Demenssykdom er en av de største folkehelseutfordringene vi har, og i dag er sykdommen foreløpig uten kur. Over 100 000 mennesker har demens i Norge, og det er anslått at antallet vil nær dobles innen 2040. Det høres ut som en halv evighet til, men om ca. tre økonomiperioder for kommune-Norge eller to nye stortingsvalg for oss som er representanter her i salen, er vi nesten i 2040. Med flere som får demenssykdommer, blir det også flere pårørende til de personene med en sånn sykdom. Tallet er på nærmere 400 000 mennesker bare i dag. Og selv om alder ikke er et kriterium i seg selv for å få en demenssykdom, vet vi at eldre i større grad utvikler denne formen for kognitiv sykdom. Med flere eldre de neste årene må vi også organisere helsetjenesten annerledes framover. For det er ikke den enkeltes ansvar når sykdommen treffer. Det er hele utgangspunktet for velferdsstaten vår og for den samfunnskontrakten vi har inngått i Norge. Vi jobber, betaler skatt og yter etter den evnen vi har, for å få hjelp av sikkerhetsnettet – det store fellesskapet – når behovet oppstår. Demensomsorgen i Norge er god mange steder, men det er også mange steder hvor det i dag ikke funker godt nok, hvor tilbudet mangler helhet og ikke er forberedt på det som ligger foran oss. Derfor er det bra at regjeringen nå lager en ny demensplan – en plan som i mye større grad enn de forrige må henge sammen med utviklingen i selve tjenesten. Ikke bare må vi ha gode støttetiltak og aktivitetstilbud som avlaster helsetjenesten og pårørende, vi må også organisere og strukturere tjenesten til å kunne møte et økt behov fra mennesker som får demenssykdom. I Kristiansand, hvor jeg bor, har de bygd ut demenslandsbyen Strømmehaven. Det er et helhetlig tilbud som både de som bor der, og også deres pårørende gir gode skussmål. De lykkes fordi de har rigget en helhetlig helsetjeneste på et sted med dyktige fagfolk og en organisering som tar i bruk ulike yrkesgrupper og den viktige helsefrivilligheten. Trivselskoordinator Kjetil er et godt eksempel. Han organiserer frivilligheten sånn at den blir en del av tilbudet som avlaster fagfolk som skal rekke over mye, men viktigst: Han sørger for at frivillige får muligheten til å bidra til å øke livskvaliteten til mennesker som opplever at livet litt etter litt forsvinner. Å sørge for at frivilligheten blir en integrert del av tilbudet, må derfor være en del av demensomsorgen framover, på akkurat samme måte som den hjemmebaserte demensomsorgen må få mye større plass. For det er hjemme folk helst vil bo – også med denne sykdommen – så lenge det går. Det understreket en pårørendegruppe av fem utålmodige, engasjerte og erfarne damer i sin beste alder da de tok kontakt med meg like før jul. Siden den gangen har vi holdt dialogen. De understreker at pårørende er en ressurs, men at det å være pårørende krever mot. Det krever mot til å dele det som er sårt og vanskelig. Det krever styrke å stå i krevende emosjonelle prosesser med ventesorg, manglende kontroll og avmakt – ofte i en kombinasjon som aldri får pause. Det er også et tankekjør med bekymringer å være pårørende. Disse fem damene, som mange andre pårørende, skal samtidig ta ansvar for den de elsker, sine egne kjærester gjennom et langt liv. Derfor må også en demensplan tydelig ramme inn pårørendekraften vår og sørge for at avlastningstilbudet for de som trenger det, er mer fleksibelt, sånn at ulike familier kan organisere sin hverdag ulikt. Selv om du er pårørende, skal du ikke legge bort livet ditt. Dessverre gjør altfor mange det i dag, og vi vet at den kostnaden er høy. Norge har også viktige kompetansemiljøer som pusher oss som samfunn for et bedre tilbud for mennesker med demenssykdom. Nasjonalforeningen for folkehelsen er et godt eksempel. Det samme er lokale Grimstad Demensskole og Senter for omsorgsforskning, sør, med tilholdssted i Agder. Når vi bruker denne kompetansen sammen med erfaringene fra pårørende og menneskene som lever med sykdom, de frivillige som vil bidra, og fagfolkene som står midt i det, blir utgangspunktet veldig godt – så lenge vi i politikken klarer å ramme dette inn i vår felles helsetjeneste. Det er et klart mål for oss i Arbeiderpartiet, og det er en klar forventning fra meg til den nye demensplanen for 2030.

Denne debatten er viktig og viser at vi forenes i det viktige arbeidet som handler om å sikre mer likeverdig tilgang til behandling og bedre helsetjenester for kvinner. Likevel må jeg si at jeg er overrasket over både representantene fra Høyre her i salen og det spillet Høyre har bidratt til, i en sak som samler et bredt flertall i Stortinget. De siste ukene har det i mediene hørtes ut som at det er stor uenighet på Stortinget om hvorvidt vi skal gjøre nettopp det Stortinget vil vedta i dag, å sikre likeverdig tilgang til behandling og bedre helsetjenester til kvinner, særlig når det gjelder hormonbehandling på blåreseptordningen. Det er et spill som jeg vil påstå skaper usikkerhet, og som ikke opplyser den reelle debatten vi har her i Stortinget. Det er kanskje ikke så rart, for til forskjell fra Høyres hopp-og-sprett-politikk – hvor de ikke gjør opp regningen for de forslagene som de legger fram, også i denne saken, som vi har sett de siste ukene – tar vi i de rød-grønne partiene ansvaret for at forslag skal være mulig å gjennomføre på en ansvarlig måte. Det er ikke «mansplaining» eller nøling. Det gir troverdighet for forslag som koster penger, og som er viktige for folk. For det er helt klart at et forslag knyttet til blåreseptordningen koster penger, og Stortinget har selv vedtatt en grense for hvor mye penger som kan brukes på et legemiddel uten at Stortinget involveres. Jeg vil anta at Stortingets vedtak også skal gjelde i denne saken. Grensen er på 100 mill. kr., og helseministeren har vært tydelig på at forslag om hormonbehandling kan overskride det. Da skal det til Stortinget, og det vet også representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, partier som ikke selv har prioritert penger til dette i sine egne alternative budsjetter. Så det er en avstand mellom harde ord og reell politisk prioritering. Jeg måtte si det, for det kunne ikke vært usagt i denne debatten. Likevel er jeg glad for at saken i dag bidrar til at vi får et reelt, helhetlig kvinnehelseløft. Vi er ikke i mål, men vi tar et stort steg i riktig retning i dag, som også bygger på det arbeidet regjeringen allerede har satt i gang.

Gratulerer til Morten Stordalen, med valget til første visepresident i Stortinget. Stortinget skriver i dag historie! På tvers av politiske partier vedtar vi et kvinnehelseløft. Det er et løft som ikke bare er ord og festtaler, men som skal endre strukturer og systemer i vår felles helsetjeneste, i arbeidslivet og i utdanningssystemet, sammen med partene. Selv om vi har en av verdens beste helsetjenester, er de siste årenes debatt om nettopp kvinnehelse et godt eksempel på at vi også må utvikle og forbedre tjenestene våre. Mer kunnskap har de siste årene bidratt til å løfte en helt annen type politisk debatt om kvinnehelse. Vi snakker ikke bare om enkeltutfordringer eller -sykdommer. Vi snakker om helheten og ansvaret flere har for å legge til rette for et arbeidsliv som er livsfaseorientert, eller på godt norsk: et arbeidsliv som også passer bedre for kvinner. Vi forsker mer på kvinnehelse, vi utvikler kompetanse på tvers av fagprofesjoner – som Kvinnehelseportalen er et godt eksempel på – og Stortinget tar nå flere viktige steg for en bedre og mer likeverdig helsetjeneste for kvinner. Selv om de siste dagenes debatter har handlet om hormonbehandling på blåresept, som er viktig, har innstillingen en rekke forslag som sikrer et helhetlig løft for kvinnehelse. Vi skal forsterke arbeidet med å redusere sykefravær knyttet til overgangsplager, og piloter for å tenke annerledes om dette skal prøves ut. Det skal sikres nasjonale råd og retningslinjer for helsetilbudet for kvinner, og fastlegene skal få økt kompetanse. Kvinnehelse skal inn i de medisinske og helsefaglige utdanningsløpene, og sykehusene våre skal framover måles på relevante indikatorer om hvordan innsatsen for en bedre kvinnehelse styrkes. Det er et svært viktig grep for å kunne måle effekt fra et tidspunkt til et annet. Dette er tiltak det er bred enighet om, og som også bygger videre på Arbeiderpartiets kvinnehelsestrategi. Kvinnehelse er også folkehelse. Det slår Marianne Gjellestad fast. Hun er kvinnehelseforsker ved Universitetet i Agder. Halvparten av befolkningen er kvinner, og for voksne er arbeidslivet den viktigste arenaen for folkehelsearbeid. Derfor må kvinnehelse løftes tydeligere inn i arbeidslivet, ikke bare som tilrettelegging, men som et grunnleggende spørsmål om hvordan arbeidslivet bør se ut for å sikre reell og lik deltakelse. Det forutsetter nettopp en mer livsfaseorientert arbeidsgiverpolitikk som gir kvinner like muligheter som menn. Å sikre at arbeidsgivere og tillitsvalgte har kompetanse og verktøy for å sikre et mer inkluderende arbeidsmiljø, er særlig viktig for Arbeiderpartiet i denne saken. Kvinnehelse er mer enn bare helsetjenester. Derfor er vedtakene i Stortinget i dag viktige, fordi helheten vi sikrer, vil gi et reelt løft – et løft som tar kvinnehelsekampen et steg videre.

