OverStortinget

Husker du den gangen? Tenk deg at du sakte, men sikkert begynner å glemme dem rundt deg, at dagene glir over i hverandre, og at du til slutt kanskje må flytte fra det du kaller hjem. Altfor mange nordmenn lever med dette. Demens er ikke bare en naturlig del av alderdommen, det er en alvorlig og dødelig hjernesykdom, og det er en av våre største helseutfordringer. I dag lever rundt 115 000 mennesker med demens i Norge, og mot 2050 kan tallet dobles. Samtidig peker utviklingen feil vei. Mens flere overlever kreft og hjerte- og karsykdom, øker antallet som dør av demens. Likevel får altfor få en diagnose. Det betyr at titusenvis går glipp av hjelp. De får ikke behandling, de får ikke tilrettelegging, og de får ikke muligheten til å forstå hva som skjer med dem. For mange er det først når det rakner hjemme – når de pårørende er utslitte – at systemet reagerer. Det er ikke godt nok. Vi vet at Alzheimers sykdom kan utvikle seg i 15–25 år før symptomene blir tydelige. Vi vet at tidlig diagnose gir bedre livskvalitet, bedre oppfølging og bedre muligheter til å planlegge eget liv. Nå vet vi også noe mer: Det finnes nye behandlinger mot Alzheimers sykdom som virker best, eller kun, tidlig i sykdomsforløpet. Da holder det ikke å oppdage sykdommen sent. Da må vi oppdage den tidlig. I dag er tilbudet altfor tilfeldig. Hvor du bor, avgjør hva du får. Noen kommuner har gode tilbud, andre har det ikke. Fastlegene mangler ofte verktøyene, og spesialisthelsetjenesten har for lav kapasitet. Samtidig finnes det nye muligheter: enklere diagnostikk, bedre verktøy og ny teknologi. Men dette tas ennå ikke i bruk i stort nok omfang. Jeg vil også løfte fram de pårørende. Pårørende er bærebjelken i demensomsorgen. Det var en pårørende som skrev følgende til demensinfluenseren Marianne Mørck Danielsen: Hvis vi skal klare å avlaste helsetjenesten og la mor bo hjemme lenge, trenger vi informasjon, støtte og noen å støtte oss på. Det er et budskap vi som samfunn må ta på avor. Jeg hørte nylig helseministeren snakke med Marianne i podcasten «Ikke lett å glemme». Der ble det snakket om ansvarlighet. Nettopp derfor må vi sørge for at pårørende faktisk får den støtten de trenger. Mange står nå i en belastning som går ut over jobb, helse og familieliv. Mange blir sykemeldt. Mange står alene. Likevel møter de et fragmentert system, med uklart ansvar og lite avlastning. Hva slags velferdsstat er vi hvis hjelpen avhenger av hvor ressurssterk familie du har? Og hva med alle dem som ikke har pårørende, hvem tar ansvaret da? Vi trenger en ny demensplan. Det er varslet, og det er bra. Men det holder ikke med gode intensjoner. Demens må høyere opp på den politiske dagsordenen, og vi trenger konkrete og forpliktende tiltak. Vi trenger en satsing på moderne og tidlig diagnostikk. Vi trenger bedre verktøy til fastlegene. Vi trenger økt kapasitet, bedre behandling, mer likeverdige tjenester i hele landet og en tydelig styrking av tilbudet til pårørende. Det handler om kvalitet, og det handler om livskvalitet. Demens handler ikke bare om å huske. Det handler om å bli husket, som menneske. Mitt spørsmål til helseministeren er: Hvilke konkrete og forpliktende tiltak vil regjeringen legge inn i den kommende demensplanen for å sikre tidlig diagnostisering i hele landet? Og vil regjeringen ta i bruk moderne diagnostikk og nye behandlingsmetoder i norsk helsetjeneste?