OverStortinget

Jeg synes statsråden trakk fram mange viktige likestillingsområder i sin redegjørelse. Jeg savner likevel at det reflekteres noe mer over hva likestilling faktisk er. Redegjørelsen legges fram som om det skulle være full enighet om hva god likestillingspolitikk er, hva som er dens mål, eller om hva vi som nasjon skal representere og målbære inn i den internasjonale likestillingsdebatten – som om Arbeiderpartiet sitter på fasiten. Men det gjør de altså ikke. Det er også noe spesielt at statsråden i løpet av sine første minutter på talerstolen langer ut mot høyreradikale krefter og kristne organisasjoner og gir dem skylden for at likestillingen er under press. At synspunkter og aktører som utfordrer Arbeiderpartiets syn, alle skjæres over én kam og påklistres ansvar og skyld i starten av regjeringens likestillingspolitiske redegjørelse, er sannelig verdt å merke seg, samt måten hun fnyser av såkalte familieverdier på – for ikke å glemme måten hun nok en gang forsøker å slå fast at det finnes mer enn to biologiske kjønn. Det undrer meg stort at likestillingsministeren ikke har vilje til å tenke igjennom hvilke konsekvenser nettopp det kan ha for kvinners og jenters rettigheter. Men i dag vil jeg først og fremst ta tak i forholdet mellom likestillingspolitikk og familiepolitikk. Statsråden sa i sin redegjørelse at Norge skal prioritere arbeid. Dessverre er jeg ikke overrasket. Arbeiderpartiet har alltid satt arbeidslinja foran familielinja, og det ble jo sagt rett ut at hensynet bak foreldrepengeordningen er tilknytning til arbeidslivet og å fremme likestilling mellom kjønnene. Burde ikke strengt tatt det primære hensynet bak foreldrepengeordningen være hensynet til familiene, hensynet til barna? I redegjørelsen kan det nærmest høres ut som om småbarnsforeldre først og fremst er arbeidstakere, ikke foreldre. Og når regjeringen samtidig tviholder på en rigid tredeling av foreldrepermisjonen, til tross for at tre av fire mødre sier at de ønsker seg lengre tid hjemme med barna, blir budskapet tydelig: Staten vet best, familiene får tilpasse seg, alle familier skal organisere sitt liv med barn likt, kun med økte skatteinntekter og en høy score på Arbeiderpartiets likestillingsparameter for øye. Her tenker KrF motsatt. Vi vil styrke familiene, ikke styre dem. Likestilling er ikke tvang. Likestilling handler om frihet, om muligheten til å velge – ikke at alle skal velge likt. Det handler om frihet til å velge det som fungerer for sin familie, frihet til å fordele permisjonen slik som foreldrene selv mener er best for barnet. Når stadig flere mødre velger å ta ut ulønnet permisjon, er ikke det et tegn på at ordningen fungerer. Nei, det er et varsku. Det betyr at familiene ikke får den tiden de trenger, og det betyr at kvinner taper på pensjon, på lønnsutvikling, på feriepenger og på trygghet i arbeidslivet. Det er ikke likestilling når kvinner må betale prisen for en politikk som ikke gir rom for virkeligheten i norske hjem. Statsråden sa også i sin redegjørelse at kjønnsfordelingen i hjemmet påvirker barnas syn på likestilling. Der er statsråden og jeg helt enige. Men barns syn på likestilling formes også av foreldre som har tid, som har trygghet, og som har overskudd. Det formes av familier som får lov til å finne sin egen balanse, ikke av en «one-size-fits-all»-modell fra Arbeiderpartiet. Likestilling handler ikke om at alle skal gjøre det samme, men om at alle skal ha muligheten til å gjøre det som er riktig for dem. Hvis en familie ønsker at mor skal ta ut mesteparten av permisjonen, er det helt topp. Om det passer best at far tar ut mesteparten – helt strålende. Det er deres valg, deres liv, deres barn. Nettopp det er reell likestilling i 2026. KrF ønsker seg en likestillingspolitikk som gir rom for ulike livsvalg, som støtter både mødre og fedre i foreldrerollen. For meg er det ekte likestilling at familiene får frihet til å velge det som er best for deres barn og deres liv, ikke at staten bestemmer det for dem. Når skal regjeringen slutte å forsøke å presse familiene inn i en mal som passer for Arbeiderpartiet? Det er på tide å begynne å lytte. For man kunne virkelig ikke fått en klarere tale enn det man nå har fått fra tre fjerdedeler av landets mødre om at de ønsker seg mer tid med barna. Er det ikke et kjempeparadoks at tredelingen, som ble til i likestillingens navn, nå har bidratt til det stikk motsatte?