Stortinget tar i dag stilling til et forslag om at kjøp av private tjenester i regi av helseforetakene skal reserveres til ideelle aktører der det er hensiktsmessig. Sånn det ser ut nå, blir det flertall for dette forslaget. Det er meget bra. Med bakgrunn i forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ber Stortinget regjeringen følge opp Høyesteretts dom i saken, som tar for seg lovligheten i å reservere anbudskonkurranser for ideelle organisasjoner og aktører. Ideelle organisasjoner er en viktig del av vår felles helsetjeneste fordi de bidrar til å utfylle den og levere på oppgaver i samarbeid med det offentlige, både der det offentlige har behov for utvidet kapasitet, og der det offentlige ikke fullt ut strekker til. Det er et mål for Arbeiderpartiet å støtte opp om og å styrke ideell sektor. Ideelle organisasjoner og aktører har lange tradisjoner for å bidra med velferdstjenester, bygd på humanistiske formål. Blå Kors er en av organisasjonene som har vært tydelig på hvor viktig denne dommen er, fordi den er prinsipiell. Ideelle organisasjoner og aktører utfører sine oppdrag uten kommersielle interesser, og i partnerskap med vår felles offentlige helsetjeneste bidrar de til at pasienter, brukere og pårørende møter en tilgjengelig og god helsetjeneste over hele landet. Fra Loland i Vennesla hvor Blå Kors tilbyr døgnbehandling for voksne med samtidige rus- og psykiske lidelser, til Betanien Hospital i Skien – som komiteen har møtt – som leverer spesialisthelsetjenestetilbud. Arbeiderpartiet vil ha og jobber for et styrket samarbeid med ideelle aktører og vår livsviktige helsefrivillighet. Dagens vedtak kan gjøre dette til en merkedag for ideell sektor i Norge, og jeg håper at det blir det.

God psykisk helse er en forutsetning for et godt liv. Sterke fellesskap, der vi blir sett, hørt og får brukt kvalitetene våre, er avgjørende for å fremme god psykisk helse, og når helsen skranter, er vi avhengige av at hjelpetilbudene er der når vi trenger dem. Det var bakgrunnen for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2023 la fram opptrappingsplanen for psykisk helse, en tiårig plan med penger som rammer inn det psykiske helsefeltet, med mål om at terskelen for å få hjelp skal bli lavere. Det er en plan som har gitt et reelt løft. Planen har tre viktige hovedprioriteringer som sørger for en helhetlig tilnærming: Vi skal forebygge mer. Vi skal bygge ut lavterskeltilbudet i kommunene, for å sikre gode og tilgjengelige tjenester der folk bor og lever. Vi skal sørge for at tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov styrkes, for unge og voksne, og at fagfolkene med den mest spesialiserte kompetansen brukes for dem som trenger det mest. Stortinget ber i dag regjeringen legge fram en oppdatert og forsterket opptrappingsplan for psykisk helse, basert på en midtveisevaluering. Det er alle partiene enig om, og det er bra. Psykisk helse er et folkehelseproblem som kan dempes gjennom politiske prioriteringer, og for Arbeiderpartiet er opptrappingsplanen for psykisk helse viktig for å løfte arbeidet med feltet – for fagfolkene, for pasientene som trenger helsehjelpen, og for pårørende, hvorav noen står i svært krevende situasjoner. At planen har øremerkede penger, har også vært viktig, og når Stortinget i dag vedtar at en forsterket innsats også skal ha en konkret plan for økt ressursinnsats, understreker det at psykisk helse er en prioritering. Likevel: Hver krone vi bruker, må vi sørge for at brukes enda bedre, slik at pengene treffer behovene hos folk enda bedre. Selv om vedtakene i dag er gode, skulle jeg ønske at det også var flertall for Arbeiderpartiet og SVs forslag om å etablere en modell der psykisk helse organiseres i en mer sammenhengende behandlingskjede mellom kommunale helsetjenester og sykehusene. Det mener jeg fordi vi får fortalt historier fra ungdommer og voksne som faller mellom stoler, og utenfor arbeidsliv og utdanning, fordi tjenestene ikke alltid godt nok klarer å lage behandlingstilbud som bruker kompetansen på tvers av kommunene og sykehusene, fullt ut. Det til tross: SVs representantforslag om et bedre tilbud innen psykisk helse blir i dag vedtatt, med viktige tiltak som vil få betydning for det viktige arbeidet som gjøres for å trygge vår psykiske helse.

Å være helsepolitiker handler om å møte folk i alle livets faser, på tvers av generasjoner og sosiale lag i samfunnet vårt, fra livets start til livets slutt. Vi har makt i våre vedtak, og vi har muligheter til å bestemme hvordan samfunnet vårt skal være. Som helsepolitikere fatter vi vedtak om hvordan vår felles helsetjeneste skal se ut, men selv med all makt i denne sal har jeg behov for å understreke et budskap når vi behandler en sak som inneholder en rekke dilemmaer om enkeltmenneskers liv. Dagens vedtak kan skape håp for folk med ALS-sykdom fordi Stortinget er villig til å utforske hvilke ordninger vi kan få på plass framover, men også fordi vi vil utfordre det juridiske handlingsrommet i påvente av eventuelle endringer. Samtidig har jeg behov for å være ærlig. Det er ikke gitt at dagens vedtak forandrer konklusjonen i en pasients søknad om godkjenningsfritak for legemidler. Politikerne skal ikke gjøre de faglige og individuelle vurderingene av søknadene i ordningen. Det opplever jeg at komiteen er enig om. Den kompetansen ligger hos fagmiljøene. Et vedtak i Stortinget vil derfor innebære at pasienter fremdeles må søke, og at en sånn søknad skal behandles individuelt og grundig. Det slår vi fast. Den endelige konklusjonen skal tas av fagmiljøene, som etter EØS-regelverket har ansvar for å vurdere godkjenningsfritak. Hos oss i Norge er det Direktoratet for medisinske produkter, DMP. De skal i sin konklusjon også inkludere behandlende leges vurdering. Det er Stortinget tydelig på. Vi kan ikke fra denne talerstolen forskuttere at et stortingsvedtak i dag vil endre konklusjonen i den enkelte søknad i dagens ordning for godkjenningsfritak for legemidler, men vi ber helseforvaltningen om å gjennomgå sin forvaltningspraksis, og vi tydeliggjør at handlingsrommet ikke skal tolkes restriktivt. At statsråden nå er tydelig på at dette skal følges opp, prioriteres høyt og sendes til underliggende etater, som DMP, er bra. Jeg håper at vedtaket i dag gir bedre helsetjenester for mennesker med dødelige sykdommer. Selv om vi ikke kan love et utfall, viser en politisk innsats at vi har vilje til å forbedre ordninger som betyr mye for dem det gjelder. Det er også et ansvar vi som helsepolitikere nå tar i fellesskap.

Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for et viktig samarbeid som har resultert i en enstemmig innstilling. Dette er en innstilling som er viktig, og som lytter til de menneskene som har tatt kontakt med oss som folkevalgte – i fortvilelse og i bekymring for egen helse med livstruende sykdom, eller fordi pårørende har fått en dødssykdom. ALS er en alvorlig, progressiv og dødelig nevrologisk sykdom som påvirker enkeltmennesker, deres familier og nabolag, en sykdom som i en debatt i stortingssalen ikke vil bli bedre, men hvor noen menneskers livshistorie kan være med og gjøre om på måten vi tilbyr behandling, eller organiserer godkjenningsfritak for legemidler. Det gjør denne saken særlig vanskelig, fordi det handler om liv og død, her og nå, og fordi det handler om mennesker som er mer enn bare sin svært alvorlige sykdom. Som storting har vi ansvar for de overordnede rammene, ikke de faglige forsvarlighetsvurderingene som helsepersonell og helseforvaltningen gjør – et viktig skille for Arbeiderpartiet. Vi som er her, skal sørge for en helsetjeneste med tillit, pasientsikkerhet og faglige vurderinger av de fremste fagfolkene våre. De samme fagfolkene har ansvaret for å konkludere i medisinske spørsmål. Det er med dette som bakgrunn at komiteen har blitt enige om tre viktige forslag. For det første ber vi regjeringen gjennomgå dagens ordning for godkjenningsfritak for legemidler, med et mål om å gi større rom for å innvilge fritak for pasienter med en dødelig sykdom uten tilgjengelige behandlingsalternativer – og hvor det er faglig forsvarlig. Ordningen må kunne benyttes når risikoen er kjent, pasienten samtykker og det ikke foreligger andre tilgjengelige behandlingsalternativer. Derfor vedtar Stortinget en hurtigarbeidende prosess som skal presisere regelverket med et formål om å utvide denne ordningen. En sånn prosess skal sikre at endringer kan stå seg over tid. Samtidig – fordi ikke alle kan vente fem måneder på et ekspertutvalg – er Arbeiderpartiet enig i at hvis det er mulig å justere den restriktive praksisen for å godkjenne fritak innenfor dagens lovverk, må man gjøre det, så lenge det er faglig forsvarlig. Jeg legger også til grunn at Stortingets tydelige signal om at hver søknad skal behandles individuelt, følges opp. Og dersom det er usikkerhet i helseforvaltningen om hvem som kan søke om et sånt godkjenningsfritak, stadfester Stortinget i dag legemiddelforskriften § 2-5 åttende ledd, hvor både fastleger og spesialister har denne muligheten. Dagens vedtak gjør ikke enkeltmennesker friske, men vi tar viktige steg for at flere framover kanskje kan få bedre behandlingsalternativer, og vi gjør det på tvers av et enstemmig storting.

Ja, denne representanten leser Bibelen, og han leser Bibelen med stolthet. Når jeg leser lovtekster som jeg leser Bibelen, er jeg opptatt av at vi skal ta inn over oss de eventualitetene eller eksemplene som ligger i den merknaden som Fremskrittspartiet snakker om. Det er faktisk sånn at som stortingsrepresentanter er vi lovgivere. Som lovgivere har vi ansvar for hvordan lovene utformes. Da er merknadene i lovarbeidet viktige. Da er det ikke nyttig med eventualiteter og eksempler som det Fremskrittspartiet legger opp til i sitt utydelige forslag i denne saken. Jeg er glad for at det er et flertall i Stortinget som sier nei til det som de facto er et liberalt forslag til endring av norsk alkohollov. Det er det forslaget som ligger på bordet nå, og det er stor forskjell fra det forslaget som Arbeiderpartiet i regjering har sendt ut på høring, som er et midlertidig unntak avgrenset til ett arrangement. Man kan like det eller ikke, men det er realiteten i de to forslagene som ligger på bordet. Når det gjelder restriktivitet, som vi blir utfordret på, minner jeg bare om at Arbeiderpartiet ikke er villig til f.eks. å endre på hvordan kontrollfunksjonen for salg av alkohol skal være. Det ligger fast. Der vet vi at partier på høyresiden er mer villige til både å lempe på kravene og også åpne opp for at enda flere skal få mulighet til å selge alkohol. Så svaret er at Arbeiderpartiet står for en restriktiv alkoholpolitikk. Det er jeg stolt over at vi gjør – og vi gjør det også med det forslaget som er sendt ut på høring.

Jeg lever godt med at Fremskrittspartiet og Høyre ikke er enig i Arbeiderpartiets argumentasjon, det gjør jeg. Jeg har også en lillebror som har vært politiker for Fremskrittspartiet, så jeg er vant med akkurat disse debattene rundt middagsbordet hjemme. Det jeg derimot ikke synes er så bra, er når man går opp på talerstolen, slår hardt i bordet og sier at forslaget som ligger på bordet, er klart og tydelig. Det er det ikke, fra Fremskrittspartiets side. Det står i merknadene Eilertsen selv peker på, at man f.eks. kan bidra til at en sånn fast, permanent dispensasjonsordning kan gjelde for verdensmesterskapet i fotball, håndball eller de olympiske lekene. Vi hørte representanten Hoksrud snakke om Oscar-utdelingen. Det er ingenting i dette forslaget som slår fast hvordan det skal rammes inn. Det er til stor forskjell fra det midlertidige unntaket Arbeiderpartiet peker på. Jeg synes det er interessant at vi får gjennomgå for at vi ordner opp i en praktisk skeivhet med tanke på fjernbetjente butikker. Jeg har lyst til å minne Svardal Bøe, representanten fra Høyre, om det som står i merknaden også Høyre var med på å skrive i saken. Det er at vi ikke skulle liberalisere alkoholloven. Alkoholloven skulle være restriktiv. Denne debatten viser at når man ikke får til gjennomslag for nettopp liberalisering av alkoholloven, går man inn og finner noen spissfindige argumenter. Arbeiderpartiets klare standpunkt er at vi skal ha en restriktiv alkoholpolitikk, og jeg mener at både denne saken og det forslaget regjeringen nå har ute på høring – som jeg håper mange svarer på – viser nettopp det.

37:51] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken som tar for seg forslaget om å innføre en fast dispensasjonsordning om å tillate midlertidig unntak fra skjenketidene som en del alkoholloven. Komiteen har holdt skriftlig høring i saken, og det kom fem høringsinnspill innenfor fristen. Tilrådningen fra et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Kristelig folkeparti, er at forslaget ikke vedtas. Jeg vil nå argumentere for hvorfor Arbeiderpartiet er en del av dette flertallet, og jeg legger til grunn at hvert enkelt parti gjør det samme for sitt syn. Forslaget fra Fremskrittspartiet er et brudd på den brede og viktige enigheten i norsk alkoholpolitikk som vi har hatt over mange tiår, og forslaget vil bidra til en liberalisering av dagens lovverk. En fast dispensasjonsordning vil over tid kunne uthule formålet om å forebygge både enkeltmenneskets og fellesskapets konsekvenser av alkohol – konsekvenser som er alvorlige og samfunnsødeleggende, og som også høringsinnspillene belyser. Forslaget er også upresist fordi det ikke gir en definisjon av hvilke nasjonale idrettsarrangementer som vil kunne gi unntak. Det sier heller ingenting om hvilke alkoholholdige drikker det gjelder for, og det bryter med god forvaltningsskikk å skulle vedta en slik lovendring uten at det har vært på offentlig høring hos særlig kommunene som skal håndheve lovbestemmelsen. Arbeiderpartiet er imot dette forslaget. Vi mener at norsk alkoholpolitikk skal være restriktiv, og vi gjør det med støtte i befolkningen, noe Helsedirektoratets befolkningsundersøkelse om alkohol understreker. Men vi deler entusiasmen til mange her i Stortinget, og også folk utenfor denne salen, over at Norge har kvalifisert seg til fotball-VM for herrer. Dette er en unik begivenhet, og vi deltar for første gang på 28 år. Derfor er Arbeiderpartiet for en løsning som kan gi midlertidig unntak fra skjenketidene, og som er tidsbegrenset for dette enkeltarrangementet – fordi mesterskapet spilles i Nord-Amerika, og kampene foregår på natten. Regjeringens forslag til dette midlertidige unntaket er ennå på høring, og jeg håper alle bidrar med gode innspill og også bekymringene som måtte være der – bekymringer vi må ta på alvor i det endelige forslaget, og som den enkelte kommune må ta med inn i sine vurderinger som ansvarlig bevillingsmyndighet dersom Stortinget vedtar et slikt lovunntak senere i år. Selv om denne representanten verken drikker øl eller har særlig fotballfeber, er fotball Norges mest populære idrett. Jeg tror at et midlertidig unntak vil bidra til å ramme inn fotballfesten på en god måte for dem som vil være med på den, uten at vi bryter med den viktige og brede enigheten i norsk alkoholpolitikk som forslagsstillerne tar til orde for.

