OverStortinget

Som stortingsrepresentanter er vi valgt inn for fire år, men jobben vår er å tenke veldig mye lenger fram. Samtidig som vi er nødt til å jobbe for dagens nordmenn som sliter, og for alle som føler usikkerhet i en stadig farligere verden, må vi også sikre velferden til de generasjoner av nordmenn som kommer etter oss. Vi må klare å se utover egne landegrenser, men også utover egne artsgrenser. Vi står i flere krevende kriser, som må håndteres med full kraft. Det handler om klima og natur. Det handler om krig i Europa, folkemord i Midtøsten, barn som vokser opp i fattigdom, ytre høyres framvekst i verden rundt oss og trusler mot vårt eget demokrati. Politisk ledelse i vår tid kan ikke handle om hvilken av de krisene vi skal løse. Vi må klare å håndtere dem alle sammen, alle på en gang. Stortingsvalget ga Norge et nytt rød-grønt flertall, med et tydelig mandat om å ta Norge i en grønnere og mer solidarisk retning. Jeg fikk et spørsmål her om dagen om hva som egentlig er status i forholdet mellom MDG og Arbeiderpartiet. Jeg måtte tenke meg litt om, før jeg svarte: «It's complicated». Vi har et slags «situationship». Vi har pekt på Støre som vår foretrukne partner, fordi vi tror at det er mulig å gjøre Arbeiderpartiet grønnere, men de vil heller ha fleksibilitet enn et forutsigbart forhold. Dermed er det Støre som må by opp til budsjettdans. MDG skal danse med og være konstruktive, og vi ser fram til å forhandle, men som vi har sagt i hele valgkampen, er det Støre som må sikre flertall for budsjettet, og vi er ikke forpliktet til å stemme for et statsbudsjett vi er rykende uenig i. Vårt mandat er å gjøre politikken betydelig grønnere og mer solidarisk enn det vi har sett de fire siste årene. Det er jeg fortsatt overbevist om at vi skal klare. Klimautløst ekstremvær, forurensede fjorder, nærnatur som forsvinner – alt dette kommer av vårt overforbruk. Derfor er vi nødt til å gi folk flere gulrøtter som kan redusere ressursforbruket. Det må kort sagt bli enklere og billigere å velge miljøvennlig. Kollektivtilbudet må bli billigere og bedre. Det må bli billigere å gjenbruke og reparere. Det må bli billigere å spise sunt og miljøvennlig. Vi trenger et systemskifte, sånn at det alltid lønner seg å ta vare på miljøet. Omstilling krever vilje til endring og at vi tar et oppgjør med dagens politiske kurs. Vi klarer ikke å løse de store utfordringene i vår tid ved å fortsette som før, særlig ikke i oljepolitikken. Oljeinvesteringer skader klimaet. Det skader kanskje ikke økonomien og arbeidsplassene de neste månedene eller det neste året like mye, men det er bare et spørsmål om tid før baksmellen vil komme. Landene rundt oss jobber intenst med å kutte utslipp og utvikle ny teknologi. På noen områder har Norge også vist vei, f.eks. i elbilpolitikken, men effekten av de gode tiltakene vi gjør, nulles ut av et ekstremt høyt investeringsnivå i oljenæringen. I verden investeres det nå dobbelt så mye i fornybar som i fossil energi. I Norge investeres det 32 ganger mer i olje og gass enn i fornybar energi. Norge henger etter, men det er ikke fordi vi ikke kan. Kompetansen vi har fått fra bl.a. oljeindustrien, gir oss utrolig gode forutsetninger for å utvikle klimaløsninger som også resten av verden kan ta i bruk, men den ensidige fokuseringen på olje gjør at Norge risikerer å stå igjen som Europas forlatte bensinstasjon, med høy arbeidsledighet, svakere økonomi og mindre penger til velferd. Vi kan unngå dette. Norske bedrifter står faktisk klare, men skal de lykkes, trenger de politikere som tenker langsiktig, og som tør å handle. Det trengs en plan for sluttfasen til petroleumssektoren. Det første steget må være å stanse