Hvis jeg har forstått det riktig, er ikke statsministeren tilhenger av at Norge, hvis vi bidrar med mer gass til det europeiske markedet, skal selge den gassen billigere til Europa. Vi ønsker jo en markedspris for den gassen. Det betyr også at vi vil påføre Europa en større sårbarhet og risiko hvis vi bruker veldig mye av våre krefter, både institusjonell kapital og alle de politiske virkemidlene vi har, på å forlenge gassleveransene. Hvis vi hadde flyttet ressursene vi bruker på dette, over til fornybar energi, energioverføring og annet som gjør at man kan bli mindre avhengig av energi, ville det også vært bra for europeisk økonomi. Europeisk økonomi er i dag utsatt, og den er veldig tett knyttet til norsk økonomi. Går det dårlig for Europa, går det dårlig for Norge også. Spørsmålet mitt er: Er ikke egentlig det å satse på å være en trygg leverandør av gass, en oppskrift på et veldig mye mer usikkert og svakere stilt Europa som også rammer Norge?

Jeg noterer at det ikke var så mye nytt å melde på dette spørsmålet, men det gleder meg at statsministeren tok opp geopolitikken, og at vi må håpe og tro at det kan føre til en global omstilling vekk fra fossil energi. Håp og tro er bra, men handling er bedre, og vi vet at en verden med desentralisert fornybar energi er mye tryggere og mer økonomisk stabil enn en verden som er avhengig av olje og gass. Det nytter ikke å stanse solen med å blokkere Hormuzstredet, og Russland klarer ikke å stoppe vinden med å stenge en gassrørledning. Mange fagmiljøer sier at det kan akselerere overgangen til fornybar energi at man ser den sårbarheten. Spørsmålet er likevel: På hvilken måte tenker statsministeren at Norge kan bidra til at andre land, spesielt i Europa, kan akselerere overgangen fra fossilt til fornybart?

Jeg takker for svaret. Jeg tror vi er enige om at oljekrisen, som er utløst av Iran-krigen, og for så vidt også krisene knyttet til andre råvarer som er viktige for samfunnet, treffer folks lommebok. Men det ville truffet enda hardere om ikke 30 pst. av befolkningen allerede kjører elbil i Norge. Jo mindre avhengig samfunnet er av olje og gass, jo mindre påvirker stengingen av Hormuzstredet og krigen i Ukraina folks lommebok. Samtidig svir økte bensin- og dieselpriser for en del folk. Flere av dem som kjører bensin- og dieselbil, har ikke økonomi til å bytte til elbil. Man er altså avhengig av den dieselbilen man har. Man kjører egentlig ganske mye, men man har ikke råd til den engangsinvesteringen som skal til. Så mitt spørsmål til statsministeren er: Hvilke tiltak tenker regjeringen å gjennomføre for å hjelpe folk til å bli mindre avhengig av bensin og diesel i hverdagen?

Veldig mye av premisset for «dieselkameratenes» vedtak om å sette ned avgiftene før påske, er at bensin og diesel er veldig mye dyrere i dag enn det har vært tidligere. Det er feil. En pumpepris på 25 kr i dag tilsvarer omtrent pumpeprisen i 1994. Før 1994 var prisen høyere. Kollektivpriser har derimot økt kraftig. I 1980 kostet en bussbillett i Oslo 4 kr, nå koster den 46 kr. Det er en mer enn dobbelt så sterk økning som det konsumprisindeksen har vist. I budsjettforhandlingene har MDG jobbet for et nasjonalt reisekort til 499 kr. Mitt spørsmål er: Er statsministeren enig i at lavere kollektivpriser er minst like viktig for å styrke privatøkonomien til dem som trenger det mest, som å senke bensin- og dieselprisen?

Vi vet at ekstremt rike og mektige mennesker verden over aktivt søker politisk innflytelse, ikke bare gjennom å finansiere sine kandidater i valgkamper, men også gjennom relasjoner, nettverk, stiftelser og uformelle kanaler. Historien viser også at slike aktører tidvis har kunnet utnytte systemer og mennesker som har vært for naive, for ukritiske eller for dårlig beskyttet av klare habilitetsregler. Jeffrey Epstein ble i 2019 tiltalt for menneskehandel med mindreårige og konspirasjon for menneskehandel, basert på et system der unge jenter ble rekruttert, betalt og brukt til å rekruttere nye ofre, ofte med transport mellom delstater og bruk av medhjelpere. Polens president har uttalt at alle de som var involvert i dette, hører hjemme i helvete. Så alvorlig er dette. Allerede før denne tiltalen var Epstein en domfelt sexforbryter. Likevel valgte tidligere norske toppolitikere å pleie og opprettholde kontakten med ham. Jeffrey Epstein frekventerte også de samme miljøene som Donald Trump, USAs autoritære og etter hvert korrupte president, som nå truer med å utslette sivilisasjoner. Steve Bannon, en av Trumps viktigste ideologer, var nært tilknyttet Epstein. Dette burde få varsellampene til å blinke hos norske politikere. Disse avsløringene viser hvordan makt, penger og påvirkning kan bryte grenser på måter som demokratiet ikke har gode nok verktøy for å håndtere. De viser hvordan styrtrike mennesker kan kjøpe seg politisk innflytelse, og hvordan også norske maktpersoner har latt seg forlede. Det er rystende å lese at Børge Brende, en tidligere norsk utenriksminister, kunne si seg enig med Epstein i at World Economic Forum kanskje burde erstatte FN. Det er likevel mer alvorlig at International Peace Institute, under Terje Rød-Larsens lederskap, tok imot økonomisk støtte fra Epstein også etter at han var dømt for seksuelle overgrep. Pippi Langstrømpe sa at den som er veldig sterk, også må være veldig snill. Det er en god leveregel, men de sterke kreftene som Epstein representerte, var ikke snille. Han misbrukte makt, penger og tilliten han ble gitt av naive mennesker, for å gjøre mektige folk enda mektigere. Om norske toppolitikere levde etter Pippi Langstrømpe-regelen og i en grenseløs naivitet tenkte at disse menneskene dypest sett var snille, eller om de visste hva de gjorde, kan denne granskingen gi oss noen svar på – for det trenger vi. Norge er et lite land. For oss er det helt avgjørende å bevare tilliten til internasjonale institusjoner som FN, forsvare folkeretten og opprettholde tilliten til demokratiske institusjoner. Epstein-filene avslører at det finnes sterke krefter, også med norsk tilknytning, som bidrar til det motsatte: Vi ser at åpenhet erstattes av eksklusivitet, at formelle beslutningslinjer erstattes av bakrom, og at tillit misbrukes for å oppnå egen vinning. Disse avsløringene har også skadet norsk bistands omdømme. Flere partier bruker avsløringene til å resirkulere gammel kritikk om at bistand er sløsing. Men bistanden må forbedres og økes. Verden blir ikke bedre av at vi slutter å hjelpe hverandre. Hundretusenvis og millioner av barn dør nå som følge av massive kutt i internasjonal bistand, bl.a. fra USA og Storbritannia. Norge kan ikke delta i dette kappløpet mot bunnen. Derfor er en uavhengig gransking helt avgjørende, ikke for å utpeke syndebukker, redusere bistand eller gjøre andre ting som går i feil retning, men for bedre å forstå hvordan skjulte maktstrukturer oppstår, hvordan demokratiet kan bli undergravd, hvordan habilitetsregler fungerer i praksis, og hvordan vi kan styrke den demokratiske kontrollen. Derfor er jeg jublende glad for at Stortinget nå vil vedta at denne granskningskommisjonen oppnevnes, og at Stortinget har klart å samle seg, på tross av at flere partier i utgangspunktet var skeptiske til noe som bl.a. MDG var tidlig ute med å foreslå. Jeg vil også takke presidentskapet for å ha handlet raskt, slik at arbeidet kan komme i gang uten unødig opphold.

Utenriksministeren nevnte i sin utenrikspolitiske redegjørelse at den virkelig store krisen for åtte milliarder mennesker på jordkloden er klima- og naturkrisen, og jeg kunne ikke vært mer enig. Samtidig vet vi at den norske klimainnsatsen er preget av at vi driver med kvotekjøp istedenfor hjemlige tiltak, vi svekker klimaambisjonene, og vi har fremdeles en ambisjon om å lete maksimalt etter mer olje og gass, selv om markedet for vår fossile energi blir mindre og mindre. Ettersom EU skal kutte sine utslipp, vil bl.a. gassetterspørselen falle med så mye som 70 pst. fram til 2040. Mitt spørsmål til utenriksministeren er rett og slett: Når tenker utenriksministeren at Norge skal ta klimasaken på alvor og stoppe med olje- og gassleting på norsk sokkel, og i stedet satse for fullt på en fornybar omstilling sammen med EU?

Russlands umenneskelige angrep på Ukraina, faren for en storkrig i Midtøsten og et stadig mer uforutsigbart USA får den liberale verdensordenen til å knake i sammenføyningen. Norge står mer alene enn noen gang, sa utenriksministeren i sin gode redegjørelse. Det er en analyse som MDG deler. EU beveger seg i høy fart, og Norge er ikke med på ferden. Samtidig kan vi altså ikke lenger stole på USA som sikkerhetsgarantist. Miljøpartiet De Grønne er tuftet på solidaritet mellom mennesker, mellom land og mellom generasjoner. Når mange tenker at løsningen på en mer uforutsigbar verden, ja, det er at vi skal stå mer alene og tenke mer på oss selv, går MDG motsatt vei. De store problemene i vår tid løses ikke med alenegang, eller med utopiske teorier om allianser som ikke finnes – ikke i energipolitikken, ikke i forsvarspolitikken og ikke i klimapolitikken. For MDG er det en selvfølge at Norge skal være en del av NATO, og vi har alt å tjene på at alliansen består. Men samtidig ser vi, som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, at alliansen vakler. Vi trenger flere sikkerhetspolitiske bein å stå på. Det åpenbare svaret er EU. Norge har alt å tjene på et fullverdig medlemskap. Det gjelder i helsepolitikken, i forsvarspolitikken, i energipolitikken, i klimapolitikken og i beredskapspolitikken. Og så er det noen som mener at EU er irrelevant i forsvarspolitikken. Det er jeg uenig i. At NATO-land som Storbritannia og Tyrkia står utenfor EU er knapt relevant. Begge disse landene er betydelige militærmakter og Norges forsvar alene er ikke fryktinngytende. Så har vi en geografisk plassering med lang kystlinje og med grense mot Russland som gjør oss til et strategisk utrolig viktig land. Da trenger vi gode og nære venner, uten allianser er vi sjanseløse. I en verden som blir stadig farligere, er det helt uansvarlig å velge å stå mer alene enn før. Fullt medlemskap i EU er nødvendig for å sikre tryggheten vår i denne situasjonen. Vi trenger ekte EU-venner som forplikter hverandre, ikke et EØS-vennskap hvor vi sitter på gangen uten å delta i de politiske beslutningene. Vi må også snakke om den sikkerhetspolitiske trusselen som kommer innenfra. For når ytre høyre tar makten i land som Ungarn og Slovakia, svekkes vår felles sikkerhet. Når land velger isolasjonisme framfor samarbeid, blir autoritære stormakter mektigere. Det er kanskje dette som ligger til grunn når USAs sikkerhetspolitiske strategi eksplisitt legger opp til å støtte ytre høyrekrefter i Europa. Putin kan gni seg i hendene, for nå kommer altså USA til å prøve å gjøre det samme som han har prøvd på i årevis, å gjøre Europa og EU-fellesskapet svakere. Disse kreftene finnes også i Norge, hovedsakelig som mikropartier på ytre høyre og ytre venstre fløy. Men de politiske ideene finnes også på Stortinget. Partier som spiller på identitetsfrykt og kulturkrig, vet at de bidrar til den samme splittelsen som autoritære krefter i andre land lever av. Når FrP advarer om at vi blir stadig færre etniske nordmenn og samtidig legger til grunn den absurde definisjonen at bare personer med fire norske besteforeldre er norske, beveger de seg inn i et tankegods som lenge har vært forbundet med brunere politiske strømninger. Når KrF angriper transpersoner og prideflagget og vil svekke folks rett til å være den de er, importerer de amerikansk kulturkrig til Norge. Dette er farlige tendenser. MDG vil advare alle partier mot å la ytre høyre få dominere problemforståelsen i samfunnet vårt. I møte med retorikk som spiller på frykt, misnøye og kulturkrig, må vi minne oss selv om at vi blir bedre når vi har plass til alle. Skal vi bygge en solid mur mot dem som forsøker å splitte oss utenfra med destruktive og farlige ideer, må vi stå opp for de norske demokratiske verdiene. Vi må styrke verdier som tillit, inkludering og solidaritet. Det gjør vi ikke med alenegang, men med mer samarbeid. Tiden for å sette i gang en bred EU-debatt er nå.

Jeg takker for svaret. Jeg konstaterer at vi nok ikke er helt enige, og at oss-og-dem-retorikken dessverre er på frammarsj også i Norge, og også fra Arbeiderpartiets side. Det er likevel ikke noe særnorsk fenomen at sosialdemokratiske partier forsøker å kopiere politikken i Europa. Der ser vi at ytre høyre-partier legger føringer på hva sosialdemokratiske partier gjør og sier. Det går sjelden bra. Nylig tapte Labour suppleringsvalget i Gorton and Denton i Storbritannia. Kandidaten til Green Party vant med solid margin ved å ha en helt motsatt agenda av det Reform UK hadde. Labour er i ferd med å kollapse på målingene De forsøker å kopiere Reform UKs politikk rundt innvandring, straffenivå og ruspolitikk. I Tyskland ser vi at sosialdemokratenes oppslutning har falt med 10 pst. etter at de har lagt seg på en veldig autoritær linje i innvandrings- og integreringspolitikken. Mitt spørsmål til statsministeren er: Tror han at strengere straffer, strengere innvandringspolitikk og svekket miljøpolitikk er fornuftig politikk både for samfunnet som helhet og for regjeringens oppslutning?

