OverStortinget

Jeg prøver meg på et litt lavere toneleie. (Munterhet i salen) Mens vi står her i dag, skjer det faktisk ting i Midtøsten som kanskje er overraskende for mange. Det er i alle fall det beste forsøket så langt på å få til en våpenhvileavtale, en gisselutveksling og få nødhjelp inn i Gaza, men det er heller ikke en endelig løsning på Israel–Palestina-konflikten. Jeg tror alle må være klar over at det som nå ligger foran partene i å få til en løsning, er omfattende og komplekst, og det er egentlig nå mye av det vanskelige arbeidet begynner. Diskusjoner for å bli enige om grensespørsmålet, Jerusalems status og flyktninger har vært forsøkt i over 30 år, og det er et stort ansvar som hviler på partene. Uten presset fra den amerikanske presidenten og uten presset fra Qatar, Tyrkia og Egypt hadde vi ikke stått der vi er i dag. Det er et sjeldent lysglimt i internasjonal politikk at vi helt siden våpenhvileavtalen trådte i kraft på fredag og fram til nå, har sett 20 gisler komme hjem. Det jobbes nå med å få ut levningene til de døde gislene. Vi har sett kamphandlingene opphøre og nødhjelpskonvoiene stå klare for å komme inn i Gaza. Selv om dette er et lysglimt i en veldig urolig verden, tar ikke det alvoret fra resten av de store problemene vi er i. Vi har den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Vi møter både konvensjonelle og hybride trusler, og vi er ikke immune mot noen av dem. Jeg vil understreke hvor viktig det er at vi har vært sammen om å bidra til en enighet rundt langtidsplanen for Forsvaret. Samtidig er det ikke enigheten i Stortinget vi måles på – det er gjennomføringsevne og handlekraft. Når det gjelder gjennomføringsevne og handlekraft, må regjeringa ta nye steg. Det er nå halvannet år siden vi vedtok langtidsplanen. Det er fortsatt veldig mange av vedtakene som ikke er gjennomført. I tillegg blir de fordyret, det kommer nye krav fra NATO, og ikke minst skjer det en rivende teknologisk utvikling. Det krever at regjeringa må skjære igjennom, og regjeringa må komme til Stortinget med de endringene som er nødvendig. Vi har også en verden som preges av handelskonflikt, uro og konkurransekraft som reduseres. Midt i det landskapet står Norge. Vi hadde tidligere i dag litt diskusjon om hvordan Norge forvalter forholdet til Europa. Det er ingen tvil om at Norge står i en utsatt situasjon. EØS-avtalen er både viktigere og mer utilstrekkelig enn noensinne. Vi er helt avhengig av den, men vi er også helt avhengig av å fordype samarbeidet vårt med EU på veldig mange områder. På mange måter øker kostnaden ved utenforskapet vårt, og det blir mer komplisert å være et tredjeland. Vi opplever at vi på stadig flere områder søker et tettere samarbeid med EU – fordi det er i vår interesse å gjøre det – samtidig som antallet irritasjonsmomenter i forholdet mellom tredjeland og Norge og EU blir flere. Det at EU nå kopler sammen områder på en måte de ikke har gjort tidligere, øker dette problemet. Helt konkret står vi i dag i diskusjonen om ferrolegeringer og om vi skal være på innsida eller utsida av EUs beskyttelsestiltak mot bl.a. amerikansk toll. Vi ønsker å være en fullverdig del av EUs helseunion. Det samme gjør vi når det gjelder Secure Connectivity. Det at EU kopler sammen saker, betyr også at det blir vanskeligere for Norge å argumentere for at vi skal få særfordeler, når vi ikke er villig til å oppfylle vår forpliktelse etter EØS-avtalen. Det som er det nye i norsk politikk nå, er at regjeringa ikke først og fremst sier at vi er forpliktet til eller lover å oppfylle forpliktelsene våre etter EØS-avtalen, men har gått til valg på og lovet at vi ikke skal oppfylle forpliktelsene våre, nemlig til å ta inn bl.a. de siste fem rettsaktene i ren energi-pakken. Det er en pakke fra 2018. Akkurat nå vurderer EU å saksøke Sverige fordi de er forsinket i implementeringen av det samme fra 2023. Det forteller noe om at vi er i en utsatt situasjon.