Da har jeg æren av å foreslå Ove Trellevik.

Det er for øyeblikket et enormt stort press på hele forsvarsstrukturen i den store oppbyggingen vi står overfor. Fra Høyres side er det et ganske viktig punkt at vi også sørger for at vi ikke bare tenker nytt, men at vi også ser på bruken av eksisterende forsvarsinfrastruktur, og at den må vurderes grundig før man bygger ny EBA – innenfor behovet vårt for å rebalansere og øke aktiviteten. Dette var også noe vi understreket i forbindelse med forsvarsbudsjettet i høst at var en helt nødvendig del å se på, også fordi det over tid gir mer forsvarsvilje hvis det ikke ser ut som man sløser med gammelt utstyr. Så er også Høyres overordnede posisjon at Forsvarets struktur, lokalisering og prioriteringer må bygge på fagmilitære vurderinger. Det kan ikke bare bygge på at vi diskuterer her hva vi synes vil være riktig. Det er store endringer som pågår, og det må foregå en diskusjon som baserer seg på de fagmilitære rådene og de vurderingene Forsvaret gjør. Det er på den måten vi får best mulig forsvarsevne ut av de mange milliardene som vi nå øker forsvarsbudsjettet med. Det betyr også vi ikke kan støtte forslag nr. 1, som innebærer at man skal pålegge regjeringen å ta i bruk Haslemoen så raskt som mulig. På den andre siden betyr det at vi kan støtte det forslaget som er helt i tråd med det vi har ment og skrevet tidligere i forsvarsbudsjettets behandling i høst, altså forslaget om å pålegge regjeringen å grundig utrede mulighetene for bruk av Haslemoen, og at de konklusjonene regjeringen da har, blir delt med Stortinget på en egnet måte. For oss er det viktig at det vi gjør, er kunnskapsbasert og kostnadseffektivt. Så er det sånn at vi i bunnen mener det er en fordel å bidra til å bruke gammel struktur videre, der man har gjort store investeringer, men formen og måten man gjør det på, må være basert på et bedre og grundigere grunnlag. Selv om det er en detaljert forståelse av hvor mye og hva som eksisterer på Haslemoen, også i teksten fra komiteen, må vi faktisk også ha et fagmilitært grundig råd. Da håper jeg regjeringen følger opp det som nå er en flertallsinnstilling fra komiteen.

Hjernesykdommer er de store folkesykdommene i Norge. Én av tre av oss kommer til å oppleve å få en hjernesykdom av ulik type, og veldig mange i den gruppen kommer til å få demens. Demens er sånn sett en av samfunnsutfordringene våre fremover. Vi kan godt bruke tall på hvor mye det dobler seg, men jeg tror et annet viktig element å ta med seg i dette, er at de fleste som bor på sykehjem i Norge i dag, har en eller annen form for demens. Det er estimert til 80 pst. Det betyr ikke at det er 80 pst. av de eldre som har det, men det betyr at mennesker med demens bor lenge på sykehjem. En med somatisk baserte sykdommer eller en som er på vei til å dø av fysiske grunner, bor der gjerne under et år. I snitt bor de mindre enn 4–5 måneder på sykehjem i Norge, mens demenspasienter ofte bor på sykehjem i 4–5 år, kanskje opp til 10–12 år. Det betyr at en veldig stor andel av dem er der. Interpellasjonen i dag dreier seg først og fremst egentlig ikke om den siden. Den dreier seg først og fremst om hvordan vi kan forebygge og gjøre livet bedre, og kanskje redusere antallet år man må være på et sykehjem, fordi det blir vanskelig å håndtere. Det er veldig mye oppløftende, ikke minst innenfor medisinsk forskning. Satsingen som er på hjerneforskning i dag, gjør at vi får gjennombrudd. For mange er det i dag mulig å forsinke utviklingen av demens med legemidler. Det er viktig. Det andre viktige å huske er at et liv skal være verdt å leve. Noe av det kanskje aller største ikke-uttalte er det faktumet at veldig mange demenspasienter i tillegg til demensen får store psykiske lidelser. Opplevelsen av at du ikke lenger mestrer, opplevelsen av at du ikke lenger kan håndtere det livet du har levd før, skaper store depresjoner og store psykiske utfordringer. Da er det viktig å sørge for å skape håp, skape aktivitet og bidra til å forsøke å forlenge tiden man kan være en aktiv deltaker. Det er veldig mange fine prosjekter rundt omkring, og jeg synes det alltid er fascinerende å se. Da jeg var statsminister var det ofte sånn at når man var på tur, ble man vist fram det beste av det som gjøres. Men sannheten er at det er veldig ujevnt. Sannheten er at det er veldig mange kommuner som nesten ikke har noe aktivitet, som ikke driver så veldig mye tidlig diagnostisering, og som har hovedtyngden sin på at det offentlige ansvaret kommer når folk blir alvorlig pleietrengende. Det er der de pårørende opplever at de må bruke mesteparten av kreftene sine tidlig, både for å hjelpe og for å slåss, og de får ikke tid til den sorgen som det er å tape et menneske som fortsatt er i live, for man taper egentlig relasjonen som er der. Det er derfor viktig å fokusere på at man bruker og systematisk gjennomfører tidlig diagnostisering. Det gjør det også mulig å lage bedre og lettere planer både for å avhjelpe de pårørendes situasjon og for å stimulere til at man beholder mest mulig funksjonsdyktighet, selv om man gradvis blir dårligere. Mange av disse tilbudene er lavterskeltilbud: Det er sosiale aktivitetstilbud, det er å øve på og vite, og det er ting man kan gjøre hjemme som en hyggelig ting. Men hvis man ikke har kunnskap om det, blir det for lite av det, og dermed svikter vi på det tidlige punktet, og vi tar oss mer av det store, langsiktige og tunge. Det var litt av dette som var tanken da vi holdt på med Leve hele livet-reformen: å sørge for at pårørende ikke ble utslitt i den første fasen, og dermed kunne være en aktør gjennom hele løpet, både for folk med demens og for folk med andre tunge omsorgsutfordringer. Derfor er det viktig å samarbeide med frivillige organisasjoner også, og jeg har lyst til å berømme Nasjonalforeningen for folkehelsen for arbeidet de gjør for et demensvennlig samfunn. Jeg tror de har avtaler med opp mot halvparten av landets kommuner for å bibringe sin kunnskap og sin kompetanse rundt det å skape et demensvennlig samfunn. Det er viktig at det ikke bare er det offentlige som forstår dette, men også vi privat. Om du kommer på butikken og står der og er forvirret og ikke kan håndtere situasjonen, og du blir møtt med en skarp tone eller med forståelse, har ekstremt stor betydning. Vi må skjønne at i et samfunn hvor vi blir eldre, og hvor flere får demens, trenger vi å jobbe tidlig med og hjelpe til for å ta vare på den hukommelsen man har, men vi trenger også å forberede samfunnet på et samfunn hvor langt flere blant oss kommer til å bo med demens. Jeg er derfor glad for at man skal videreføre hjernehelsestrategien, eller videreutvikle den. Den var en viktig milepæl for å sette hjernehelse i fokus i Norge da vi innførte den i 2018. Det er verdt å se på resultatene, det er viktig, men det er også viktig at vi nå setter i fokus det som kanskje er viktigst, nemlig den tidlige diagnostiseringen og lavterskeltilbudene som kan bidra til at selv om vi blir flere demente, så har man kanskje ikke så stort hjelpebehov så tidlig i demensforløpet.