Jeg tegnet meg på nytt, fordi jeg synes at Kristelig Folkeparti kom en viktig påminnelse om hva alkoholpolitikk også er. For selv om dette er en sak som tar tak i praktiske konsekvenser av hvordan loven tolkes, er det en alvorlig bakside av bruk av alkohol. KrF pekte selv på de mange tusen barn og unge som vokser opp i hjem med alkohol og usunn alkoholbruk. Vi vet at folkehelsen utfordres gjennom ensomhet, men også at ensomhet og alkohol er en ekstra alvorlig side av det. Det er et stort skadeomfang, som statsråden selv var innom, og i høringssvarene vi har fått i denne saken, er også Nasjonalforeningen, Actis og Blå Kors inne på de samme problemstillinger. Det er viktig, selv om Arbeiderpartiet er med på dette flertallsforslaget, å understreke at kampen mot usunn alkoholbruk og for en fortsatt restriktiv alkoholpolitikk står. Med undertegnedes dialekt er det kanskje ikke så rart at han er for en restriktiv alkoholpolitikk. Det er han, og han mener også at det står veldig klart i det som kommer fra flertallet, at dette ikke er en liberalisering. Jeg har lyst til å sitere fra merknadene i saken, noe vi ikke gjør så ofte: «I noen høringssvar pekes det på at en endring i dagens praksis knyttet til salg i fjernbetjente butikker kan åpne opp for en liberalisering av norsk alkoholpolitikk. Flertallet» – som også Arbeiderpartiet er en del av – «deler ikke denne vurderingen, ettersom lovens bestemmelser ligger fast. Det skal ikke selges eller utleveres alkohol til personer under 18 år eller til personer som er synlig beruset, og salget skal skje innenfor gitte salgstider. Og salgskontrollen er viktig. Jeg har vært fylkespolitiker i Agder, og der har jeg fått lov til å kjøre buss med AKTs busselskap. Der er det gode løsninger for hvordan sjåfører ikke skal kjøre i ruspåvirket tilstand, gjennom en blåsemekanisme. Hvordan de tekniske løsningene skal se ut i framtiden, kan teknologigigantene og små gründere være med og legge til rette for. Men det som denne saken tar for seg, er jo at en statsforvalter i Agder ikke skal kunne innføre ulik praksis i forhold til en statsforvalter i nabofylket Rogaland. Jeg er glad for at vi lar denne saken handle om nettopp det, den rettferdige praksisen, for når noen sår tvil om loven, er det vi som lovgivere som må sørge for at den tvilen ikke er der.

39:49] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken, som tar for seg representantforslaget om alkoholsalg i fjernbetjente butikker. Forslagene i salen i dag vil inneholde en justering hvor også salg av tobakk i fjernbetjente butikker foreslås inn. Jeg vil derfor på vegne av de samme ulike flertallene som står bak henholdsvis I og II i innstillingen, ta opp de to nye forslagene som er fremmet i dag. Disse vil erstatte innstillingens tilråding. Forslagene er nærmest likelydende med tilrådingen, men tobakk tas inn i begge forslag, og man har også en praktisk justering i forslag nr. 2, med henvisning til tobakkskadeloven. I det videre vil jeg redegjøre for Arbeiderpartiets standpunkt i saken. «By og land, hand i hand» er et tidløst slagord i Arbeiderpartiet og minner oss om at like muligheter skal gjelde uansett hvor man bor. Det passer godt til denne saken, for lokalbutikkene – fra den døgnåpne Jokeren på Bislett til Joker Borhaug helt på tuppen av Norge, i min hjemkommune Farsund – er viktige for bosetting, bolyst og beredskap over hele landet. Lokalbutikkene er bærebjelker som gir lys i hus og heim – i byen, men særlig på bygda. Derfor har det for Arbeiderpartiet vært viktig å være med på å rydde opp i uklarhetene rundt alkoholsalg i fjernbetjente butikker. Ulike myndigheter har tolket regelverket ulikt. Statsforvalteren i Agder og Helsedirektoratet har ment at slike butikker ikke kan selge alkohol, mens kommunene mener at teknologiske løsninger gjør det mulig innenfor dagens regelverk, og de har fått støtte fra juridiske miljøer. Arbeiderpartiet er enig med Kommune-Norge. Det betyr at butikker som Joker Nes Verk i Tvedestrand får uttelling for digitaliseringen og omleggingen de har gjort. Fjernbetjente butikker gjør det nemlig mulig for folk å bruke lokalbutikken også når ingen kan være fysisk til stede. Vi har mottatt tydelige tilbakemeldinger om at alkoholsalget er en viktig del av driftsgrunnlaget til særlig de små distriktsbutikkene. Derfor er jeg glad for at Stortinget nå klargjør regelverket. Vi slår fast at alkoholsalg i fjernbetjente butikker skal være mulig med teknologi som løsningen, men vi liberaliserer ikke alkoholloven. Det samme gjelder for tobakk, i det nye forslaget. Det skal fortsatt være forbudt å selge til mindreårige og synlig berusede, og salget skal skje innenfor fastsatte tider og med kontroll. Flertallet Arbeiderpartiet er en del av, ber regjeringen klargjøre og komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer dersom det trengs. På denne måten går by og land fortsatt hand i hand.

Lokalsykehusene våre er viktige grunnsteiner for trygghet, kompetanse og levende bygder over hele Norge. Arbeiderpartiet er enig i intensjonen i forslaget som nå behandles i Stortinget. Likevel mener vi at forslag som går langt inn i faglige vurderinger, best avklares av fagmiljøene selv. Dette viktige prinsippet skiller politikernes ansvar fra fagfolkenes kompetanse. Det utelukker ikke endringer i styringen av helsetjenesten, men det må bygge på helhet – en helhet ingen går i fakkeltog for. Ja, det er utfordringer med foretaksmodellen. Det viser også det viktige engasjementet fra dem som berøres av endring i helsetjenester. Derfor varsler regjeringen en helsereform, som også komiteen drøfter, om hvordan tjenesten skal styres, utvikles, finansieres og organiseres framover. Jeg har stor respekt for at vi vurderer dette ulikt, men selv kommer jeg fra en region hvor vi har utfordringer med tilgang på helsepersonell og faglige ressurser. Jeg mener at vi skal være varsomme med å gå inn og detaljstyre, særlig når man ikke har noen god løsning for å håndtere konsekvensene. Når det er sagt, skal Stortinget gi retning i arbeidet, og for Arbeiderpartiet er det helt klart at vi skal ha lokalsykehus i Lærdal og Nordfjord. Innstillingen i saken er krevende å følge fordi det har skjedd endringer underveis i komiteens behandling, bl.a. et vedtak fra Helse Førdes styremøte 29. januar, der de har nedjustert forslagene til endringer kraftig. Jeg er glad for det, og Arbeiderpartiet støtter derfor Miljøpartiet De Grønnes løse forslag om at de nå i sitt videre arbeid legger en plan for hvordan de desentraliserte polikliniske tilbudene ytterligere kan styrkes for pasientene. Det peker framover mot hvordan lokalsykehuset kan få enda mer aktivitet som kommer innbyggerne til gode. I en sånn plan er det viktig at de vurderer helseberedskapen i regionen, med mål om å sikre gode, tilgjengelige og desentraliserte helsetjenester i Sogn og Fjordane. Arbeiderpartiet har en klar forventning om at dette arbeidet kommer i gang, og at sykehusledelsen fortsetter å sikre bred involvering av tillitsvalgte, vernetjeneste og lokalsamfunnet der folk lever og bor. Det siste halvåret har Sogn og Fjordane vist oss at vi får til bedre løsninger for vår felles helsetjeneste når vi jobber sammen. Til slutt en kort stemmeforklaring: Arbeiderpartiet vil støtte komiteens tilråding og det løse forslaget fra Miljøpartiet De Grønne om å følge opp styrevedtaket i Helse Førde fra 29. januar 2026. Vi vil videre stemme mot mindretallets forslag fra komiteens innstilling.

Dette er en underlig debatt å få lov til å følge etter å ha vært stortingsrepresentant i fem måneder. La meg bare opplyse Stortinget om de to forslagene som ligger på bordet. Jeg refererer først det Fremskrittspartiet nå har tatt til orde for: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag til en ny finansieringsmodell for sykehus» – og så fortsetter det. La meg lese fra det forslaget Arbeiderpartiet har lagt fram: «Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til en ny helhetlig finansieringsmodell for sykehus (…)». Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår den virkelighetsbeskrivelsen som nå legges fram fra samtlige FrP-representanter i denne salen. Det er jo ikke sånn at det blir mer sant bare det blir flere Fremskrittsparti-politikere som gjentar budskapet. Det som nettopp er poenget med at Arbeiderpartiet står på hver eneste dag for å sikre flertall i denne salen, er den helheten som helseministeren har talt for, som representanten Vasvik har talt for, og som representanter fra både Høyre, SV og Rødt har tatt til orde for. Jeg må si at jeg ikke forstår hva som er så alvorlig forskjellig når man ordrett leser den teksten som ligger i de forslagene vi skal ta stilling til. I mitt hode – det kan hende det er kun fordi jeg har vært her i fem måneder – ser jeg altså ikke hvilken utfordring det gir. Det Arbeiderpartiets forslag bidrar til, med Høyres, SVs og Rødts støtte, er at man nå sikrer den helheten som vi er opptatt av. Jeg hadde bare behov for å minne om hva det er vi diskuterer – to forslag som har helt samme inngang, og som faktisk sier at dette stortinget er enige om at vi trenger en ny modell.