Etter stortingsvalget i fjor har regjeringen kopiert Fremskrittspartiets politikk i sak etter sak. I integreringspolitikken har de gått inn for å kutte sosialhjelp og bostøtte til flyktninger. Arbeids- og inkluderingsministeren vår har vært ute og sagt at hun vil frata gjengkriminelle norsk pass dersom de har dobbelt statsborgerskap. Dette kan være i strid med rettighetene til unge lovbrytere i Norge. I innvandringspolitikken vil regjeringen bare ta imot 100 kvoteflyktninger i år og fjerne kollektiv beskyttelse for ukrainske menn. I sosialpolitikken har de foreslått å trekke barnetrygden fra familier som mottar sosialhjelp, noe som vil gå hardt ut over lavinntektsfamilier med barn. Og i naturpolitikken gikk Arbeiderpartiet senest i går sammen med FrP om å gjøre det lettere for milliardærer å bygge i strandsonen ved å gjøre det enklere for kommunene å se bort fra sentrale krav i arealpolitikken. Jeg synes det er rart at et såkalt sosialdemokratisk parti behandler sårbare grupper og miljøet på denne måten. Mitt spørsmål til statsministeren er derfor: Hvorfor hermer regjeringen etter Fremskrittspartiet på område etter område?

En debatt om bærekraftsmålene burde være en anledning til å drøfte hvordan vi skal bli bedre til å innfri de målene. Stortingsmeldingen er tydelig på at vi har en svær jobb foran oss. Likevel ender vi altså opp med det stikk motsatte. Etter dagens behandling ser det ut til at vi sitter igjen med enda dårligere naturpolitikk enn vi hadde før. Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet har gått sammen om et vedtak der «Stortinget ber regjeringen gi kommunene større handlingsrom i areal- og naturforvaltning, og fjerne unødige sentrale resstriksjoner». På vanlig norsk betyr dette: Staten bør tillate flere inngrep i natur og i matjord. Jeg synes det er sjokkerende at Arbeiderpartiets stortingsgruppe, uten noen nærmere drøftelser og uten merknader som forklarer konteksten, går sammen med FrP om å svekke vernet av natur og matjord. Dette er gammeldags FrP-politikk, som gir mer makt til de pengesterke utbyggerne på bekostning av dyreliv, naturvern, matsikkerhet og kommende generasjoner. Noen sier at dette ikke betyr så mye. Jeg er enig i at forslaget gir mye rom for tolkning, og at det ikke peker på konkrete tiltak. Men signaleffekten er helt tydelig, og jeg vil minne alle som er i salen her om at Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsperson og utenriksminister nettopp snakket om at for de åtte milliarder mennesker som bor på denne jordkloden, er den største utfordringen rett og slett natur og klima. Barth Eide presiserte også at Arbeiderparti-regjeringen selvfølgelig skal prioritere natur og klima høyt. Da er det vanskelig å forstå hvorfor Arbeiderpartiet går inn i dette forslaget, for Norge er allerede på topp i Europa når det gjelder ødeleggelse av natur. Sjøfuglene våre forsvinner fra fuglefjellene, det blir mindre fisk i elvene, og verdifulle gamle naturskoger går tapt, med flatehogst i høyt tempo. Hvert år bygger vi også ned tusenvis av dekar med verdifull matjord. Å svekke naturpolitikken ytterligere er dermed dypt uansvarlig. Vi i MDG fremmer flere forslag her i dag som handler om mer rettferdig fordeling for å styrke bærekraftsmålene. Vi vil ha overgang til sirkulær økonomi og en plan for et forbruk som holder seg innenfor naturens tålegrenser. Jeg vil også berømme det gode arbeidet som har vært gjort når det gjelder folkepanel for et bærekraftig forbruk. Her har mange kommet med gode forslag som burde ligge til grunn for politikken framover, så vi ber regjeringen om å vektlegge anbefalingene fra dette folkepanelet. Med det tar jeg opp forslaget MDG står alene om.

Det som også skjer når EU har sine prosesser, er at de politiske prosessene starter tidlig. Man drar hjem til sine hjemland, de respektive partiene drøfter politikken i sine partigrupper, og man får en debatt om det som skal skje, f.eks. i energipolitikken. Den debatten vi har her hjemme, kommer kanskje 15 år etter at EU-land har diskutert. Nå er det fortsatt en del direktiver fra den fjerde energimarkedspakken som ligger i skuffen, mens EU sitter og diskuterer en sjette. Det betyr at vi er ganske akterutseilt i den politiske debatten som utenriksministeren og jeg ønsker, og det betyr også at vi henger etter i virkelighetsoppfatningen. Da vi var i Brussel for noen uker siden, var de viktigste spørsmålene til EU fra både Høyre, Arbeiderpartiet og flere andre partier hvorfor de har dette Arktis-moratoriet og ikke vil lete etter olje og gass i Arktis. Det er umulig for Norge å forstå det, for vi har ikke deltatt i diskusjonen EU har om hvordan vi skal komme oss ut av fossilalderen og inn i den fornybare tidsalderen. Er det en virkelighetsoppfatning som også utenriksministeren deler?

Takk. Ja, det er fristende å dra det litt videre og peke på den koalisjonen som både utenriksministeren og jeg er en del av for å lage statsbudsjett. Det er også verdt å merke seg at venstresiden i Norge er veldig forskjellig fra venstresiden i Europa. Det inkluderer også det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet, som har veldig mange søsterpartier som er varme tilhengere av europeisk samarbeid og mener at EU-land bør samarbeide mer. Ikke minst vil også mye av det skje gjennom et nordisk samarbeid, som fort kan ende med at Island også blir en del av EU. Spørsmålet mitt er egentlig: Stadig vekk hører vi at Norge skal være tett på prosessene – det som skjer i EU, skal vi være tett på, og vi skal ha god dialog – men er det i prinsippet mulig å være tett på når man ikke sitter i parlamentarikerforsamlingen, når man ikke har byråkrater eller kommissærer fra Norge, og når man heller ikke deltar i de ministerrådene hvor man til slutt blir enige om den endelige politikken for å «seal the deal»? Hvordan kan man da egentlig være tett på gjennom EØS-avtalen? Er det i det hele tatt mulig?

Til det siste vil jeg bare si at vi i MDG hadde en veldig grundig prosess i partiet – vi diskuterte dette og lagde vår egen kunnskapsbaserte prosess, som resulterte i et veldig tydelig ja-flertall. Jeg kan anbefale flere partier å følge den oppskriften hvis man er usikker på om man har det rette standpunktet. Da jeg var i EU for noen uker siden, var det helt tydelig at de byråkratene og politikerne vi møtte der, ikke visste helt hva EØS var for noe – vi måtte alltid forklare det. Når det kom nye politikere og byråkrater inn i komiteer og i Kommisjonen, lurte de på hva dette EØS var. Situasjonen i Parlamentet og i rådsmøtene er at det er 27 land som krangler, og de krangler ganske mye. De er veldig uenige om ting, de lager politikk sammen – og når de er ferdige, da er de ferdige. Det er ikke noe rom for å forhandle videre med Liechtenstein, Island og Norge. Er dette en oppfatning som utenriksministeren deler – at det er sånn det er?

Ja, jeg tar herved opp våre forslag.

I dag kunne vi sikret flertall for en kunnskapsbasert EU-utredning for Norge. Om dette ene partiet hadde stemt for, hadde vi altså fått den utredningen på bordet. Så kan man si: Ja, men disse utredningene som kommer, endrer jo ikke verden. Da har jeg lyst til å takke Senterpartiet for at man fikk igjennom Eldring-utvalget i 2021 – at man fikk flertall for å utrede alternativene til norsk EU-deltakelse. Det resulterte i at man veldig tydelig fikk bevist at det er ekstremt lite lurt å prøve å komme seg ut av EØS. Det finnes ingen gode alternativer til den avtalen. Tvert imot – vi er nødt til å innføre flere av EU-direktivene. Eldring-utvalget fikk jo aldri lov til å se på om det er mulig å melde oss inn i EU, og hva det ville gitt. Hvis Arbeiderpartiet ikke hadde sagt at det ikke var hensiktsmessig å gjøre dette i dag, kunne vi altså fått en tilsvarende utredning. Mitt håp er at vi ville oppnådd noe av det samme som vi oppnådde med Eldring-utvalget, nemlig at det hadde blitt veldig vanskelig stadig vekk å komme og si at Norge skal ut av EØS. Det er færre partier som mener det, og det er til og med slik at av dem som mener det, er det færre partier som tør å snakke om at de vil det. Det er nettopp det vi kunne oppnådd hvis vi hadde hatt en kunnskapsbasert EU-debatt som ikke var basert på 1994-logikken, men på den situasjonen vi lever i nå: et Russland som er mer aggressivt enn noensinne, og et USA som er helt uforutsigbart og helt tydelig viser at det er viktigere å snakke om Grønland og overta det enn å tenke på hva som er bra for NATO-traktaten. Det er et kraftig varsko til oss om at vi må ta inn over oss at samarbeid over landegrensene kommer til å bli helt avgjørende for vår egen sikkerhet og vår egen trygghet, enten det dreier seg om helse, digitale rettigheter eller miljø. Veldig mye av det som gir et godt liv i Norge, bestemmes i Brussel og ikke i Norge. Da kan man jo ty til floskler om at Norge ikke skal styres fra Brussel, men fra Norge og fra Oslo, men man kunne også valgt å ta inn over seg den kunnskapen som helt tydelig viser at EU er på vei i en retning som vil gi mer sikkerhet for oss nordmenn i framtiden. Da er det ikke spesielt gunstig ikke å være med i de prosessene, ikke å delta, ikke å sitte i Parlamentet, ikke å ha byråkrater i Kommisjonen eller ikke å ha egne kommissærer som kan være med og påvirke politikken, men heller velge ikke å delta i det demokratiske fellesskapet i EU. Vi burde i hvert fall kunne utrede hva vi kunne fått igjen for å delta. Jeg er lei meg for at alle disse forslagene i dag blir stemt ned, men jeg er helt sikker på at vi før eller siden er nødt til å ta denne debatten uansett.

På vegne av stortingsrepresentant Julie E. Stuestøl og meg selv er det en glede å presentere et forslag om endrede kriterier for valg av medlemmer til Den Norske Nobelkomité.

Takk til statsministeren for en grundig redegjørelse. Sikkerhet i dag handler om mer enn militær styrke. Det vi alle enige om, men det handler også om demokrati, om teknologi, om økonomiske bånd og om hvilke fellesskap vi ønsker å være en del av. Det handler også om å stanse en akselererende klima- og naturkrise. Den britiske regjeringen plasserer nå økosystemkollaps øverst på listen over nasjonale sikkerhetstrusler. Jeg hørte ikke statsministeren berøre dette i sin redegjørelse. Ukraina kjemper ikke bare for sitt eget territorium, de kjemper for prinsippet om at grenser ikke skal flyttes med makt. De kjemper for retten til å velge sin framtid selv. Vår støtte må være urokkelig, den må være langsiktig, og den må og bør øke militært, økonomisk og politisk. Stortinget har, med MDG i front, kjempet for økte bevilgninger til Ukraina. Regjeringen har fulgt etter, men Norge er fremdeles i en unik posisjon til å bidra mer. Den norske forsvarslinjen ligger akkurat nå i Ukraina. Ingenting er viktigere for norsk trygghet og sikkerhet enn en ukrainsk seier. Lar vi Putin vinne i Ukraina, kan Moldova står for tur. Landet står i frontlinjen i kampen mot russisk hybrid krigføring. De opplever desinformasjon, valgpåvirkning og økonomisk press. President Maia Sandu har vist mot og demokratisk styrke i møte med dette presset. Når Moldova søker tettere samarbeid og integrasjon med EU, handler det om trygghet, demokrati og rettsstat. Norge bør være en tydelig støttespiller for Moldovas europeiske vei. Trumps sabelrasling mot Grønland viser oss to ting, at NATO-alliansen kan vakle og at nordområdene får en stadig større sikkerhetspolitisk betydning. Det er farlig for Norge dersom den sterkestes rett får råde i utenrikspolitikken. Et Trump-ledet USA, som flørter med å ta Grønland med makt, åpner for at Putin og Xi kan få lyst til å justere grenser i sine nærområder. Da er land som Norge ute å kjøre. Vi er enige om at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet både innenfor og i tillegg til NATO. Derfor har MDG bedt regjeringen arbeide for å få Norge omfattet av EU-traktatens artikkel 42(7) om kollektiv beskyttelse. Det forslaget var det kun Venstre som støttet i utenriks- og forsvarskomiteen. Norge først-strategien til enkelte partier i denne salen gjør oss mindre trygge. Vi kan alle være kritiske til USA, og det må vi være i disse tider. Men alternativet vil på lang sikt være tettere integrasjon med EU. Da er det rart at man både er så kritisk til EU og ikke samtidig klarer å ta inn over seg hva det er som sikrer tryggheten vår på lang sikt. Når beslutninger om sanksjoner, forsvarsindustri, energisikkerhet og gjenoppbygging tas i Brussel, sitter vi på gangen. MDG mener at norsk EU-medlemskap er blitt enda tydeligere sikkerhetspolitisk nødvendig. Statsministeren tok også opp i sin redegjørelse hvor viktig det er med energipolitisk samarbeid for å trygge sikkerheten vår. Det er flott at statsministeren sier dette på Stortingets talerstol, men tilsvarende uansvarlig at han går til regjeringskvartalet like etterpå for å legge energidirektivene i en skuff. Det fremmer ikke vår egen sikkerhet. Kritisk infrastruktur, valgprosesser og offentlige registre er mål for påvirkning og sabotasje. Samtidig ser vi at både stater og søkkrike enkeltpersoner får enorm makt gjennom kontroll over data og analyseverktøy. Epstein-avsløringene avslører også hvor mye makt som utøves mellom søkkrike maktmennesker i lukkede rom. Selskaper som Palantir leverer teknologi som kan være nyttig i krisehåndtering og forsvar, men de reiser også grunnleggende spørsmål om personvern, demokratisk kontroll og avhengighet. Norge må utvikle sterkere nasjonal og europeisk kompetanse på digital sikkerhet. Vi må sikre at data lagres og behandles under demokratisk kontroll blant demokratiske, vennligsinnede land i Europa. MDG er et solidaritetsparti. Vi fører en politikk ut fra en grunnleggende erkjennelse, vi er ikke alene. Alt som skjer i verden, påvirker oss. Mer og bedre støtte til forebygging av fattigdom og konflikt er riktig og trygt. Redusert innsats mot klimaendringer vil gi mer kaos. Redusert bistand, slik f.eks. FrP ivrer for, gjør oss alle mindre trygge. Takk til statsministeren for en god sikkerhetspolitisk redegjørelse, men min vurdering er at det trengs mye mer MDG-politikk for virkelig å ta Norges sikkerhet på alvor.