Erna Solberg (H) [12:02:47] (ordfører for saken): La meg begynne med å si at jeg synes alltid det er viktig at vi diskuterer hvordan vi belyser saker knyttet til implementeringen av EØS-regelverk eller annet internasjonalt regelverk på en god måte. I så måte er det alltid fint at vi har en diskusjon knyttet til hva som vil være de riktigste reglene. Det å sikre god belysning og god behandling er et viktig formål, også for å sørge for at vi ikke gjør feil eller ender opp med å gjøre tilpasninger vi kanskje i ettertid kommer til å angre. Vi må også i enhver sånn sammenheng vurdere tempo, byråkratisering og tiden vi har, ikke minst i en tid hvor det er et enormt stort trykk på å gjøre forenklinger, avbyråkratiseringer og raske endringer innenfor EUs regelverk som også er EØS-relevant. For oss som er opptatt av at vi også må ha en rask implementering av EØS-saker, av hensyn til å sørge for likebehandling mellom norsk næringsliv og næringslivet innenfor det indre marked, er det viktig at vi ikke bruker for mye tid på byråkratiserende løsninger. Forslaget her har flere tiltak som i og for seg kunne være riktige og viktige. Et flertall i Stortinget synes ikke det er riktig å gå inn for det nå, bl.a. fordi Stortinget har en egen arbeidsgruppe som gjennomgår spørsmål om hvordan Europautvalget på Stortinget skal fungere, altså den parlamentariske implementeringen. Det er fullt rom og mulighet for å ta opp og diskutere noen av disse temaene på dette tidspunktet der, og kanskje da på et grunnlag hvor man får veid spørsmålet tempo kontra byråkratisering på en større måte. Likevel har stortingsflertallet valgt å gå inn på en modifisert utgave av et av forslagene, som dreier seg om nabosjekk – ikke ved å ta det inn i utredningsinstruksen, men ved å presisere at i de saker som er av en slik størrelsesorden at de fremlegges for Stortinget i egne proposisjoner eller annet, skal man iallfall gjennomgå hva som skjer i nabolandene knyttet til samme type gjennomføring. Det vil være en viktig sikkerhetsmekanisme. Jeg har lyst til å si at jeg i utgangspunktet tror at andre partier i Stortinget enn dem som står bak mindretallsforslagene her, har sympati for at deler av dette kan gjøres i fremtiden, men at det kreves et eget og annet grunnlag, nettopp i valget mellom hvor stort tempo vi må ha i gjennomføringen nå, og hvor mye ekstra byråkratisering det er. Til slutt vil jeg bare påpeke at selv om Høyre ikke står inne i en merknad fra Venstre og De Grønne om at det ville vært bedre med et EU-medlemskap, vil jeg understreke at Høyre mener det, men vi har ikke nødvendigvis behov for å si den siste delen av den merknaden, om at vi går imot Rødts forslag, for den modifiserte utgaven vi har nå, er i og for seg en innrømmelse av at det er noen ideer i dette forslaget vi godt kan se nærmere på i en annen sammenheng.