Jeg må si at det har vært interessant å lytte til denne debatten, for avhengig av hvilken side man står på, kan man bruke noen av de samme argumentene mot hverandre. Om det siste innlegget, fra representanten fra Fremskrittspartiet, som var opptatt av å sette fagfolkene først, som var opptatt av at pasientene skulle sikres forutsigbarhet – jeg kan vel si det samme om situasjonen i Agder. Realiteten er at selv om man nå sier at man ikke skal bryte inngåtte kontrakter, som det fra noen av partiene i Stortinget lå an til at man faktisk skulle gjøre – noe som ville vært helt hårreisende – er det ikke sånn at man med forslaget som ligger på bordet fra flertallet, sørger for at alt er helt fint. Realiteten er fremdeles at f.eks. ved Sørlandets rehabiliteringssenter Eiken, som jeg så at Kristelig Folkeparti var inne på, risikerer man et nedtrekk i avtalen man nå har fått, fordi man setter hele anbudsprosessen i spill, og fordi man ikke følger de rammene som ble lagt fra start. Det er ikke sånn at dem som har inngått kontrakt, kan slappe av og puste med magen. Usikkerheten er der fremdeles, og det er flertallet i Stortinget som nå sørger for at den vedvarer. Det er like dyktige fagfolk, like flinke fagmiljøer – i distriktet, for å legge til det – som sørger for at vi sikrer rehabilitering der vi trenger det. En sånn vedvarende usikkerhet mener jeg at vi ikke bør gå inn for. Det er helt legitimt å ha kritikk av systemet. Det er jo hele grunnlaget for hvorfor helsereformen er initiert av statsråden og av regjeringen. Det er fordi vi ser at det er behov for at vi styrker helsetjenestene våre for å sikre likeverdige helsetjenester. Men å gjøre det i et enkeltvedtak fra Stortingets side uten å se helheten, mener jeg er uansvarlig. Hva blir det neste da? Flere har stilt spørsmål ved om man kan stole på staten. Hvis det er sånn at vi avbryter denne anbudsprosessen halvveis inne i kontraktinngåelsene, hva skjer med neste anbudsprosess der noen er misfornøyd? Jeg er svært bekymret for hvilken presedens dette skaper, og ikke minst hvilken tillit man gir til staten som ansvarlig for å inngå de gode avtalene. Målet er at folk som står utenfor arbeidslivet, og som har behov for rehabilitering, skal få det. Det tror jeg alle 169 representanter brenner for, men vi er nødt til å gjøre det med rammer som sikrer at fagmiljøet faktisk kan få lov til å gjøre og yte de tjenestene staten inngår avtaler om. Jeg vil legge til til alle dem som kritiserer bl.a. Arbeiderpartiet, at da har man ikke lest innstillingen fra komiteen, for den slår fast helt klart at det skal lages en helhetlig handlingsplan på dette feltet. Det skal også vurderes hvor det er behov for opptrapping, for dersom det er behov for det, må vi sørge for at det kommer.

Jeg opplever at representanten Hoksrud inviterte meg til dans, og da hopper jeg selvfølgelig på. Vi kan godt diskutere hva som ligger i det alternative budsjettet til Fremskrittspartiet. Hvis vi tar utgangspunkt i at den veien vi diskuterer, er viktig for bl.a. næringslivet i Agder, er jeg veldig glad for at FrPs alternative budsjett ikke ble vedtatt, for man skrotlegger hele virkemiddelapparatet til det samme næringslivet. Hvis vi skal snakke om helheten i politikken, mener jeg også Hoksrud må ta inn over seg hva de faktisk legger til grunn i sitt alternative statsbudsjett. Det er interessant, for hver gang Fremskrittspartiet har vært på talerstolen i denne debatten – for så vidt også i fylkestinget i Agder, da jeg satt der sammen med noen av representantene i denne salen – er det alltid en tilbakevendende diskusjon om at det Fremskrittspartiet en gang gjorde da man hadde makt selv, kan man ikke tas til inntekt for fordi man ikke egentlig var enig i det. La oss nå være helt riktig på historikken. Det var vel om lag 62 proposisjoner som ble lagt fram av en FrP-statsråd i Samferdselsdepartementet, som handlet om bompengefinansierte veiutbygginger. Man kan ikke i det ene øyeblikket si at man er for det, og i det andre øyeblikket være mot det og ikke ta ansvar for helheten. Skal vi ha ansvar for veiutbygging, må man sørge for faktisk å ta ansvar for den politikken man har lagt fram. Jeg minner om at Bård Hoksruds parti har lagt fram over 60 proposisjoner. Det er også interessant når vi diskuterer veiutbygging, for det handler jo om en helhet. La meg understreke den helheten som Nasjonal transportplan faktisk utgjør. Hadde Hoksrud vært opptatt av at den skulle se helhetlig ut, hadde man jo sørget for at de forslagene man får flertall for, fikses med finansiering. Da NTP-en ble vedtatt i forrige runde, var det en av utfordringene. Jeg mener at NTP-en for Agder er veldig god fordi den ivaretar de viktige veiutbyggingsprosjektene som Agder har bedt om, og som jeg opplever at hele den regionen jeg representerer, står bak. Med FrPs måte å drive politikk på setter man nå noe av dette i fare – en høyere risiko. La meg avslutte med risiko, for jeg mener statsråden og min gode partikollega Blikra har pekt på noe vesentlig, dvs. den risikoen man nå potensielt gir til fylkeskommunen ved å kunne øke det som vi ikke helt vet hvordan kommer til å bli, når garantiansvaret ligger hos Agder fylkeskommune. Selv om jeg er ihuga forkjemper for at vi skal få ned bompengebelastningen på den samme veien jeg bruker for å reise hjem til juleferie, må vi gjøre det innenfor de prosessene som sørger for at vi har helhet og ikke minst tar ned risiko. Jeg mener statsrådens initiativ er den beste løsningen for å få til det, og jeg er bekymret for hvordan et forslag som det Fremskrittspartiet har lagt fram, eventuelt kan påvirke fylkeskommunens garanti. Vi får håpe og se hvordan dette lander. Det viktigste for meg er at vi tar vare på innbyggerne våre, og at innbyggerne bruker den nye veien.

E39 mellom Mandal og Kristiansand er hovedfartsåren vestover i mitt hjemfylke. Det er veien jeg bruker hver gang jeg reiser hjem til Farsund. Det er veien jeg bruker når jeg besøker verdensledende bedrifter innenfor prosessindustrien. Det er veien som binder sammen gamle Vest-Agder for næringsliv og lokalbefolkning, men også for gjennomreisende, turister og tungtransport. Veien er viktig, og utbygging av firefelts motorvei løfter regionen jeg representerer. Det gir trafikksikkerhet, bedre beredskap og bedre levekår. Det er en vei Arbeiderpartiet har arbeidet for og stemt for, fortsetter å bygge ut og forsvarer behovet for. Når jeg følger lokalmedia i denne saken, som åpenbart skriver mye om utfordringene med den høye bompengebelastningen, må jeg si at jeg reagerer på hvordan Fremskrittspartiet prøver å tegne en historiefortelling om at det er på Arbeiderpartiets vakt utfordringene med veien kom. Det finnes ingen tvil om at denne veiens bompengeopplegg bygger på det samme grunnlaget som da Fremskrittspartiets daværende samferdselsminister la fram sak om veien i denne salen, tilbake i tid. Det finnes heller ingen tvil om at denne prosessen prioriteres av Arbeiderpartiets samferdselsminister. Det hører vi også fra denne talerstolen. Det er jo ikke et representantforslag fra Fremskrittspartiet som gjør at det er satt i gang en nødvendig prosess. Det er statsråden som har tatt initiativ til å få orden på det som bygger på den borgerlige regjeringens proposisjon. Det skjer etter at et tverrpolitisk samarbeid i Agder har løftet saken – med et tydelig Arbeiderparti i en samlet region. Forslagene som ligger inne fra Fremskrittspartiet, innebærer større risiko for fylkeskommunen uten utredning, fordi fylket har garantistansvaret. Potensielt gjør Stortinget nå vedtak som øker denne risikoen, uten at fylket er med i prosessen, uten at det er utredet, og uten at det er en del av den prosessen statsråden har initiert. Jeg vil også ha ned bompengebelastningen, sånn at folk som bruker veien, bruker den nye. Forholdene er endret. Det slår også rapporten fra Statens vegvesen fast. Det er behov for å revidere prosjektet. Det vet vi som bor der, det vet vi som lever i Agder, og det vet vi som kjører bil på E39. Statsråden er tydelig på at han skal følge opp rapporten, sånn at prosessen kan kjøres videre. Jeg registrerer at flere av partiene er enig med Arbeiderpartiet i at det forslaget Fremskrittspartiet primært har foreslått, ikke bør stemmes fram. Jeg ser fram til fortsatt å arbeide for mer trafikksikker vei i Agder, og jeg er glad for at flertallet på Stortinget er opptatt av at vi skal ha en firefelts motorvei gjennom Agder.

