OverStortinget

Det verste med det som ser ut til å bli fire nye mørkerøde år i norsk politikk, er ikke flere strømkabler til utlandet. Det er ikke mindre penger til vei, og det er heller ikke en regjering som trenerer utbygging av kjernekraft. Alt det er ille nok, men det aller verste er at Arbeiderpartiet skal fortsette å styre norsk skole- og barnehagepolitikk. Deres utgangspunkt virker å være at alle elever er like, alle skoler er offentlige, og private barnehager er i beste fall et nødvendig onde. Denne likhetstanken høres ofte tilforlatelig ut under fine ord som «fellesskap» og «likeverd», men når alle skal gjennom et A4-løp, blir mange barn stående utenfor. Når alt skal være offentlig, blir det ensrettet. Når staten vet best, mister foreldrene sin valgfrihet. Vi ser det i regjeringens skandaløse friskolepolitikk. Regjeringen hevder at de forsvarer «fellesskolen», men misbruker begrepet til å snakke ned private alternativer. Fellesskolen handler om at alle barn får en god utdanning, uavhengig av bakgrunn, men i stedet for å styrke kvaliteten i alle skoler bruker Arbeiderpartiet begrepet som et forsøk på å angripe friskoler. Som statsråd Nessa Nordtun selv sa i Politisk kvarter: Friskoler er en trussel mot fellesskolen. Det er kunnskapsløst. Skoler som gir familier reell valgfrihet og skaper sunn konkurranse, blir framstilt som problemet, mens staten behandler sine egne standardiserte løsninger som den eneste riktige veien. Vi ser det i regjeringens klappjakt på private barnehager, barnehager som har gitt tusenvis av barn gode, trygge og stabile oppvekstmiljøer. I stedet for at man takker dem, blir de mistenkeliggjort. Regjeringen behandler initiativrike private aktører som et problem, snarere enn som en ressurs. Det bryter med prinsippet om foreldreretten – retten til å bestemme hva som er best for egne barn. Dette er ikke bare dårlig politikk, det er uansvarlig politikk. Det rammer barna direkte, for det begrenser kvaliteten og variasjonen i tilbudet de får. Det rammer foreldrene, som mister valgfrihet og innflytelse over barnas oppvekst, og det rammer lærerne, som får mindre handlingsrom til å bruke sin kompetanse til å skape gode læringsmiljøer. Vi ser det når organisasjoner med en radikal forståelse av kjønn og familie får fritt innpass i norsk skole, organisasjoner som fremmer et ideologisk verdisyn uten faglig forankring, mens det blir presentert som grunnleggende sannheter. Barn og unge blir eksponert for læresetninger som utfordrer biologiske realiteter og normer, uten at det gis rom for diskusjon eller kritisk refleksjon. Dette skjer ofte uten samtykke fra foreldrene, og uten at skolen setter tydelige grenser for ideologisk påvirkning. Resultatet er at skolen, som skal være et sted for kunnskap, trygghet og refleksjon, i stedet blir et sted for politisk og ideologisk påvirkning. KrF vil noe annet. Vi tror ikke at barn er like – vi tror de er unike. Vi tror at lek og læring hører sammen. Vi tror at inkludering og ytringsfrihet hører sammen. Vi tror på foreldreretten – retten til å velge det som er best for egne barn. Vi vil ha en skole hvor seksåringer får leke mer og pugge mindre, hvor vi bytter ut skjermer med lærebøker, og hvor vi heller vil ha meningsmangfold enn meningspoliti. Vi vil løfte lærerne – ikke bare med fine ord, men med høyere lønn og mer tid til å følge opp den enkelte elev. Læreren skal være skolens viktigste ressurs, ikke politikernes forlengede arm. I tillegg vil vi stå fast ved noe venstresiden ofte overser: Verdier betyr noe. Kristne verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar er ikke et hinder for fellesskap. De er grunnen vi står på. Det er disse verdiene som har formet Norge. De må ikke tones ned. De må løftes fram. Norsk skole og barnehage trenger ikke mer ideologisk likhetstenkning. Den trenger lek. Den trenger valgfrihet. Den trenger lærere som får tid og tillit, og den trenger foreldre som får bestemme hva som er riktig for sine barn. Derfor vil KrF stå opp for en oppvekstpolitikk som ser barnet, ikke bare systemet, og som slår veldig tydelig fast: Det er foreldrenes oppgave å oppdra egne barn, ikke statens.