OverStortinget

Jeg skal svare på spørsmålet så godt det lar seg gjøre. Totale tilsagn om tilskudd og skattefradrag fra virkemiddelapparatet var på 12 mrd. kr da Frp styrte i 2019. I 2024 var det på 15,8 mrd. kr, en økning på 6 pst. i faste priser over fem år. Over tid varierer det hvilke næringer som mottar mest i støtte. Det er riktig at de fleste søknadene om støtte til batteriprosjekter kom etter at Frp gikk ut av regjering, men begge regjeringer har gått inn med offentlige midler i denne sektoren – og begge gjorde det av gode grunner. Jeg vil også bruke anledningen til å si noe viktigere enn tall. Det var ikke bare denne regjeringen som mente at Norge hadde forutsetninger for å bli en del av Europas batteriindustri. Det mente også den forrige regjeringen, det mente LO og NHO, og det mente næringslivet på Sørlandet. Også flere representanter fra Frp har etterlyst risikoavlastende tiltak for batteriprosjekter. Alle ønsket at batterisatsingen skulle lykkes, men verden endret seg fort. Kinesiske produsenter skalerte opp med en fart og et omfang ingen hadde sett for seg da investeringsbeslutningene ble tatt, og prisene falt tilsvarende raskt. La meg også si noe om den bredere politiske konteksten, for jeg mener det er nødvendig. Ny teknologi og ny industrireising er forbundet med risiko, og det er ikke alltid enkeltbedriften som tar kostnaden og risikoen, som får alle gevinstene. Kompetanseoppbygging, klyngeeffekter, teknologispredning og grønne utslippsreduksjoner kommer hele samfunnet til gode. Det er det som begrunner statlig medvirkning – ikke godhjertede subsidier eller troen på at staten kan plukke vinnere. Staten erstatter ikke privat kapital. Statens rolle er å utløse private investeringer og skape gevinster som man ellers ikke ville oppnådd. Det er kjernen i vår tilnærming: Privat kapital skal lede an; det offentlige skal bidra der markedet svikter i tidligfasen. Når det ikke lykkes, skal vi diskutere hva som gikk feil, og hva vi kan lære av det. Vi lever i en tid da industripolitikk igjen er blitt et geopolitisk instrument. USA har investert milliarder av dollar inn i grønn industri. EU svarer med Net-Zero Industry Act og European Battery Alliance. Kina har subsidiert sin batterisektor i over ti år og kontrollerer i dag store deler av hele verdikjeden – fra råvarer til ferdig celle. I en sånn verden er ikke spørsmålet om Norge skal ha en aktiv industripolitikk. Spørsmålet er hvordan vi innretter den klokt. Batterier, kritiske mineraler og grønn teknologi er ikke bare næringslivssaker, det er også sikkerhetspolitikk. Det er et spørsmål om hvem som kontrollerer teknologiene som Europa og verden er avhengige av i tiårene som kommer. Ingen seriøs industripolitikk er risikofri. Ingen kan garantere at alle satsingene lykkes.