OverStortinget

I Keiserens nye klær marsjerer alle lydig etter en illusjon, helt til et barn sier det alle ser, men ingen tør å si: Keiseren har jo ikke klær på seg. Det er også nødvendig i denne debatten, for i sin redegjørelse om likestilling hevder statsråd Jaffery at kjønn ikke bare er biologisk, men også knyttet til identitet, og at det finnes flere kjønn. Det er et premiss jeg ikke deler. Kjønn er biologisk. Det finnes to: mann og kvinne. Når dette likevel legges til grunn for politikk og offentlige føringer, får det konsekvenser langt utover den faglige diskusjonen. Det preger språk, praksis og forventninger i offentlig sektor, og det former hva som oppfattes som riktig virkelighetsforståelse i forvaltningen. Vi ser allerede hvordan dette slår ut i praksis. I en sak omtalt av Subjekt fra en offentlig høring om Bufdirs kjønnsveileder ble det rapportert om at deltakere sendte inn spørsmål anonymt på lapper fordi de ikke ønsket å bli gjenkjent. Det er et alvorlig signal. Når en offentlig høring i Norge må foregå på den måten, sier det noe om klimaet vi er i ferd med å få. Likestillingspolitikken må bygge på virkeligheten. Den må tåle biologiske fakta, og den må tåle uenighet om dem. Statsråden velger i sin redegjørelse å legge til grunn at det finnes flere kjønn. Det er et politisk valg hun står fritt til å gjøre, men hun må også stå for konsekvensen – at staten da bidrar til å legitimere en virkelighetsforståelse som gjør det vanskeligere å si det som faktisk er sant, og at hun dermed svekker tilliten til hele likestillingspolitikken hun satt til å forvalte. Det er vanskelig å føre kvinnekamp når man ikke kan definere hva en kvinne er. (Innlegg er under arbeid)