OverStortinget

Jeg vil først takke for at det blir reist en veldig viktig interpellasjon. Utfordringen med at det blir så mange flere som får denne lidelsen, er enorm for vårt helsevesen, men de som kjenner dette aller mest, er de pårørende. Først får man en nedslående beskjed og må venne seg til at den man kanskje har kjent og elsket hele livet, plutselig blir en helt annen og ikke husker det livet man har bygget sammen. Samtidig må man ikke bare utføre mange oppgaver selv, man må i mange tilfeller kjempe mot det offentlige for å få helt nødvendige tilbud. Jeg og Fremskrittspartiet er sterkt bekymret for at strikken er strukket for langt for pårørende i demensomsorgen. Det er også verdt å merke seg når statsråden er framme og forteller at det skal bygges 1 500 nye sykehjemsplasser, at behovet er at det i hvert fall tilføres 3 000 nye plasser årlig for å opprettholde kapasiteten på sykehjemsdekning. Hvis vi ikke klarer å bygge ut eldreomsorgen vår i tråd med kapasiteten, vil pårørende få en enda hardere kamp. For hvert eneste år det underleveres på å bygge ut, blir flere stående i kø, og for hvert eneste år det ikke bygges ut nok, må helsepersonell løpe fortere og stå i tyngre oppgaver enn hva vi egentlig burde kunne forvente av dem. Vi er nødt til å få et reelt løft. Vi er nødt til å levere på det som er en kjerneoppgave i det norske velferdssamfunnet. Tempoet må opp, og Fremskrittspartiet står klare når som helst statsråden har lyst til å ta grep for å få dette til. Vi må se på hvordan vi kan bygge rimeligere og mer hensiktsmessig, sånn at vi kan få på plass mer kapasitet. En del av sykehjemmene våre er heller ikke tilpasset den situasjonen som er, med stadig flere demente, som kanskje fortsatt er fullstendig friske og raske i kroppen. Kanskje er det sterke, kraftige karer som har fått en demenslidelse, som helsepersonell må ta seg av. Det kan være veldig krevende når det da blir utagerende oppførsel. I min egen kommune, Askøy kommune, så vi tilfeller hvor man måtte leie inn annet sikkerhetspersonell for å hjelpe og støtte helsepersonell i dette arbeidet. Å håndtere det at kommunene får brukere som har veldig høye kostnader, er ikke finansiert med de ordningene som foreligger, så det er vi også nødt til å rette opp i, så vi klarer å finansiere det som er særskilt. Det er også andre måter man kan innrette dette på. Det handler om hvordan man bygger byggene. Jeg vet ikke om statsråden har vært på Olaviken alderspsykiatriske sykehus, men om han ikke har vært der, vil jeg anbefale ham å dra dit. Det handler om hvordan man bygger sykehjemsrom som er solide, men samtidig hjemmekoselige, så man rett og slett ikke ender opp med å måtte bygge om og gjøre det sterilt fordi ting bare må henge fast i veggene og sånt. Der er vi helt nødt til å finne nye løsninger og legge nye verktøy på bordet for kommunene, sånn at dette kan være noe som kan håndteres flere steder, ikke bare der det er spesialisert kompetanse – for denne gruppen blir bare større. Det siste jeg vil legge til, er: Det blir stadig flere unge demente. De trenger kanskje andre tilbud enn det man har for de eldre demente når man skal lage lavterskeltilbud. Det er vi også nødt til å ha med oss inn i dette arbeidet, for ellers lager vi ikke tilbud som passer for den enkelte.