Dette har vært en god debatt så langt om et viktig tema, og den har oppklart en viktig del av diskusjonen om hva som ligger i forslag 1 i tilrådingen fra komiteen. Arbeiderpartiet er for at vi tar en helhetlig faglig gjennomgang av tilbudet innen psykisk helsevern. Vi støtter for så vidt at det fremmes en konkret og tidfestet plan for utvikling av psykisk helsevern-tilbudet i Norge, slik regjeringen også er i gang med, og som både helseministeren og undertegnede har redegjort for i denne debatten. I debatten tydeliggjøres det også at forslag 1 i komiteens tilråding for flere partier handler om at den totale kapasiteten ikke skal bygges ned. Det gjør at Arbeiderpartiet nå varsler at vi også kommer til å stemme for forslag 1, med den samme begrunnelsen. For det skal ikke være tvil om at tjenestene skal styrkes, en begrunnelse som er i tråd med vårt uttalte og klare mål om å øke kapasiteten i psykisk helsevern. Det bygger på målene i opptrappingsplanen for psykisk helse og arbeidet regjeringen allerede har satt i gang. Arbeiderpartiet legger til grunn at vi stemmer for forslaget, med mål om å stoppe en nedbygging av totalkapasiteten, i det tilbudet som tilbys innenfor distriktspsykiatriske sentre og psykisk helsevern. Dette er derfor å anse som en stemmeforklaring. Jeg ser fram til et spennende helsepolitisk 2026 sammen med gode kollegaer i helse- og omsorgskomiteen. Denne debatten vitner om at dette er en god start på det året vi nå er på vei inn i.

Godt nytt år, president, og takk til saksordføreren for arbeidet og redegjørelsen i saken. Dette er en sak som understreker viktigheten av fortsatt å løfte, prioritere og helhetlig rigge et psykisk helsetjenestetilbud som gir gode og tilgjengelige tjenester der folk bor og trenger hjelp. En sånn helhetlig tilnærming bygger på opptrappingsplanen for psykisk helse som vi la fram sammen med Senterpartiet i 2023. Planen er helhetlig og langsiktig og ser forebygging, lavterskeltilbud og tilbud i spesialisthelsetjenesten i sammenheng – et vesentlig poeng for Arbeiderpartiet – sånn at pasientene får riktig behandling til riktig tid, av de fagfolkene som har kompetansen til å gi det. De distriktspsykiatriske sentrene er en del av planen, og målet er klart: De skal utvikles og styrkes, for vi trenger både poliklinisk behandling, ambulant behandling og døgnbehandling i det som for Arbeiderpartiet handler om å sikre økt totalkapasitet for psykisk helsevern – og arbeidet følges opp. Arbeiderparti-regjeringen har bedt sykehusene lage konkrete og tidfestede planer for hvordan døgnkapasiteten i psykisk helsevern skal øke fram mot 2030, i tråd med framskrivingsplanene, både på sykehus og ved DPS-ene. Dette er et viktig oppdrag som er prioritert, og som sørger for at vi bygger på helheten i vår felles helsetjeneste. Komiteens flertall løfter et viktig poeng om fagfolkbehovet framover. Fagfolkene er grunnplanken i helsetjenesten. Uten dem blir det ingen tjeneste. Det er også derfor vi er i dialog med alle partiene på Stortinget om en ny helsepersonellplan fram mot 2040, med mål om å styrke innsatsen for utdanning og rekruttering, men også for å sikre at vi beholder flere folk i tjenesten. Arbeidet er allerede i gang, og vi vil også inkludere psykisk helsevern. Innspillene i forbindelse med dette representantforslaget bør vi ta med oss inn i arbeidet. Til slutt: Arbeiderpartiet er tydelig på at Stortinget bør være varsom med å gå inn i hvorvidt enkelttilbud skal legges ned eller opprettes ved ulike helseforetak. Vi setter de overordnede målene for vår felles helsetjeneste i denne sal, mens sykehusene må ha handlingsrommet til å kunne få levere på oppdraget. Det å stadig gripe inn i enkeltbeslutninger vil være å flytte de faglige forsvarlighetsvurderingene fra fagmiljøene til politikerne. La meg likevel understreke at vi ser behov for å fornye dagens helsemodell, sånn at vi alltid har rammene til å kunne gi verdens beste helsetjeneste. Det arbeidet er i gang med regjeringens varslede helsereform. Skal vi gi trygghet for folks psykiske helse, må vi sørge for at vi bygger opp totalkapasiteten i det psykiske helsevernet. Det er det Arbeiderpartiet prioriterer.

Det har vært en spennende debatt, hvor jeg hører både Høyre og Fremskrittspartiet male med brede pensler. Høyre peker på alt som ikke funker, og sier at Arbeiderpartiet ikke tar ansvar. FrP peker på det som går bra, og sier at det ikke er Arbeiderpartiets ansvar. Den ligningen går ikke opp. Er det vi som styrer, må vi ta ansvaret, og da må vi ta ansvar for helheten. Jeg skulle ønske at når FrP og Høyre først tok ordet – som de for øvrig har etter meg – må de gjerne kommentere hvordan ABE-kuttene de legger på kommunene, faktisk skal følges opp, sånn at Abrahamsens ønske om at ikke ansatte skal springe raskere, blir en realitet. De må gjerne også kommentere hvordan de har tenkt å bidra til at det ikke blir fagfolkmangel når de også kommersialiserer og privatiserer helsetjenesten. Til slutt må de gjerne legge inn et ord om hvordan de mener at lokale folkevalgte skal prioritere når det kommer mer penger. I min hjemkommune, Kristiansand, prioriterer de bl.a. eiendomsskattekutt. Vi i Arbeiderpartiet legger fram et helhetlig eldreløft, og det er jeg veldig stolt over.

Først og fremst må jeg si det er forfriskende å være i en debatt hvor vi er mange som debatterer behovet for en bredere eldrepolitikk enn bare eldreomsorg. Det kan virke som om ikke alle partier har fått med seg at eldrepolitikk er mer enn heldøgns omsorgsplasser. Jeg kunne tenke meg å bare gjenta det min gode kollega Truls Vasvik også refererte til, da faktisk.no måtte kvalitetssikre tallene Fremskrittspartiet bruker i denne vanlige debatten. Under den borgerlige regjeringen, med Fremskrittspartiet, ble det 718 færre disponible sykehjemsplasser, mens det under den Arbeiderparti-ledete regjeringen har blitt 762 flere disponible sykehjemsplasser. Når vi skal snakke om hva som skal til politisk, må vi i alle fall legge fakta til grunn. Fortellingen blir ikke sann bare man gjentar den mange nok ganger. Vi kan gå videre til den generelle debatten om hvordan vi bruker pengene våre, som Fremskrittspartiet er enormt opptatt av. Det blir sagt av bl.a. Eilertsen at det budsjettforslaget som ligger på bordet nå, er ansvarsfraskrivelse. Det ble vel også i replikkordskiftet sagt at det er bløff. Realismen i det alternative statsbudsjettet til Fremskrittspartiet er vel ikke noe annet enn nettopp urealistisk. Fra 1. januar 2026 – jeg minner om at det er 16 dager til – vil de legge ned fylkeskommunen. Oppgavene må kommunene ta over uten en plan, uten en eneste krone mer. De skal også effektivisere hele velferdstjenesten i kommunene – ikke på samme nivå som Solberg-regjeringen, de tripler prosentsatsen til 1,5 pst. Abrahamsen fra Fremskrittspartiet var bekymret for at fagfolk måtte springe raskere. Vel, med det alternative statsbudsjettet til Fremskrittspartiet må de springe sykt raskt. Dette er ikke å ta på alvor utfordringene i vår felles helsetjeneste. Så blir det faktisk ikke sagt, men jeg må si det: Realiteten i Høyres alternative statsbudsjett er at de kutter i den nye ordningen som skal gi eldre friheten til å få lov til å velge å bo lenger hjemme. De kutter tilskuddsordningen til at eldre kan få penger fra staten til å oppgradere hjemmet, så det blir trygt og vi faktisk sørger for at de som trenger sykehjemsplassen, får den. Det er mindre frihet til eldre, og det er i mitt hode en veldig rar prioritering i en tid hvor denne salen diskuterer hvordan vi bruker ressursene våre best mulig. Arbeiderpartiets eldreløft er en blanding av både å satse på de friske og raske eldre og å ta på alvor at når de trenger at fellesskapet stiller opp, skal vi stille opp. Det er å gi trygghet for helsa også til de eldre.

