OverStortinget

Kommunene er gitt et betydelig handlingsrom i arealplanleggingen gjennom plan- og bygningsloven. Arealplanene er lokaldemokratiets verktøy for helhetlig og langsiktig styring av bruken av arealene. Likevel blir dette verktøyet ofte ikke utnyttet fullt ut. Mange kommuner sliter med utdaterte planer, og konsekvensen er et økende behov for dispensasjoner. Som påpekt i innstillingen skal dispensasjonsadgangen i stor grad baseres på juridiske vurderinger. Kommunene kan bare velge å gi dispensasjon dersom lovens vilkår er oppfylt. At dispensasjonsadgangen er snever, er tilsiktet, og den ble strammet inn her i Stortinget våren 2021. Dispensasjoner er en viktig sikkerhetsventil i plan- og bygningsloven, men lokaldemokratiet har langt større makt og handlingsrom i rollen som planmyndighet. Høyesteretts nylige avklaring er etter mitt syn i tråd med både etablert praksis og departementets veiledning. Det er viktig at vi ikke flytter arealdisponeringen over i enkeltsaksbehandling. En slik utvikling, med en utbredt dispensasjonspraksis, vil uthule og undergrave arealplanene og i realiteten kunne gi lokaldemokratiet mindre, ikke mer, makt. Samtidig vil det skape stor grad av uforutsigbarhet for både innbyggere og næringsliv, og det vil redusere mulighetene for reell medvirkning. I mange tilfeller vil en planendring, eventuelt etter forenklet prosess, være et langt bedre alternativ enn å forsøke å bruke dispensasjonsadgangen. Å definere et tydeligere skille mellom nedbygd og ubebygd areal i strandsoneforvaltningen gjennom nasjonalt regelverk, vil bli sjablongmessig, og sjansen er stor for at det vil kunne bli dårlig tilpasset lokale forhold. Det vil også kunne slå feil ut, slik at nedbygde og privatiserte områder, som kan være svært sårbare, ikke får nødvendig vern. Det vil også kunne svekke lokalpolitikkens betydning i arealpolitikken. Både arealplanlegging og dispensasjonsvurderinger krever interesseavveininger mellom mange motstridende hensyn. Strandsoneområdene langs kysten er svært forskjellige, og en videre fortetting i nedbygde områder vil slå veldig forskjellig ut. Gjennom byggegrenser i kommune- eller reguleringsplaner kan kommunene gjøre konkrete vurderinger av hvilke deler av strandsonen som er særlig viktige å verne, og hvilke som er mindre sårbare. Byggegrensen kan tilpasses faktiske lokale forhold. Dersom en vei for eksempel går 70 meter fra sjøen, kan det være naturlig å legge byggegrensen på nedsiden av veien framfor å bruke lovens generelle 100-metersgrense. Gjeldende lovverk gir allerede denne muligheten. Kommunene kan på denne måten fastsette en såkalt funksjonell strandsone i sine arealplaner.