OverStortinget

Før jeg begynner innlegget mitt, vil jeg gi uttrykk for min dype medfølelse med alle som har mistet noen i den tragiske bilulykken i Tromsø på lørdag. Tankene går til alle som er pårørende, venner og kjente, alle som gjennom arbeidet sitt er berørt av ulykken, befolkningen i Ramfjord, i Kaldfjord og i hele Tromsø. Så til innlegget: I innlegget mitt vil jeg snakke om kommuneøkonomien. For noen dager siden snakket jeg med en venn som hadde vært på et informasjonsmøte Harstad kommune arrangerte om de planlagte kuttene i kommunen. Målet som ligger inne i økonomiplanen fra i fjor, er en innsparing på 150 mill. kr, og den største innsparingen skal tas innen pleie og omsorg. Harstad kommune står, i likhet med Tromsø og i likhet med seks av ti kommuner i Norge, i en situasjon med store underskudd i 2024, som fortsetter i 2025. Budskapene fra informasjonsmøtet i Harstad handlet om forventningsgapet – beskrivelsen av at folk flest sies å ha for høye forventninger til velferdsstaten. Budskapet er at folk må senke forventningene sine og i større grad ta ansvar for å klare seg selv. Min Harstad-venn var overrasket over i hvor stor grad jeg nærmest kunne fullføre setningene og resonnementene fra møtet hun hadde vært på. Grunnen var at jeg har hørt dette budskapet før i Tromsø, og jeg tror at dette er et budskap som vokser seg sterkere i stadig flere norske kommuner. Budskapet om forventningsgapet står i stor kontrast til den virkeligheten jeg opplever der ute, og som jeg tror jeg deler med mange. Folk har ikke urimelig høye forventninger til offentlige tjenester. Jeg tror manges forventninger er ganske i tråd med det gode, gamle budskapet om å yte etter evne og få etter behov. Det betyr at man skal få gode tjenester etter behov når man blir gammel og trenger omsorgsbolig, hjemmetjeneste, dagtilbud eller sykehjem. Det betyr at man skal være trygg for at barnet sitt skal få tilrettelagt undervisning og ekstra ressurser hvis hen trenger det. Det betyr at det skal være nok folk på jobb i barnehagen, lærere på skolen og blyanter, mapper og skolebøker. Det betyr rett og slett faglig gode tjenester – ikke luksus, men heller ikke at når man trenger velferdsstaten, så er det dessverre akkurat der tjenestene er blitt kuttet, redusert eller tatt bort: «Beklager det, men her hadde du for store forventninger.» Realiteten er at kommunene er underfinansiert. Mens demografien tilsier at vi må øke innsatsen innenfor helse og omsorg fordi behovene øker, er det det motsatte som skjer. Urealistiske innsparingskrav tvinges fram på grunn av dårlig kommuneøkonomi og henger over hodet på de ansatte. Det er kommunene som er spydspissen i velferdsstaten, som følger oss fra vugge til grav. Derfor angår kuttpolitikken oss alle. Hvis vi ikke kan stole på at velferdsstaten er der når vi trenger den, svekkes tilliten. Kuttpolitikken vil føre til en forsterkning av Forskjells-Norge med privatisering av velferdsoppgavene som sannsynlig resultat. I byene, der det er et marked, vil velferdsprofitører kunne slå seg opp og tilby hjemmetjenester og helsetilbud til de velstående. De som har dårlig råd, vil måtte klare seg med dårligere kommunale tjenester og klare seg selv som best de kan. I distriktskommunene blir befolkningen i enda større grad overlatt til svekkede kommunale tjenester. Det blir lommeboka og hvor man bor, som bestemmer – ikke behovene. Derfor er vi helt nødt til å prioritere kommuneøkonomien. Dyrtiden har rammet kommunene, og de kuttkravene som nå henger over kommunepolitikerne, er urimelige. Det handler ikke om luksusforbruk og elendig økonomistyring. Det er ikke luksus å kunne bygge et nytt sykehjem eller en ny skole der bygningsmassen er helt nedslitt og utdatert. Rødt vil at Kommunalbanken skal gi kommunene bedre vilkår, lengre nedbetalingstid på lån og lavere rente, i stedet for at denne statlige banken skal drives som en privat bank med mål om størst mulig fortjeneste. Min bekymring når det gjelder forventningsgapet, gjelder et annet forventningsgap, nemlig gapet mellom de forventningene mange av dem som jobber i kommunens grunnleggende velferdstjenester, har til arbeidsvilkår man kan leve med, og på den andre siden virkeligheten der man altfor ofte ikke når over arbeidsoppgavene – noe som er alvorlig fordi arbeidsoppgavene er levende mennesker med grunnleggende behov man ikke får dekket godt nok. Når jobbene blir for harde og strikken ikke kan strekkes lenger, har vi et stort problem. Sykefraværet i de store, kvinnedominerte omsorgsyrkene er høyt, og folk søker seg bort. Vi er nødt til å øke grunnbemanningen i barnehagene og på sykehjem, og vi må gi nok tid og tillit til de ansatte i hjemmetjenesten. Kvinners samvittighet kan ikke redde velferdsstaten, og den lar seg ikke presse lenger. Norge har aldri vært rikere. De som tjener mest, tjener stadig bedre. Likevel har vi mange uløste oppgaver og fattige kommuner. Sånn trenger det ikke å være. Vi kan gjenreise velferdsstaten og styrke de kommunale tjenestene, men det krever at det nye stortingsflertallet går raskt i gang. Jeg ser fram til det arbeidet.