at vi gang etter gang opplever angrep på denne modellen fra høyresiden, for det er et angrep på modellen når høyresiden foreslår å likestille kommersielle spillaktører på den måten som de gjør i denne saken. Jeg står ikke bare på denne talerstolen for å forsvare en modell som har tjent fellesskapet godt. Jeg står her også for å snakke om de personlige tragediene, om hvordan enkeltmenneskers avhengighet har ødelagt liv og familier. Tidligere denne måneden kunne vi lese om Aleksander. Aleksander var daglig leder i Sverresborg idrettslag, en jobb han elsket, helt til spillavhengigheten drev ham til å tømme klubbens konto for å tilfredsstille det evige suget etter spill. Til slutt raknet alt, og Aleksander mistet både jobb og relasjoner. Historien om Aleksander er langt fra unik. Om lag 23 000 i Norge er avhengige av spill, og hele 93 000 befinner seg i faresonen. Konsekvensene for disse kan bli fatale. En svensk studie avdekket nylig at personer med alvorlige gjeldsproblemer har over dobbelt så stor sannsynlighet for å ta sitt eget liv. Den restriktive politikken på bingospill rammer ikke husmorlagets bingokveld på samfunnshuset. Den treffer de store aktørene der eldre og uføre spiller bort trygden sin, og der mesteparten av overskuddet går til å finansiere eiernes luksusforbruk. I dag er jeg litt skuffet. Jeg er skuffet over de partiene som for bare ett år siden fremmet forslag i Stortinget om en mer restriktiv spillpolitikk. Samtidig vil jeg si at jeg er vokst opp i frivilligheten og har en dyp kjærlighet og respekt for den fantastiske jobben frivillige lag og organisasjoner gjør hver eneste dag. Jeg pleier å si at det var nettopp gjennom dugnad og frivillighet at jeg ble sosialdemokrat. Da skuffer det meg også at organisasjoner som hver eneste dag jobber for et bedre samfunn, der alle får delta og kjenne på mestring, ikke ser ut til å ha problemer med at deler av deres aktivitet i verste fall kan finansieres på ruinene av sårbare menneskers liv. Det gjør meg helt ærlig vondt. Vi i Arbeiderpartiet er tydelige. Vi ønsker gode rammer for frivilligheten, men det kan ikke gå på bekostning av livet til folk i sårbare grupper. Derfor ønsker ikke vi økte tapsgrenser for bingospill, slik det foreslås i denne saken.

Jeg vil starte innlegget mitt med å si at jeg er veldig enig i mye av det representanten Trøen nettopp sa. Det er helt klart at det er ingen partier på Stortinget og ingen politisk bevegelse som kan eie likestillingsdebatten og likestillingsfeltet, men det er jo i disse debattene at vi kan og må våge å utfordre hverandre og vise hvor vi posisjonerer oss ulikt, som i alle andre debatter. Samtidig er jeg veldig glad for at Trøen understreket det, og jeg er enig i den beskrivelsen. Det er ingen som skal eie det. Vi i Arbeiderpartiet ønsker denne debatten velkommen, og vi ønsker alle partiene som deltar i den, velkommen til å delta. Vi skal gjøre vårt for å få fram våre synspunkter og utfordre andre partier på det vi mener ikke er riktig. Jeg vil begynne med å si at det er interessant å høre FrP trekke fram én spesifikk organisasjon, som om det kun er denne organisasjonen som jobber med integrering i Norge. Vi har styrket dette arbeidet. Vi har styrket innsatsen. Når organisasjoner søker om penger, er det alltid noen som vil få penger, og noen som ikke vil få penger. Sånn er det på alle andre områder, og sånn er det også på dette området. Det betyr ikke at vi ikke støtter opp om det arbeidet, men det betyr at det også finnes andre aktører som gjør et viktig arbeid, og som fortjener vår støtte. Det er interessant å høre FrP snakke om det som åpenbart er store integreringsutfordringer, all den tid de så tydelig ønsker å kutte på dette området. I deres alternative budsjett har de kuttet milliarder til integrering. Jeg tror ikke det er en god løsning for å håndtere de problemene de tilsynelatende er så opptatt av. Jeg har stor respekt for at FrPs representanter er opptatt av likestilling, iallfall dem som sitter i familie- og kulturkomiteen, og det er selvfølgelig bra at de løfter viktige saker. Likevel gjør vi ikke feil i å poengtere at FrP i veldig mange store saker på likestillingsfeltet har stått på en helt annen side. Det mener jeg er riktig. Det virker fra denne talerstolen litt som om likestilling er en kake, slik vi gjerne snakker om det i økonomiske spørsmål, der det er slik at hvis vi gir noen et stykke, er det noen andre som ikke får. Sånn kan vi ikke tenke om likestilling, og det er derfor jeg i mitt innlegg var så tydelig på at likestilling er noe som angår oss alle. Å gi én gruppe flere rettigheter tar ikke bort noe fra noen andre. Det bringer meg til KrF, for det er nettopp det KrF gjør når de angriper fedrekvoten, og når de angriper pappapermen. Det er påvist gjentatte ganger – i rapport etter rapport – at kutt i fedrekvoten fører til mindre tid hjemme med barna. Vi må slutte å tegne et bilde av likestilling som en kake, for rettigheter til én gruppe tar ikke bort noe fra en annen gruppe. Sånn kan vi ikke se på likestilling.

Jeg vil begynne innlegget med å takke statsråden for redegjørelsen. Som statsråden også nevner, er likestilling noe som ofte debatteres. Det vekker sterke følelser i oss også, og det er kanskje fordi likestilling i bunn og grunn handler om rettferdighet. Likestilling angår oss alle, og når vi løfter rettighetene til en gruppe i samfunnet, kommer det oss alle til gode. Samtidig handler ikke likestilling nødvendigvis om at alle skal bli behandlet likt, det handler om å anerkjenne at ulike grupper møter ulike hindringer. Vår jobb er derfor å fjerne de hindringene og sørge for at alle får de samme mulighetene. Vi skal være stolte av at likestillingen i Norge er kommet langt. En fersk rapport fra CORE – Senter for likestillingsforskning viser at 63 pst. ønsker at likestillingen skal føres videre. Selv om rapporten viser en noe lavere oppslutning sammenlignet med forrige rapport, kan vi konstatere at likestillingen fortsatt står sterkt i Norge – heldigvis. Selv om likestillingen er kommet langt, er det fremdeles slik i 2026 at vi har en del utfordringer. Kvinner tjener fremdeles 88 pst. av det menn tjener. Menn er fremdeles overrepresentert i selvmordsstatistikken. 40 pst. av skeive utsettes for hatkriminalitet, og etniske minoriteter opplever fremdeles daglig rasisme og diskriminering. Et åpent og liberalt demokrati måles ut fra hvor godt det ivaretar grupper som ofte ellers blir marginalisert. I år markerte vi at det var 25 år siden drapet på Benjamin Hermansen her i Oslo. I fjor ble Tamima drept på jobb i barnevernstjenesten i Oslo. I august 2019 ble Johanne drept i Bærum. Disse tre hendelsene står som tydelige bevis på at det fremdeles finnes rasisme i Norge, og at den altfor ofte ender i forferdelige handlinger. Siden Arbeiderpartiet inntok regjeringskontorene, har vi gitt likestillingsarbeidet et løft: Vi har styrket fedrekvoten til 15 uker. På den måten får også far mulighet til å være hjemme med barnet det første leveåret. Vi har innført en samtykkelov. Vi har styrket retten til selvbestemt abort. Vi har fått på plass en ny barnelov som fokuserer på et mer likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd. Vi har styrket retten til heltid i arbeidsmiljøloven. Vi har innlemmet CRPD i menneskerettsloven. Vi har styrket innsatsen mot rasisme og diskriminering. Mange av de punktene jeg nevnte nå, har hele eller deler av høyresiden motarbeidet – akkurat som de historisk sett har motarbeidet mange av de største og viktigste reformene på likestillingsfeltet. Dette er ikke tilfeldig, og vi ser nå i land etter land der ytre høyre-partier sitter med makten, at likestillingen settes under et stadig større press. Dette gjelder særlig kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og grunnleggende rettigheter for LHBTIQ+-personer. Arbeiderpartiets svar på denne utviklingen skal være mer likestilling, flere rettigheter og mer trygghet for de gruppene som opplever diskriminering som følge av kjønn, etnisitet, religion og seksuell legning. Det gjør vi fordi vi vet at likestilling ikke kommer av seg selv. Vi vet hva likestillingen betyr, ikke bare for samfunnet vårt som helhet, men også for den enkelte. Det at en far får mulighet til å knytte bånd med sitt barn, at jenter på lik linje med gutter får avtjene førstegangstjeneste, og at alle har rett til å elske den de vil: Det er resultatet av en likestillingspolitikk som gjør samfunnet vårt rikere og forskjellene mellom folk mindre.