Epstein-filene har avslørt en ukultur i deler av utenrikstjenesten, og det vi nå er vitne til, er et hardt slag mot Norges omdømme. Vi ser at FrP og flere andre partier i noen grad bruker avsløringene som et argument for en diskusjon om å redusere norsk humanitær bistand. Vi mener det er en inhuman vei å gå. En fersk studie fra Barcelona Institute for Global Health, publisert i The Lancet Global Health, anslår at kraftige bistandskutt fra bl.a. USA og Storbritannia kan føre til over 22 millioner unødvendige dødsfall globalt innen 2030. Det inkluderer rundt 5,4 millioner barn under fem år. Spørsmålet mitt er: Kan utenriksministeren bekrefte at Norge vil opprettholde den humanitære bistanden minst på dagens nivå, og at regjeringen vil opprettholde målet om at et beløp tilsvarende minst 1 pst. Av BNI skal brukes til bistand?

Mens vi står her er en tidligere norsk statsminister og en tidligere norsk toppdiplomat under etterforskning for grov korrupsjon. Det er hendelser som ligger mange år tilbake i tid. Sånn MDG ser det, tyder det på at håndteringen av korrupsjonssaker ikke er god nok i det norske statsapparatet. I 2021 fikk Justis- og beredskapsdepartementet overlevert utredningen Foretaksstraff og korrupsjon. En av anbefalingene i utredningen var at det bør opprettes et særskilt tilsynsorgan med spisskompetanse på antikorrupsjon. For to år siden foreslo MDG å opprette en sånn antikorrupsjonsetat. Forslaget ble nedstemt, men Epstein-saken har aktualisert dette arbeidet på nytt. Ser utenriksministeren behovet for en slik etat i lys av avsløringene i Epstein-filene?

I september i fjor søkte utenriksministerens sønn plass som studentpraktikant ved utenriksstasjoner. Utenriksministeren valgte å holde seg unna saken, men habilitetsreglene innebærer at han burde ha varslet departementet. Det ble ikke gjort, og den feilen har også utenriksministeren beklaget, og det er bra. Samtidig er jeg bekymret over at det ikke ble fanget opp i UD. I min tid som byråd i Oslo fikk jeg tydelige råd fra min administrasjon om avledet inhabilitet. Utenriksministeren har selvfølgelig et selvstendig ansvar for å sjekke sin egen habilitet, men jeg finner det oppsiktsvekkende at ikke andre ledd i UD fanget opp dette og ga relevante råd. Hvis UD hadde vært like dyktig som min daværende etat i Oslo var, til å følge med på disse sakene, ville dette neppe vært en sak. Spørsmålet mitt er om utenriksministeren vil ta initiativ til en gjennomgang av hvordan habilitetsregelverket håndteres i utenrikstjenesten.

Akkurat nå pågår det en ganske kraftig undergraving av FNs rolle, f.eks. i Midtøsten, hvor Trump har etablert et såkalt fredsråd, som han har fått med seg en god del antidemokratiske autoritære stater på. Rådet erstatter egentlig en jobb som FN burde gjort. Samtidig har Epstein-filene vist oss ganske tydelig at det er noen koblinger mellom superrike folk og andre, som tidligere politikere, toppolitikere, og krefter som ønsker å undergrave FN. Vi vet også at i World Economic Forum er det et styre som består av mange rike folk, som sikkert har gode intensjoner, men vi har sett at vi har vært for naive i møte med disse kreftene. Spørsmålet er kort og godt om utenriksministeren ikke ser betydningen av å faktisk ta avstand fra det Børge Brende har sagt, som er i disse filene?

Et av de mange sjokkerende funnene i Epstein- dokumentene er en e-postutveksling mellom tidligere utenriksminister Børge Brende og Jeffrey Epstein. Der gir Brende tydelig uttrykk for at han mener at World Economic Forum kan erstatte FN. Brende skrev: «Nettopp. Vi trenger en ny global arkitektur. World Economic Forum (Davos) er i en unik posisjon – offentlig og privat.» I et svar på et skriftlig spørsmål fra meg skriver utenriksministeren at regjeringens klare posisjon er at det ikke trengs en ny global arkitektur som kan erstatte FN, og det er bra. Men utenriksministeren skriver også at Brende, altså presidenten i World Economic Forum, selv må svare for sin dialog med Epstein. Spørsmålet er: Ser ikke utenriksministeren alvoret i Brendes uttalelser og hvilken skade de gjør på Norges omdømme?

Norge står i en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon, og verden slik vi kjenner den, er i ferd med å gå av hengslene. Mens Putins imperialisthær rykker fram i Ukraina, er USA under Trump en alliert som det blir stadig vanskeligere å stole på. Hans krav om å overta Grønland setter i verste fall hele NATO-samarbeidet i fare. USAs såkalte sikkerhetsstrategi, med uttalt vilje til å blande seg inn i europeiske lands anliggender ved å støtte ytre høyre-krefter, bekrefter at USA er på vei inn i et bekmørkt terreng. Det er og blir likevel Russland som truer den dype freden vi har følt på i 80 år. Trusselen fra Putin er den bakenforliggende årsaken til at Europa og Norge nå ruster opp. I langtidsplanen for Forsvaret ble hele Stortinget enige om en kraftig opprustning, som er anslått til å koste ca. 1 600 mrd. kr. Dette var ikke noe MDG støttet med lett hjerte. Vi er et parti som er tuftet på ikke-vold og på fredsarbeid, men når verden styres av bøller, må vi stå opp for våre verdier. Når autoritære regimer ruster opp, bryter folkeretten og bomber andre land for å utvide territoriet sitt, er evnen til å forsvare seg selv en forutsetning for å bevare freden. Vi skal gjøre det motsatte av det Putin og Trump vil. Europeiske land skal samarbeide mer, ikke mindre. Vi skal slåss for demokrati, folkeretten og alles rett til å bestemme over sitt eget land. Vi skal stå opp mot autokrati, den sterkestes rett og stengte grenser, vi skal aldri akseptere trusler, og vi skal stille opp når våre naboland trues. MDG støtter regjeringens forslag om å øke rammen for ubåtprosjektet og forslaget om innkjøp av langtrekkende presisjonsild. Samtidig er vi bekymret når kostnadsrammen for ubåt-innkjøpet skyter i været. MDGs støtte er ikke en blankofullmakt til kjøpefest i Forsvaret. Når vi bruker mer penger på ubåter og raketter, kan det hende vi må bruke mindre penger på noe annet. Den offentlige debatten om denne proposisjonen har handlet om langtrekkende presisjonsild og om Stortinget skal overkjøre regjeringens leverandørvalg. Det kommer ikke MDG til å gjøre. Skal vi ha noen som helst sjanse til å gjennomføre langtidsplanen for Forsvaret, må vi holde på et grunnleggende hovedprinsipp: at Stortinget bevilger midler, og at regjeringen velger leverandører, basert på forsvarsfaglige vurderinger og Stortingets vedtatte føringer. Så jeg blir overrasket når vi ser at partier som også ønsker mindre samarbeid med demokratiske nabostater om felles sikkerhet og beredskap, samtidig ikke har noen betenkeligheter med å skape usikkerhet om oppfølgingen av forsvarsforliket. Utsettelse og omkamp skaper usikkerhet om Norges vilje til raskt å styrke vår egen forsvarsevne. Forsvarsforliket kan bli et forsvarsforlis dersom mindretallet vinner fram. MDG mener at som hovedregel gjør Norge lurt i å velge europeiske leverandører. Det går jeg ut fra at regjeringen også mener. Men når forsvarsfaglige vurderinger så tydelig peker på at Hanwha er rett leverandør, aksepterer vi det. Sør-Korea er dessuten en viktig alliert, som også vil bygge noen av disse installasjonene på europeisk jord. De kan levere en ferdig løsning raskt, noe som er mindre sannsynlig dersom man velger mindretallets løsning. Derfor stemmer vi imot forslaget fra SV, Senterpartiet og KrF. For vår del er det også negativt at KNDS, som har lobbyert hardt for å få Stortinget til å overkjøre regjeringen, både gir stor involvering av USA-materiell i sin leveranse og også inntil videre er avhengig av missiler fra israelske Elbit for å levere sin løsning. Elbit har også levert droner, artilleri, granater og andre våpensystemer som er blitt brukt i Israels folkemord i Gaza. Et grønt parti må også være et sikkerhetspolitisk ansvarlig parti. MDG støtter et sterkt forsvar fordi vi vil sikre at nordmenn kan nyte fred, demokrati og respekt for folkeretten. Derfor støtter vi hovedinnholdet i regjeringens proposisjon.

Takk for svaret igjen. Jeg registrerer og er for så vidt også enig i at det er viktig at Norge ikke skal være det landet som gjør at NATO-pakten svekkes, og at vi også må fastholde at det er nødvendig å holde det gående så lenge som overhodet mulig. Likevel er det heller ingen tvil om at vi må ha åpne øyne for at det som nå skjer, er veldig alvorlig. Vi ser også at EU ser behovet for å styrke samarbeidet mellom landene. Forsvarskommissæren Kubilius mener at medlemslandene bør opprette en kraftfull stående europeisk militær styrke på 100 000 soldater. Det er ett ledd av dette. Jeg vet at regjeringen mener vi skal være tett på i dette samarbeidet, men det er jo begrenset hvor tett på man kan være når man ikke deltar i de demokratiske institusjonene som skal jobbe fram dette grunnlaget. Spørsmålet er: Hvis NATO-alliansen svekkes til et nivå der den ikke lenger oppleves som en garanti for Norges sikkerhet, hva er regjeringens plan B for å trygge Norges suverenitet?

Jeg takker for svaret. Trump-administrasjonens sabelrasling overfor Grønland setter Europa og NATO-samarbeidet i en alvorlig skvis. Skulle det ende med at USA annekterer Grønland, vil det kunne bli et brudd på NATOs artikkel 1, som slår fast at partene skal avholde seg fra trusler om eller bruk av makt seg imellom. Den 5. januar i år uttalte også utenriksministeren til Aftenposten at ideen om NATO vil være brutt hvis USA annekterer Grønland. Dagen etter slo imidlertid forsvarsministeren fast i et intervju med Nettavisen at NATO-samarbeidet ikke kommer til å rakne. Spørsmålet er: Deler utenriksministeren forsvarsministeren vurdering eller fastholder han at ideen om NATO vil være brutt ved en amerikansk annektering av Grønland?

«USAs nye utenrikspolitiske strategi legger premisser for hvordan Europa må endre seg i retning av USA under Trump. Strategien omtaler behovet for å ‘gjenopprette Europas vestlige identitet’ og styrke amerikansk makt, samtidig som den varsler at USA skal samarbeide med MAGA-allierte bevegelser i Europa. Hva betyr denne utviklingen for Norges sikkerhet og utenrikspolitiske handlingsrom, og hvilke konkrete tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre norske interesser i møte med denne utviklingen?»

Jeg takker for svaret. For to dager siden sa utenriksministeren at det er vanskelig å se hvordan alliansen skal kunne tåle det hvis USA tar Grønland. I går sa imidlertid forsvarsministeren vår det motsatte. Jeg lurer på om statsministeren er mest enig med sin egen utenriksminister eller sin egen forsvarsminister når det gjelder dette. Samtidig lurer jeg på: Hva er det som vil få regjeringen til å endre standpunkt med hensyn til behovet for et lite og sårbart land som Norge å inngå i andre samarbeidsformer som kan gjøre at vi har sikkerhetsgarantier utover det NATO representerer, i lys av den situasjonen vi står i?

Når et NATO-land truer et annet NATO-land, som USA nå gjør med Danmark, da vakler alliansen som har vært Norges viktigste sikkerhetsgaranti siden andre verdenskrig. Det øker behovet for tettere europeisk forsvarssamarbeid. Uansett hvordan vi snur og vender på det, er Norge en mikroskopisk militærmakt, og vi har en geografi og en plassering som gir oss til et mål for bl.a. russisk aggresjon. Hvis vi ikke kan stole på USA, da trenger vi andre garantier. 23 av EUs 27 medlemsland er også medlemmer av NATO. For de fleste vil EU være nærliggende for europeisk forsvarspolitisk samordning. Hva vil regjeringen gjøre for å sikre et tettere europeisk forsvarssamarbeid, i lys av den nye sikkerhetssituasjonen?