Vi lever i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge siden andre verdenskrig. Det er et tankekors at vi om tolv dager går inn i det femte året med krig i Ukraina – krig gjennom en invasjon foretatt av Russland mot et annet land, for første gang en krig av den typen på europeisk jord, også etter andre verdenskrig. Dette gjør selvfølgelig mye med våre sikkerhetspolitiske perspektiver, og det har endret mye for hvordan vi må gjøre prioriteringer fremover. For Høyre betyr det bl.a. en mer interessebasert utenrikspolitikk som legger til grunn at vårt utenrikspolitiske overskudd rett og slett har blitt mindre, noe som betyr at vi også må prioritere vår egen sikkerhet og europeiske forhold. Jeg har lyst til å takke statsministeren for redegjørelsen. Han reflekterte også den sikkerhetspolitiske vurderingen ble gjort i fjor, som nevnte bl.a. tre viktige temaer: forsvarsevne, motstandskraft og den økonomiske evnen til å bære dette fremover. Jeg har lyst til å si at alt dette er temaer vi er enige i, men det er jo temaer der vi ikke alltid føler at regjeringen helt når opp. Så er det ett tema som burde vært en del av disse, og det er en betydelig satsing på Norges teknologiske utvikling – vår satsing på teknologi – for mye av de store endringene som skjer i verden rundt oss nå, dreier seg også om en stor teknologisk forandring. Faren for at Norge skal bli arena for en krig som andre verdenskrig eller det som utspiller seg i Ukraina i dag, er fortsatt liten. Grunnen til det, og det er det viktig å huske, er at vi alene, sammen med våre allierte, har en troverdig avskrekking. Derfor er det så viktig at vi har en økonomisk satsing som bidrar til at vi fortsatt har en økonomisk satsing overfor Forsvaret og evne til avskrekking, og at vi holder fast på og videreutvikler våre allierte forhold. Regjeringen har varslet behov for å reprioritere langtidsplanen som følge av både prisvekst på forsvarsmateriell, teknologisk utvikling og nye kapabilitetsmål i NATO. Vi ser frem til at regjeringen kommer med forslagene til Stortinget, sånn at vi reelt kan diskutere disse spørsmålene. Det å ikke investere nok i Forsvaret i dag kan bli veldig dyrt i morgen, og det må være en overordnet prioritering. Allerede på det tidspunktet da Forsvarets langtidsplan kom til Stortinget, var jo deler av den teknologiske utviklingen skjedd uten at det var reflektert i den langtidsplanen som kom. Derfor gjorde også Stortinget en større prioritering, bl.a. av droneforsvar, fordi teknologien går med rivende endringer. På disse områdene forutsetter jeg at det er viktig og godt at vi fortsatt har en enighet, at vi kan jobbe sammen om å finne løsningene, og at det er bra for oss fremover. Når det gjelder et annet spørsmål som ble tatt opp, vår forsvarsevne, er det ekstremt viktig å underbygge den med at vi har en evne til å skjønne at hybrid aggresjon og cyberangrep blir større og større. Derfor er det viktig at vi øker motstandskraften i vårt eget samfunn. FFI har levert en rapport datert 27. januar som dokumenterte at det faktisk for første gang – for dette har vi forsøkt å dokumentere over mange år – ble påvist forsøk på påvirkning av vårt stortingsvalg i høst av utenlandske aktører. Heldigvis lyktes de ikke godt, men det er altså sånn at vi blir mer oppmerksomme på det. Særlig lokale folkevalgte i Finnmark har opplevd å bli stående alene i en del av de utfordringene som er fremover, og der må vi sørge for å stille opp. Så er det viktig at vi forutsetter og fortsetter å jobbe med at det forholdet vi har til USA, fortsatt skal styrkes på det sikkerhetspolitiske området. Ja, det er ekstremt viktig at vi møter våre forpliktelser, og at vi er tydelige der vi er nødt til å være tydelige på at USA i dag fører en feil internasjonal politikk, men fortsatt er USA alvorlig og viktig for våre sikkerhetspolitiske mål. Det er fortsatt sånn at USA er dem som har noen av de viktigste kapasitetene også for Norges sikkerhet i fremtiden. Derfor er det viktig å ha to tanker i hodet: utvide samarbeidet med andre land og sikre at vi har tette, gode forhold til EU og alle våre allierte på den europeiske siden, samtidig som vi sørger for at USA fortsatt stiller opp for det. På de andre områdene statsministeren har nevnt, som forsvarsevnen vår knyttet til vår egen evne til motstand gjennom politi, ser vi altså ingen satsing fra regjeringen. Vi ser ingen satsing på egentlig å øke den økonomiske evnen vår, og som jeg nevnte innledningsvis, er den teknologiske utviklingen og svaret på den nesten fraværende i diskusjonen fra regjeringen. Dette må vi faktisk ta på alvor. På disse områdene kreves en annen politikk for å ivareta norsk sikkerhet fremover.

Det betyr at de seks gangene dette nevnes og det antallet ganger dette ble nevnt fra Arbeiderpartiet i skolepolitiske debatter i valgkampen, var det aldri meningen at det var Stortinget eller Arbeiderpartiets stortingsvalgprogram som skulle realisere dette, det var hver enkelt kommune som innenfor hardere og tøffere rammer skulle gjøre de prioriteringene. Det tror jeg hadde vært en interessant opplysning å komme med rundt det. Da vil jeg også gå tilbake til spørsmålet om forenklinger. I Høyre er vi opptatt av at vi må kunne gjøre forenklinger raskere, uten å vente på kommisjoner. Nesten alt reformarbeidet til regjeringen nå dreier seg om å sette ned offentlige utvalg. Vi er glade for den kommisjonen og minner om at det var et forslag fra Høyre i Stortinget som gjorde at den ble nedsatt, men vi mener også at vi må gjøre dette arbeidet hurtigere, fordi situasjonen i Kommune-Norge er mer kritisk. Da er mitt spørsmål til statsministeren: Vil regjeringen la være å bruke et offentlig nedsatt utvalg som en unnskyldning for å si nei til forslag som fremmes i Stortinget om forenklinger som er nødvendige for at kommunene skal få større handlingsrom?