Vi har alle sett dem: bildene av barn som fra tid til annen ruller over skjermen og i feeden vår. Bildene er gjerne tatt i barnehagen eller på skolen. Barna smiler forsiktig på bildene. Med bildene følger det gjerne en overskrift, som f.eks. disse: «Spedbarn-dødsfall skyldes vold», «Sviktet av alle», eller «Da den underernærte gutten ble hentet ut, hadde han ikke vært utendørs på åtte måneder». Hele ett av ti barn i Norge har blitt utsatt for vold eller overgrep. Som pappa til en liten gutt på to år er det umulig å skjønne hvordan noen kan ønske et barn så vondt, men vi kan ikke være naive. Det vil komme flere saker der vi som fellesskap svikter, men da må vi lære, og det er det denne loven til syvende og sist handler om. Derfor er det gledelig at familie- og kulturkomiteen i dag kan legge fram en enstemmig innstilling til lov om undersøkelser av offentlige virksomheters arbeid i saker om drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid og saksordføreren for god ledelse. Det er ikke alltid vi er enig, men jeg mener det er en stor styrke når vi kan stå sammen i viktige saker som denne. Jeg vil også takke statsråden og departementet for godt samarbeid og for den lovtekniske bistanden komiteen fikk. Takket være dette samarbeidet har en god og viktig lov blitt bedre. Ikke bare har loven blitt bedre, for dersom Stortinget slutter seg til komiteens innstilling, vil vi kunne få loven på plass raskt, uten flere utsettelser. Lovforslaget regjeringen la fram, var godt. Nå har komiteen gjort en viktig jobb med å justere enkelte elementer. Komiteen åpner for at undersøkelse kan starte før det foreligger en rettskraftig dom. Komiteen går også inn for at man kan ta opp saker på eget initiativ. Dette er innspill som flere aktører har nevnt i sine høringsinnspill, og som Arbeiderpartiet støtter helhjertet. De aller fleste barn i Norge vokser opp i trygge rammer fylt med varme og omsorg, men det gjelder langt fra alle. Barn i Norge vokser også opp med vold, overgrep og grov omsorgssvikt som en del av sin hverdag. Det er først og fremst disse barna barnevoldsundersøkelsesloven er til for. Altfor ofte ser vi en gjentakende systemsvikt i noen av de mest alvorlige sakene som handler om barn. Nå gjør vi noe med det, og vi i Arbeiderpartiet er stolte av å være med og levere på nettopp det.

Carl I. Hagen sa nylig at det tok lang tid før man i FrP respekterte at folks seksuelle legning ikke er noe man skal blande oss borti, og at vi må respektere at noen er annerledes, uten at det skal være noe nedverdigende eller galt. Det er ikke ofte jeg siterer Carl I. Hagen, men dette utsagnet fra en podkast nylig var interessant, all den tid Fremskrittspartiet velger å være haleheng til Kristelig Folkeparti i denne saken. Det er trist å se at det som en gang var et stolt liberalt parti, har blitt overtatt av verdikonservative krefter som ønsker å svekke enkeltmenneskers frihet. Det er komplett uforståelig at Fremskrittspartiet og KrF aktivt ønsker å hindre at lærere i skolen og ansatte i Nav skal kunne få den kunnskapen de selv ber om, til det beste for dem de møter. Kunnskap og forståelse er avgjørende i møte med mennesker. Dette er også et spørsmål om hva likestilling innebærer i praksis. Likestilling handler ikke om å behandle alle likt, men om å anerkjenne at mennesker har ulike utgangspunkt ut fra kjønn, etnisitet og legning. Derfor bør det være politikkens mål å sikre at dette ikke hindrer den enkeltes muligheter. En gutt som er født i feil kropp, skal ha de samme mulighetene som en gutt født i riktig kropp. Skeive skal kunne leve et fritt liv uten frykt for å bli utsatt for vold og diskriminering. Dette er dessverre ikke realiteten i dag. To av tre skeive blir utsatt for psykisk vold. 40 pst. av skeive har blitt utsatt for hatkriminalitet. Hele fire av ti elever i den videregående skolen opplyser at transpersoner ikke hadde blitt akseptert på deres skole. Dette er Norge i 2026. I stedet for å bruke tid og krefter på å detaljstyre faglig veileder i et direktorat, burde vi heve blikket og ta tak i denne utviklingen. Det burde vi nesten kunne forvente fire år etter terroren som rammet skeive i Oslo. Vi bør ikke bidra til å nøre opp under en utvikling som går i feil retning, slik det dessverre ser ut til at Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet nå gjør. Det er utrolig skuffende at disse holdningene omfavnes av Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, når det er tusenvis av mennesker der ute som lever i frykt og kunne trengt deres støtte. Vi i Arbeiderpartiet kommer alltid til å stå opp for et samfunn med like muligheter for alle. For oss er ikke mangfold noe vi snakket fint om i festtaler og fra talerstolen på Stortinget – det er noe vi gjør gjennom politikken vår hver eneste dag.

Ansatte i skolen og i Nav har etterspurt råd og veiledning om hvordan de best kan møte kjønnsmangfold. Enkelte partier forsøker å male et bilde av at det ligger en ideologi eller en form for aktivisme bak dette. Realiteten er at det handler om ansatte som ønsker å gjøre jobben sin på en best mulig måte. Bufdir har utarbeidet en veileder, sendt den på høring og mottatt høringssvar. Som i alle andre slike prosesser forventer vi at man lytter til innspillene og gjør de nødvendige justeringene. Det vi er uenig i, er at Stortinget skal gripe inn i en slik faglig prosess og detaljstyre en veileder fordi enkelte partier er uenig i innholdet. Regjeringen har utarbeidet 707 veiledere og brosjyrer. Mener virkelig Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti at Stortinget bør behandle samtlige av disse? Eller er det kun veiledere som handler om kjønnsmangfold og det å møte mennesker med forståelse og respekt, som skal løftes til politisk behandling? I løpet av denne debatten er jeg sikker på at samtlige talere vil fordømme vold og diskriminering av skeive. Dessverre er det ikke alle som er villig til å følge opp med handling. Enkelte representanter vil nok mene at vi allerede gjør nok, kanskje til og med litt for mye. Når et direktorat ikke får utarbeide en faglig veileder etter forespørsel fra offentlig ansatte, er det grunn til bekymring. Det gir også grunn til å stille spørsmål ved hvor mye slike fordømmelser egentlig er verdt. Vi i Arbeiderpartiet mener det skal være en selvfølge at ansatte som ber om råd og veiledning, får det. Forslaget vi diskuterer, representerer etter vårt syn en uheldig innblanding fra Stortingets side, og vi ønsker derfor å avvise forslaget. Jeg er glad for at flertallet i Stortinget deler denne vurderingen. Vi i Arbeiderpartiet ønsker et samfunn der alle har de samme mulighetene. Likevel opplever altfor mange skeive i dag diskriminering, vold og hatkriminalitet. Slik skal vi ikke ha det. Derfor har Arbeiderpartiet, sammen med det rød-grønne flertallet i Stortinget, stått i spissen for en handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Vi har styrket støtten til LHBT+-organisasjoner, og vi har fått på plass et forbud mot konverteringsterapi. Dette handler til syvende og sist om noe grunnleggende, om trygghet, respekt og likeverd i møte med det offentlige. Denne veilederen vil bidra til det. For oss i Arbeiderpartiet er det ganske enkelt: Hvis vi virkelig ønsker å ta kampen mot diskriminering, må vi gi fagfolk i det offentlige tillit til å gjøre jobben sin og stole på at de vet hva de trenger i møte med mennesker.