Vi vil selvfølgelig presse Arbeiderpartiet for å få gjennomført vår politikk. Det er klart at det er forskjell på Arbeiderpartiets og MDGs politikk. Likevel står Arbeiderpartiet – tross alt – litt nærmere oss. De har f.eks. ikke et ønske om å lete etter mer olje i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det har dessverre Høyre programfestet. Jeg tror også at det er mulig å flytte Arbeiderpartiets politikk nærmere oss. Det handler også om forutsigbarhet for alle dem som jobber i næringen. Uten en plan blir det opp til markedet å sørge for en krasjlanding for norsk olje og gass. Jeg mener det er mye bedre allerede nå å planlegge hva vi skal bygge opp i stedet. Hvilke nye næringer er det som skal overta? Det kommer ikke til å være én stor næring som overtar for olje og gass, men det kommer til å være mange gode og innovative tiltak. Da er det viktig at vi dyrker dem fram, og det kommer vi til å presse Arbeiderpartiet på i de kommende forhandlingene. Vi kommer selvfølgelig også til å kjøre fram vår primærpolitikk, for det mener vi er det beste for Norge.

I motsetning til FrP vil ikke MDG kutte massivt i norsk velferd. Det er ikke en politikk vi går inn for. Det fristende å spørre om representanten har sett på oljefondets forventede avkastning. Den ligger på 5–6 pst. i året. Handlingsregelen sier at vi skal bruke 3 pst., og vi bruker 2,8 pst. i år. Det betyr at det hvert år framover er forventet veldig mye ekstra avkastning, noe som gjør at oljefondet kommer til å vokse. Det skjer helt uavhengig av hva man gjør med oljesektoren. Hvordan ser FrPs regnestykker ut når man tror at det å ha en gradvis utfasing av olje og gass vil gjøre at vi tømmer oljefondet? Det er rett og slett fantasifullt. Hvilke økonomer er det som har fortalt FrP at det er den store trusselen mot oljefondet? Oljefondet er i dag et evighetsfond. Det kommer til å legge på seg uansett hva vi gjør med norsk olje, men nå er det på tide å sette en dato for når vi skal være ferdig med denne omstillingen.

I fjor kom det en rapport fra tre forskere ved Handelshøyskolen som sa tydelig at det å slutte med oljeleting i dag, vil redusere det norske oljefondet ganske marginalt. Det som vil være inntektstapet på sikt, tilsvarer ett års økonomisk vekst i Norge. I tillegg: Hvis vi omstiller norsk økonomi til nye næringer, som våre partnere og naboland og vårt viktigste marked gjør, vil vi skape nye verdier. Vi vil tjene mye penger, vi vil få tatt arbeidskraften i bruk, og vi vil utvikle ny teknologi. Det er ikke sant at Norge trenger å øke oljeinntektene for å ta vare på den norske velferden. Den store og viktige kapitalen i Norge er humankapitalen. Det andre er oljefondet i seg selv, altså finanskapitalen, og den er tre ganger viktigere enn oljenæringen. Det betyr at det er på tide at Fremskrittspartiet innser at det vi trenger å gjøre, er å bygge framtidens næringer og ikke henge fast i en fortid som uansett går ut på dato.

Takk for et godt spørsmål. Vi har allerede blitt enige om at vi skal ha en omstillingskommisjon, og jeg tror det er viktig å begynne der. Der skal vi bl.a. se på risikoen som ligger i å fortsette med bind for øynene og lete etter mer olje og gass og tro at det er en måte å omstille Norge på. Vi omstiller Norge med å etablere de nye næringene vi skal leve av etter olje og gass, og det haster. Vi kan ikke utsette omstillingen så lenge vi vil, for atmosfæren er ikke så veldig lydhør overfor hva vi tenker om tempoet. Tempoet er for lavt, det går for sakte. Det er altfor mange land som låser seg fast i en fossil infrastruktur. Norge bør ikke være et av de landene. Det er jo også et problem for Norge at vi er på jumboplass i Norden når det gjelder innovasjon. Vi har en veldig innovativ oljesektor, men det er feil – med tanke på hva en skal gjøre i framtiden – å prøve å gjøre den oljen bitte litt renere, når det alle andre gjør, er å komme seg ut av oljealderen. I hvert fall i Europa kommer vi oss ut av oljealderen og inn i den fornybare tidsalderen.

Forutsigbarhet i olje- og gasspolitikken betyr i Norge at man har en plan for hvordan man skal avvikle og fase ut næringen og sørge for at man faser inn de nye næringene. Norge har i dag forpliktelser til å levere gass til Europa. Vi har funnet nok gass til at det er mulig å oppfylle. Vi har et svært gassfelt som heter Trollfeltet, som er den virkelig store leverandøren av norsk gass til Europa, og vi kan opprettholde den produksjonen i ganske lang tid. Det ville også være forenlig med en plan som vi har laget for å fase ut norsk oljeindustri. Det som skjer i Europa, er at de ønsker å komme seg så raskt som overhodet mulig fra olje og gass og over til fornybart. De handler raskt. Etterspørselen vil i hovedsak være borte ganske tidlig på 2040-tallet, og de ressursene som Norge leter etter i dag, vil kanskje ikke engang være utviklet når Europa rett og slett kommer til å være veldig, veldig uavhengig av gass og olje fra Norge.

Det er i og for seg vanskelig å finne noe i regjeringens plan for Norge som MDG er veldig uenig i. Flere mennesker i jobb, lettere å satse på næringslivet, effektivisere offentlig sektor, gode helsetjenester og mindre skjermtid i skolen – alt dette er bra. Men til tross for at ordet «trygghet» er nevnt 21 ganger i denne kortfattede planen, gir den ikke trygghet for Norge. Bare ett av de 26 punktene i planen, som er gjemt bort i et kapittel om trygghet for næringslivet, handler om livsgrunnlaget vårt, naturen og et levelig klima. Det er et stykke fra denne planen til Støres valgløfter i 2021 om at klima skulle være rammen rundt all politikk. Et selverklært styringsparti kan ikke nedprioritere vår tids viktigste sak. Ok, så viser denne planen hvorfor regjeringen trenger MDG, men Arbeiderpartiet kan ikke outsource den viktigste politikken til budsjettpartnerne. En regjering uten en troverdig plan som kan sikre livsgrunnlaget vårt – ja, det står til stryk. Norge er verst i Europa på arealnedbygging, og vi er nødt til å stanse denne utviklingen hvis vi skal unngå at arter og naturområder forsvinner i et rasende tempo. Vi må stanse letingen etter olje og gass, og vi må bygge ut de fornybare og sirkulære bedriftene og det sirkulære næringslivet nå. Vi kan ikke vente. Selskapene som ønsker å satse virkelig hardt på dette, får ingen oppmerksomhet i denne planen. Verden står i brann. Vi står midt i den farligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden annen verdenskrig. Da holder det ikke med en plan som har floskler om et trygt Norge, for det haster. Hvis Russland vinner krigen mot Ukraina, står en selvsikker Putin på grensen til et NATO som vakler mer enn noen gang, på grunn av en narsissistisk diktaturspire i Det hvite hus. USAs sikkerhetsstrategi, lansert rett før jul, angriper den liberale verdensorden, demokratiske valg, pressefrihet, domstoler, minoriteter og kunnskap. Den er skrevet av autoritære krefter som bruker frykt og splittelse som drivstoff. I MAGA-verdenen er ikke Russland lenger en trussel som det er verdt å snakke om, mens Europa – jo, det er angivelig i ferd med å drukne i innvandring og myke verdier. Dette er et ekko fra Putins propaganda. Den gamle verden står ikke bare i fare. Den gamle verden kan fort være død. Regjeringens plan hopper bukk over at dette er den nye geopolitiske virkeligheten. USA er ikke lenger en alliert vi kan stole på. Mindre skjermtid i skolen er viktig, og kanskje blir de yngre litt mindre hjernevasket av Elon og Mark i skoletiden. Men hva med resten av dagen, og hva med de voksne, de stemmeberettigede? Vi trenger mye hardere regulering for å komme ut av tekoligarkenes jerngrep på innbyggernes livsvalg. La oss starte med å innlemme EU-forordningen for digitale tjenester i norsk lov. Regjeringen kan ikke lenger la viktig EU-lovgivning blir liggende i en skuff av frykt for å miste velgere. At Senterpartiet brøt regjeringssamarbeidet i protest mot EUs viktige ren energipakke i fjor, ga Arbeiderpartiet en gyllen mulighet til tettere integrasjon med Europa. Den muligheten ser det ut til at Arbeiderpartiet har kastet vekk. Et sterkere Europa vil gjøre Norge tryggere. Europa må da stå mer samlet, militært, men også demokratisk, økonomisk, miljømessig og verdimessig – et Europa som tar ansvar for egen sikkerhet uten å bli et kaldt festningskontinent, et Europa som samarbeider og forsvarer menneskerettighetene, også når det er upopulært, og et Europa som klarer å holde ytre høyre borte fra makten. Det er synd og det er feigt at regjeringen legger lokk på debatten om EU-medlemskap. Verden endres superraskt, og kloke politikere er nødt til å forstå når man skal lette på lokket. Arbeiderpartiet må ta konsekvensen av dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og da er det flertall på Stortinget for å starte en prosess med sikte på norsk EU-medlemskap. Ingenting vil være viktigere for Norges trygghet på lang sikt. I møte med vår tids største utfordringer, fra klimakrisen til ytre høyres framvekst, må trygghet skapes gjennom endring. Trygghet for oss selv og våre barn handler om at vi bevarer livsgrunnlaget vårt, og at vi forsvarer demokratiet og friheten vår.

Senterpartiet er opptatt av at Norge skal være et trygt land, og det er en verdi vi i MDG selvfølgelig deler. Senterpartiet er samtidig veldig opptatt av internasjonalt samarbeid – så lenge det heter NATO. Senterpartiet er tilsvarende allergisk mot internasjonalt samarbeid når det kommer fra EU. Som kjent forlot Senterpartiet regjeringen i fjor basert på det som kan ha vært en misforståelse om hva energisamarbeidet i EU egentlig dreier seg om. Nå opplever vi at NATO er i krise. Utenriksministeren sa for to dager siden at dersom USA tar Grønland, er det en akutt fare og vanskelig å se hvordan NATO-alliansen skal kunne fortsette som før. Jeg kan sitere Gaute Skjervø, som sier at det nå er sånn at den gamle verden ikke er i fare; den gamle verden er død. Spørsmålet mitt er: Hva er Senterpartiets svar på behovet for å styrke Norges samarbeidsevner om sikkerhet, forsvar og beredskap når NATO står i fare for å miste sin verdi?

Vi står altså overfor store investeringer i et miljø hvor det er en ekstrem kostnadsvekst: på forsvarsfeltet. Det betyr at de store investeringene som skal gjøres, vil binde opp store ressurser, både menneskelige og økonomiske, de nærmeste årene. Samtidig har vi inngått et samarbeid med Storbritannia. Det er bra, det er positivt. Norge har også tenkt å være tett på EUs forsvarssamarbeid, som vil bli styrket i årene som kommer. Selv om vi ikke kommer til å delta i samtalene og få innblikk i hva som egentlig blir politikkutformingen, er det også positivt. Spørsmålet mitt er: Hvilke vurderinger gjør statsråden rundt disse tettere samarbeidene vi skal ha med europeiske allierte, med hensyn til muligheten til å ta ned det enormt høye investeringsnivået vi ønsker å ha, som også kommer til å binde opp store ressurser? Er det potensial for å spare inn på noen av de store investeringene på sikt?

Norges bistandsbudsjett utgjør riktignok 1 pst. av BNI, men samtidig er det flere uavhengige institusjoner som har sett at når det gjelder det bistand egentlig skal gå til, altså fattigdomsbekjempelse i sør, er det mellom 54 og 59 pst. som faktisk går til det formålet. Det er ingen hemmelighet at Miljøpartiet De Grønne ønsket å jekke opp bistanden, altså den reelle bistanden, f.eks. å ikke kutte i matsikkerhetsbevilgninger, i kjernefinansieringen til FN eller i regionbevilgninger til afrikanske land som sliter med store utfordringer. Spørsmålet er: Hvordan vil statsråden jobbe for at man får et mer reelt og riktig bilde av den konkrete bistanden, f.eks. ved å vurdere å ta ut utgifter til flyktninger i Norge og andre utgifter på budsjettet som gjør at vi bruker mer til fattigdomsbekjempelse enn vi gjorde i årets budsjett?

I årene 2022 og 2023 tjente Norge 1 270 mrd. kr ekstra på økte gasspriser som følge av Putins krig mot Ukraina, hvor også gass blir brukt som et pressmiddel. Dette gjorde at Norge fikk enorme ekstrainntekter – ekstrainntekter som faktisk er større enn det lånet EU nå gir til Ukraina. Norge er jo et spesielt land. Vi har et oljefond hvor vi bruker 2,8 pst. av avkastningen. Fondet har en forventet avkastning på nær det dobbelte. Det betyr at vi har ganske store muskler. Vi har altså tjent penger på denne krigen. I tillegg har vi et EU som er svært gjeldstynget, og som har problemer med rett og slett å ta opp så mye gjeld som det er snakk om her. Spørsmålet mitt til utenriksministeren er: Bør Norge ha en lav terskel for å øke støtten videre til Ukraina i året som kommer?

