OverStortinget

Se for deg at du er sykepleier. Du skal løfte en pasient i forbindelse med påkledning, men du skader deg i ryggen og blir varig ufør av hendelsen. Likevel har du fram til i dag ikke hatt rett på yrkesskadeerstatning med begrunnelsen; dette er en risiko du må tåle å ta i jobben som sykepleier. Eller se for deg at du er brannkonstabel. Du skal trene og øve på livsfarlige situasjoner, der man skal bære mennesker ut av brennende bygg, men du skader deg under trening og øvelse. Likevel har du fram til i dag ikke hatt rett på yrkesskadeerstatning, fordi trening og øvelse ikke har vært et område som har vært dekket av loven. Nå gjør vi slutt på dette. Stortinget skriver historie når vi i dag vedtar de største endringene på yrkesskadeområdet på over 30 år. Og vi gjør det etter alt å dømme enstemmig. For Arbeiderpartiet er trygghet for arbeidsfolk en grunnpilar i vårt partis historie. Forslaget vi nå har fremmet til Stortinget om et nytt arbeidsulykkebegrep og omvendt bevisbyrde, er en forlengelse av den samme historien. Men når vi vedtar dette i Stortinget i dag, er det ikke først og fremst en seier for oss. Det er en seier for alle som går på jobb hver eneste dag og som skal vite at når de bidrar til fellesskapet på jobb, stiller også fellesskapet opp hvis ulykken først er ute. Dette er en seier for likestillingen, for alle de kvinnerike yrkene som i altfor lang tid har opplevd at typiske skader som kvinner kan få, blir bagatellisert og relativisert, der menn før har blitt tatt på alvor. Det er en seier for den brede fagbevegelsen som i år etter år har måttet stå i disse kampene i rettsvesenet uten å vinne gjennom. Jeg vet at for mange av dere som sitter på galleriet her i dag, er ikke denne saken bare ord eller lovtekst på et papir, det er ansikter og mennesker som dere har kjempet for i lang, lang tid. Jeg har lyst til å takke dere for at dere har vært tydelige til oss, men også gitt oss tydelige høringssvar og tilbakemeldinger etter at denne saken kom til Stortinget, slik at vi kan kunne tydeliggjøre hva vi mener når vi endelig skal vedta et nytt yrkesskadebegrep og snu bevisbyrden. Jeg vil derfor bruke resten av innlegget mitt på å tydeliggjøre intensjonene som ligger bak vedtaket som Stortinget i dag skal fatte. La det ikke være noen tvil – disse endringene må forstås utelukkende som en utvidelse av yrkesskadedekningen. Det må bety at enhver skade og situasjon som godkjennes etter dagens trygderetts- og rettspraksis også må godkjennes med lovendringene som Stortinget i dag vedtar. Over altfor lang tid har det foregått en rettspraksis der stadig færre får godkjent sine skadetilfeller. Det har vært i strid med vår intensjon, og i dag rydder vi opp. I høringen valgte arbeiderpartiregjeringen å gå bort fra begrepet om «livets alminnelige risiko». I stedet inkluderer den nye lovformuleringen nå «risiko ved arbeidet eller arbeidsstedet som ikke er helt bagatellmessig». Det er en vesensforskjell, og det er avgjørende at ikke det tidligere foreslåtte begrepet blir brukt i vurderingene om erstatning, selv om det kan dukke opp eksempelvis i proposisjonsteksten. Tvert imot, poenget med det nye begrepet er å understreke at det må innebære et meget lavt risikonivå. En arbeidsulykke skal fortsatt være en plutselig ytre hendelse, men det er ikke lenger et krav om at den skal være uventet. Å bli skadet gjennom løft av voksne mennesker, barn som spreller eller mennesker som generelt utagerer, er alle eksempler på situasjoner som kan medføre rett til yrkesskadeerstatning. Det er også viktig å påpeke at løft eller oppgaver som på papiret kan se enkle ut, likevel kan gi alvorlig eller varig skade. Og det skal ikke være mangelfullt HMS-arbeid på arbeidsplassen som gjør at den enkelte står ansvarlig for konsekvensene, for poenget med disse reglene er å styrke arbeidsgivernes interesse av forebygging og å hindre skader. Når vi snur bevisbyrden i disse sakene, er det også viktig å understreke at beviskravet skal være alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er Arbeids- og velferdsetaten som nå må sannsynliggjøre manglende årsakssammenheng for at sykdommen ikke skal regnes som en yrkessykdom, eller at det er mer sannsynlig at annen sykdom eller annen påvirkning er årsaken. Presumpsjonsregelen må være reell i praksis, og det må ikke utvikle seg en praksis med skjerpede eller doble krav til årsakssammenhenger. Nav er også generelt pliktig til å følge forvaltningsloven og sørge for at saker er godt opplyst, og omvendt bevisbyrde skal praktiseres slik at de reelt styrker den skadelidtes stilling. På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg takke alle som har gitt høringssvar i denne saken og hele komiteen for et utrolig godt arbeid. Jeg vet at ordene vi har valgt å bruke får stor betydning i yrkesskadesaker. Nå ser jeg fram til at vårt arbeid også kan gjøre en forskjell og forbedring i praksis. (Innlegg er under arbeid)