OverStortinget

Hjernesykdommer er de store folkesykdommene i Norge. Én av tre av oss kommer til å oppleve å få en hjernesykdom av ulik type, og veldig mange i den gruppen kommer til å få demens. Demens er sånn sett en av samfunnsutfordringene våre fremover. Vi kan godt bruke tall på hvor mye det dobler seg, men jeg tror et annet viktig element å ta med seg i dette, er at de fleste som bor på sykehjem i Norge i dag, har en eller annen form for demens. Det er estimert til 80 pst. Det betyr ikke at det er 80 pst. av de eldre som har det, men det betyr at mennesker med demens bor lenge på sykehjem. En med somatisk baserte sykdommer eller en som er på vei til å dø av fysiske grunner, bor der gjerne under et år. I snitt bor de mindre enn 4–5 måneder på sykehjem i Norge, mens demenspasienter ofte bor på sykehjem i 4–5 år, kanskje opp til 10–12 år. Det betyr at en veldig stor andel av dem er der. Interpellasjonen i dag dreier seg først og fremst egentlig ikke om den siden. Den dreier seg først og fremst om hvordan vi kan forebygge og gjøre livet bedre, og kanskje redusere antallet år man må være på et sykehjem, fordi det blir vanskelig å håndtere. Det er veldig mye oppløftende, ikke minst innenfor medisinsk forskning. Satsingen som er på hjerneforskning i dag, gjør at vi får gjennombrudd. For mange er det i dag mulig å forsinke utviklingen av demens med legemidler. Det er viktig. Det andre viktige å huske er at et liv skal være verdt å leve. Noe av det kanskje aller største ikke-uttalte er det faktumet at veldig mange demenspasienter i tillegg til demensen får store psykiske lidelser. Opplevelsen av at du ikke lenger mestrer, opplevelsen av at du ikke lenger kan håndtere det livet du har levd før, skaper store depresjoner og store psykiske utfordringer. Da er det viktig å sørge for å skape håp, skape aktivitet og bidra til å forsøke å forlenge tiden man kan være en aktiv deltaker. Det er veldig mange fine prosjekter rundt omkring, og jeg synes det alltid er fascinerende å se. Da jeg var statsminister var det ofte sånn at når man var på tur, ble man vist fram det beste av det som gjøres. Men sannheten er at det er veldig ujevnt. Sannheten er at det er veldig mange kommuner som nesten ikke har noe aktivitet, som ikke driver så veldig mye tidlig diagnostisering, og som har hovedtyngden sin på at det offentlige ansvaret kommer når folk blir alvorlig pleietrengende. Det er der de pårørende opplever at de må bruke mesteparten av kreftene sine tidlig, både for å hjelpe og for å slåss, og de får ikke tid til den sorgen som det er å tape et menneske som fortsatt er i live, for man taper egentlig relasjonen som er der. Det er derfor viktig å fokusere på at man bruker og systematisk gjennomfører tidlig diagnostisering. Det gjør det også mulig å lage bedre og lettere planer både for å avhjelpe de pårørendes situasjon og for å stimulere til at man beholder mest mulig funksjonsdyktighet, selv om man gradvis blir dårligere. Mange av disse tilbudene er lavterskeltilbud: Det er sosiale aktivitetstilbud, det er å øve på og vite, og det er ting man kan gjøre hjemme som en hyggelig ting. Men hvis man ikke har kunnskap om det, blir det for lite av det, og dermed svikter vi på det tidlige punktet, og vi tar oss mer av det store, langsiktige og tunge. Det var litt av dette som var tanken da vi holdt på med Leve hele livet-reformen: å sørge for at pårørende ikke ble utslitt i den første fasen, og dermed kunne være en aktør gjennom hele løpet, både for folk med demens og for folk med andre tunge omsorgsutfordringer. Derfor er det viktig å samarbeide med frivillige organisasjoner også, og jeg har lyst til å berømme Nasjonalforeningen for folkehelsen for arbeidet de gjør for et demensvennlig samfunn. Jeg tror de har avtaler med opp mot halvparten av landets kommuner for å bibringe sin kunnskap og sin kompetanse rundt det å skape et demensvennlig samfunn. Det er viktig at det ikke bare er det offentlige som forstår dette, men også vi privat. Om du kommer på butikken og står der og er forvirret og ikke kan håndtere situasjonen, og du blir møtt med en skarp tone eller med forståelse, har ekstremt stor betydning. Vi må skjønne at i et samfunn hvor vi blir eldre, og hvor flere får demens, trenger vi å jobbe tidlig med og hjelpe til for å ta vare på den hukommelsen man har, men vi trenger også å forberede samfunnet på et samfunn hvor langt flere blant oss kommer til å bo med demens. Jeg er derfor glad for at man skal videreføre hjernehelsestrategien, eller videreutvikle den. Den var en viktig milepæl for å sette hjernehelse i fokus i Norge da vi innførte den i 2018. Det er verdt å se på resultatene, det er viktig, men det er også viktig at vi nå setter i fokus det som kanskje er viktigst, nemlig den tidlige diagnostiseringen og lavterskeltilbudene som kan bidra til at selv om vi blir flere demente, så har man kanskje ikke så stort hjelpebehov så tidlig i demensforløpet.