Det skjer noe farlig i europeisk politikk. Ytre høyre flytter grensene for hva som er akseptabelt, ofte med mer moderate høyrepartier som haleheng. Utsagn som for få år siden hadde blitt møtt med avsky, blir nå møtt med nikk og håndtrykk. I land etter land får høyreradikale partier mer makt og misbruker den til å innskrenke friheten og retten til å leve som man vil. Norge står i en utenrikspolitisk skvis som har blitt vesentlig trangere de siste årene. Putin truer i øst, og USA er en stadig mer uforutsigbar alliert, noe som vises grotesk tydelig i omtalen av Europa i USAs nye sikkerhetsstrategi. Strategien omtaler behovet for å gjenopprette Europas vestlige identitet og styrke amerikansk makt. Samtidig varsler strategien at USA skal samarbeide med MAGA-allierte bevegelser i Europa, og at USA ikke lenger anser Russland som en direkte trussel. Det er dette utenrikspolitiske landskapet Norge opererer i. Dette er også det landskapet der Senterpartiet, FrP, KrF, SV og Rødt insisterer på at det fremdeles er lurt for et lite og sårbart land å stå utenfor EU. EU-motstanderne argumenterer langs flere spor. Noen snakker om EU som et Brussel-basert byråkratisk monster som verken bryr seg om eller forstår norske forhold. Noen mener at EU er et slags kynisk, liberalistisk marked til ulykke for arbeidsfolk, den fattige verden og Norge. De tar feil. EU er ikke perfekt. Det finnes ingen perfekte internasjonale institusjoner, men EU er det internasjonale fellesskapet som står Norge nærmest – geografisk, økonomisk, politisk, kulturelt, historisk og sikkerhetspolitisk. Senest i natt leverte også EU og viste at man klarer å bli enige, denne gangen om et lån til Ukraina på 90 mrd. euro, som sikrer Ukrainas evne til å forsvare seg selv den nærmeste tiden. På Stortinget er det en verdikonservativ fløy som er mot EU av nasjonalistiske hensyn. På den andre siden er man mot fordi Europa ikke passer inn i den norske venstresidens solidaritetsbegrep. Jeg mener ja-partiene må tørre å ta tydeligere standpunkt og tørre å forsvare EU. Det er bevegelse, og jeg er glad for at Høyre er i ferd med å komme tydeligere på banen. Jeg etterlyser at også Arbeiderpartiet inntar et EU-positivt standpunkt. MDG har vært gjennom sin første statsbudsjettforhandling, og vi fikk flere utenrikspolitiske seire jeg er svært stolt av. Enigheten resulterte i 2 mrd. kr mer til klimafinansieringsfondet. Disse pengene kan bidra til utslippsreduksjoner tilsvarende 10 pst. av Norges årlige utslipp. Vi fikk en hjelpepakke til Gaza på 1,1 mrd. kr. Etter folkemordet til Israel er de humanitære behovene nå enorme. Disse pengene er ikke nok, men de vil hjelpe mye. Regjeringen skal også ta initiativ til et internasjonalt forbud mot import av bosettervarer. Langsiktig og forpliktende samarbeid mellom demokratiske stater der menneskerettighetene respekteres, er en bunnplanke for Miljøpartiet De Grønnes politikk. Norge må fortsette å forsterke innsatsen for avspenning og fredelig konfliktløsning, samtidig som vi avskrekker andre fra å angripe oss ved å styrke vår egen forsvarsevne. Vi lever i et skjebnefellesskap og er helt avhengig av mer langsiktighet og mer internasjonal solidaritet for å sikre alle et godt liv og en bedre framtid for nålevende og framtidige nordmenn. I vår urolige verden er flere titalls millioner mennesker på flukt. For De Grønne er global solidaritet svaret – først med å forebygge flukt og nød gjennom fredsarbeid, bedre fordeling og kraftfulle miljøtiltak, og så må vi møte dem som må flykte, med medmenneskelighet og et menneskerettighetsbasert system forankret i FN. Å søke trygghet er en menneskerettighet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge er den farligste på 80 år. Løsningen på det kan ikke være å være oss selv nok. Løsningen er mer samarbeid – med naboland, med EU og med andre internasjonale institusjoner, om forsvar, om beredskap, om energipolitikk, om helsepolitikk og om klimapolitikk.

Dette perspektivet borger også for at investeringer i dag i forsvarsevnen til Ukraina potensielt kan spare Norge for store forsvarsutgifter i framtiden, og selvfølgelig også Europa. Nå går vi inn i en tid da alle land må ruste opp, også landene i Europa, men det er selvfølgelig grenser for hvor mye midler vi ønsker å bruke til forsvarsformål. Da er spørsmålet, gitt at dette er tilfellet, og at vi står i en veldig avgjørende med tanke på hva som skjer på slagmarken i Ukraina: Hvordan vil regjeringen vurdere å investere mer og øke Nansen-fondet i løpet av året som går, ved å gi både militær og humanitær støtte til Ukraina, sånn at de kan stå imot lenger, opp mot de planene vi har for langtidsplanen for Forsvaret? Hvordan vil den balansen være synlig i det regjeringen vurderer å gjøre de neste månedene og det neste året i Norge?

Ukrainas hær er den største i Europa. De har en enorm produksjonskapasitet på militært utstyr, og de spiller en nøkkelrolle i å forsvare Europa og vår region, og også Norge. Det vi vet, er at investeringer i det ukrainske forsvaret på kort sikt betyr noe også for behovet for investeringer i Forsvaret i Norge på lengre sikt, og for Europa på lengre sikt, særlig i en verden hvor NATOs sikkerhetsgaranti er blitt mindre sikker enn den var tidligere. Det er helt avgjørende at Ukrainas forsvarsverk holder, men også at vi investerer i dette på lengre sikt. Spørsmålet mitt er: Har Forsvarsdepartementet gjort en scenariotenkning, dvs. sett på hvilke konsekvenser eventuelle ulike utfall av krigen i Ukraina vil gi for vårt eget behov for å ruste Forsvaret vårt i framtiden?

Vi lever i den farligste sikkerhetspolitiske situasjonen på 80 år. Det er krig i Europa. USA blir en stadig mer ustabil og uforutsigbar alliert, som nå varsler eksplisitt i sin nye utenrikspolitiske strategi at de ønsker å blande seg inn i europeisk politikk, og at USA skal samarbeide med MAGA-bevegelser i Europa. Samtidig anser ikke lenger USA Russland som en trussel. I øst rykker nå russiske styrker sakte, men sikkert fram på slagmarken i Ukraina, med enorme menneskelige lidelser som resultat. Jeg besøkte Ukraina for snart et år siden og bidro med å levere biler og overvåkningsdroner til ukrainske styrker, sammen med organisasjonen Fritt Ukraina. I løpet av det besøket ble det helt tydelig for meg at det Ukraina trenger, er selvfølgelig også effektiv støtte i form av moderne våpen, moderne luftvern og moderne utstyr som gjør at de kan forsvare seg mot en fiende som stadig utvikler ny teknologi og nye måter å angripe Ukraina på. Folk i Ukraina er fortsatt motiverte. De er slitne etter mange år med krig, men de er fortsatt klare på at de skal stå imot så lenge de kan, og prøve å vinne tilbake igjen Ukraina og kjempe for sin egen frihet. De siste årene har stortingsflertallet gang etter gang presset regjeringen til å øke støtten til Ukraina. Derfor er jeg også glad for at det for 2026 settes av en rekordstor sum i støtte til Ukraina. Det har aldri vært lagt fram et ordinært statsbudsjett med så stor støtte til Ukrainas forsvarskamp. Samtidig betrakter vi i MDG det som et gulv, ikke som et tak. Vi mener at regjeringen bør ha svært lav terskel for å foreslå økt støtte og invitere Stortinget til nye forlik for å danne stortingsflertall for å kunne øke støtten ytterligere. Det vil MDG stille seg positivt til hvis og når det skjer. Vi i De Grønne er også med på flere forslag i denne saken. Sammen med Høyre, KrF og Venstre ber vi regjeringen om å vurdere å stille som medgarantist for et europeisk lån til Ukraina og om nødvendig komme tilbake til Stortinget med et forslag som kan sikre dette. Vi foreslår også – sammen med SV, Rødt, KrF og Venstre – å styrke etterforskningen av russiske sanksjonsomgåelser. I tillegg står vi sammen med Venstre om å be regjeringen avslutte alle norske unntak fra EUs sanksjoner mot Russland. Norge er et lite land i mange sammenhenger, men i denne konflikten har vi, med våre enorme inntekter, en unik mulighet til å utgjøre en historisk forskjell i en krig som kan definere Europas framtid i mange år framover. Ukrainas frihetskamp er også vår frihetskamp. Det som skjer på slagmarken i Ukraina, kan altså definere tiår framover – hvordan Europa kommer til å bli, hvordan Norge kommer til å bli, hvordan verden kommer til å se ut, og i hvilken grad vi fremdeles har frihet og demokrati i vår region. Vi mener det er mulig å gjøre mer enn det Norge gjør i dag. Vi har tjent store summer på Putins energikrig, og vi foreslo opprinnelig et stort solidaritetsfond som kunne gå til Ukraina. Vi mener fortsatt at Norge har rom til å sette av mer. I motsetning til mange andre land, hvor man må øke skattene eller folk må gi slipp på fridager for å øke støtten til Ukraina, kan vi gjøre det fra et oljefond som har blitt så stort at vi ikke er i nærheten av å bruke den forventede avkastningen av fondet. Vi har råd. USA er i ferd med å svikte. Alt ansvar for å støtte Ukraina ligger nå på Europa. Andre europeiske land har altså ikke noe oljefond, og derfor er det rimelig at Norge skal kunne bidra med mer. Situasjonen i Ukraina forandrer seg fra dag til dag. Størrelsen og innretningen på Norges støtte til Ukraina må fortløpende vurderes, med mål om effektivt å støtte Ukrainas frihetskamp. En økt støtte bør forankres bredt i Stortinget, slik tilfellet har vært i tidligere økninger av støtten. Jeg tar opp det gjenstående forslaget MDG er en del av.

I dag blir det flertall for et budsjett som setter miljø- og naturhensyn og solidaritet med de aller mest sårbare i sentrum. Dette har blitt kjempet fram og forhandlet med våre fire samarbeidspartier, og jeg vil takke alle oss fem partiene for at vi har fått landet et så framtidsrettet og godt budsjett for Norge, som også sikrer starten på en trygg omstilling ut av oljealderen. Vi øker CO2-prisen på sokkelen, ikke bare i 2026 – vi sikrer også at avgiften skal trappes opp helt fram til 2035. Klimakuttene i dette budsjettet vil bli betydelige. Vi sikrer også at regjeringen skal legge fram flere tiltak i revidert nasjonalbudsjett som sørger for at utslippskuttene blir enda større. Gulrøtter er viktig i miljøpolitikken. Vi har en stor jobb med å gjøre det enklere og billigere å leve miljøvennlig, for i dag premieres de miljøvennlige i altfor liten grad. Det endrer vi nå. Kollektivsatsingen vi legger fram, setter en helt ny standard. Vi har fått på plass 1 mrd. kr til fylkeskommunene for å redde kollektivtilbudet og en pott på 620 mill. kr som kan gi 100 kr billigere månedskort. Denne kommer allerede til neste år, på veien mot et norgeskort i kollektivtrafikken. Stortingsflertallet ber også regjeringen om, i dialog med fylkeskommunene, å utrede muligheten til å innføre et nasjonalt månedskort for kollektivtransport, med mål om innføring i 2027. Vi er også stolte over at dette budsjettet sørger for at elbilfordelene ikke blir borte så raskt som regjeringen tenkte. Fordelene skal fases ut – det er alle enige om – men det skal ikke skje over natten, og heller ikke over bare 13 måneder. Nå er det flertall for at vi gjør denne innfasingen over tre år, og det gir et klart signal om at omstillingen fra fossil til fornybar i veitrafikken skal fortsette. Vi må også ha flere gulrøtter. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått flertall for å få på plass en norgespris på solceller. Vi vil også sette av en milliardpott til skogvern, som reelt sett vil gi utslippskutt på bakken, og ikke minst to milliarder til klimainvesteringsfondet, som skal gå til klimatiltak i lavinntektsland. Det kommer til å bidra til massive utslippskutt – ca. 10 pst. av de totale norske utslippene, bare på ett tiltak. Mange i denne salen elsker naturen, og vi er helt avhengig av den, men ofte blir de fagre ordene ikke fulgt opp. MDG er derfor opptatt av at vi må bygge opp naturen og ikke fortsette å drive rovdrift på den. Nå er det altså flertall for fire år med stans i utvinning av havbunnsmineraler. Det er en seier som ikke hadde kommet hvis ikke SV hadde sikret en midlertidig stans i fjor, men nå har vi altså tatt det helt i mål. Det betyr at det unike og verdifulle dyphavet kan puste lettet ut. Vi setter av friske penger til naturrestaurering, til Natursats, til Oslofjorden og til nitrogenrensning. De fleste rødlisteartene i Norge bor i skogen. Derfor er en milliard ekstra til skogvern noe som skaper jubel blant insekter, mose, lav og sopp, og hos alle oss som elsker naturen. For noen uker siden var jeg på Oslo Folkehøgskole Rønningen. Ungdommene der var sterkt bekymret for at stipendandelen skulle kuttes fra dagens 40 pst. til 15 pst. Folkehøyskolene våre er en inkluderingsfabrikk. Det som verdsettes der, er ikke karakterer og pugging, som mange har fått mer enn nok av etter 13 år med skolegang. Her er det musikk, volleyball, friluftsliv, drama, e-sport og mye annet, og ikke minst det sosiale samværet, som ofte endrer folks liv og gir dem retning og venner i en sårbar periode i livet. Budsjettenigheten retter nå opp i dette. Stipendandelen forblir 40 pst. og sørger for at folkehøyskolene blir for alle, ikke bare for dem med rike foreldre. I tillegg innfrir vi studentorganisasjonenes viktigste krav før dette valget. Nå blir studiestøtten knyttet til grunnbeløpet i folketrygden. Det etablerer et klart gulv for kjøpekraften til alle studenter. Vi gjør også det samme for borteboerstipendet. Hvis man legger på økte ytelser, tannhelsereformen som er i gang og en økning av frikortgrensen fra 0,4 G til 1 G, viser det helt tydelig at dette budsjettet er et veldig godt budsjett for alle som sliter i Norge.