letingen. Da vil vi frigjøre arbeidskraft, kompetanse og kapital, sånn at vi kan satse på framtidens næringer. En sånn plan gir stabile rammevilkår for næringslivet, og det vil sikre trygge arbeidsplasser og bærekraftige lokalsamfunn langs kysten vår. Den vakre og verdifulle naturen er noe av det beste med landet vårt. Likevel bygger norske kommuner og staten ned 79 m2 natur hvert eneste minutt. Norge er verst i Europa til å ødelegge naturen. Matjord, myrer og andre leveområder for insekter, fugler og fisk blir ødelagt. Nærnaturen forsvinner. Gammelskogen hogges. Fjordene tømmes for liv. Det lønner seg å bygge ned natur. Det er gratis for den enkelte, selv om fellesskapet taper. Nå er det på tide å tenke nytt. Norge bør bli verdens første land som innfører juridisk bindende arealnøytralitet. Det betyr at vi må gjenbruke og fortette områder som allerede er utbygde, framfor å bygge ned natur. Dersom kommunen likevel skulle tillate nedbygging, må utbygger betale for restaurering av tilsvarende områder med ødelagt natur. Nordre Follo har gjort dette, og over 80 kommuner har nå satt arealnøytralitet som mål. Norge må slutte å være Europas versting i naturødeleggelse og heller bli en ledende nasjon i å stanse naturtapet. Å løfte dem som sitter nederst ved bordet, er en stolt norsk tradisjon. Ingen skal ha kake før alle har fått brød, som Einar Gerhardsen skal ha sagt. Nå må vi være på vakt, for forskjellene i Norge øker, og fattigdommen er i ferd med å bite seg fast. Altfor mange havner på utsiden av samfunnet. 100 000 barn vokser opp i fattigdom, og det er like mange som det var for ti år siden. Det fører til utenforskap, gir mindre tillit i samfunnet og kan gi mer kriminalitet. Er det greit at så mange barn får en dårlig start på livet, at de går sultne til sengs og ikke får være med på fritidsaktiviteter? Det tror jeg ingen i denne salen vil si ja til, men det er likevel konsekvensen av politikken som har blitt vedtatt her. Om vi skal løfte mange av disse barna ut av fattigdom, bør vi målrette tiltakene, sånn at vi treffer dem som virkelig trenger det, uten å uthule systemet med universelle rettigheter. Derfor vil MDG kutte skatten for dem som har lavest inntekt, og derfor vil vi ha et historisk løft i barnetrygden. Hvis vi dobler og samtidig skattlegger barnetrygden, får de som har minst, veldig mye mer, mens de som har høy inntekt, får omtrent det samme som i dag. Det er mulig å skape et samfunn med nok til alle, uten at alle skal få mer, men da må vi være villig til å innrømme at oppskriften vi har fulgt, ikke har fungert godt nok. Det er et privilegium å stå her i en folkevalgt forsamling i et velfungerende demokrati, men over hele verden er demokratiene under press. Ledere som Putin, Netanyahu og Trump dyrker mistillit og polarisering. Høyrepopulister er på frammarsj i veldig mange land rundt oss. Når autoritære krefter, godt hjulpet av kunstig intelligens og lukkede algoritmer, pøser inn milliarder for å undergrave samholdet og tilliten, som er limet i et demokratisk og rettsbasert samfunn, er det fare på ferde. Vi kan ikke utelukke at flere demokratier faller. Selv ikke Norge er for evig vaksinert mot antidemokratiske krefter. Derfor må Norge gjøre mer. Vi må forsterke støtten til Ukrainas kamp mot Putin, vi må gjøre mer for Palestina, og vi må ha en ærlig debatt om hvordan vi kan knytte tettere bånd med landene rundt oss. Vi lever i urolige tider, og svaret på det kan ikke være alenegang og Norge først-mentalitet. Svaret på det bør være mer samarbeid. Derfor er tiden kommet for en ny debatt om Norges forhold til EU, med forhandling om medlemskap, etterfulgt av en folkeavstemning, som et mål. Jeg tar opp MDGs forslag.