Jeg vil starte innlegget mitt med å berømme innlegget til representanten Haagen Poppe tidligere i debatten. Jeg har stor forståelse for at det utfordrer representantens verdisyn, men jeg synes han skal berømmes for at han tar ansvar og ser behovet for at vi nå tar grep, og han fortjener all honnør for det. Denne meldingen er ikke bare viktig for å trygge barn og unge på nett; den kommer også med en erkjennelse, en erkjennelse om at vi som samfunn ikke har vært bevisste nok på den utviklingen som har foregått. Altfor lenge har barna våre vært offer for algoritmer utformet av tekgiganter, som på ingen som helst måte har barnets beste som sitt hovedfokus. Det er på høy tid at vi får en slik melding, men det er trist at FrP tilsynelatende ikke har forstått alvoret. I stedet for å beskytte barn og unge løper de tekgigantenes ærend, og det holder ikke med hva man mener i merknader eller i partiprogram, når man i salen stemmer det ned. Det er nokså paradoksalt at FrP, som så ofte snakker om ungdomskriminalitet, ikke vil støtte konkrete tiltak som kan bidra til å strupe rekrutteringen til kriminelle nettverk. Når vi vet at stadig flere under 15 år begår gjentakende kriminalitet, og når vi vet at mange rekrutteres gjennom sosiale medier, da haster det med å ta grep. Vi trenger en 15-års aldersgrense. Det holder ikke med FrP sine ideologiske kjepphester og frykt for en stor stat. Vi må ta ansvar. Barna ber om det, vi foreldre ber om det, skolen ber om det. Ja, de eneste som ikke ber om det, er FrP og tekgigantene. Jeg ser fram til å stemme for en trygg digital oppvekst, for det er det barna våre fortjener.

09:23] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å berømme forslagsstillerne for å sette et viktig tema i fokus, noe jeg opplever at alle partiene i komiteen er opptatt av. Et flertall i komiteen innstiller imidlertid på at forslaget avvises. Det handler ikke nødvendigvis om at man er uenig i det som står der, og flere av forslagene som er fremmet, er også forslag som de ulike partiene støtter. Man ser samtidig utfordringer ved at forslag fremmes på denne måten, med tydelige budsjettkonsekvenser og et behov for ytterligere utredning. Flertallet mener derfor at det mest riktige blir å se dette i sammenheng med arbeidet med behandling av budsjett. Det er også verdt å merke seg at noe av det som fremmes, er noe vi kommer tilbake til i oppvekstmeldingen, som skal behandles senere i dag. La meg være tydelig. For Arbeiderpartiet finnes det ikke noe viktigere enn å gi barna våre en trygg og god oppvekst. Det er et brutalt paradoks at det i et av verdens rikeste land er 100 000 barn som vokser opp i fattigdom. Fattigdom i Norge er ikke som den ekstreme fattigdommen vi ser i andre deler av verden, men det gjør den ikke noe mindre uverdig av den grunn. I et land der man har råd til å delta på fritidsaktiviteter, få kulturopplevelser og kjøpe gave til barnebursdag, er det altså noen som ikke har den muligheten. Nettopp derfor har Arbeiderpartiet, sammen med det rød-grønne flertallet på Stortinget, prioritert målrettede tiltak for å redusere forskjeller for å gi alle barn de samme mulighetene. Vi har redusert maksprisen i barnehagene med 1 800 kr. Vi har innført gratis kjernetid i SFO. Vi har økt barnetrygden for alle, og enkelte har fått så mye som 14 000 kr mer i barnetrygd i året. Vi har gitt frivilligheten og idretten et løft med full momskompensasjon. Vi har styrket tilskuddsordningen for forebygging blant barn og unge. Husbankens lånerammer er økt med 70 pst., og vi har bidratt til å få 165 000 flere i arbeid siden 2021. Resultatene av denne politikken ser vi. Mens andelen barn i lavinntektsfamilier vokste hvert eneste år da FrP, Høyre, Venstre og KrF styrte mellom 2013 og 2021, vokser 20 000 færre barn opp i fattigdom i Norge i dag. Det viser at politikk virker. Nå ser vi tegn til at fattigdommen vil øke igjen. Det krever at vi fortsetter å føre en politikk som utjevner forskjeller, og som gir alle barn de samme mulighetene. Det er og forblir et av Arbeiderpartiets viktigste prosjekt at alle barn har de samme mulighetene.

Det har vært interessant å lytte til denne debatten, og jeg har virkelig lyttet. Det er en ærlig sak at vi i Arbeiderpartiet har en annen virkelighetsoppfatning enn den som framføres her på talerstolen, men jeg synes det er påfallende at man ikke ser ut til å diskutere det som er elefanten i rommet her. Ordet likebehandling er nevnt en rekke ganger fra denne talerstolen nå, men så langt har det ikke vært et eneste innlegg som forklarer hva likebehandling faktisk er for noe. Når man går inn for et forslag med en budsjettkonsekvens – og ja, dette har en budsjettkonsekvens – hadde det også vært en fordel om man hadde klart for seg hva det faktisk innebar. Jeg drister meg til å påstå at grunnen til at ingen har definert likebehandling på denne talerstolen, er at flertallet ikke er enig med seg selv i hva det betyr. Påstanden forsterkes når vi ser på de ulike partienes alternative budsjetter. Dette kan vi ikke ignorere. Vi må ta for oss det partiene prioriterer i sin økonomiske politikk. Høyre har lagt inn 225 mill. kr til barnevernet i Oslo. FrP har lagt inn null kroner til barnevernet i Oslo. KrF har lagt inn 78 mill. kr. Senterpartiet har lagt inn null kroner. SV har lagt inn 50 mill. kr. Forslaget som ligger an til å få flertall, sier ikke noe om hva likebehandling innebærer i kroner og øre. Vi kan ikke lese det av de alternative budsjettene, og det er jo nettopp ulik oppfatning av likebehandling som er grunnen til at denne saken er så krevende. Jeg håper at noen partier – jeg ser at det er flere på talerlisten etter meg – kan gi en veldig tydelig definisjon på hva likebehandling betyr, slik at regjeringen har en reell mulighet til å følge opp Stortingets vedtak. La meg, i motsetning til flertallet i denne saken, være tydelig: Vi legger til grunn at barna i barnevernet i Oslo er likebehandlet ut fra sine behov. Vi mener at det er riktig at finansieringen av barnevernet i Oslo baserer seg på de faktiske behovene og realiteten. Faktumet er at i Oslo er det færre barn på institusjon enn i landet ellers. Det er faktisk dobbelt så mange barn på institusjon i de andre store byene enn det er i Oslo. Det er viktig å være tydelig på – og dette er også noe vi ikke kan ignorere – at ansvaret for barnevernet i Oslo ligger hos Oslo kommune. Dersom barnevernet i Oslo står i den krevende situasjonen som beskrives her, forventer jeg faktisk at høyrebyrådet tar ansvar og prioriterer barnevernet framfor flere hundre millioner i kutt i eiendomsskatten. Jeg har forståelse for at flertallet er uenig i dette synet, men da bør man i det minste kunne forvente en tydeliggjøring av hva forslaget fra flertallet faktisk innebærer i kroner og øre, ikke bare i ord.

