OverStortinget

Jeg er stolt av dette forslaget. Det er et forslag som jeg selv har vært med på å utforme, men gjennom komitébehandlingen har flere partier vært med på å meisle det ut til et enda bedre forslag. Det er jeg glad for. Barn i barnevernsinstitusjoner er blant de mest sårbare barna vi har i Norge. Likevel vet vi at altfor mange av dem faller ut av skolen. Bare rundt 37 pst. fullfører grunnskolen. Det er et tall som burde få hele denne salen til å stoppe opp – 37 pst. Bak prosentene finnes det barn, barn som har opplevd uro, flytting, svik og utrygghet, barn som blir flyttet rundt i landet flere ganger, nesten som pakkepost, og som må begynne på nytt igjen og igjen: ny skole, nye lærere, nye elever, nye bekjentskaper, nye voksne – hver eneste gang må de starte på nytt mens de samtidig prøver å håndtere livet sitt. Da er det ikke rart at motivasjonen forsvinner. Flere ungdommer på institusjon forteller at de føler at de ikke har noe å stå opp til, ingen mening med dagen, ingen opplevelser eller mestring. Det hjelper lite med fine ord om at skolen er viktig, dersom systemet ikke er tilpasset dem som trenger det aller mest. Alle barn mestrer noe, men noen trenger mer støtte enn andre. Noen trenger voksne som kan være bowlingrekkverket deres gjennom skoleåret, som holder dem på banen til de klarer å stå støtt selv. Derfor trenger vi et mer fleksibelt og praktisk opplæringstilbud for barn i barnevernsinstitusjon – ikke mindre skole, selvfølgelig, men en skole som faktisk fungerer for dem. For noen kan det være å lære matematikk gjennom idrett, for andre kan det være dyrehold, gårdsarbeid eller praktiske læringsarenaer som skaper motivasjon, struktur og ansvarsfølelse. Dette er ikke bare teori: Vi vet at slike tilbud har fungert før, og noen steder fungerer det fortsatt i dag. Det handler om å gi ungdommene en grunn til å stå opp om morgenen, en opplevelse av mestring, en tro på at de kan lykkes. Dette handler ikke bare om omsorg, det handler også om samfunnsansvar. Hvis vi investerer i disse barna mens de er barn og ungdom, gir vi dem muligheten til å klare seg selv som voksne. Hvis vi lar være, blir kostnaden både menneskelig og økonomisk langt større. Disse barna fortjener ikke bare oppbevaring, de fortjener et verdig og trygt liv. Da må vi tørre å tenke nytt om skole og mestring for dem som trenger det aller mest. Jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.