OverStortinget

I dag er det første debatt i et nytt storting for en hel fireårsperiode. Ofte er disse debattene en viss repetisjon av de siste debattene i en valgkamp, og jeg kan vel føle at vi allerede er litt der, så langt i debatten. La meg begynne med å gratulere Arbeiderpartiet med høstens valgseier og mandatet til fortsatt å styre videre i regjering. Jeg vil både gratulere og ikke minst kanskje gi et hjertelig ønske om lykke til. Det kan trenges, slik Stortinget er satt sammen. Regjeringen utgår av under en tredjedel av Stortingets mandater, noe som er ganske lite målt mot det som er vanlig. Det betyr også at den er avhengig av å finne løsninger på tvers med partiene på Stortinget, og med ganske mange av dem. Norsk venstreside er nå fragmentert, med rekordmange partier. De har pekt på én regjering og har også et ansvar for å levere stabil politikk og et budsjett fremover. Velgerne har altså satt sammen et mer fragmentert storting. Det blir større sprik i hvilke partier som kommer til å stå bak ulike saker og vedtak. Det betyr selvfølgelig rom for spill, men det betyr også at vi alle har et større ansvar. Det bør kanskje ikke overraske noen, men jeg kan si med en gang at i den situasjonen kommer Høyre alltid til å søke gjennomslag for vår politikk. Om Arbeiderpartiet vil bli med på borgerlig politikk og gi flertall for den, er døren åpen, men vi forutsetter at det vi er med på, bringer vårt samfunn i en retning med mer frihet, mer velferd og ikke minst med et godt grunnlag for verdiskaping i årene fremover. Vi er opptatt av at det må være politiske endringer som er reelle, nye løsninger som løser problemer for folk, ikke bare invitasjoner til lange prosesser og nye kommisjoner. Om vi sitter i posisjon eller opposisjon, er vi alle her valgt for å løse de store utfordringene Norge står overfor i årene som kommer, og for å peke ut en langsiktig kurs, samtidig som vi klarer å løse folks utfordringer i dag. Dette er min tiende periode på Stortinget og min siste trontaledebatt som leder i Høyre. Når jeg løfter blikket, kan jeg bare si: I årene som kommer, er det all grunn til at denne salen er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder politisk ledelse, men også når det gjelder det ansvaret denne salen har når vi har en så svak regjering. Vi snakker ofte om ansvarlighet som det å holde igjen, men ansvar er også det å våge endring. Ansvar handler ikke alltid bare om å forsvare status quo, men også om å forsvare fremskrittet, fremgangen og endringen som skal til for å bygge samfunnet vårt sterkere, ansvaret for å skape gode, trygge rammevilkår både for folk og for næringsliv. Et av områdene hvor behovet for endring er størst, er i arbeidslivet. Om jeg skal beskrive en positiv visjon for Norge fremover, er den første beskrivelsen jeg tenker på, et samfunn hvor folk kan og vil jobbe, et samfunn hvor folk legger sin kompetanse og sin innsats inn i å gjøre samfunnet litt bedre hver dag, for seg selv, for sin familie, for sin bedrift, for sitt lokalsamfunn. I sum gir det et bedre Norge. Det ligger store verdier både for samfunnet og for den enkelte i den innsatsen. Ja, det er faktisk der de aller største verdiene i vårt samfunn ligger. Det er vår største ressurs – folks arbeidskraft og innsatsvilje – men akkurat nå sløser vi med den. Sysselsettingsandelen har falt jevnt og trutt siden 2022. Den trenden fortsetter i andre kvartal i år, med to prosentpoeng ned fra toppen i 2022. Mangelen på arbeidskraft fremover blir størst for helsepersonell og andre yrker som krever fagbrev. Det vil mangle 30 000 sykepleiere og 24 000 helsearbeidere i 2040, ifølge Navs omverdensanalyse. Den utfordringen er vi ikke rustet for å møte. 700 000 personer i yrkesaktiv alder sto utenfor arbeid og utdanning ved utgangen av 2024. Samtidig mangler norske virksomheter 39 000 personer. 