Barnevernet er en av de mest grunnleggende tjenestene vi har for å sikre barns trygghet. Og det er avgjørende i de tilfellene der vi diskuterer finansiering og organisering at vi husker hvem dette handler om. Det handler om de barna som vi har et ekstra ansvar for å ta vare på. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne i en grunnleggende ambisjon: Barnevernet skal ha like god kvalitet over hele landet. Barn skal ikke oppleve at hjelpen de får, avhenger av postnummer. I forslaget til statsbudsjett for 2026 foreslo regjeringen 859 mill. kr i tilskudd til andrelinjebarnevernet i Oslo. Etter budsjettforhandlingene mellom arbeiderpartiregjeringen og det rød-grønne flertallet på Stortinget, ble dette økt med ytterligere 50 mill. kr. Det viser at vi har prioritert barnevernet også i Oslo. Samtidig er det viktig å være tydelig på ansvarsforholdene. Det er slik at det er Oslo som har ansvar for sitt barnevern. Det innebærer også at det er opp til Oslo å foreta de prioriteringene kommunen mener er riktig innenfor sine budsjettrammer. Derfor er det også positivt at Arbeiderpartiet, sammen med det rød-grønne flertallet på Stortinget, prioriterte 8,4 mrd. kr mer til kommunene i 2026. Dette gir kommunene, og Oslo, større handlingsrom til å prioritere viktige tjenester, herunder barnevern. I tillegg har vi prioritert forebyggende innsats for barn og unge, spesielt i Oslo – deriblant beredskapsteam i skolen, nytt MST-team, Multisystemisk Terapi, og midler til tettere oppfølging av unge som begår eller som står i fare for å begå alvorlig eller gjentagende kriminalitet. Dette er tiltak som kan bidra til å ta ned presset på andrelinjebarnevernet i Oslo. De siste ukene har jeg besøkt barneverntjenester i en rekke kommuner. Felles for dem alle er at de melder om mer komplekse og mer krevende saker. Det gjelder altså ikke bare Oslo, det gjelder over hele landet. Derfor blir jeg bekymret når flertallet i salen legger opp til et forslag med en budsjettkonsekvens uten å kjenne omfanget og de eventuelle konsekvensene dette vil kunne ha i barnevernet i resten av landet. Jeg vil også påpeke at siden dette forslaget ble sendt til behandling, har høyrebyrådet i Oslo åpnet for å overføre ansvaret for andrelinjen i barnevernet til staten. Dette er i tråd med anbefalingen fra Stene II-utvalget, som Stortinget skal jobbe med framover. Etter vårt syn bør man på bakgrunn av dette avvente en vurdering av finansieringen av andrelinjen i Oslo-barnevernet til vi vet utfallet av organiseringen. Det er dette som er essensen i det forslaget vi har sammen med MDG, som jeg med dette vil ta opp. Barnevernet er en av våre viktigste samfunnsinstitusjoner. Det fortjener både tydelige prioriteringer og ryddige prosesser. Det skal vi i Arbeiderpartiet bidra til.

280 millioner er antallet timer som legges ned i frivillig arbeid hvert eneste år – i kiosken, på fotballbanen, på sykehjemmet og i nabolaget. Hver eneste dag går tusenvis av mennesker på jobb for andre. Ingen andre land i verden kan vise til noe tilsvarende. Det var nettopp gjennom dugnad og frivillighet at jeg ble sosialdemokrat. Jeg vokste opp i den lille bygda Follese på Askøy, og store deler av barndommen min ble tilbrakt sammen med mine foreldre på dugnad på den lokale fotballbanen. Rundt middagsbordet snakket vi ikke så mye om politikk, men vi snakket mye om fellesskap og verdien av å stille opp for lokalsamfunnet vårt. Det er nettopp disse verdiene som gjør at jeg står på denne talerstolen i dag. Frivilligheten stiller opp for oss hver eneste dag. De gjør det uten å forvente noe tilbake, men de trenger samtidig gode rammer, og de rammene skal vi i Arbeiderpartiet sørge for. For femte år på rad fremmer vi et budsjett med full momskompensasjon til frivillige lag og organisasjoner. I 2026 utgjør dette 3 mrd. kr, som går rett til frivillig sektor. Disse midlene skaper aktivitet og inkludering over hele landet. Dette står i sterk kontrast til da Solberg-regjeringen styrte, som aldri prioriterte full momskompensasjon. Med Arbeiderpartiet i regjering har det aldri blitt bevilget mer penger til idretten. I 2025 ble det bevilget 4,25 mrd. kr til idrettsformål. Om lag 2,2 mrd. kr gikk til anlegg, noe som har bidratt betydelig til å redusere etterslepet. Spillemidlene er avgjørende for å holde hjulene i gang i idretten – fra de største klubbene til de minste lagene. Da er det alvorlig at Fremskrittspartiet ønsker å fjerne enerettsmodellen for å åpne opp for utenlandske spillselskaper. Det vil føre til mindre penger til idretten og mer penger rett i lommen på utenlandske eiere. Dette er ikke bare skadelig, men det er direkte uansvarlig og rett og slett dårlig gjort overfor dem som hver eneste dag står på for å gi ungene våre et trygt og inkluderende fritidstilbud. Heldigvis er ikke dette Arbeiderpartiets politikk. Vi kommer til å fortsette å satse på idretten i årene framover. I dag la regjeringen fram sin plan for Norge, der vi varsler arbeidet med en ny idrettsmelding. Målet vårt er en idrett som inkluderer flere over hele landet.

I denne debatten og i den forrige har vi snakket mye om barn og unge. Med Arbeiderpartiet i regjering har vi gitt et løft til barnefamiliene. Vi har satset på økt barnetrygd, redusert makspris i barnehagen og innført gratis kjernetid i SFO, for å nevne noe. Et av de viktigste virkemidlene for å redusere forskjeller og sikre finansiering av nettopp disse ordningene er likevel at flest mulig som kan jobbe, faktisk er i jobb. I oppladningen og for så vidt også i det alternative budsjettet til representantens parti legges det opp til en politikk som vil føre til at færre kvinner – primært – står i arbeid. Derfor vil jeg spørre representanten: Hvordan kan KrF mene at det i en tid der velferdsstatens bærekraft er under kraftig press, er riktig å legge opp til en politikk som bidrar til at halvparten av Norges befolkning i mindre grad deltar i arbeidslivet? Bør ikke målet være at vi har en familiepolitikk som gjør det mulig å stå i jobb, men også ha et godt familieliv hjemme?

Jeg vil begynne med å si tusen takk for en veldig fin debatt om kanskje noen av de viktigste tingene i folks liv, nemlig tryggheten til ungene våre. Jeg kjenner på et behov for å klargjøre en del ting og kanskje imøtegå noe av den kritikken som har blitt framført på denne talerstolen. Når det gjelder barnevernet i Oslo, er jeg glad for at man i budsjettforliket styrker det, men det blir litt rart å høre noe av kritikken som kommer fra høyresiden, all den tid vi har et høyrebyråd som konsekvent nedprioriterer grunnleggende velferd og satsinger på barn og ungdom, for å kunne bruke pengene til eiendomsskattekutt. Oslo kommune har planlagt å kutte 600 mill. kr i eiendomsskatt, og de sender regningen til bydelene i Oslo. Det er faktisk sånn at flere bydeler frykter økt ungdomskriminalitet og sier at disse kuttene vil få direkte konsekvenser for barnevernet. Det er vel og bra å rette en pekefinger mot regjeringen, men når man selv er delaktig i å kutte grovt i barnevernet, bør man kanskje gå litt stillere i dørene. Det er også litt snodig at man går så hardt ut mot barnevernet generelt, all den tid det skjedde forsvinnende lite på området de åtte årene Høyre og Fremskrittspartiet styrte. Solveig Horne fra Fremskrittspartiet var barne- og familieminister i seks år, men leverte stort sett kun rapporter på feltet, ikke politikk som gjorde oppveksten til barn og unge tryggere. Det er viktig at man har med seg historien, at man har med seg det man selv velger å gjøre og prioritere ute i kommunene, når man går opp og retter kritikk fra denne talerstolen. Jeg mener det har vært helt nødvendig å styrke kommunene, og det gjør vi i dette budsjettforliket. 8,4 mrd. kr mer til kommunene er fasit – 5,5 mrd. kr i reell vekst, hvis man tar bort prisvekst og demografi. Dette er et budsjett som satser på barnefamilier, satser på barn og unge, men som også satser på kommunene og gjør dem i stand til å ta vare på det som er det viktigste i livet til så mange av oss, nemlig ungene våre og deres trygghet.

