OverStortinget

Demenssykdom er en av de største folkehelseutfordringene vi har, og i dag er sykdommen foreløpig uten kur. Over 100 000 mennesker har demens i Norge, og det er anslått at antallet vil nær dobles innen 2040. Det høres ut som en halv evighet til, men om ca. tre økonomiperioder for kommune-Norge eller to nye stortingsvalg for oss som er representanter her i salen, er vi nesten i 2040. Med flere som får demenssykdommer, blir det også flere pårørende til de personene med en sånn sykdom. Tallet er på nærmere 400 000 mennesker bare i dag. Og selv om alder ikke er et kriterium i seg selv for å få en demenssykdom, vet vi at eldre i større grad utvikler denne formen for kognitiv sykdom. Med flere eldre de neste årene må vi også organisere helsetjenesten annerledes framover. For det er ikke den enkeltes ansvar når sykdommen treffer. Det er hele utgangspunktet for velferdsstaten vår og for den samfunnskontrakten vi har inngått i Norge. Vi jobber, betaler skatt og yter etter den evnen vi har, for å få hjelp av sikkerhetsnettet – det store fellesskapet – når behovet oppstår. Demensomsorgen i Norge er god mange steder, men det er også mange steder hvor det i dag ikke funker godt nok, hvor tilbudet mangler helhet og ikke er forberedt på det som ligger foran oss. Derfor er det bra at regjeringen nå lager en ny demensplan – en plan som i mye større grad enn de forrige må henge sammen med utviklingen i selve tjenesten. Ikke bare må vi ha gode støttetiltak og aktivitetstilbud som avlaster helsetjenesten og pårørende, vi må også organisere og strukturere tjenesten til å kunne møte et økt behov fra mennesker som får demenssykdom. I Kristiansand, hvor jeg bor, har de bygd ut demenslandsbyen Strømmehaven. Det er et helhetlig tilbud som både de som bor der, og også deres pårørende gir gode skussmål. De lykkes fordi de har rigget en helhetlig helsetjeneste på et sted med dyktige fagfolk og en organisering som tar i bruk ulike yrkesgrupper og den viktige helsefrivilligheten. Trivselskoordinator Kjetil er et godt eksempel. Han organiserer frivilligheten sånn at den blir en del av tilbudet som avlaster fagfolk som skal rekke over mye, men viktigst: Han sørger for at frivillige får muligheten til å bidra til å øke livskvaliteten til mennesker som opplever at livet litt etter litt forsvinner. Å sørge for at frivilligheten blir en integrert del av tilbudet, må derfor være en del av demensomsorgen framover, på akkurat samme måte som den hjemmebaserte demensomsorgen må få mye større plass. For det er hjemme folk helst vil bo – også med denne sykdommen – så lenge det går. Det understreket en pårørendegruppe av fem utålmodige, engasjerte og erfarne damer i sin beste alder da de tok kontakt med meg like før jul. Siden den gangen har vi holdt dialogen. De understreker at pårørende er en ressurs, men at det å være pårørende krever mot. Det krever mot til å dele det som er sårt og vanskelig. Det krever styrke å stå i krevende emosjonelle prosesser med ventesorg, manglende kontroll og avmakt – ofte i en kombinasjon som aldri får pause. Det er også et tankekjør med bekymringer å være pårørende. Disse fem damene, som mange andre pårørende, skal samtidig ta ansvar for den de elsker, sine egne kjærester gjennom et langt liv. Derfor må også en demensplan tydelig ramme inn pårørendekraften vår og sørge for at avlastningstilbudet for de som trenger det, er mer fleksibelt, sånn at ulike familier kan organisere sin hverdag ulikt. Selv om du er pårørende, skal du ikke legge bort livet ditt. Dessverre gjør altfor mange det i dag, og vi vet at den kostnaden er høy. Norge har også viktige kompetansemiljøer som pusher oss som samfunn for et bedre tilbud for mennesker med demenssykdom. Nasjonalforeningen for folkehelsen er et godt eksempel. Det samme er lokale Grimstad Demensskole og Senter for omsorgsforskning, sør, med tilholdssted i Agder. Når vi bruker denne kompetansen sammen med erfaringene fra pårørende og menneskene som lever med sykdom, de frivillige som vil bidra, og fagfolkene som står midt i det, blir utgangspunktet veldig godt – så lenge vi i politikken klarer å ramme dette inn i vår felles helsetjeneste. Det er et klart mål for oss i Arbeiderpartiet, og det er en klar forventning fra meg til den nye demensplanen for 2030.