Historiefortellingen om dem som har bygd landet, er en fortelling om hvordan generasjoner stiller opp for hverandre, om hvordan mennesker født i ulike tiår utgjør det bunnsolide fellesskapet Norge er, med små forskjeller og store muligheter. Det er muligheter som er skapt med levd liv og tydelige arr – for min generasjon. Denne historien minner oss på hvorfor Norge er Norge – om generasjonskontrakten som slår fast at vi får gratis utdanning som unge for å jobbe, at vi betaler skatt for å få gratis helsetjenester og et sikkerhetsnett når vi snubler, og at vi pensjonerer oss når vi har lagt ned innsatsen i arbeidslivet, de av oss som kan det. I denne fortellingen hører det med at vi skriver folkehelsehistorie – med en million alderspensjonister. Det er muligheter og utfordringer vi må ha med oss som bakteppe når nabolag over hele Norge skal omstille seg, sånn at vi bruker folk og ressurser best mulig. Det er det Eldreløftet til Arbeiderpartiet og Stortingets flertall handler om. I altfor lang tid har vi diskutert politikk for eldre som bare eldreomsorg. Derfor tar Eldreløftet vi i dag vedtar, også på alvor de hundretusenvis av friske, raske eldre som utgjør eldrekraften vår. Vi gjør en historisk prioritering på rød-grønn side. Vi setter av en millionsatsing til eldrefrivillighet. Vi sørger for at eldre som kan og vil, skal kunne bo trygt hjemme lenger, fordi staten betaler for deler av oppgraderingen som må til. Vi tar på alvor at livskvalitet og forebygging av ensomhet og demens henger sammen med muligheten til å kunne høre. Hørselstap er en funksjonsnedsettelse mange eldre opplever. Høreapparatgarantien vi innfører, er derfor helt nødvendig. Folk skal få bedre livskvalitet, samtidig som vi med garantien intensiverer kampen mot en dødelig sykdom – en kamp som skal følges opp i Demensplan 2030. Det skal være greit å være gammel her til lands, var det en kar som sa til meg da jeg var på besøk på et eldrehjem. Det er sant – både når du er frisk, og når du trenger at fellesskapet stiller opp for deg. Derfor prioriterer vi flere heldøgns omsorgsboliger og sykehjemsplasser i vårt budsjett, for dem som trenger det. Vi styrker innsatsen for å rekruttere flere fagfolk til hjemmesykepleien gjennom et nytt rekrutteringsprogram, for å møte dem som har behov for det. Vi gir kommunene et bedre handlingsrom for hverdagsvelferden når kommunerammen økes med om lag 8 mrd. kr. Summen er et eldreløft som peker retning. I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet har vi et helhetlig eldreløft som jeg er stolt av å stå bak. Det er et løft som ikke aksepterer Fremskrittspartiets ønske om å diskutere gårsdagens statistikker, men som faktisk setter fart mot et aldersvennlig samfunn med trygghet for helsen vår.

Statlig byråkrati er det jo ikke når man faktisk sørger for at folk får helsehjelp. Jeg skulle ønske at Høyre var mer på banen når det gjelder å utvikle vår felles offentlige helsetjeneste. Denne høsten har Høyre vært krystallklare i sine ambisjoner for kvinnehelse, og som vanlig maler de med bred pensel. I VG kunne vi lese at byrådslederen i Bergen, Christine Meyer, sa at regjeringen kom med fagre ord og lite handling. Mon tro om Meyer er like fornøyd med det alternative budsjettet Høyre presenterer i dag? Ikke et eneste ord er nevnt om kvinnehelse i deres budsjett, og ikke én milliard ligger på bordet, som de jo selv har lovet. Hva skjedde egentlig i Høyres budsjettdiskusjoner? Mener Svardal Bøe plutselig at regjeringens satsing er god nok, eller husket han ikke å lese gjennom blekka før den gikk til trykkeriet? Eller er det bare blitt sånn at Svardal Bøe ikke får gjennomslag internt i eget parti?

Da Støre-regjeringen tok over regjeringsmakten i 2021, sto fastlegeordningen på kanten av kollaps. Svardal Bøe har selv beskrevet hvor viktig inngangen til helsetjenester er. Det var krise over hele landet. Fem år senere er ordningen reddet, på Arbeiderpartiets vakt. Nå tester vi også ut nye modeller til mer tilgjengelig helsehjelp, bl.a. i Agder, også i Høyre-styrte Kristiansand. Vi prioriterer 80 mill. kr til utprøving av kommunale nettleger. Det er en ordning som avlaster fastlegene, sånn at de som trenger hjelp, får hjelp. Det kutter nå Høyre. Mitt spørsmål til Svardal Bøe, som var statssekretær da fastlegeordningen sto i brann under Solberg, er derfor: Hvorfor tok ikke Høyre krisen på alvor da de hadde ansvaret? Og varsler dette kuttet på 80 mill. kr at Høyre heller ikke framover vil prioritere fastlege og legevakt til dem som trenger det aller mest?

Det er med stor glede og nødvendig anerkjennelse at Stortinget i dag tar stilling til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. En selvfølge, vil mange si, men det er likevel helt nødvendig. Vi har historiene fra hverdagslivet til mennesker med funksjonsvariasjoner – en sekkepost i denne debatten, men historiene handler om unike mennesker som også er naboer, kjærester, bestekompiser, kollegaer eller gamle klassekamerater. De er innbyggere vi i denne sal har et felles ansvar for. En av de mange historiene om hvordan man blir sett på, forteller Norges Handikapforbund. Den handler om en gutt som hadde både erfaring og utdanning til en jobb han søkte på i et kundesenter. Han var kvalifisert. Det bekrefter også arbeidsgiveren. I åtte år søkte han, men fikk avslag på avslag. Sånt skjer – man får ikke alltid det man har lyst på – men etter noen søknadsrunder til fikk han til slutt beskjed om at han ikke kom til å få jobben, og at de gjerne ville gi ham to kinobilletter fordi han hadde vært så engasjert. Jeg har aldri hørt om andre i min vennegjeng eller i mitt nabolag som har fått kinobilletter fordi de fikk avslag på en jobbsøknad. Det blir bare spekulasjoner hvorfor historien endte akkurat sånn, selv om vi alle kan kjenne på følelsen av det nedrige i at en som har utdanning og et ønske om jobb, plutselig blir kompensert med en kveld på kino. Over 100 000 mennesker med funksjonsnedsettelser ønsker å jobbe, men står utenfor arbeidslivet. Det er folk vi trenger. Norge er verdens beste land å bo i, men det betyr ikke at det aldri kan bli bedre. Hverdagshistoriene fra dem som erfarer diskriminering og hatytringer, de som blir kalt «hemma» på gaten eller i skolegården, de som blikkes eller opplever stigma kun fordi de er seg selv, understreker det. Jeg er oppriktig stolt på vegne av dem som har kjempet kampen for at vi i dag skriver historie. På samme måte som jeg er glad for å få lov til å leve mitt liv, sånn som jeg er, fordi noen kjempet med livet som innsats, er jeg glad for at jeg i dag får være med og stemme for et forslag som gjør at flere får leve sitt liv, sånn som de er, med hele seg. Jobben er ikke ferdig med Stortingets vedtak. Det forplikter til videre arbeid, men de som trenger det, får i dag et signal om at alle skal med, og at også deres menneskerettigheter anerkjennes med Stortingets flertall i ryggen.