Jeg vil begynne med å takke representanten fra KrF for et veldig fint innlegg, som setter ord på det jeg tror veldig mange av oss småbarnsforeldre kjenner på, nemlig dette med tid og å ha mulighet til å være til stede. Nå har vi gjennom fire år sett en stor satsing på barnefamiliene – økt barnetrygd, redusert makspris i barnehagen, gratis kjernetid i SFO og en forbedret foreldrepermisjon. Vi ser at det gir resultater. Færre barn vokser opp i fattigdom, og fødselstallene er begynt å gå litt opp. Da representantens parti styrte landet, økte barnefattigdommen hvert eneste år. Fødselstallene sank, og det ble gjort altfor lite for å løfte barnefamiliene. Faktisk var det sånn at høyresiden styrket barnetrygden med 3,7 mrd. kr på åtte år, mens vi har styrket barnetrygden med 11 mrd. kr på halvparten av tiden. Kan representanten si noe om hvilken økning i barnetrygden hun er mest fornøyd med, og ser representanten at barnetrygden øker mer på Arbeiderpartiets vakt enn den gjorde da KrF var med og styrte?

Når representanter fra Høyre har begynt å sitere Einar Gerhardsen, er vi kommet langt. Jeg har et spørsmål til representanten fra Høyre. Det mangler ikke på adjektivene når representanten beskriver hvor ille det står til i dagens barnevern. Vi kan være enig i at det finnes en god del utfordringer, men da er det viktig å understreke at en del av disse utfordringene har preget tjenesten over tid, også under Solberg-regjeringen. Den gang kom rapportene tett om et barnevern i krise. Daværende barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad ble kalt inn på teppet på Stortinget. Vi fikk heierna-kampanjen, der ansatte beskrev en utrolig krevende arbeidshverdag. Dersom representanten mener at dagens situasjon er, for å bruke representantens ord, «dypt alvorlig», hvordan vil hun da beskrive situasjonen under deres egen regjering? Med alt vi vet om de rapportene og den kampanjen som kom den gang, kan representanten være enig i at Høyre ikke lyktes med å bedre situasjonen i barnevernet gjennom de åtte årene de styrte?

Nå er jeg ikke enig med representanten i at det ikke blir prioritert, for vi har altså prioritert 11 mrd. kr til dette på fire år. Da KrF satt i regjering eller støttet regjeringen Solberg gjennom åtte år, klarte de å gi et løft på 3,7 mrd. kr. Vi bevilger altså dobbelt så mye til økt barnetrygd som det KrF klarte gjennom åtte år, så jeg er ikke enig i den framstillingen. Barnetrygd er en ting, men vi har også andre virkemidler som vår regjering har styrket. Redusert makspris i barnehage og gratis kjernetid i SFO er også tiltak som denne regjeringen er opptatt av å satse på. Vi kommer til å fortsette å prioritere at barnefamilier får bedre råd, og at barn skal få en trygg og god oppvekst, og vi ønsker KrF velkommen med på det laget og det viktige arbeidet vi skal gjøre.

Jeg er veldig glad for at Høyre har snudd i synet på å gjøre barnehagen billigere for alle. Jeg ønsker representanten fra Høyre velkommen med på laget. Arbeiderpartiet har styrket barnetrygden med 11 mrd. kr de årene vi har styrt. Jeg er veldig glad for at man i budsjettforhandlingene fikk til det resultatet man fikk, og det gjør at barnefamilier får bedre råd. Vi kan godt snakke om hva som kanskje kunne blitt, men jeg har en god, gammeldags klisjé som Arbeiderparti-politiker og viser til Einar Gerhardsen: Resultatene er det som teller. Her styrker vi barnetrygden og gjør at barnefamiliene får bedre råd, og det er jeg veldig, veldig glad for. Det er resultatene som er det viktige.

Noe av det viktigste vi gjør, som vi har prioritert de årene vi har styrt, er å gi småbarnsforeldre bedre råd. Jeg er selv pappa til en liten gutt som nettopp begynte i barnehagen, og takket være Arbeiderpartiet betaler jeg 1 200 kr i måneden for det. Da Høyre og Fremskrittspartiet styrte Norge, ville jeg ha betalt 3 000 kr. Det er tiltak som gir barnefamilier bedre råd. Vi har styrket barnetrygden med 11 mrd. kr. FrP klarte 3,7 mrd. kr på dobbelt så lang tid. Vi har innført gratis kjernetid i SFO. SFO ble dyrere da Høyre og Fremskrittspartiet styrte. Gang på gang har Arbeiderpartiet vist at vi prioriterer lommebøkene til småbarnsforeldre, og det tror jeg alle småbarnsforeldre faktisk merker, mens man under Høyre og Fremskrittspartiet bare fikk dyrere og dyrere tilbud.

Det viktigste for Arbeiderpartiet er å gi folk trygghet i en urolig tid. Forslaget til statsbudsjett og det endelige budsjettforliket svarer på nettopp dette. I en krevende tid for landet må vi prioritere det viktigste først. Derfor er dette et budsjett som satser på barn og unges oppvekstsvilkår. De fleste barn i Norge vokser opp i trygge rammer, men noen gjør ikke det, og det er først og fremst disse barna som trenger at fellesskapet stiller opp. Barnevernet er et av de viktigste uttrykkene for dette fellesskapet. Til enhver tid bor det rundt 1 000 barn på en barnevernsinstitusjon. Dette er barn som har opplevd vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. De ansatte i barnevernet gjør en svært viktig jobb med å gi disse barna trygghet og omsorg, men de får sjelden den positive oppmerksomheten de fortjener. Derfor vil jeg benytte anledningen til å rette en stor takk til alle som hver dag står på for å ta vare på de mest sårbare barna i vårt samfunn. Utfordringene barnevernet står i, skyldes ikke de ansatte, men rammene og måten vi organiserer tjenesten på. Med Arbeiderpartiet i regjering har barnevernet fått et etterlengtet løft. I budsjett etter budsjett har vi bevilget mer penger til barnevernet. Bare i 2026 øker vi bevilgningen med 534 mill. kr. Nå følger vi opp med å gi barnevernet flere verktøy for å håndtere den alvorlige situasjonen med unge som rekrutteres til kriminelle nettverk. Før sommeren vedtok Stortinget en ny barnelov, som styrker barnas rettigheter. Tidligere i høst la Stene-utvalget fram sin rapport om institusjonsbarnevernet, som peker ut en ny retning for utviklingen. Det skjer mye positivt i barnevernet, men vi har fremdeles store utfordringer. Disse utfordringene løser vi best i fellesskap. Vi i Arbeiderpartiet tror ikke at løsningen er enda mer kommersialisering av barnevernet, slik FrP og Høyre ønsker. Det kommersielle vil være en del av tilbudet, men for Arbeiderpartiet er det viktig at vi framover bygger opp den offentlige og ideelle kapasiteten. For få dager siden slo Høyesterett fast at det offentlige kan utestenge kommersielle aktører fra anbudsutlysninger. Dette kan være et viktig bidrag til den nødvendige kapasitetsbyggingen av det ideelle barnevernet. Med Arbeiderpartiet i regjering har vi satset tungt på barn, unge og familier. Barnetrygden er økt med 11 mrd. kr, foreldrepermisjonen er styrket, maksprisen i barnehagen er kraftig redusert, og vi har innført gratis kjernetid i SFO. Dette gir resultater. Mens andelen barn som vokste opp i fattigdom økte hvert eneste år under FrP og Høyre, er den nå på vei ned. Det er faktisk sånn at barnefattigdommen er på sitt laveste nivå på ti år, og 20 000 barn er løftet ut av fattigdom. Barn som tidligere ikke kunne delta på fritidsaktiviteter, kan det nå. Barn som ikke kunne gå i bursdag fordi foreldrene ikke hadde råd til gave, kan det nå. Barn som før så ned i gulvet når andre barn snakket om feriereiser og flotte julegaver, kan nå heve hodet. Det er fortsatt altfor mange barn som vokser opp i fattigdom i Norge, men takket være Arbeiderpartiet og våre samarbeidspartnere blir det færre. Vårt mål ligger fast: Alle barn skal ha de samme mulighetene til en trygg og god oppvekst, og ingen skal måtte vokse opp i fattigdom. Hovedansvaret for å gi barn og unge en trygg oppvekst ligger hos kommunene. Med en stram kommuneøkonomi ser vi dessverre at viktige tilbud kuttes. Derfor har Arbeiderpartiet sammen med våre budsjettpartnere prioritert å styrke rammene til kommunene. I budsjettforliket foreslår vi å styrke kommunene med 8,4 mrd. kr. Hvis man regner inn prisvekst og demografi, gir det et økt handlingsrom på 5,5 mrd. kr. Dette er penger som kan brukes til å gi barn og unge et bedre aktivitetstilbud, flere ansatte i skole og barnehage, mer midler til biblioteket og bedre åpningstider ved helsestasjonen for ungdom. Det finnes ikke noe viktigere for Arbeiderpartiet enn å sikre barn og unge en trygg og god oppvekst. Det viser vi tydelig i dette budsjettet. Som pappa til en liten gutt gjør det meg stolt å representere et parti som alltid setter ungene våre først. Til slutt vil jeg anbefale det rød-grønne budsjettflertallet å støtte innstillingens A og B og stemme imot C.