Jeg skjønner at Arbeiderpartiet ikke mener de har lederskap av landet og derfor ikke skal stille solidarisk opp for kommunepolitikere, som nå må gjøre de største omstillingene og innstrammingene på mange år. Jeg vil også bare minne statsministeren på at kommuneøkonomien var svært god da vi gikk ut av regjering. Den har de kunnet bygge på en god stund, men det har blitt veldig mye dårligere de siste årene. En av de tingene som har ført til stor debatt i valgkampen, og som er nevnt seks ganger i Arbeiderpartiets program, er at man skal bygge opp laget rundt læreren, nettopp for å kunne forebygge ungdomskriminalitet, men også for å sørge for at vi får flere som kan lese, skrive og regne, og som kommer ut av skolen og kan fullføre videregående skole – gi barn og unge en god start på livet. Akkurat nå melder omtrent alle kommuner fra om at det er akkurat der det kuttes. Det blir færre ekstra ressurser i skolen i Norge, og finansministeren har nettopp sagt at det er helt naturlig at man skal flytte ressurser fra skole til eldreomsorg. Mener statsministeren at budsjettet gir grunnlag for et bredere lag rundt eleven og rundt læreren i skolen?

Når vi har en regjering der statsråder reiser rundt og later som om man ikke må gjøre omstillingen man samtidig står på talerstolen her og sier at man må gjøre, synes jeg faktisk det er et veldig dårlig lederskap av dette landet. Når man har de omstillingene kommunene står i i dag, er det første man må forvente, at regjeringens medlemmer faktisk stiller opp for dette og skjønner at de ikke bare kan skyve det problemet videre til andre. Ja, jeg kan skjønne at man kan være uenig i noen kritikkpunkter og slikt, men dette er helt systematisk. Det er helt systematisk at Arbeiderpartiet reiser rundt og kritiserer dette. Kunnskapsministeren kritiserte at Bodø måtte gjøre endringer i skolen for å komme i mål med budsjettet. I Trondheim kritiserte helseministeren de endringene som skjer, også innenfor budsjettet knyttet til eldreomsorg, som er helt nødvendige. Likevel er det én ting vi kan gjøre for å bidra til at kommunene får bedre handlingsrom, og det er raskt å gjennomføre forenklinger i regelverket knyttet til hvordan vi bruker ressurser. Vil regjeringen ta konkrete, raske initiativ – det ligger ingenting i statsbudsjettet – for større handlingsrom for kommunene?

Vi har ikke mindre ambisjoner for kommunene. Jeg tror det er blitt ganske tydelig i løpet av denne høsten at Høyre mener at situasjonen i Kommune-Norge nå forutsetter at det bør være den høyeste prioriteten blant områder vi er nødt til å gjøre noe med, for det er den grunnleggende velferden vi stilles overfor. Vi må altså begynne å løse de oppgavene vi allerede har tatt på oss i det offentlige, før vi finner på nye oppgaver, men jeg skjønner at regjeringen har en prioritering om at de nye oppgavene er viktigere enn å sørge for at eldreomsorgen, barnehagene og skolene faktisk fungerer. Jeg er veldig glad for at statsministeren sier én ting, nemlig at kommunene må stille opp og gjøre denne omstillingen, og at de er enige i det, men da er mitt spørsmål: Kommer Arbeiderpartiet nå til å love i løpet av det neste året ikke å gå til angrep på alle endringer og kutt som skjer i kommuner som ikke er styrt av dem selv? Det er bare et par uker siden helseministeren var i Trondheim og satt og kritiserte omprioriteringer som ble gjort for at Trondheim kommune skal komme i balanse. Han brukte da tiden til å si at det var feil prioriteringer. Stiller regjeringen og statsrådene opp for den omstillingen kommunene skal ha?

Det er nå sånn at det over hele landet kuttes i de mest grunnleggende velferdstjenestene, i eldreomsorgen, i barnehager og i skoler. Samtidig bruker regjeringen historisk mye penger. Siden 2022 har oljepengebruken økt med hele 257 mrd. kr. Mens regjeringen stadig finner nye milliarder til egne saker, må altså lokalpolitikerne i Norge kutte. De har ikke et eget oljefond å lene seg på, de må gjøre reelle kutt hvis de skal få budsjettene til å gå opp. Vi så nylig at regjeringen fant ut at de hadde vært relativt kreative med hva de hadde sagt i valgkampen, og at de gikk på en blemme med hensyn til hva budsjettet deres inneholdt. Da kunne man hoste opp en milliard ekstra – uten at man ennå har fortalt Stortinget hvor de har tenkt å komme med det – bare for å rette opp sine egne løftebrudd. Den ene dagen forsvarte regjeringen sine prioriteringer, og neste dag fant de altså en milliard det var veldig enkelt å finne fram til, uten å si hvor pengene skal tas fra. Da er selvfølgelig spørsmålet opp mot det om det skal kuttes andre steder, om skattene skal opp, eller om det skal hentes enda mer fra oljefondet. Jeg er helt enig i at det ikke går an å love alt til alle. Vi må prioritere det viktigste. Vi må få mer ut av hver krone, særlig når mangelen på folk kommer til å bli større og offentlige utgifter snart vokser raskere enn inntektene. Kanskje noe av det aller viktigste vi gjør da, er å sørge for at det vi allerede driver med, faktisk fungerer – den grunnleggende velferden ute i norske kommuner. Tonje Brenna har sagt at lokalpolitikerne må prioritere tøffere fordi regjeringen allerede har tatt sitt ansvar. Mitt spørsmål til statsministeren er: Mener statsministeren at regjeringen har tatt sitt ansvar, og at det nå er opp til kommunepolitikerne å kutte i sine grunnleggende velferdstjenester? Vil de da stille seg bak de kuttene som må komme i kommunesektoren?

