OverStortinget

Professor Bente Puntervold Bø, som har forsket på flyktninger og migrasjon gjennom årtier, skrev for noen år siden en bok som heter Velferdsstatens skyggeside: Rettighetstap for minoriteter. Der viser hun hvordan stadige innstramminger og økte krav til f.eks. permanent oppholdstillatelse, familiegjenforening, trygdeytelser og statsborgerskap har ført til at flere fra minoritetsbefolkningen i praksis har mistet rettigheter, og at det i særlig grad rammer kvinner. Man har ikke tatt bort rettighetene helt, men tersklene har blitt systematisk hevet, som f.eks. med økt krav til å bestå norsktest for å kunne bli norsk statsborger, som kom i 2022, til B1. B1 er et høyt krav. Det tilsvarer språkferdighetene i 10. klasse i norsk skole. I den runden var det sånn at en stor majoritet av høringsinstansene, ikke minst de som kjenner feltet best, var negative til å heve kravet. Hvorfor? Jo, fordi de mente det var helt urealistisk for mange å oppnå det kravet, og fordi lovverket da gjør det vanskeligst for de mest utsatte. Det er et system i hvem som ikke oppnår kravene når det i altfor stor grad er ferdigheter og inntekt som er kriterier for statsborgerskap. Jeg mener at det er et demokratisk problem når tersklene blir så høye at mennesker som over lang tid har levd og lever livet sitt i Norge, i praksis ikke kan klare å nå opp. Som tidligere ble omtalt her, er det en rapport fra Høgskolen på Vestlandet som tar for seg de spørsmålene, og som viser at også dagens språkkrav er for høyt for mange innvandrere med lav utdanning, fluktbakgrunn og helseutfordringer, selv om de har lang botid og høy motivasjon for å lære norsk. Norge har allerede for strenge regler for å bli norsk statsborger, og vi er sterkt uenig i disse forslagene, som vil øke tersklene enda mer. De Castbergske barnelover ble vedtatt i 1915 og var radikale for sin samtid. De ga barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter far, og dokumentene etter denne prosessen er faktisk et av seks norske verdensarvminner i UNESCOs register over verdens dokumentarv. Hva har det med dagens sak å gjøre? Jo, hadde forslaget fra FrP om å frata barn med norsk mor eller far en ubetinget rett til å bli norske statsborgere blitt vedtatt, ville det vært nødvendig å hente tilbake vår castbergske arv for barn født i utlandet. At barns rett til å få samme statsborgerskap som sin norske far eller mor, skulle være avhengig av foreldrenes valg og livssituasjon, henger, slik jeg ser det, sammen med utdatert tankegods. I Nord-Norge kjenner vi godt til historien om den finske fare – ideene fra mellomkrigstiden om at den finske, kvenske og delvis samiske befolkningen ikke hadde nok lojalitet til Norge, utgjorde en fare og ble sett på som annenrangs borgere og mistenkeliggjort. Retorikken fra FrP om aksept av grunnleggende norske verdier og forslaget om at man må avlegge en troskapsed, bygger opp om en mistenkeliggjøring av innvandrerbefolkningen som minner om denne tankegangen. Troskap bygges på vennskap, det bygges på tillit og vennlighet, ikke på mistillit og mistenkeliggjøring. (Innlegg er under arbeid)