I går var jeg på utdelingen av Kulturrådets ærespris til Dissimilis. Dissimilis ble startet av en far som mente at også hans sønn skulle få lov til å spille i band. Jeg kan ikke tenke meg en bedre oppladning til denne historiske dagen, for det er dét dette handler om – like muligheter, like rettigheter. Det burde vært en selvfølge i 2025, men vi vet at det ikke er slik. Vi i Arbeiderpartiet er stolte av å stå på rett side av historien. Siden 2013 har Norge vært forpliktet til å gi rettighetene som følger av CRPD. Likevel har CRPD hatt lavere status enn de andre diskrimineringskonvensjonene, noe som i seg selv oppleves som diskriminering. Når vi løfter CRPD inn i menneskerettsloven, handler det ikke om å velge minste motstands vei. Når nye grupper får rettigheter, krever det noe av oss som fellesskap – det skulle bare mangle. Inkorporeringen handler ikke om at en komité skal komme inn og overstyre norsk politikk, eller at vi får en storm av rettssaker og rettsliggjøring, slik noen på høyresiden forsøker å skremme med. Norge har inkorporert FN-konvensjoner før, uten at høyresidens skremselspropaganda har vist seg å være reell. Det er litt fristende å spørre FrP og Høyre om de mener det var feil å ta kvinners og barns rettigheter inn i menneskerettsloven. Dette kunne vært oppklarende, all den tid det er vanskelig for meg å forstå hvorfor noen partier stiller seg så motvillig til å gi flere grupper helt grunnleggende rettigheter. Denne saken handler til syvende og sist om hvilket samfunn vi ønsker å være. Altfor lenge har mennesker med funksjonsvariasjoner måttet bære konsekvensene av manglende tilrettelegging. Det gjør vi noe med i dag. Vi i Arbeiderpartiet tror ikke likestilling kommer av seg selv. Det er et politisk valg vi tar i denne salen, og som vi må ta hver eneste dag. Bare på den måten kan vi skape et samfunn der alle har de samme mulighetene. Det som skjer her i dag, er mer enn et juridisk vedtak. Det er en politisk erkjennelse av at vi som samfunn ikke har vært gode nok. Vi sier tydelig fra at mennesker med funksjonsvariasjoner ikke skal møte lavere forventninger eller svakere rettigheter enn andre. Dagens vedtak gjør forventningene til oss som samfunn klarere, men viktigst av alt er at vi sender et tydelig signal: I Norge er ikke likestillingen bare en ambisjon, det er et politisk ansvar. Det ansvaret tar vi i Arbeiderpartiet.

Dette er et budsjett for trygghet. Det er ingen steder der trygghet er viktigere enn i barnevernet, som tar vare på de aller mest sårbare barna i vårt samfunn – barn som har opplevd vold, overgrep og grov omsorgssvikt, barn som har mistet tillit til voksne og mistet troen på framtiden. Til enhver tid bor det rundt tusen barn på barnevernsinstitusjon. Dette er barn vi har ansvar for å ta vare på som fellesskap. De siste ukene har vi hørt mange negative beskrivelser av barnevernet fra Frp og Høyre. Hadde barnevernet vært feilfritt forrige gang disse partiene satt i regjering, kunne jeg kanskje ha skjønt at de gikk så hardt ut, men sannheten er at mange av de utfordringene vi har i barnevernet i dag, også var der da disse partiene styrte. Under deres periode kom det nemlig rapporter på løpende bånd om et barnevern i krise. Daværende barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad ble kalt inn på teppet på Stortinget for å redegjøre for krisen i barnevernet. Da tidligere statsminister Erna Solberg i 2019 etterlyste flere suksesshistorier, svarte ansatte med #heierna-kampanjen og beskrev et system som sviktet barna og som gjorde ansatte syke. Jeg trekker ikke dette fram bare for å kritisere Frp og Høyre, selv om det er mer enn nok å kritisere, jeg trekker dette fram for å vise hvor dypt utfordringene stikker, og hvordan de ikke lar seg løse av lettvinte grep og storstilt kommersialisering. Vi i Arbeiderpartiet satser på barnevernet. I årets budsjett styrker vi det med 534 mill. kr. Dette kommer bare på toppen av de mange styrkingene vi har gjort de siste årene. Vi bevilger også midler til etter- og videreutdanning av de ansatte. Når jeg snakker med de ansatte i barnevernet, er de klare på at det viktigste vi kan gjøre, er å gi barn og unge en trygg oppvekst. Derfor er jeg stolt av at vi styrker kommunenes frie inntekter og gir dem reell mulighet til å satse på barn og unge. Min kommune, Askøy, får 16 mill. kr mer. Vi prioriterer også 800 mill. kr til toppet bemanning i barnehagene, og foreslår 520 mill. kr til forebyggende tiltak. Dette statsbudsjettet gir ikke bare et løft til barnevernet, men et løft til alle barns oppvekstsvilkår. I oktober la institusjonsutvalget fram sin rapport. Den beskriver store utfordringer, men også store muligheter. Vi i Arbeiderpartiet er klare. Vi skal ha et barnevern som gir trygghet og forutsigbarhet for barna, som ivaretar ansatte og møter familier i krise med respekt og kompetanse. Arbeiderpartiet skal styrke det offentlige og ideelle barnevernet. Vi skal fortsette å føre en politikk som gir alle barn en trygg oppvekst med trygge voksne som ser dem.