Vår forsvarsevne økes ikke av forsvarsprat fra statsministeren, men av forsvarshandling fra statsministeren. Mitt spørsmål var: Hvorfor har vi ikke gjort det Stortinget sa, og undertegnet en kontrakt for to ekstra ubåter? Hvorfor er vi forsinket i disse prosessene? La meg også gå videre til en annen sak som er viktig. Noe av det aller viktigste fremover er å sørge for at vi har en sterkere droneteknologi i Norge. Norsk forsvarsindustri begynte for fire år siden sitt arbeid med å be regjeringen om å tillate at de kan teste våpenbærende droner på sine våpentestfelt. I juni fremmet Høyre forslag i Stortinget om at norsk forsvarsindustri umiddelbart må få teste droner med våpensystemer. Det ble altså vedtatt av et flertall på Stortinget. Det er ennå ikke iverksatt av regjeringen. Det er nok et eksempel på at i en tid da alt brenner, brenner det åpenbart ikke for regjeringen med å øke forsvarsevnen i Norge. Kommer Nammo nå til å få tillatelse til å teste våpenbærende droner, slik Stortinget har instruert regjeringen om å gjøre?

Jeg har da lyst til å minne statsministeren om at han har en tapt mulighet, for akkurat dette sa opposisjonen til statsministeren i vår. Vi ba om å få fremlagt en statusrapport før revidert nasjonalbudsjett som gjorde det mulig for oss å gjøre endringer i revidert nasjonalbudsjett. Det ønsket ikke statsministeren og leverte en rapport før sommeren, som nå egentlig er foreldet. Det er nesten ingen vits i at Stortinget skal behandle den – fordi den nå vil være utgått på dato. Vi fikk ikke mulighet til å gjøre de kraftøkningene som kunne gjøres før sommeren, fordi vi ikke hadde et beslutningsgrunnlag for det. Mitt spørsmål er helt konkret til dette, for Stortinget vedtok jo noen forbedringer av langtidsplanen under behandlingen. Et av de store investeringsprosjektene i langtidsplanen er anskaffelse av to nye ubåter, i tillegg til de fire ubåtene vi vedtok å anskaffe i 2017. Det vi nå ser, er at vi i den kontrakten vi hadde, skulle kunne komme inn med den raskere. Da vi inngikk ubåtkontrakten i 2017, var det en opsjon på å kjøpe to nye båter. Tyskland har økt sitt kjøp, Norge har ikke gjort det ennå. Hvorfor ikke? Skal vi nok en gang bli forsinket i investeringene våre?

Grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet, er at det av og til synes som om disse reformene mer har blitt snakkepunkter enn reelle ønsker om å gjøre noen endringer, og for å skyve vekk noen av de utfordringene som er. Det andre som det da er viktig å stille spørsmål om, er: Hvordan går det med de enighetene vi allerede har? Hvordan går det med de utfordringene som faktisk er blant de aller største vi har på dagsordenen i dag? En av dem er at vi har en bred enighet på Stortinget knyttet til langtidsplanen for Forsvaret og et forsvarsforlik i Norge. I inneværende år har vi likevel opplevd at det øves og trenes mindre i Forsvaret nå enn man gjorde tidligere. Altså: Det satses mer, men det øves og trenes mindre. De unge som går inn i Forsvaret nå, opplever altså en lavere øvings- og treningsaktivitet til tross for en vanskeligere sikkerhetspolitisk situasjon. Mener statsministeren at det er en grei løsning, siden humankapitalen, menneskene i Forsvaret, er vår viktigste forsvarsevne?

Jeg vil få benytte anledningen, som jeg også gjorde i går, til å gratulere Arbeiderpartiet og statsministeren med å fortsette som regjering. Jeg vil også ønske lykke til, som jeg sa i går, i en politisk situasjon som fremstår som meget komplisert, vanskelig og utfordrende å kunne styre i, og også, som jeg la vekt på i går, ansvaret denne salen har for å sørge for at Norge beveges i riktig retning. Det kommer Høyre til å bidra til. Jeg har registrert at det i trontalen lanseres en rekke reformer. Det vil si: Det gjør det jo egentlig ikke; det lanseres en rekke utredninger og en rekke kommisjoner. En av kommisjonene er et resultat av Høyres forslag i Stortinget i fjor, nemlig om en kommuneforenklingsreform. Vi er selvfølgelig opptatt av at det skal lykkes. Andre reformer kommer vi til å se på, men vi ønsker å ha et tempo i disse, og at det ikke bare er kommisjoner og utredninger. Kanskje det aller viktigste spørsmålet til statsministeren er: Vil man gjennom disse kommisjonene bidra til at vi raskt klarer å få gjort de reformene og endringene?