Representanten fra Høyre sier i dag at innovasjon og videreutvikling av norsk næringsliv er en viktig sak for Høyre. Han viser også til at Norge har en veldig svak måloppnåelse, f.eks. i forhold til Sverige. Høyre har en veldig aktiv politikk for å videreutvikle oljeindustrien. Partiet Høyre ønsker også å gå inn i Lofoten, Vesterålen og Senja for å bore etter mer olje. De ønsker rett og slett at man fortsatt skal satse store summer på at denne sektoren skal vokse videre, og støtter det høye investeringsnivået som er i oljesektoren i dag. Spørsmålet er om dagens oljepolitikk og videreføringen av den bidrar positivt eller negativt til norsk innovasjonsevne og norsk evne til å kjøre en omstilling for framtiden.

Som kjent har Norge knyttet seg til EUs klimapolitikk for å nå målene for 2030. For å nå klimamålene har EU vedtatt en rekke pakker og en rekke forordninger og regler. De skal bidra til å nå klimamålene, det er altså selve politikken som skal ta oss dit. En av disse er ren energi-pakken. Norge har vist usedvanlig stor sendrektighet med å innføre dem, og som representanten Søreide også var inne på, har Norge bevisst tenkt å ikke innføre noe, uten noen spesielt god grunn, annet enn at man har sagt det i en valgkamp. Når Norge opptrer på den måten, hva er utenriksministerens vurdering av det? Hva betyr det for mulighetene for at både Norge og EU skal nå sine klimakutt? Blir de lavere eller høyere som følge av at Norge ikke innfører den politikken som skal nå og lede fram til målene?

Først en takk for en god analyse og en god redegjørelse fra utenriksministeren, som beskriver godt den tiden som både Europa og Norge står i, og som også sier mye viktig om Europas styrker og muligheter. Det norske samfunnet er utrolig tett innvevd i EU. Det tas politiske beslutninger i EU på løpende bånd som får store konsekvenser for Norge og for nordmenn. Kort sagt er det sånn at Norge som land står og faller med EU. Hvis EU lykkes, lykkes også Norge. Hvis Norge lykkes, er det ikke sikkert at EU lykkes, men det er i hvert fall en tett sammenheng mellom de to tingene. Spørsmålet må da være: Vil sjansen for at EU lykkes, noe som tross alt er ekstremt avgjørende for oss, øke dersom vi fortsetter som i dag og står på gangen – og i beste fall har et slags B-medlemskap, en EØS-avtale med lua i hånden? Eller vil det at vi går ut av EØS-avtalen og bruker de neste årene på å prøve å forhandle fram en ny handelsavtale med EU, gjøre at EU har større sjanse for å lykkes? Eller er sjansen for at EU kan lykkes, større dersom vi nå innleder en prosess for å begynne å forhandle om et fullt EU-medlemskap for Norge? Jeg mener at svaret på det er opplagt: Vi bør komme i gang med en debatt om å forhandle med EU om et fullt medlemskap. Det er bedre både for Norge og for EU. Noen tror at å være ensom er å være sterk. Sånn er det ikke. Samarbeid er det som gjør oss sterkere, og det er det som sikrer oss i årene framover. Problemet med å sette til side hele EU-debatten er ganske åpenbart, for EØS-avtalen er grunnleggende udemokratisk slik den er i dag. Vi har ikke engang et B-medlemskap, og vi risikerer å rykke nedover og nedover. En konsekvens av det er at de debattene som foregår i EU, de skjer ikke her. Det norske tankesettet, den norske diskusjonen og den norske politiske debatten blir akterutseilt når EU flytter seg. Når de sitter og diskuterer helse, naturpolitikk, klimapolitikk, energipolitikk og etter hvert forsvarskoordinering, regulering av tekgiganter og sikkerhetspolitikk i Europaparlamentet, eller når det jobbes med i Kommisjonen, så skjer det ingenting i denne sal. Det skjer ingenting i de politiske partiene i Norge. Det diskuteres ikke i sentralstyrer og landsstyrer. Den svenske debatten ligger langt foran den norske. Den påvirkes av det som skjer i Europa, men det gjør ikke den norske. Her er det lite som gjenspeiler det som skjer. Vi må ta inn over oss at vi har et fjerde forvaltningsnivå i Norge som vedtar en rekke lovreguleringer og ordninger som påvirker Norge, men vi er ikke med. Vi diskuterer ikke det som skjer i dette forvaltningsnivået. Et av områdene dette virkelig er tydelig på, er grønn omstilling. Andre land i Europa er fullt i gang med å tenke sirkulært, med å tenke fornybart. De gjør de tiltakene som skal til for å ta landene sine fra fossilt til fornybart. Den norske regjeringen har ingen sånne planer. Her skal vi utvikle istedenfor å avvikle oljenæringen. Vi skal utsette omstillingen så lenge det går an, og nøye oss med å være en stabil leverandør av fossil energi til EU. Vi risikerer å ende opp som Europas forlatte bensinstasjon. Vi i MDG mener at vi får mer makt dersom vi deltar. Det er et sterkt sikkerhetsargument her – beredskap. Det er ikke sånn at vi er oss selv nok. Vi trenger samarbeid for å stå opp mot de hybride truslene som kommer fra Russland. Vi er nødt til å delta i kampen mot de antidemokratiske kreftene som nå er på frammarsj i mange land, også i Europa. Vi er nødt til å delta i diskusjonen om hvordan vi skal regulere de multinasjonale selskapene, tekgigantene osv., som man først og fremst kan gjøre gjennom felles regulering i EU. Europa og Norge står i en kamp for frihet og demokrati. Norge er nødt til å være med fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Det er det mest ansvarlige valget, og det er det som er det tryggeste valget for nordmenn og for Norge akkurat nå.

Jeg takker for svaret og noterer meg at statsministeren ikke vil foregripe noen konklusjoner fra utredningen, men samtidig at statsministeren heller ikke har et godt svar på hvorfor oljenæringen ikke er med på den opptrappingsplanen som skal gjelde for andre sektorer. Nå skal ikke jeg analysere hvorfor disse to tingene skjer samtidig, og jeg skal ikke be statsministeren analysere det, men jeg har likevel lyst til å komme med et oppfølgingsspørsmål. Som statsministeren også påpeker, har den CO2-avgiften bidratt til mye teknologiutvikling og til at utslipp har blitt kuttet på sokkelen i større grad enn de ville blitt uten den CO2-avgiften. Spørsmålet mitt er da: Hva vil det ha å si for omstillingen av Norge fra olje og gass og over til mer bærekraftige næringer, som Norge har forpliktet seg til gjennom Parisavtalen, dersom resultatet blir at CO2-prisen i oljesektoren blir lavere i framtiden?

I statsbudsjettet foreslår regjeringen at CO2-avgiften for petroleumssektoren skal holdes uendret til neste år. Samtidig foreslår regjeringen å fortsette opptrappingen av den generelle CO2-avgiften, mot det stortingsvedtatte målet på 2 000 kr per tonn innen 2030. Det at man fryser avgiften for oljenæringen, skjer til tross for at næringen ikke er i rute med å kutte sine utslipp. Energidepartementet skriver i sin budsjettproposisjon at de vil sette i gang en ekstern utredning. De vil se på bruken av doble virkemidler overfor oljenæringen og finne ut hva det har å si for framtidig ressursforvaltning og verdiskaping, for leveranser av olje og gass og for produksjonsutslippene på kontinentalsokkelen. Departementet skriver også at høy karbonpris som følge av dobbel virkemiddelbruk, altså både CO2-avgift og kvotepris, kan føre til at felt og innretninger blir stengt ned tidligere enn de ellers ville blitt. Olje- og gassnæringen er både den rikeste sektoren og den sektoren med høyest utslipp i Norge. Det kan se ut som det ikke er tilfeldig at regjeringen både fryser oljenæringens CO2-pris for 2026 og på sikt vurderer å gi skattelettelser til næringen basert på den utredningen som er varslet. Mitt spørsmål til statsministeren er som følger: Betyr det faktum at regjeringen skal sette i gang en utredning av såkalt dobbel virkemiddelbruk på sokkelen at regjeringen nå vurderer å fjerne CO2-avgiften på norsk kontinentalsokkel, sånn at petroleumsselskapene vil betale mindre for sine utslipp og dermed overlate mer av klimaregningen til vanlige folk?

Jeg har et spørsmål om lånegarantien til Ukraina. EU diskuterer nå om man skal finne en løsning på rett og slett å sikre langsiktig finansiering for å stå imot russernes angrepskrig mot Ukraina. Ukraina er en nøkkel for å sikre tryggheten og sikkerheten til Europa, men også til Norge. Vi har stor egeninteresse av at den økonomiske finansieringen til Ukraina ikke stanser opp, og at det ikke skapes usikkerhet om Ukrainas evne til å forsvare seg selv. Derfor er det bra at statsministeren har tatt imot spørsmålene uten å konkludere med hvilken vei vi går videre. Mitt spørsmål er om statsministeren deler synet at Norge er i en helt særegen posisjon fordi vi har et stort oljefond få andre land i verden har – ingen andre europeiske land har den typen økonomisk handlingsrom – og samtidig fordi Norge har tjent penger på krigen i Ukraina i form av økte gasspriser som blir betalt av Europa. Spørsmålet er om statsministeren deler det synet.

De forslagene som er lagt fram av Arbeiderpartiet, sender et signal til verden om at etikk kanskje er blitt litt mindre viktig for oljefondet. Det er iallfall vår tolkning. Det er ikke noen eksplisitt referanse til de etiske retningslinjene i de forslagene som legges fram i dag. Det som skjer, er at Etikkrådet nå vil stilles i bero. Det jeg har lyst til å spørre finansministeren om, er: Betyr dette at øvrige deler av de etiske retningslinjene nå også settes i bero? Det er henvisninger til folkerettsbrudd, og det er henvisninger til folkerettsforpliktelsene Norge har, men jeg finner egentlig ikke noen generell henvisning til de etiske retningslinjene. Er det også sånn at de nå, i påvente av den nye utredningen, faktisk ikke gjelder lenger for oljefondet?

Oljefondet er både et symbol på norsk suksess og et symbol på vårt ansvar. Når fondet vokser, vokser også ansvaret. Skal vi være en passiv investor eller en etisk kraft i en verden som går i feil retning? Dette handler ikke bare om Gaza. Det handler om menneskerettigheter, klima, folkerett og framtidens etiske kompass. Det er ikke ansvarlig forvaltning å tjene penger på folkerettsbrudd, og det er ikke bærekraftig forvaltning å tjene seg enda rikere på en verden som brenner. MDG fremmer forslag om en helhetlig gjennomgang av rammeverket for oljefondet, et styrket etikkråd med reell tilsynsrolle, bedre forhåndsfiltreringer, og at det må handles raskere i møte med brudd på folkeretten. Sammen med SV, Rødt og Venstre fremmer vi også forslag om at fondet skal trekke seg ut av selskaper som bidrar til den ulovlige okkupasjonen av Palestina, og at investeringene skal være i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser. Dette er ikke radikale krav. Dette er en grunnleggende anstendighet. Hva gjør Arbeiderpartiet? Jo, istedenfor å gå i dialog med de andre rød-grønne partiene og med sivilsamfunnet, og å ta sin egen historie på alvor, har Arbeiderpartiet gått til FrP for å sikre flertall for å uthule etikken. FrP er altså partiet Arbeiderpartiet advarte mot å gi makt i valgkampen. Nå har Arbeiderpartiet valgt å gjøre Sylvi Listhaug til partner i etikkspørsmål for verdens største statlige fond. Det er nesten så man ikke tror det. FrP får direkte innflytelse over hvordan oljefondet skal håndtere menneskerettigheter og folkeretten. Når disse to partiene finner sammen om oljefondet, er det et kraftfullt signal til alle dem som krever og forventer tydelig tale fra Arbeiderpartiet om at oljefondet ikke kan være medskyldig i folkemord eller grove brudd på menneskerettighetene. Forslaget som foreligger fra Arbeiderpartiet, er en verdimessig forskyvning som betyr at det skal bli litt mer ok å eie selskaper som bidrar til å undergrave den framtiden vi ønsker oss. For første gang siden Etikkrådet ble opprettet, foreslår en regjering å suspendere arbeidet deres. Det er uakseptabelt. Etikkrådet skal settes på vent og tvinne tommeltotter mens verden står i brann. Forslaget fra Arbeiderpartiet er designet for å svekke etikken. Det er feil vei å gå, for fondet er så stort at det i seg selv faktisk kan bidra til å flytte verden lite grann i riktig retning. Dette signalet vil bli lagt merke til. Vi kan jo ikke ende der at vi på marginen synes det er greit å gjøre verden lite grann verre, og det er det som blir resultatet hvis Arbeiderpartiets forslag blir vedtatt. For FrP er det sikkert greit, men er det virkelig det for Arbeiderpartiet? Det er ikke sånn at rikdom fritar oss for ansvar. Vi kan ikke bare være imot grove folkerettsbrudd så lenge de ikke går ut over oss selv økonomisk. Stoltenberg sier at det er etisk å maksimere avkastningen. Selv når det betyr å tjene penger på selskaper som leverer til krig og okkupasjon, kan det være tilfellet. Det er litt sånn at jeg må gni meg i øynene over denne fallitterklæringen. Vi mener at etikken må skjerpes når fondet vokser. For å sitere Pippi Langstrømpe: «Den som er veldig sterk, må også være veldig snill.» Det handler ikke bare om å være snill, for fondet skal være et generasjonsfond. Det skal være til glede for våre etterkommere. Arbeiderpartiet ser ut til å tro at det eneste som betyr noe for de kommende generasjonene, er at man har maksimalt antall kroner i verdi i oljefondet. Dette fondet kan også bidra til en tryggere verden, en verden uten farlige klimaendringer, uten folkemord og uten bøllestater som bryter med internasjonal rett, en verden uten grove brudd på arbeiderrettigheter og menneskerettigheter. Skal vi bidra til det med denne enorme muskelen vi har i oljefondet, trenger vi å skjerpe de etiske retningslinjene, ikke uthule dem, sånn Arbeiderpartiet nå ønsker og ser ut til å ville gjøre. Forrige gang Jens Stoltenberg var finansminister, fantes det ingen etiske retningslinjer for fondet. Nå ser det ut som han kan lengte tilbake til den tiden da man trodde at markedet kunne fikse alt, også det moralske kompasset. Det er et historisk feilgrep. Verdens største fond må tåle verdens strengeste etiske krav. Et fond som forvalter framtiden til våre barn, må ikke samtidig bidra til at barns framtid ødelegges i andre land.