La meg sitere fra noen aviser: «Svært krevende å få budsjettet i havn.» «Truer med kabinettsspørsmål.» «Bryter budsjettforhandlingene.» «Er ikke med på samtaler om statsbudsjettet for neste år.» «Krever at regjeringen leverer et nytt tilbud.» Dette er hentet fra norske aviser i 2014, 2015 og 2016, fra NRK, NTB, Finansavisen og Dagbladet, og enda flere finnes det. Det er beviser på borgerlig budsjettkaos fra år til år. Kan du høre det? Et ekko fra fortiden brukes nå som beskrivelse av det venstresiden har fått til, av den samme høyresiden som slet med å finne sammen. Jeg er skikkelig stolt, for i kveld vedtar vi et budsjett som samler den brede venstresiden i norsk politikk. Vi skriver historie når dette budsjettet, med fem partier bak seg, sikrer folk mer hverdagsvelferd, sørger for at flere kan komme ut i jobb og utdanning, sikrer trygghet for folks lommebok og bidrar til utvikling av norske arbeidsplasser over hele landet. Budsjettet gir et reelt løft i norsk eldrepolitikk, med flere boliger, penger til private oppgraderinger i folks hjem og en høreapparatgaranti som forebygger sykdommer og gir folk bedre livskvalitet. Vi styrker eldrekraftens frivillighet, og vi gir kommunene muligheten til å prioritere grunnbemanningen i hjemmesykepleien med et milliardløft i kommunenes frie inntekter. Dette bygger på den norske generasjonskontrakten: Vi går på jobb og betaler skatt for å få utdanning og gratis helsetjenester, og for å bli tatt vare på av fellesskapet når vi trenger det. Nettopp derfor er jeg glad for at det er venstresidens budsjettforslag som får flertall og ikke FrPs. Det er mange fine enkeltposter på et mørkeblått papir, men realiteten i FrPs forslag er uansvarlig og mangler helhet. Hvordan kan man prioritere penger til mer velferd samtidig som man utraderer norsk næringslivs virkemiddelapparat og attpåtil vil skrinlegge den viktigste eksportavtalen vi har for industrien vår? FrPs budsjettforslag punkterer logikken i den norske modellen. Vi må skape før vi kan dele. Det er derfor jeg er så innmari stolt, for budsjettflertallet i denne sal kaster ikke næringslivet under bussen. Vi trygger rammevilkårene med et saftig kutt i elavgiften, vi omstiller norsk industri for framtiden, og vi sørger for kraftfulle grep for å få flere ut i arbeid. Dette er helt nødvendig for å styrke vår felles velferd. Vårt budsjett gir trygghet til folk, nabolag og næringsliv – en trygghet vi trenger over hele dette landet.

For en sørlending har denne valgkampen handlet om strømpriser for næringslivet, om lavere bompenger på ny E39, om hvordan vi utvikler lokalsykehusene våre i Flekkefjord, Kristiansand og Arendal, om kommuneøkonomi – en kommuneøkonomi som krever trygg økonomisk styring, sånn at renten fortsatt kan gå ned – og om en utenrikspolitikk som ikke rammer sørlandsk industri. Velferdsstaten vår bygges på skuldrene av det industrien skaper. Derfor er debatten om sløseri viktig. For hver skattekrone, for hver krone vi henter inn fra investeringer, og for hver krone vi tjener på norsk eksport, skal vi sørge for at pengene brukes der vi trenger det. Et veldig godt eksempel er Arbeiderparti-regjeringens varslede kraftige grep for å flytte penger fra byråkrati til faktiske helsetjenester. Det er systematisk flytting av penger for å bruke dem på folk, ikke generelle, flate kutt hvor politikere ikke tar ansvar for prioriteringene, sånn FrP og Høyre har holdt på, med de såkalte ABE-kuttene sine. Det interessante med sløseridebatten er at den ofte kobles til kritikk av venstresiden, men når Fremskrittspartiet får gjennomslag for sin politikk lokalt, er det sløsing på verste vis. Eksempelet er tydelig: I min hjemby, Kristiansand, konkurranseutsetter de nå hele hjemmesykepleien – mot faglige råd, mot ansattes vilje og til en prislapp på 12 mill. kr. Det er penger som ikke gir flere fagfolk eller mer trygghet, ikke bedre tjenester eller mer oppfølging av pårørende. Det er 12 mill. kr kun for ideologi og mer byråkrati. Det er sløsing av penger – stikk i strid med Sylvi Listhaugs tordentale her i salen i går. På samme måte er det med eiendomsskattekuttene FrP- og Høyre-ledede kommunestyrer prioriterer i den tiden vi lever i, over hele landet. Det er kutt som rammer forebyggingstiltak for barn og unge og for folk som trenger at fellesskapet stiller opp. Det er kutt som har store konsekvenser ikke bare her og nå, fordi folk mister tilbud, men også på sikt, fordi forebygging som ikke alltid kan telles i kroner og ører i ett budsjett, fjernes. Svaret blir ofte mer utenforskap og færre i arbeidslivet. Det er ekte sløseri av både penger og folk. Skal vi diskutere sløseri, må alle kortene på bordet. Arbeiderpartiet prioriterer trygghet for tjenester folk trenger, ikke konkurranseutsetting og skattekutt som skyver problemene foran seg.

Vår felles offentlige helsetjeneste skal være folks beste helseforsikring – en helseforsikring som sørger for at helsehjelp er tilgjengelig når vi trenger det i alle livets faser. Det er derfor vi betaler skatt, for over skatteseddelen får vi helsetjenester i verdensklasse i retur. Vår felles helsetjeneste er innbyggernes trygghet når livet rangler, eller når nye liv kommer til. Det er lokalsamfunnet og industriens sikkerhetsnett når ulykken skjer. Det er pårørendes utvidede familie når livskriser oppstår. Det er fagfolkenes arbeidsplass, der arbeidsmiljø og faglig stolthet er kjernen. Nesten 25 år etter at fastlegeordningen ble innført og helseforetaksmodellen rammet inn vår spesialisthelsetjeneste, er det nå på tide å ta skikkelig tak i strukturene. Det er ikke fordi vi skal tilbake til noe som en gang var, men på akkurat samme måte som at jeg har forandret meg fra 1. klasse på Vanse barneskole til i dag, som stortingsrepresentant på Stortingets talerstol, er det helt åpenbart at også helsetjenesten er i endring. Vi blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Vi må bruke fagfolkene våre der vi trenger kompetansen mest, og vi må samarbeide bedre mellom ulike tjenester i og utenfor helsetjenesten. Vi må ta kontroll over lederlønningene, flytte penger fra byråkrati til faktiske helsetjenester, og vi må kutte ventetidene og styrke de akuttmedisinske tjenestene, sånn at folk får hjelp når livet står på spill. Alt dette skal skje samtidig som vi fortsatt skal bo og leve i dette deilige landet. Å være stortingsrepresentant de neste fire årene betyr å ta ansvar for store og helt nødvendige reformgrep for vår felles helsetjeneste. Arbeiderpartiets mål er klare: Ventetidsløftet skal få ned ventetidene i hele behandlingsløpet, psykisk helse skal styrkes, fastlegeordningen skal moderniseres, og eldre skal få hjelp til å bo lenger hjemme hvis de vil, med støtte fra fellesskapet. Vi skal beholde fagfolk i tjenesten, og vi skal utdanne og rekruttere flere. Skal vi klare dette, må vi samarbeide på tvers av partier. For en som kommer fra en FrP-ledet kommune, i et fylke styrt av Høyre og Kristelig Folkeparti, som bor i en by hvor Arbeiderpartiet er største parti, og som på Agder-benken jobber sammen med en dyktig SV-politiker, har jeg troen på at samarbeid er mulig – et samarbeid som må sørge for at vår felles offentlige helsetjeneste også framover skal være folks beste helseforsikring.

Nå blir det en sørlandsduell. Når Kristelig Folkeparti med folkelig i navnet sitt snakker om familiepolitikk, er det naturlig å stille spørsmål om hva folkelig familiepolitikk er. Som sørlending med beina godt plantet både i folkekirken og i arbeiderbevegelsen har jeg i valgkampen lurt på hvorfor Kristelig Folkeparti har tatt en u-sving og blitt et smalere, mer populistisk og enda mer høyrevendt parti – betalt av de rikeste i dette landet. Hvis Kristelig Folkeparti er et folkeparti som tar barnefamilier på alvor, hvorfor pekte man da på et FrP-ledet regjeringsalternativ som vil skrote gratis SFO, øke de historisk lave barnehageprisene og fjerne norgespris på strøm, noe som nå gir folk og familier trygghet og kontroll på strømregningen sin, også på Sørlandet? Fra én sørlending til en annen: Hvordan kan Kristelig Folkeparti mene at det er folkelig å skrote velferdsordninger som gir trygghet til nettopp helt vanlige barnefamilier?