Nei. Jeg mener fortsatt at det var feil tidspunkt å anerkjenne Palestina på. Vi var jo enige her i Stortinget om at vi skulle gå for en anerkjennelse av Palestina på et tidspunkt hvor det kunne ha en betydning for fredsutviklingen og for forhandlingene. Det var det et bredt flertall for ca. et halvt år før denne anerkjennelsen kom. Anerkjennelsen kom på et tidspunkt hvor det ikke var noe bevegelse i forhandlinger rundt fred. Den kom på et tidspunkt hvor det var få andre land som fulgte med. Den kom på et tidspunkt hvor vi endte opp med å ha mindre innflytelse på å kunne hjelpe inn i de palestinske områdene, og det svekket vår posisjon som leder av det palestinske hjelpearbeidet og hjelpegruppen på det tidspunktet. Jeg er veldig glad for den situasjonen som utvikler seg nå, som i og for seg er i tråd med det vi har sagt lenge fra Høyres side: Det viktigste er at vi holder fokus på at USA holder presset oppe, for det er den eneste makten som faktisk er i stand til å kunne fremforhandle eller gjøre noe, og det har også utviklingen vist.

Jeg er helt enig i at EU har laget for mye detaljregulering på mange områder. Noe av det aller viktigste en norsk regjering kan gjøre, er å være tidlig ute med å delta i prosessene rundt utviklingen av politikk i EU for å forhindre at de lager reguleringer som er for omfangsrike, og for å sørge for at de tar hensyn til det. Det vi ofte ser, særlig når Senterpartiet har sittet i regjering, er at det svikter i deltakelsen i forkant, og så ender det opp med mye kritikk etterpå. Er det én organisasjon som for øyeblikket har kommet til erkjennelsen av at de har laget for mye byråkrati, er det EU selv, og det er jeg veldig glad for. Det har vært betydelig bevegelse i den europeiske unionen nå, ikke minst etter Draghi-rapporten, for å se at vi må bygge opp konkurransekraften gjennom å bygge ned byråkratiet. De har altså satt seg som mål at de for hver nye regulering de lager, skal fjerne 27 andre reguleringer. Det vil ha enorm positiv virkning. I årene fremover vil den største dynamiske kraften for deregulering i det norske samfunnet sannsynligvis komme fra EU, basert på dette, og da håper jeg at Senterpartiet applauderer når det skjer.

Nå har ikke jeg sett så mye profittfest hos den typen aktører. Vi ser at avkastningen på dette er relativt liten. Jeg er grunnleggende uenig i hele analysen til representanten. For det første tror jeg vi får flere sykepleiere og leger til å jobbe som sykepleiere og leger når de kan ha ulike arbeidsgivere. Jeg tror vi får flere arbeidstimer hos leger og sykepleiere av at det er ulike aktører som jobber på ulik måte og dermed kan vise mer effektiv drift. Vi vet jo at de private aktørene gjør de samme operasjonene mer effektivt enn de offentlige gjør, sannsynligvis fordi de må drive med logistikk for å få overskudd, og ved å gjøre tingene på en bedre måte. Vi får mer pasientbehandling av at vi også har alternativer. Jeg mener at det viktigste er at vi fokuserer på at vi får nok behandling, og at syke får hjelp i Norge, ikke hvem som utfører de ulike operasjonene. Når vi ser hvor viktig det er å bruke også private for å få ned topper og ha beredskap til kriser, bør vi være for at vi har flere alternativer i vårt helsevesen.

Jeg mener at det ikke er mulig å gjøre noen realistiske vurderinger uten at vi tar med EU. Store deler av norsk økonomi er knyttet til det europeiske kvotemarkedet. Vi har faktisk fulgt opp med lov, og vi har tett tilknytning til EU i gjennomføringen, nettopp for å sikre gode rammebetingelser rundt vårt næringsliv. Derfor er vi så opptatt av hvilket vedtak EU til slutt kommer til å ende opp med på dette området. Som representanten Wara kanskje husker, satt han i en regjering som faktisk fremmet den loven som bandt oss til å følge opp EUs system på en tettere måte, og det var faktisk den beste måten for å ivareta konkurransekraften til norsk næringsliv og sørge for at vi ikke hadde andre rammebetingelser. Derfor er det helt unaturlig å gi en vurdering av hva det vil koste uten at vi tar hensyn til hva EU gjør.

Det er fastsatt et mål under én vesentlig forutsetning, som er et kompromiss Høyre har vært med på sammen med regjeringspartiet: at vi også skal se på hvordan EUs mål endelig blir. Vår kritikk på spørsmålet om at vi skulle fastsette og rapportere inn et mål så tidlig som vi gjorde, var at vi nettopp ikke visste hva EUs var. For oss er det helt naturlig at man nå vurderer om EUs mål faktisk ligger litt lavere enn vårt, og at vi da eventuelt justerer det målet. Det var en forutsetning vi gikk inn i de forhandlingene med, og som er en forutsetning som ligger der. Diskusjonen om hva det koster oss, er selvfølgelig viktig, men jeg synes også vi skal ta diskusjonen om hva det vil koste oss ikke å gjøre noe. På Vestlandet, der jeg kommer fra, er det mer nedbør nå enn det har vært tidligere, det er mer ras, det er flere utfordringer. Det er klimaendringene som er med på å gjøre dette. Det betyr at kostnadene for samfunnet vårt hvis vi ikke får gjort noe med klimautslippene våre, blir større. Det er gjort bindsterke utredninger knyttet til at det er mye dyrere å reparere etterpå enn å forebygge, og det er et av grunnlagene våre.

