OverStortinget

Jeg har lyttet til denne debatten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men det ble for vanskelig å holde seg unna, først og fremst fordi jeg synes at den diskusjonen som har vært nå, er litt som å ta en tidsmaskin tilbake til 1994. Jeg må innrømme én ting: Jeg var ikke født i 1994, så jeg vet ikke helt hvordan ting var da, men jeg er ganske sikker på at det var noen yngre versjoner av dem som har stått på talerstolen her oppe, som var der da, som deltok i diskusjonen den gangen, og som sa cirka de samme tingene den gangen også. Det jeg opplever, og som jeg også tror preger min generasjon i denne debatten, er en helt annen kontekst for hva EU er, hva EU gjør, og ikke minst også når det gjelder vår kobling til det i EØS-avtalen. Når hører på f.eks. Frøya Skjold Sjursæther, fra MDG, eller Jonas Andersen Sayed, fra KrF, i denne diskusjonen, synes jeg de har ganske andre momenter å bidra med inn i debatten. Ja, til og med Martin Virkesdal Jonsterhaug, fra FrP, har det, selv om jeg synes FrP har et veldig forvirrende standpunkt når det gjelder hvordan de forholder seg til EU og til EØS. Jeg tror alle vi representerer en generasjon som opplever verden som et mye farligere sted. Vi opplever klimaendringer som er mer truende og dramatisk enn noen gang før. Vi opplever en mye mer polarisert og kraftigere politisk debatt, og vi opplever dramatisk økende ulikheter. Jeg tror at utenriksministeren har helt rett: Skal Norge forstå mer av hva som faktisk skjer i EU, trenger vi en bredere tilstedeværelse. Jeg tror Ine Eriksen Søreide har rett i at vi godt kan få mer kunnskap, men jeg tror ikke den kunnskapen kommer i form av én enkeltstående rapport som noen veldig interesserte folk skal lese. Vi trenger en mer aktiv og levende EU-debatt i Norge om hva det betyr for oss. Den viktigste måten vi kan få det på, er ved å være mer til stede i EU. Det er egentlig grunnen til at jeg er her nå. Arbeids- og sosialkomiteen var nemlig på besøk i Brussel i forrige uke. Da kan det være verdt å spørre seg: Ble jeg mer eller mindre mot EU eller mer eller mindre for EU? Vel, svaret er egentlig ingen av delene. Det viktigste man gjør ved å være Norge der nede, er å lære, diskutere og å ha tilgang til de diskusjonene som EU står i, og som oppleves utrolig fraværende her hjemme. Veldig mange av de politiske debattene vi har her, mangler nyanser og mangler diskusjoner. Vi kommer også veldig sent på banen. Å besøke Brussel gir også konkrete eksempler på gode og dårlige ting som vi kan ta med oss hjem til Norge. På arbeidslivsfeltet, f.eks., går man nå gjennom en svær trygdekoordinering på tvers av land, som vi i Norge antakeligvis og etter alt å dømme kunne hatt veldig godt å ha vært en del av for ikke veldig mange år siden. Det fikk ganske store konsekvenser at vi her hjemme forsto så lite av rammene for EØS-avtalen. EU diskuterer demografi og behovet for arbeidskraft i årene framover. Jeg er litt bekymret for at de diskuterer markedets behov for arbeidskraft litt mer enn de diskuterer velferdsstatenes behov for arbeidskraft. Omsorgen for markedene er kanskje litt større i EU, og omsorgen er kanskje litt liten for velferdsstatene våre. Det vi gjør her hjemme, er å sette ned et arbeidsinnvandringsutvalg. Det skal vi jobbe med i arbeidslivskomiteen framover, for vi ser at arbeidslivet påvirkes av at folk jobber på tvers av landegrenser. Mange i Arbeiderpartiet plasserer meg ofte et godt sted på venstresiden. Jeg er ikke så glad i å bli plassert steder, men jeg lever godt med det. Jeg har allikevel et tvilende ja-forhold til EU-medlemskap. De argumentene har kommet fra en utvikling av EU fram til hva det er i dag, ikke fra en idé om hva det kunne eller burde eller ikke skulle vært. Det handler om at i en klima-, digitaliserings- og forbrukerrettssituasjon er ikke EU lenger bare en markedstilrettelegger, men også en markedsregulator. I diskusjonen om Draghi-rapporten, f.eks., som vi gjerne kunne diskutert i denne sammenheng, om europeiske reguleringer, skulle jeg gjerne stått sammen med den europeiske venstresiden og den europeiske arbeiderbevegelsen, som sier ja til kloke forenklinger, men nei til å bare innføre mer høyrepolitikk i EU. Det er kloke diskusjoner, som jeg tror vi skulle vært en del av. Uansett tror jeg at denne debatten burde handlet mer om den verdenen vi er en del av. Når USA framover bruker sin makt og innflytelse på i veldig stor grad å bygge ned institusjoner, trenger vi å bygge de andre. Jeg er glad for at utenriksministeren er tydelig på at Norge skal forsvare institusjonene sine, en regelstyrt verdensorden og demokratiene våre.