OverStortinget

La meg først få takke statsråden for redegjørelsen og for en særdeles trivelig aften i går! I debatten om likestilling og mangfold er det noe som ofte glemmes. For en FrP-er skapes ikke mangfold gjennom tvang, kvoter og politisk korrekte prosjekter, det skapes gjennom åpne dører, like muligheter og krav til innsats. Regjeringen snakker mye om å løfte mangfoldet i arbeidslivet, men samtidig er staten selv ett av de dårligste eksemplene. Det er bl.a. i direktoratene og departementene at mangfoldet stopper opp. Likevel er det næringslivet som får høre at de må skjerpe seg, og det henger ikke helt på greip for en FrP-er. FrP mener at mangfold først og fremst handler om kompetanse, og at de beste skal få jobbene, uavhengig av kjønn, bakgrunn eller identitet. Det betyr at vi må fjerne barrierene, ikke kompensere dem med kvoter og mål uten innhold. Skal vi lykkes med å gjøre Norge mer likestilt, må vi stille krav til norskopplæring, integrering, kompetanse og arbeidsdeltakelse, og vi må bekjempe negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æreskultur med langt større kraft enn vi gjør i dag. Det handler om en av de mest grunnleggende frihetene et menneske har: friheten til å ta egne valg for seg selv. Norge trenger mindre symbolpolitikk og mer handling, mindre selvhøytidelige strategier og mer ansvarliggjøring. Likestilling handler ikke om hvor mye vi snakker om det, men om friheten mennesket opplever hver eneste dag. Statsråden redegjorde i forrige uke for regjeringens status i arbeidet med likestilling og mangfold, og igjen ser vi det samme mønsteret: fine ord, høye – og gode – ambisjoner og gode intensjoner, men dessverre magre resultater. Vi får stadig nye planer, strategier, handlingsprogrammer og satsinger – det er nesten imponerende hvor mye dokumenter som produseres. Problemet er at for lite av dette merkes i hverdagen til folk flest der ute. Hva er realiteten? Jo, fortsatt står tusenvis av kvinner i ufrivillig deltid, særlig i offentlig sektor, og regjeringen har selv en stor del av ansvaret. Innvandrerkvinner faller ut av arbeidslivet, de kommer ikke inn. Mangfoldet i staten stopper opp på vei oppover. Unge jenter vokser opp under negativ sosial kontroll, uten at regjeringens strategier endrer situasjonen nevneverdig. Derfor er det påfallende at regjeringen ikke bruker redegjørelsen til å stille tydelige krav til offentlig sektor. Hvor er kravene om reell heltid i kommunene? Hvor er resultatkravene til integreringspolitikken? Hvor er tiltakene som faktisk får innvandrerkvinnene i jobb, slik at de kan få et bedre liv? Det er ingen likestilling i et nabolag kontrollert av kriminelle miljøer. Det er ingen frihet for jenter som ikke får delta i idrett, som ikke får velge venner, og som ikke får bevege seg fritt. FrP ønsker et samfunn der alle har like muligheter.