La meg først kommentere «åtte av ti». I 2022 satte vi rekord i ny sysselsetting. De gjorde vi også i 2021 – etter hvert. Ettervirkningene av pandemien var store. Vi hadde et betydelig høyt antall som var utenfor arbeidslivet i begynnelsen av pandemien. Ettervirkningene i 2022 gir de tallene representanten viser. Etter 2022 har sysselsettingen i privat sektor gradvis gått ned, og den har økt i offentlig sektor, relativt sett. Arbeiderpartiet velger å bruke tall de vet ikke har noe med deres egen økonomiske politikk å gjøre, men som har å gjøre med at det var en stor åpning etter pandemien. Fortsatt er det sånn at den langsiktige veksten de siste tre årene av Arbeiderpartiets periode har vært større i offentlig sektor enn i privat sektor. Vi kan godt fortsette med alle disse tallene, men det er på tide at Arbeiderpartiet er litt ærlige om hva som er årsaken. Deres politikk har bidratt til å stramme inn for privat næringsliv.

Nei, jeg mener ikke at vi hadde en feilaktig fremstilling av norsk økonomi i løpet av denne valgkampen. Vi har påpekt at det har vært større vekst de siste tre årene i sysselsettingen i offentlig sektor enn det som er offentlig sektors andel av BNP. Det betyr en gradvis forskyvning fra privat sektor til offentlig sektor. Vi har påpekt at investeringsveksten har flatet ut og gått ned. Det er en utfordring som helt tydelig vil være der fremover. Vi har påpekt at gründerne i Norge opplever at kapitaltilfanget er mye dårligere enn det var tidligere. Etter at vi i løpet av vår regjeringsperiode brukte mye tid på å forsøke å bygge opp større rammer og bedre tilgang til privat kapital i Norge, har man opplevd at mange av disse bedriftene starter andre steder. Nå har vi opplevd at Arbeiderpartiet selektivt bruker en del tall de får, bl.a. over hvor mange nye bedrifter som er startet, men tallet på bedrifter med faktisk aktivitet har altså vært rekordmessig lavt.