21 pst. av virksomhetene oppgir at de har hatt problemer med å få tak i arbeidskraft i løpet av de siste tre månedene. Når vi skal reise oss mot de utfordringene Norge står overfor – utfordringene knyttet til at vi trenger å omstille næringsgrunnlaget vårt, satse mer på ny teknologi, sørge for å finansiere og bemanne Forsvaret vårt – kan vi ikke gå til dyst med en femtedel av laget vårt i garderoben. Det viser et system som ikke fungerer, og som passiviserer enkeltmennesker med uendelig kraft i seg selv til å gjøre samfunnet vårt bedre. Det synes jeg vi nå må vise politisk ansvar og politisk lederskap ved å fremme. Jeg skal ikke si at vi har alle svarene, men når vi bruker hundrevis av milliarder av skattebetalernes penger og har titusenvis av ansatte i ulike offentlige stillinger, og med et resultat der hver femte nordmann blir stående igjen på perrongen, så er det ikke godt nok. Det tror jeg vi alle bør anerkjenne. Det er noe fundamentalt mangelfullt med måten vi går til verks på. Jeg har lyst å trekke frem to store grep Høyre har gått til valg på. For det første gikk vi til valg på en storstilt reform for uføre, der vi flytter fokuset fra paragrafene til arbeid, fra administrasjon til aktivitet. Vi skylder hvert eneste av menneskene utenfor arbeidslivet å snu alle steiner for å se på hvordan vi kan få dem inn i arbeidslivet. Det dreier seg om selvrespekt, det dreier seg om evnen deres til å fungere i vårt samfunn, og det dreier seg om behovene i vårt samfunn. For det andre vil vi gå for et nytt grep i norsk skattepolitikk, et jobbskattefradrag, som vi først foreslo for unge i 2021, og som vi nå har utvidet til å gjelde alle. Et slikt jobbskattefradrag ville gitt en sårt tiltrengt håndsrekning til arbeidsfolk, som får mer å rutte med generelt, og ikke minst til dem vi ser en økende tendens til at vi også får i Norge, de såkalte «working poor», noe bl.a. Thomas Seltzer belyste i sin dokumentar om norsk fattigdom. Det ville vært et grep som sørget for at det alltid lønnet seg å jobbe, noe som er helt nødvendig hvis vi skal klare å snu utviklingen med utenforskap i vårt samfunn. Det ville vært et grep som svarte til alvoret som ligger i arbeidslivspolitikken, og som speiler hvor viktig det er å få flere i jobb. Samtidig har vi behov for å gjøre reformer på andre områder, som sørger for at vi, når vi har flere folk, bruker arbeidskraften der vi trenger den mest. Derfor er jeg glad for at man trekker frem kommunekommisjonen i trontaledebatten, som var et Høyre-forslag i Stortinget som ble vedtatt i fjor, og som viser at vi kan komme videre. Kommisjonen i seg selv er likevel ikke nok. Den store kampen står når alle pressgruppene banker på døren for sin øremerkede ordning, sin forskrift, sin paragraf, sin bemanningsnorm, noe som bidrar til at vi verken bruker arbeidskraften vår godt nok eller sørger for at vi får rom til å skape mer effektive og bedre kommuner. Dette stortinget kan ikke hele tiden skyve ansvaret for å gjøre de vanskelige prioriteringene over på alle de andre folkevalgte. Jeg har registrert at kommunalministeren nå har sagt at det kommer til å bli tynt og vanskelig i kommunesektoren fremover. Jeg vet hva det betyr. Jeg håper at kommunalministeren og regjeringen også står ansvarlig og er ærlig når de kuttene som kommer i kommunesektoren fremover, faktisk skal gjennomføres. Noen av oss har vært der, og har sagt det, og har ikke alltid ment at dagens regjeringsparti har klart å vise ansvar og ansvarlighet rundt hvilke rammebetingelser de har gitt for kommunesektoren. Det finnes mange måter å beskrive politikk på. For meg handler det egentlig om at vi på best mulig måte kan klare å slippe fri og støtte opp under skaperkraften som bor i hver enkelt av oss – hvordan vi kan gi den retningen og det spillerommet for å gjøre samfunnet bedre, hvordan politikere kan legge til rette for dem som bygger samfunnet nedenfra og opp, og hvordan vi sørger for nettopp det Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder sa var en utfordring: at neste generasjoner får et like bra samfunn å gå til. Det har vi ikke klart de siste fire årene. Vi har hele tiden kommet i minus i generasjonsregnskapet, år for år, med regjeringens politikk så langt. De som bygger samfunnet nedenfra og opp, er gründere, det er frivillige, det er lærere, og det er arbeidsfolk. Det er alle oss, og det er hver enkelt av oss. Da er ansvaret for oss i denne salen å vise politisk lederskap og politisk mot, sørge for forutsigbarhet og ikke falle for fristelsen til alle små spill og stikk som ender i at det er andre som må ta regningen, utenfor dette huset. Selv om det blir fire år i opposisjon for Høyre, kommer vi til å være forutsigbare. Vi kommer til å arbeide for vår visjon, som sørger for at det skal være muligheter for alle i vårt samfunn, for det vet vi kommer til å skape et bedre samfunn, også for alle.