Jeg vil begynne med å takke statsråden for redegjørelsen hun holdt for Stortinget i forrige uke. Ytringsfriheten står sterkt i Norge, uansett hva Fremskrittspartiet måtte mene om det. I år toppet Norge pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser for niende år på rad. Dette skal vi være stolte av, men vi skal også være årvåkne, for vi har mye å miste. De siste årene har vi sett en dramatisk utvikling i landene rundt oss. Demokratier settes under press, og grunnleggende rettigheter, som ytringsfriheten, utfordres. Ifølge nevnte pressefrihetsindeks er det stadig færre land som har gode vilkår for fri og uavhengig presse. I 2015 hadde 21 land gode forhold, i dag er tallet 7. Det er en reduksjon på 70 pst. En fri og uavhengig presse er avgjørende for en åpen og opplyst samfunnsdebatt. Når vi snakker om norsk presse, viser vi ofte til de store aktørene: NRK, TV 2 og VG. I dette innlegget vil jeg slå et slag for de små, for lokalavisene, de som på mange måter er limet i ethvert lokalsamfunn. På Askøy, der jeg kommer fra, har vi to lokalaviser, Askøyværingen og Askøy24. Det er disse lokalavisene som stiller opp i hvert eneste kommunestyremøte, som gir innbyggerne innsikt i lokalpolitikken, og som dekker de store og små hendelsene i lokalsamfunnet. De skriver om alt fra Strusshamn skoles musikklag som feirer 75-årsjubileum, til julemessen på Kulturfabrikken i Hetlevik. Lokalavisene dekker det nære i livet vårt, og nettopp derfor nyter de så høy tillit hos befolkningen. Det store mediemangfoldet i Norge, med 241 aviser, har ikke vokst fram av seg selv. Det er et resultat av en villet politikk. Arbeiderpartiet ønsker en aktiv mediepolitikk der fellesskapet bidrar til å løfte fram de lokale historiene som ellers ikke ville blitt fortalt, en politikk som sikrer en opplyst samfunnsdebatt i hver krik og krok i hele landet. Pressestøtten er bærebjelken i dette arbeidet, og i år fordeles 440 mill. kr til 163 aviser. Det er helt avgjørende for å sikre mediemangfoldet. Derfor er det dypt bekymringsfullt at FrP vil kutte drastisk i pressestøtten og på sikt fjerne den helt. De kaller støtte til mediemangfold for sløsing. Dette er en oppskrift på en mindre opplyst samfunnsdebatt og en alvorlig svekkelse av ytringsfriheten. I en tid da stadig flere, særlig unge, får nyhetene sine fra sosiale medier og gjennom aktører som verken følger kildekritikk eller god presseskikk, trenger vi redaktørstyrte medier, store, som små, mer enn noen gang. Vi trenger en aktiv og tydelig mediepolitikk, og det skal vi i Arbeiderpartiet sørge for.

Barnevernet er et av de viktigste uttrykkene for fellesskap i vårt samfunn. Hver eneste dag møter barnevernet barn som har opplevd en utrygghet som barn aldri skal måtte oppleve. Dette er barn som vi har et ansvar – et felles ansvar – for å ta vare på. For Arbeiderpartiet er barnets beste alltid det førende prinsippet i barnevernspolitikken. Derfor skal vi også være de første til å erkjenne at barnevernet har store utfordringer. Dette var også bakgrunnen for at den Arbeiderparti-ledede regjeringen i fjor satte ned Stene-utvalget, som nå har gjennomført en helhetlig gjennomgang av institusjonsbarnevernet og lagt grunnlaget for det viktige forbedringsarbeidet vi nå skal ta fatt på. Dette er et arbeid som krever grundig behandling og grundige løsninger. Nå er det høringsrunde, og vi skal lytte til de innspillene som kommer der. Stene-utvalget peker på flere alvorlige utfordringer, som interpellanten fra Høyre også understreker. Samtidig er det viktig å presisere at mange av disse utfordringene har preget barnevernet over lang tid og med skiftende regjeringer. Dette skal vi i Arbeiderpartiet gjøre noe med, og derfor fortsetter vi å satse på barnevernet. De siste årene har vi bevilget 2 mrd. kr mer til barnevernet. Vi har vedtatt en ny barnevernslov, som styrker barnas rettigheter, og som legger grunnlaget for et reelt kvalitetsløft i barnevernet. Kvalitetsløftet blir av Stene selv klassifisert som et paradigmeskifte for barnevernet, og allerede i forslaget til statsbudsjett for 2026 følger vi opp med friske midler. Arbeiderpartiet skal styrke og utvikle barnevernet til beste for de barna som trenger omsorg og trygghet – og for de ansatte, som hver eneste dag gjør en forskjell. Jeg vil si at dette står i dyp kontrast til høyresiden, hvis eneste svar på barnevernets utfordringer er mer marked og mer profitt. Her snakker interpellanten om en ny retning, men det er jo ikke det; dette er god gammeldags Høyre-politikk. I velferdsstaten ellers snakker vi om det private som et supplement til det offentlige, men i barnevernet er dette snudd fullstendig på hodet. Det vitner om et alvorlig tilfelle av ideologiske skylapper fra høyresiden, for når barn som trenger trygghet, blir en del av et marked, da beveger vi oss bort fra det barnevernet skal handle om. Under den forrige høyreregjeringen økte bruken av kommersielle aktører – på bekostning av ideelle. Dette resulterte i at så mye som 35 pst. av alle opphold var i kommersielle barnevernsinstitusjoner. Nå snur vi den utviklingen og bygger opp kapasiteten i det ideelle barnevernet. Debatten om barnevernet handler til syvende og sist om hva slags samfunn vi ønsker å være. Arbeiderpartiet mener at barns trygghet er et ansvar vi tar som fellesskap, og ikke noe vi setter ut til et marked. Vi trenger ikke mer profittjag i barnevernet. Tvert imot er det stort behov for å bygge offentlig og ideell kapasitet. Nå har Stene-utvalget levert sin rapport, og nå fortsetter vi vår jobb med å satse på barnevernet, følge opp rapporten og samarbeide med Stortinget om gode løsninger – til beste for ungene våre.

Den 1. oktober trådte det 170. storting sammen for første gang. Som nyvalgt representant kjennes det utrolig meningsfylt. Men hvis jeg skal være helt ærlig, er det å bli stortingsrepresentant kun det nest mest meningsfulle jeg har gjort i år. I vår var jeg nemlig i pappapermisjon. I Norge har vi en av verdens beste permisjonsordninger for nybakte familier. Vi har 49 uker med full lønn, eller 61 uker og 1 dag med 80 pst. lønn. Foreldrepermisjonen gir trygghet, forutsigbarhet og en best mulig start på livet for de yngste. Det unike med norsk foreldrepermisjon er ikke bare lengden, men hvordan den fordeles. I dag får mor og far 15 uker hver, mens resten fordeles av familien selv. Det gjør at vi pappaer kan knytte tidlige bånd til barna våre, samtidig som mor beholder tilknytningen til arbeidslivet. Hvor mye permisjon far tar ut, henger direkte sammen med lengden på fedrekvoten. All statistikk viser at jo mindre kvoten er, desto mindre tid får far hjemme. Når vi vet hva pappapermen betyr, ikke bare for den enkelte familie, men også for samfunnet, er det bekymringsfullt at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil fjerne hele fedrekvoten, og at Høyre vil redusere den til 10 uker. Heldigvis har de ikke flertall, men det er skremmende at så mange i Norges nasjonalforsamling ønsker å svekke rettighetene til oss pappaer. Høyresidens ønske om å fjerne eller svekke fedrekvoten kan ikke tolkes på noen annen måte enn som en direkte mistillit mot oss pappaer. Dagens ordning er ikke perfekt. Derfor vil Arbeiderpartiet alltid jobbe for å tette hull og styrke både mors og fars mulighet til å være der for barnet sitt. Senest i forrige periode styrket regjeringen foreldrepengeordningen for dem som velger 80-prosentsats, og i år fikk vi vedtatt ny barnelov som støtter likestilt foreldreskap og styrker barns rettigheter. Vi i Arbeiderpartiet skal være garantisten for pappapermen. I motsetning til høyresiden mener vi at det beste for barna er å knytte bånd til både mor og far fra starten av livet. Vi pappaer fortjener å bli kjent med våre barn. Det handler om trygghet og om å gi barna den best mulige starten på livet.