I dag er det første debatt i et nytt storting for en hel fireårsperiode. Ofte er disse debattene en viss repetisjon av de siste debattene i en valgkamp, og jeg kan vel føle at vi allerede er litt der, så langt i debatten. La meg begynne med å gratulere Arbeiderpartiet med høstens valgseier og mandatet til fortsatt å styre videre i regjering. Jeg vil både gratulere og ikke minst kanskje gi et hjertelig ønske om lykke til. Det kan trenges, slik Stortinget er satt sammen. Regjeringen utgår av under en tredjedel av Stortingets mandater, noe som er ganske lite målt mot det som er vanlig. Det betyr også at den er avhengig av å finne løsninger på tvers med partiene på Stortinget, og med ganske mange av dem. Norsk venstreside er nå fragmentert, med rekordmange partier. De har pekt på én regjering og har også et ansvar for å levere stabil politikk og et budsjett fremover. Velgerne har altså satt sammen et mer fragmentert storting. Det blir større sprik i hvilke partier som kommer til å stå bak ulike saker og vedtak. Det betyr selvfølgelig rom for spill, men det betyr også at vi alle har et større ansvar. Det bør kanskje ikke overraske noen, men jeg kan si med en gang at i den situasjonen kommer Høyre alltid til å søke gjennomslag for vår politikk. Om Arbeiderpartiet vil bli med på borgerlig politikk og gi flertall for den, er døren åpen, men vi forutsetter at det vi er med på, bringer vårt samfunn i en retning med mer frihet, mer velferd og ikke minst med et godt grunnlag for verdiskaping i årene fremover. Vi er opptatt av at det må være politiske endringer som er reelle, nye løsninger som løser problemer for folk, ikke bare invitasjoner til lange prosesser og nye kommisjoner. Om vi sitter i posisjon eller opposisjon, er vi alle her valgt for å løse de store utfordringene Norge står overfor i årene som kommer, og for å peke ut en langsiktig kurs, samtidig som vi klarer å løse folks utfordringer i dag. Dette er min tiende periode på Stortinget og min siste trontaledebatt som leder i Høyre. Når jeg løfter blikket, kan jeg bare si: I årene som kommer, er det all grunn til at denne salen er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder politisk ledelse, men også når det gjelder det ansvaret denne salen har når vi har en så svak regjering. Vi snakker ofte om ansvarlighet som det å holde igjen, men ansvar er også det å våge endring. Ansvar handler ikke alltid bare om å forsvare status quo, men også om å forsvare fremskrittet, fremgangen og endringen som skal til for å bygge samfunnet vårt sterkere, ansvaret for å skape gode, trygge rammevilkår både for folk og for næringsliv. Et av områdene hvor behovet for endring er størst, er i arbeidslivet. Om jeg skal beskrive en positiv visjon for Norge fremover, er den første beskrivelsen jeg tenker på, et samfunn hvor folk kan og vil jobbe, et samfunn hvor folk legger sin kompetanse og sin innsats inn i å gjøre samfunnet litt bedre hver dag, for seg selv, for sin familie, for sin bedrift, for sitt lokalsamfunn. I sum gir det et bedre Norge. Det ligger store verdier både for samfunnet og for den enkelte i den innsatsen. Ja, det er faktisk der de aller største verdiene i vårt samfunn ligger. Det er vår største ressurs – folks arbeidskraft og innsatsvilje – men akkurat nå sløser vi med den. Sysselsettingsandelen har falt jevnt og trutt siden 2022. Den trenden fortsetter i andre kvartal i år, med to prosentpoeng ned fra toppen i 2022. Mangelen på arbeidskraft fremover blir størst for helsepersonell og andre yrker som krever fagbrev. Det vil mangle 30 000 sykepleiere og 24 000 helsearbeidere i 2040, ifølge Navs omverdensanalyse. Den utfordringen er vi ikke rustet for å møte. 700 000 personer i yrkesaktiv alder sto utenfor arbeid og utdanning ved utgangen av 2024. Samtidig mangler norske virksomheter 39 000 personer. 21 pst. av virksomhetene oppgir at de har hatt problemer med å få tak i arbeidskraft i løpet av de siste tre månedene. Når vi skal reise oss mot de utfordringene Norge står overfor – utfordringene knyttet til at vi trenger å omstille næringsgrunnlaget vårt, satse mer på ny teknologi, sørge for å finansiere og bemanne Forsvaret vårt – kan vi ikke gå til dyst med en femtedel av laget vårt i garderoben. Det viser et system som ikke fungerer, og som passiviserer enkeltmennesker med uendelig kraft i seg selv til å gjøre samfunnet vårt bedre. Det synes jeg vi nå må vise politisk ansvar og politisk lederskap ved å fremme. Jeg skal ikke si at vi har alle svarene, men når vi bruker hundrevis av milliarder av skattebetalernes penger og har titusenvis av ansatte i ulike offentlige stillinger, og med et resultat der hver femte nordmann blir stående igjen på perrongen, så er det ikke godt nok. Det tror jeg vi alle bør anerkjenne. Det er noe fundamentalt mangelfullt med måten vi går til verks på. Jeg har lyst å trekke frem to store grep Høyre har gått til valg på. For det første gikk vi til valg på en storstilt reform for uføre, der vi flytter fokuset fra paragrafene til arbeid, fra administrasjon til aktivitet. Vi skylder hvert eneste av menneskene utenfor arbeidslivet å snu alle steiner for å se på hvordan vi kan få dem inn i arbeidslivet. Det dreier seg om selvrespekt, det dreier seg om evnen deres til å fungere i vårt samfunn, og det dreier seg om behovene i vårt samfunn. For det andre vil vi gå for et nytt grep i norsk skattepolitikk, et jobbskattefradrag, som vi først foreslo for unge i 2021, og som vi nå har utvidet til å gjelde alle. Et slikt jobbskattefradrag ville gitt en sårt tiltrengt håndsrekning til arbeidsfolk, som får mer å rutte med generelt, og ikke minst til dem vi ser en økende tendens til at vi også får i Norge, de såkalte «working poor», noe bl.a. Thomas Seltzer belyste i sin dokumentar om norsk fattigdom. Det ville vært et grep som sørget for at det alltid lønnet seg å jobbe, noe som er helt nødvendig hvis vi skal klare å snu utviklingen med utenforskap i vårt samfunn. Det ville vært et grep som svarte til alvoret som ligger i arbeidslivspolitikken, og som speiler hvor viktig det er å få flere i jobb. Samtidig har vi behov for å gjøre reformer på andre områder, som sørger for at vi, når vi har flere folk, bruker arbeidskraften der vi trenger den mest. Derfor er jeg glad for at man trekker frem kommunekommisjonen i trontaledebatten, som var et Høyre-forslag i Stortinget som ble vedtatt i fjor, og som viser at vi kan komme videre. Kommisjonen i seg selv er likevel ikke nok. Den store kampen står når alle pressgruppene banker på døren for sin øremerkede ordning, sin forskrift, sin paragraf, sin bemanningsnorm, noe som bidrar til at vi verken bruker arbeidskraften vår godt nok eller sørger for at vi får rom til å skape mer effektive og bedre kommuner. Dette stortinget kan ikke hele tiden skyve ansvaret for å gjøre de vanskelige prioriteringene over på alle de andre folkevalgte. Jeg har registrert at kommunalministeren nå har sagt at det kommer til å bli tynt og vanskelig i kommunesektoren fremover. Jeg vet hva det betyr. Jeg håper at kommunalministeren og regjeringen også står ansvarlig og er ærlig når de kuttene som kommer i kommunesektoren fremover, faktisk skal gjennomføres. Noen av oss har vært der, og har sagt det, og har ikke alltid ment at dagens regjeringsparti har klart å vise ansvar og ansvarlighet rundt hvilke rammebetingelser de har gitt for kommunesektoren. Det finnes mange måter å beskrive politikk på. For meg handler det egentlig om at vi på best mulig måte kan klare å slippe fri og støtte opp under skaperkraften som bor i hver enkelt av oss – hvordan vi kan gi den retningen og det spillerommet for å gjøre samfunnet bedre, hvordan politikere kan legge til rette for dem som bygger samfunnet nedenfra og opp, og hvordan vi sørger for nettopp det Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder sa var en utfordring: at neste generasjoner får et like bra samfunn å gå til. Det har vi ikke klart de siste fire årene. Vi har hele tiden kommet i minus i generasjonsregnskapet, år for år, med regjeringens politikk så langt. De som bygger samfunnet nedenfra og opp, er gründere, det er frivillige, det er lærere, og det er arbeidsfolk. Det er alle oss, og det er hver enkelt av oss. Da er ansvaret for oss i denne salen å vise politisk lederskap og politisk mot, sørge for forutsigbarhet og ikke falle for fristelsen til alle små spill og stikk som ender i at det er andre som må ta regningen, utenfor dette huset. Selv om det blir fire år i opposisjon for Høyre, kommer vi til å være forutsigbare. Vi kommer til å arbeide for vår visjon, som sørger for at det skal være muligheter for alle i vårt samfunn, for det vet vi kommer til å skape et bedre samfunn, også for alle.