OverStortinget

Jeg har fått flere henvendelser fra mennesker som er fortvilet over at inntektskravet for familiegjenforening ble økt i fjor. Ei forteller om at hun er nødt til å leve i et langdistanseforhold og ikke kan leve et normalt familieliv, og skriver: Jeg har ingen mulighet for å få en så god jobb at jeg kan tjene 416 512 kr i året. Det er rett og slett for mye. Jeg er nettopp ferdig med utdanningen min, så dette kravet er for stort. Vi elsker hverandre høyt, men situasjonen gjør oss fortvilte. Beløpet 520 640 kr er altså det nye beløpet som det ser ut til at et flertall her i salen mener er rimelig som inntektskrav for å kunne få familiegjenforening. Det betyr at hvis du jobber i en norsk kommune, må du altså ha treårig utdanning for å oppnå inntektskravet. Er du fagarbeider, vil du oppnå inntektskravet verken med en grunnlønn, med seks års ansiennitet, med åtte års ansiennitet eller med ti års ansiennitet. Du kommer deg så vidt over hvis du har seksten års ansiennitet. Jobber du i en norsk kommune i en ufaglært stilling, vil du aldri kunne oppnå inntektskravet i en 100-prosentstilling. Jeg skjønner at FrP er villig til å gjøre nesten hva som helst for å hindre innvandrere i å komme til Norge, men jeg vil minne om at inntektskravet også gjelder for norske som f.eks. vil gifte seg med noen fra et land utenfor Schengen. Jeg må helt ærlig si at det er vanskelig å forstå at partier som Høyre, Senterpartiet og ikke minst KrF faktisk kan stå inne for et sånt krav. Til Høyre: Synes dere virkelig det er rimelig å ha et inntektskrav langt over mange vanlige lønninger i Norge? Til Senterpartiet: Hvem skal jobbe på sykehjem og i hjemmetjenesten i distriktskommunene når du uansett aldri når opptil inntektskravet? Til KrF: Politikken deres om familien først gjelder åpenbart ikke for dem som har familie i et annet land, med mindre de har ganske høy inntekt. Da blir det familien sist. Jeg mener det er rimelig å stille noen inntektskrav for å kunne få familiegjenforening, men det må være en sammenheng mellom kravet som stilles, og de lønningene vi har, særlig når vi vet at mange som er nye i Norge, jobber i lavtlønnede, men helt nødvendige og viktige jobber. Dette er en urettferdig politikk og en hjerteløs politikk. Familie er viktig for oss alle, og denne politikken rammer jo ikke bare voksne som vil gifte seg med noen fra et annet land utenfor Schengen; den rammer flyktninger, og den rammer dem som har barn i et annet land, hvor tiden og barndommen går fra både barna og foreldrene.