Trygghet og stabilitet er avgjørende for at barn skal få utvikle og utfolde seg. De fleste barn i Norge vokser opp i trygge rammer, men noen gjør ikke det. For dem er barnevernet en livsviktig del av fellesskapet, et sikkerhetsnett som griper inn når andre svikter. De ansatte i barnevernet gjør en av de mest krevende og viktigste jobbene i vårt velferdssamfunn – en jobb som også kommer med en risiko. Drapet på Tamima i august i år har gjort sterkt inntrykk. Det er tragisk at et menneske som brukte livet sitt på å hjelpe andre, selv ble et offer. Hennes død minner oss om viktigheten av å fange opp barn tidlig, før de trekkes inn i rus, vold og kriminalitet. De siste ukene har vi sett en rekke grove, kriminelle handlinger utført av barn som har vært tilknyttet barnevernsinstitusjoner. Slike handlinger skal møtes med tydelige og raske reaksjoner. Samtidig kan ikke straff være eneste løsning, for utfordringene stikker dypere. Derfor er det opprørende at Fremskrittspartiets eneste fokus i denne debatten er mer straff. Tidligere i høst kunne vi lese i NRK om hvordan barn rekrutteres til kriminelle nettverk. I saken kunne vi lese en SMS fra 15 år gammel gutt til en mellommann: «Du er som en pappa jeg aldri har hatt (…) du har vært der for meg. Mer enn noen i hele mitt liv». Dette er hjerteskjærende, og det krever mer enn enkle, populistiske grep og billige retoriske poenger om «svenske tilstander». Disse barna har opplevd å bli sviktet av fellesskapet. Nå skal de få oppleve at fellesskapet stiller opp. I statsbudsjettet for 2025 økte Arbeiderpartiet bevilgningene til barnevernet med 800 mill. kr. Før sommeren fikk Arbeiderparti-regjeringen støtte til forslag om endringer i barnevernsloven. Vi satser på økt kvalitet og handlingsrom i det kommunale barnevernet, bedre rettssikkerhet for barn og foreldre og et bedre tilbud til barn på barnevernsinstitusjon. Barn og unge som begår kriminelle handlinger, skal møtes med tydelige og raske reaksjoner, men de skal også kjenne at fellesskapet stiller opp og gir trygghet. Det er forskjellen på oss og en høyreside som bare er opptatt av mer straff.

«Straff som endrer» – dette er kriminalomsorgens visjon. I denne visjonen ligger det en forpliktelse overfor den enkelte innsatte og for samfunnet som helhet. Kriminalomsorgens samfunnsoppdrag handler om å gjennomføre straffereaksjoner på en måte som hindrer straffbare handlinger, og som fremmer tillit i samfunnet. Vårt straffegjennomføringssystem skal møte innsatte på en human måte i tråd med menneskerettighetene, uansett hvilken kriminell handling en har begått. Dette er ikke bare et viktig prinsipp, det gir også resultater. Norge er et av landene i verden med den laveste tilbakefallsprosenten. En av suksessfaktorene i Norge er at vi gir de innsatte muligheten til å endre sitt kriminelle handlingsmønster gjennom tett oppfølging og individuell tilrettelegging. De fleste som sitter i fengsel i Norge i dag, skal ut igjen i samfunnet. De skal bli våre naboer og våre kollegaer. Det er derfor i alles interesse at kriminalomsorgen lykkes i sitt samfunnsoppdrag. Arbeiderpartiet deler forslagsstillernes bekymring for situasjonen i kriminalomsorgen, en situasjon som har blitt dramatisk forverret med Solberg-regjeringens ABE-reform, som kuttet i kriminalomsorgen over flere år. Disse kuttene kom til tross for at den daværende regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen mottok flere kritiske rapporter og skrekkhistorier fra både innsatte og ansatte. De valgte å ikke lytte. Resultatet er en kriminalomsorg med store utfordringer. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i statsbudsjett etter statsbudsjett prioritert mer penger til kriminalomsorgen. Likevel må vi erkjenne at det må gjøres mer. En av hovedutfordringene i kriminalomsorgen handler om bemanning. Arbeiderpartiet er derfor opptatt av å øke rekrutteringen til fengselsbetjentyrket. Vi må heve kompetansen til de ansatte, og vi må jobbe for at vi i større grad enn i dag klarer å beholde nyutdannede fengselsbetjenter. Nok ansatte med riktig kompetanse er helt avgjørende for at vi skal lykkes med kriminalomsorgen. Tidligere justisminister Emilie Mehl satte i gang arbeidet med en ny stortingsmelding om straffegjennomføring. I fjor vår ble det samlet inn innspill både muntlig og skriftlig fra relevante aktører i forbindelse med dette arbeidet. Arbeiderparti-regjeringen jobber nå med å ferdigstille denne stortingsmeldingen, som vi mener vil svare på de utfordringene kriminalomsorgen nå står i.

I 2015 lanserte Solberg-regjeringen den såkalte nærpolitireformen. Siden har rapport etter rapport fastslått at reformen medførte mer sentralisering og mindre politi ute i gatene. Politiets Fellesforbund har konsekvent nektet å kalle det en nærpolitireform og mener det er det stikk motsatte som har skjedd. Kan representanten fra Høyre forklare hva som egentlig er nært med Solberg-regjeringens nærpolitireform, og er reformen et godt bilde på politikken vi kan forvente av Høyre i tiden framover?

Det er en samlet komité som uttrykker bekymring for økningen i kriminalitet blant barn og unge siden 2018. De siste årene har det vært en rekke svært alvorlige kriminelle handlinger begått av unge, gjerne unge under 15 år. I januar i år ble en mann i 20-årene knivstukket i min hjemkommune, Askøy. Totalt er 14 ungdommer siktet i denne saken. En av disse, en gutt i tenårene, pådro seg hele 24 politisaker på bare fem måneder i fjor. Dette understreker bare at den økende kriminaliteten blant unge i all hovedsak skyldes en mindre gruppe gjengangere. Det er alvorlig, det vi nå er vitne til, og vi i Arbeiderpartiet er tydelige: Vi skal være tøffe mot kriminalitet, men vi skal også være tøffe mot årsakene til kriminalitet. Derfor har Arbeiderpartiet i regjering bevilget 438 mill. kr til forebyggende tiltak i 2025. La meg bare si: Det er positivt at flere forslag har fått bred støtte i komiteen, men samtidig må jeg si at jeg er skuffet – skuffet over den totale mangelen på forebyggende tiltak i forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre. Av over 20 forslag fremmet av disse to partiene alene eller sammen tar ingen opp forebygging. Høyre er riktignok med på et forslag om tilrettelegging av kveldsåpne skoler og fritidsaktiviteter. Man kan jo spørre seg hvorfor man trenger tilrettelegging fra regjeringen for å gjøre noe sånt. Hvorfor kan ikke de mange Høyre-styrte kommunene gjennomføre dette selv? Vestland fylkeskommune har bl.a. tatt initiativ til å åpne flere av de videregående skolene for kveldsaktiviteter. Det er dessverre bare å konstatere at fravær av forebyggende tiltak skyldes at Fremskrittspartiet og Høyre kanskje ikke er så opptatt av dette. Dette viser de jo i mange av kommunene de styrer. I kommune etter kommune kutter disse partiene i viktige forebyggende aktivitetstilbud for barn og unge. I Bergen vedtok bystyret med Fremskrittspartiet og Høyre i spissen å legge ned Ung Arena i Åsane – et lavterskelsamtaletilbud for barn og unge mellom 12 og 23 år som sliter med rus og psykisk helse. Igjen står barn og unge uten et tilbud, uten en plass å være, og da er veien inn i kriminelle miljøer kortere. Det er en grunnleggende menneskerett å kunne leve i et trygt samfunn uten frykt for å bli utsatt for kriminalitet. Men da kan vi ikke gjøre som Fremskrittspartiet og Høyre, som hopper bukk over viktige forebyggende tiltak. Vårt viktigste verktøy mot ungdomskriminalitet er ikke bare straff. Det handler først og fremst om å bygge sterkere fellesskap og å motvirke utenforskap.