I den saken vi nå snakker om, som handler om investeringer i selskaper som har medvirket til bombingen av Gaza, har Etikkrådet blitt brukt som en slags unnskyldning for at banken ikke har gjort gode nok aktsomhetsvurderinger. Finansministeren har også selv flere ganger uttalt at dette er håndtert gjennom Etikkrådet. Spørsmålet er da: Er finansministeren enig i at Etikkrådet i denne saken har blitt en sovepute og en unnskyldning for ikke å ta etikken til oljefondet på alvor?

Det er nå over 20 år siden Stortinget vedtok de etiske retningslinjene for oljefondet. Den gangen sto jeg på andre siden, som lobbyist, som leder i Framtiden i våre hender. Vi presset på for et mer ansvarlig fond, og kampanjen endte med at stortingsflertallet tok et banebrytende og prinsipielt viktig valg: Økonomien skulle ikke lenger være adskilt fra etikken. Det skulle faktisk være mulig å ha en etisk økonomi, også for verdens største fond, selv om mange sa at dette var veldig vanskelig. Jeg husker daværende Fremskrittsparti-leder, Siv Jensen, som sa at hun sjelden var enig med Framtiden i våre hender i noe som helst, men at vi hadde et poeng når det gjaldt oljefondet. Retningslinjene ble vedtatt enstemmig. Jeg husker at daværende finansminister Per-Kristian Foss, fra Høyre, i 2006 måtte forklare den amerikanske ambassadøren hvordan systemet med oljefondet i Norge fungerte, etter at Walmart ble kastet ut av fondet. Foss understreket at dette ikke handlet om politikk eller diskriminering av amerikanske selskaper, men om en tverrpolitisk enighet i Norge om at selskaper som bryter menneskerettighetene og arbeiderrettighetene, skal man ikke investere i. Det var faktisk veldig god grunn til å være stolt av Norges pionerrolle på det etiske feltet den gangen. Dessverre har de siste årene og de siste månedene vist at fondets etikkarbeid har havarert. Norske sparepenger er i dag investert i selskaper som bidrar til alvorlige brudd på folkeretten, selskaper som har tjent penger på å levere våpen, utstyr og tjenester som brukes til å bombe skoler, sykehus, barn og sivile i Gaza. Da dette ble påpekt fra flere hold, forsikret finansministeren Stortinget om at Norge ikke bidro til brudd på folkeretten. Så sent som 8. august sa han: «Vi kan politisk selvfølgelig stramme inn retningslinjene, men jeg synes vi har gode retningslinjer som sikrer at vi kommer oss ut av selskaper som bidrar til folkerettsbrudd, ut av selskaper som selger våpen til ulovlig krigføring i Gaza, og ut av selskaper som bidrar til ulovlig okkupasjon og ulovlige bosettinger.» Dette stemte ikke, for i praksis ser det ut som om finansministeren har vært med på å leke pekeleken. Vi har sett med all tydelighet at Norges Bank Investment Management ikke har gjort gode nok aktsomhetsvurderinger før investeringene ble gjort. Ingenting av dette er ansvar som kan skyves over på Etikkrådet. Mens barn i Gaza ble bombet, tjente Norge penger – uten at noen tok ansvar. Både vi i Miljøpartiet De Grønne og andre partier har påpekt svakhetene i regelverket, men faktum er at regjeringspartiene har stemt ned alle forslag som kunne gjort oljefondet mer ansvarlig. De har også ignorert advarsler fra FN, Amnesty, Norsk Folkehjelp og andre som har pekt på at Norge ikke oppfyller sine forpliktelser etter dommen i Den internasjonale domstolen. Vi vet at KLP fulgte oppfordringen fra juni 2024 om å gå igjennom porteføljen og vaske den for den typen investeringer. Flere norske organisasjoner og FNs rapportør anbefalte regjeringen å gjøre det samme. Likevel lukket man øynene. Det er en alvorlig ansvarsfraskrivelse. Derfor må finansministeren ta ansvar. Han må sørge for at det skjer endringer som gjør at dette aldri kan skje igjen. Jeg hadde nok forventet en klar og tydelig forklaring på hva som gikk galt, og kanskje en liten unnskyldning, men det kom ikke, og det er skuffende. Våre penger skal ikke finansiere folkemord og krigsforbrytelser. Våre sparepenger skal ikke finansiere rasering av planeten. Dette er fullt og helt regjeringens ansvar. Miljøpartiet De Grønne kommer til å fremme en rekke forslag som kan rydde opp i noe av det som har gått galt i denne saken. Det er folkets penger som nå har blitt brukt til å finansiere krig, okkupasjon og folkemord. Det vil ikke folk i Norge ha noe av. Det må vi få en slutt på, og derfor må vi starte oppryddingsjobben nå. Jeg tar med det opp MDGs forslag.

Jeg har vært i kontakt med pårørende og med noen av dem som ble sittende fanget i ti dager i israelske fengsler. Når det gjelder informasjon, er noe av det de påpeker, f.eks. at hvem som skulle betale for hjemreise, ikke var tydeliggjort fra ambassaden: hvordan det skulle skje, og hva man måtte signere for å få det til. Her fikk andre lands innbyggere bedre informasjon fra sine myndigheter. Når situasjonen er sånn at norske hjelpearbeidere blir utsatt for den typen overgrep, at de blir tatt i internasjonalt farvann, er det åpenbart at dette ikke er i tråd med sånn vi forventer at norske innbyggere skal bli behandlet. Da lurer jeg på: Hvilke styringssignaler ble egentlig gitt fra Utenriksdepartementet til ambassaden i løpet av denne prosessen og i forkant, når man i god tid på forhånd visste at dette kunne skje?

Dersom det er sånn at den konsulære bistanden var tilfredsstillende og denne saken var høyt prioritert i UD, hvordan vil utenriksministeren da forklare at fangene selv sier at de har fått veldig dårlig informasjon fra norske konsulære tjenester? De pårørende som var igjen i Norge, er heller ikke fornøyd med den informasjonen som ble gitt. Som et eksempel var det fridager lørdag, søndag og en tirsdag mens de var tatt til fange, og da fikk andre fanger tilgang til konsulærbesøk, mens de norske ikke opplevde det i det hele tatt. Det tok altså tre dager ekstra for de tre siste nordmennene å bli sluppet ut. Da var det bare seks stykker igjen av de vel 400 som ble tatt i første runde, som ble sluppet løs, og det var Tyrkia som sto for den tjenesten. De ble sendt med fly til Tyrkia. Det var altså ikke et resultat av norsk innsats, men av tyrkisk innsats. Hvordan forklarer utenriksministeren at dette var det som skjedde med denne støtten?

«Sumud-flotiljen, som skulle frakte bistand til Gaza, ble kapret i internasjonalt farvann av israelske styrker, og personer om bord på båtene ble tatt til fange. De har vært fengslet under kritikkverdige forhold, og har blitt betegnet som terrorister av Israel. Norske myndigheter har ikke protestert mot dette, og de siste fangene kom seg først ut av Israel 10. oktober, lenge etter de fleste andre. Dette skjedde ifølge deres advokater da etter bistand fra Tyrkia. Hvorfor har norske myndigheter ikke gjort mer for å bistå disse fangene?»

Takk for en god debatt og en god start på denne stortingssesjonen. Det er veldig mye vi er enige om, og særlig når det gjelder hvilke utfordringer vi er opptatt av å løse, er det ganske mye overlapp. Men løsningene spriker i mange retninger. Minst ni ulike meninger om hva som er den beste måten å løse samfunnsproblemene på, tror jeg vi kan skrive under på at vi har. Det er også tydelig for meg at Miljøpartiet De Grønne har en viktig rolle i dette stortinget. Det handler om at vi er en pådriver for å ta Norge trygt ut av oljealderen og for at vi skal gjøre det billigere og enklere å leve miljøvennlig. Vi skal bekjempe fattigdom og utenforskap og ta bedre vare på naturen vår. Vi skal også stå opp for demokratiet – mot ytre høyre-bølgen, som vi ser i mange land – og kjempe for Palestina og for mer støtte til Ukraina. Så vil jeg komme med en stemmeforklaring. Det er en forklaring på hvorfor vi stemmer for Fremskrittspartiets forslag nr. 1–4, i tillegg til at vi stemmer for våre egne forslag om elektrifisering. Elektrifisering med kraft fra land forlenger oljealderen. Vi stemmer imot elektrifisering, ikke fordi det er dyrt, men fordi det er dårlig klimapolitikk. Vi i Miljøpartiet De Grønne er for å elektrifisere biler fordi vi vet at vi trenger å komme oss rundt. Vi er for å elektrifisere gravemaskiner, og vi er for at industrien skal få tilgang til strøm for å kutte sine utslipp. Alt dette er noe vi skal fortsette med. Men vi er imot å sende dyrebar kraft og grønn energi til en næring som vi skal slutte med, som vi må slutte med for å løse klimaproblemene. Det vi trenger, er en plan for sluttfasen til olje- og gassnæringen, ikke grønnvasking. Å sende kraft fra land til sokkelen er grønnvasking. Det forlenger levetiden til felt som burde vært avviklet, og det stjeler strømmen fra andre næringer, som trenger den. I dag hadde vi en gyllen mulighet til å stoppe elektrifisering med kraft fra land av flere felt. Nå blir det en behandling av et Dokument 8-forslag. Det ser vi også fram til, og der kommer vi selvfølgelig til å stemme på samme måte. Hvis man lurer på konsekvensene av Fremskrittspartiets forslag – og dette er kanskje noe Fremskrittspartiet burde ta inn over seg – er det bare å lese hva Hildegunn T. Blindheim, administrerende direktør i Offshore Norge, sa til E24 i går: Det kan bidra til en raskere avslutning av noen av feltene på sokkelen. Det er nettopp det vi trenger. Det er det som gir den omstillingen Norge må ha. Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke for en god debatt. Den har vist at Stortinget er et reelt politisk verksted der vi jobber sammen for å finne fram til gode løsninger. Det lover godt for de neste fire årene.

I Arbeiderpartiets program står det at vi må forberede oss på at olje- og gassetterspørselen må gå ned. Dette er MDG helt enig i. Vi mener at en slik omstilling som her skisseres, må skje planlagt og ikke gjennom en markedsstyrt krasjlanding. Norsk oljealder er på hell. De store funnene uteblir, vi finner mest olje, mens markedene for både olje og gass vil krympe. Vi har også sett at mer gass inn i det europeiske markedet mest sannsynlig vil bidra til å forsinke overgangen til fornybart i Europa. Det regjeringsoppnevnte Klimautvalget 2050 mente også at vi trenger en plan for norsk petroleumsnærings sluttfase, og dette ble da anbefalt. Er statsministeren enig i at det trengs en plan for omstilling av norsk sokkel?

Jeg vil gjerne også begynne med å gratulere statsministeren med valget og med et grønnere, bredere og bedre flertall enn noen gang i Stortinget. Statsministerens mantra i oljepolitikken de siste årene har vært å utvikle, ikke avvikle. Utvikling kan bety mye forskjellig, f.eks. gradvis å trappe ned investeringsnivået for å få en forutsigbar og trygg omstilling, hvor arbeidsplasser, kompetanse og investeringer flyttes til andre næringer for å skape trygghet for framtiden. Det kan også bety å fortsette som i dag, hvor vi altså investerer 32 ganger mer i fossil energi enn i fornybart, og satse på at Norge ikke skal ende opp med en massiv arbeidsløshet, dårlig økonomi og mindre velferd til alle når markedet for norsk olje og gass krymper. Hva mener egentlig statsministeren når han snakker om å utvikle, ikke avvikle, og hvilke grep vil han ta for å utvikle oljenæringen?

Takk for et godt spørsmål. Vi er enig i at dette er et uheldig utslag av en slik ordning. Det viser også betydningen av både samordning av klimapolitikken og hvordan vi klarer å få til god koordinering med andre land for å sørge for at omstillingen går smertefritt. Vi har ikke tatt stilling til dette konkrete spørsmålet, men den prinsipielle løsningen på slike problemer er at man sørger for at de som omstiller slik de bør gjøre, blir premiert for det. Hovedløsningen for fiskefartøyene er at vi elektrifiserer flåten, og at Norge blir et av de første landene i verden som går foran og utvikler den teknologien og sørger for at det blir lønnsomt. Det kan bety at vi er nødt til å gi mer støtte til dem som står for omstillingen, men ensidig å fjerne avgiften vil også fjerne alle insentiver til å få til en grønn omstilling, så her må vi i hvert fall sammen finne gode løsninger.

Takk for spørsmålet, som jeg egentlig oppfatter som to ulike spørsmål. Vi er enig med SV i at førstemann til mølla-prinsippet for tildeling av kraft ikke er hensiktsmessig. Det bør være flere kriterier, og det bør være bærekraftsprinsipper som ligger til grunn for hvem som skal få tildelt ny kraftforsyning til nye prosjekter i Norge. Jeg er uenig med representanten Fiskaa i at vi kan få tilbake en situasjon hvor strømprisen skal kunne loves å være lav for alle i Norge til evig tid. Vi skal elektrifisere samfunnet vårt for å løse klimautfordringen. Da må vi ta i bruk de virkemidlene vi har. Å tro at vi kan klare å få lave og stabile strømpriser for alltid, samtidig som vi skal gjennom det grønne skiftet, uten at vi bygger ut vanvittig mye strøm og da bygger ned en masse natur, mener vi er naivt. Vi mener vi heller må fikse markedet, slik at de som har lave inntekter, ikke blir rammet, men at vi samtidig klarer å få til den omstillingen vi skal gjennom.

Forhandlingene kommer vi ikke til å ta i salen, i åpent lende. Vi kommer til å ta forhandlingene med våre budsjettpartnere når vi begynner på den prosessen. Vi har ikke stilt noe ultimatum før dette valget. Vi har tatt opp kravet om en plan for sluttfasen, vel vitende om at Bent Høie, tidligere nestleder i Høyre, mener at det er en veldig god idé, og at vi bør gjøre det. Som statsforvalter tar han nå til orde for det. Vi har også konstatert at Klimautvalget 2050 tok til orde for at Norge trenger en plan for sluttfasen for norsk olje og gass. Det mener vi er et rimelig krav som vi selvfølgelig kommer til å holde fast på på vei inn i forhandlingene med regjeringen. Jeg vil verken slå fast noe om utfallet eller om ultimatum i denne saken, men takk for godt spørsmål.

Takk for påpekingen, president. EU er i dag avhengig av både russisk gass, norsk gass og gass fra andre land, men EU sier at de allerede fra 2027 skal klare seg uten russisk gass. De har konkrete planer for å komme vekk fra den. Det neste som står på menyen, er at andre lands gass også blir mindre viktig for EU. Det betyr at det i et langsiktig perspektiv er lite å hente for Norge på å fortsette å tro at det europeiske markedet for gass kommer til å være uforandret om 10 år, om 15 år, om 20 år. Vår ambisjon er ikke at Norge skal være det siste landet som selger gass til Europa eller til resten av verden. Vår ambisjon er at Norge skal være med og gjøre flere land uavhengig av olje, gass og fossil energi og hjelpe til med omstillingen, sånn at den går raskere og vi også klarer å løse klimautfordringene.

Representanten Sivertsen har ikke fått med seg at Norge har et gigantisk oljefond allerede. Vi bruker ikke engang avkastningen fra det oljefondet hvert eneste år. Det vil si at det ikke betyr så fryktelig mye for det norske statsbudsjettet om vi fortsetter å lete etter olje og gass. Det betyr kanskje mer penger på oljefondet, men det avhenger av oljeprisen. Det avhenger også av de ulike andre tingene vi kunne tjent penger på, som ville styrket Norges handelsbalanse, kompetanse og konkurranseevne i en verden som skal omstille seg bort fra olje og gass. Spørsmålet tilbake til representanten blir jo: Hva om oljeprisen faller til et historisk lavt nivå og blir liggende der? Hva har du tenkt å gjøre for å sikre arbeidsplassene til de fagarbeiderne og de folkene som bor langs kysten vår, som i veldig mange tilfeller er 100 pst. oljeavhengig? Hvordan skal du bygge opp den næringen uten en plan for sluttfasen, uten en plan for hva som skal komme etterpå?

Først må jeg bare takke for komplimentet når det gjaldt valget og at vi endelig har brutt sperregrensen. Det er bra. Gratulerer også til Arbeiderpartiet med å ha sikret gjenvalg – bl.a. med oss som parlamentarisk grunnlag. Vi er overbevist om at vi må snakke om hva vi skal fase inn, vi må snakke om havvind, vi må snakke om batterifabrikker. Derfor er det å samarbeide med våre naboland, helst gjennom EU, også en viktig strategi for at Norge skal være rustet for den internasjonale konkurransen om de grønne arbeidsplassene. Norge er for lite til å bygge svære batterifabrikker selv, men vi kan samarbeide med andre land for å få dette til. Vi tar når som helst en diskusjon om alle de nye næringene og hvilke virkemidler vi trenger for å bygge dem ut. Likevel må vi også parallelt snakke om at altfor mye av kapitalen, altfor mye av kompetansen og altfor mye av kreativiteten og skattevirkemidlene i dag kommer oljenæringen til gode. Det er en situasjon vi er nødt til å gjøre noe med hvis vi skal lykkes med det grønne skiftet.

Dette er musikk i våre ører. I denne valgkampen har vi tatt til orde for å bruke gulrøtter som en mye viktigere ingrediens i oppskriften for å klare å få folk med oss på det grønne skiftet. Det betyr f.eks. kollektivsatsing hvor folk som bor i Nordre Follo, og kanskje bare ti minutter fra grensen til Oslo, slipper å betale 1 800 kr i måneden for et månedskort. Man kunne heller hatt en nasjonal ordning med 499 kr i hele landet. Det har de innført i Tyskland, som vi kan bli inspirert av. I naturpolitikken tror jeg også det er veldig mye vi kan få med folk på. Her i Oslo har vi gjort veldig mye for å restaurere mye natur. Vi har åpnet opp bekker og plantet masse trær, som folk vil ha. Det er populære tiltak. Vi vet at det er altfor mye som er uprøvd i miljøpolitikken, hvor vi har vært for dårlige til nå med å ta i bruk de gulrøttene og de gode tiltakene vi kan få folk med oss på.

Som stortingsrepresentanter er vi valgt inn for fire år, men jobben vår er å tenke veldig mye lenger fram. Samtidig som vi er nødt til å jobbe for dagens nordmenn som sliter, og for alle som føler usikkerhet i en stadig farligere verden, må vi også sikre velferden til de generasjoner av nordmenn som kommer etter oss. Vi må klare å se utover egne landegrenser, men også utover egne artsgrenser. Vi står i flere krevende kriser, som må håndteres med full kraft. Det handler om klima og natur. Det handler om krig i Europa, folkemord i Midtøsten, barn som vokser opp i fattigdom, ytre høyres framvekst i verden rundt oss og trusler mot vårt eget demokrati. Politisk ledelse i vår tid kan ikke handle om hvilken av de krisene vi skal løse. Vi må klare å håndtere dem alle sammen, alle på en gang. Stortingsvalget ga Norge et nytt rød-grønt flertall, med et tydelig mandat om å ta Norge i en grønnere og mer solidarisk retning. Jeg fikk et spørsmål her om dagen om hva som egentlig er status i forholdet mellom MDG og Arbeiderpartiet. Jeg måtte tenke meg litt om, før jeg svarte: «It's complicated». Vi har et slags «situationship». Vi har pekt på Støre som vår foretrukne partner, fordi vi tror at det er mulig å gjøre Arbeiderpartiet grønnere, men de vil heller ha fleksibilitet enn et forutsigbart forhold. Dermed er det Støre som må by opp til budsjettdans. MDG skal danse med og være konstruktive, og vi ser fram til å forhandle, men som vi har sagt i hele valgkampen, er det Støre som må sikre flertall for budsjettet, og vi er ikke forpliktet til å stemme for et statsbudsjett vi er rykende uenig i. Vårt mandat er å gjøre politikken betydelig grønnere og mer solidarisk enn det vi har sett de fire siste årene. Det er jeg fortsatt overbevist om at vi skal klare. Klimautløst ekstremvær, forurensede fjorder, nærnatur som forsvinner – alt dette kommer av vårt overforbruk. Derfor er vi nødt til å gi folk flere gulrøtter som kan redusere ressursforbruket. Det må kort sagt bli enklere og billigere å velge miljøvennlig. Kollektivtilbudet må bli billigere og bedre. Det må bli billigere å gjenbruke og reparere. Det må bli billigere å spise sunt og miljøvennlig. Vi trenger et systemskifte, sånn at det alltid lønner seg å ta vare på miljøet. Omstilling krever vilje til endring og at vi tar et oppgjør med dagens politiske kurs. Vi klarer ikke å løse de store utfordringene i vår tid ved å fortsette som før, særlig ikke i oljepolitikken. Oljeinvesteringer skader klimaet. Det skader kanskje ikke økonomien og arbeidsplassene de neste månedene eller det neste året like mye, men det er bare et spørsmål om tid før baksmellen vil komme. Landene rundt oss jobber intenst med å kutte utslipp og utvikle ny teknologi. På noen områder har Norge også vist vei, f.eks. i elbilpolitikken, men effekten av de gode tiltakene vi gjør, nulles ut av et ekstremt høyt investeringsnivå i oljenæringen. I verden investeres det nå dobbelt så mye i fornybar som i fossil energi. I Norge investeres det 32 ganger mer i olje og gass enn i fornybar energi. Norge henger etter, men det er ikke fordi vi ikke kan. Kompetansen vi har fått fra bl.a. oljeindustrien, gir oss utrolig gode forutsetninger for å utvikle klimaløsninger som også resten av verden kan ta i bruk, men den ensidige fokuseringen på olje gjør at Norge risikerer å stå igjen som Europas forlatte bensinstasjon, med høy arbeidsledighet, svakere økonomi og mindre penger til velferd. Vi kan unngå dette. Norske bedrifter står faktisk klare, men skal de lykkes, trenger de politikere som tenker langsiktig, og som tør å handle. Det trengs en plan for sluttfasen til petroleumssektoren. Det første steget må være å stanse letingen. Da vil vi frigjøre arbeidskraft, kompetanse og kapital, sånn at vi kan satse på framtidens næringer. En sånn plan gir stabile rammevilkår for næringslivet, og det vil sikre trygge arbeidsplasser og bærekraftige lokalsamfunn langs kysten vår. Den vakre og verdifulle naturen er noe av det beste med landet vårt. Likevel bygger norske kommuner og staten ned 79 m2 natur hvert eneste minutt. Norge er verst i Europa til å ødelegge naturen. Matjord, myrer og andre leveområder for insekter, fugler og fisk blir ødelagt. Nærnaturen forsvinner. Gammelskogen hogges. Fjordene tømmes for liv. Det lønner seg å bygge ned natur. Det er gratis for den enkelte, selv om fellesskapet taper. Nå er det på tide å tenke nytt. Norge bør bli verdens første land som innfører juridisk bindende arealnøytralitet. Det betyr at vi må gjenbruke og fortette områder som allerede er utbygde, framfor å bygge ned natur. Dersom kommunen likevel skulle tillate nedbygging, må utbygger betale for restaurering av tilsvarende områder med ødelagt natur. Nordre Follo har gjort dette, og over 80 kommuner har nå satt arealnøytralitet som mål. Norge må slutte å være Europas versting i naturødeleggelse og heller bli en ledende nasjon i å stanse naturtapet. Å løfte dem som sitter nederst ved bordet, er en stolt norsk tradisjon. Ingen skal ha kake før alle har fått brød, som Einar Gerhardsen skal ha sagt. Nå må vi være på vakt, for forskjellene i Norge øker, og fattigdommen er i ferd med å bite seg fast. Altfor mange havner på utsiden av samfunnet. 100 000 barn vokser opp i fattigdom, og det er like mange som det var for ti år siden. Det fører til utenforskap, gir mindre tillit i samfunnet og kan gi mer kriminalitet. Er det greit at så mange barn får en dårlig start på livet, at de går sultne til sengs og ikke får være med på fritidsaktiviteter? Det tror jeg ingen i denne salen vil si ja til, men det er likevel konsekvensen av politikken som har blitt vedtatt her. Om vi skal løfte mange av disse barna ut av fattigdom, bør vi målrette tiltakene, sånn at vi treffer dem som virkelig trenger det, uten å uthule systemet med universelle rettigheter. Derfor vil MDG kutte skatten for dem som har lavest inntekt, og derfor vil vi ha et historisk løft i barnetrygden. Hvis vi dobler og samtidig skattlegger barnetrygden, får de som har minst, veldig mye mer, mens de som har høy inntekt, får omtrent det samme som i dag. Det er mulig å skape et samfunn med nok til alle, uten at alle skal få mer, men da må vi være villig til å innrømme at oppskriften vi har fulgt, ikke har fungert godt nok. Det er et privilegium å stå her i en folkevalgt forsamling i et velfungerende demokrati, men over hele verden er demokratiene under press. Ledere som Putin, Netanyahu og Trump dyrker mistillit og polarisering. Høyrepopulister er på frammarsj i veldig mange land rundt oss. Når autoritære krefter, godt hjulpet av kunstig intelligens og lukkede algoritmer, pøser inn milliarder for å undergrave samholdet og tilliten, som er limet i et demokratisk og rettsbasert samfunn, er det fare på ferde. Vi kan ikke utelukke at flere demokratier faller. Selv ikke Norge er for evig vaksinert mot antidemokratiske krefter. Derfor må Norge gjøre mer. Vi må forsterke støtten til Ukrainas kamp mot Putin, vi må gjøre mer for Palestina, og vi må ha en ærlig debatt om hvordan vi kan knytte tettere bånd med landene rundt oss. Vi lever i urolige tider, og svaret på det kan ikke være alenegang og Norge først-mentalitet. Svaret på det bør være mer samarbeid. Derfor er tiden kommet for en ny debatt om Norges forhold til EU, med forhandling om medlemskap, etterfulgt av en folkeavstemning, som et mål. Jeg tar opp MDGs forslag.